tirsdag 23. februar 2010

Gull til Groruddalen!

Øystein Pølsa Pettersen

Mens Northug stjeler showet, jubler vi groruddøler over Øystein "Pølsa" Pettersen.

- Det er ikke så mange småkriminelle snowboardgutter fra Groruddalen som får denne sjansen, konstaterte Pølsa. Og da NRK ba ham kommentere "det han så" under reprisen på gulløpet, svarte han tørt:

- Jeg ser at jeg kanskje burde ha klippet meg.

Heia Pølsa!

mandag 22. februar 2010

Nei til moms på e-bøker!

Jeg stiller meg bak Aschehougs utsettelse av e-bok-lansering for å fremtvinge momsfritak på e-bøkene.

I stedet for å godta Finansdepartementets knefall for EØS-tjenestedirektivet, tar Aschehoug et prinsipielt standpunkt for å fremtvinge momsfritak slik papirbøker har.

Resultatet av vår "aksjon" er at Aschehoug og Oktober - i motsetning til Gyldendal og Cappelen - foreløpig ikke vil tilby e-bøker.



Fra Dagsavisen:

Det er full splittelse blant forlagene om lanseringen av e-boka på det norske markedet. Aschehoug-sjef William Nygaard varsler utsettelse i påvente av fritak på moms.

Den norske bokbransjen klarer ikke å bli enig om strategien for lansering av ebøker på det norske markedet. Planen var å komme på banen i november i fjor. Men startdatoen ble utsatt til 16. mars, blant annet fordi det politisk brennbare spørsmålet om momsfritak for e-bøker ikke var
avklart.

En knapp måned før avspark er momsspørsmålet fremdeles i det blå. Derfor varsler Aschehougs mektige forlagssjef at det trolig ikke vil bli lagt ut noen e-bøker fra hans forlag 16. mars. Det samme gjelder for forlaget Oktober, som er en del av Aschehoug-konsernet. I så fall
blir Gyldendal og Cappelen Damm alene om å ta opp konkurransen med utenlandske e-bok-giganter som Amazon og Apple.

– Vi er veldig uenig med våre kolleger i Gyldendal og Cappelen Damm som vil gå ut i markedet med e-bøker som er ilagt moms. Aschehoug står klar med mange hundre utgivelser i e-bokformat, men vi
vil vente til momsspørsmålet er avklart, sier konsernsjef William Nygaard til Dagsavisen.

Det eneste som kan få Nygaard til å snu, er hvis forfatterne i Aschehoug er uenige i strategien som forlagssjefen har staket ut.

– Vi vil nå snakke med våre forfattere for å høre hvordan de stiller seg til en utsettelse, sier han.

– Hvorfor vil Aschehoug utsette lanseringen?

– Fordi jeg synes det er helt utålelig at vi skal beskatte det digitale frie ord samtidig som det er skattefritak på det analoge. Jeg ser ingen logiske forskjeller, sier Nygaard.

Finansdepartementet har hittil stilt seg avvisende til fritak for moms på e-bøker, siden e-bøker er en del av tjenestedirektivet i EØS-avtalen. Men etter det Dagsavisen kjenner til, har det kommet signaler som kan tyde på at regjeringen er i ferd med å snu. Nygaard mener uansett at
forlagsbransjen ikke har noe å tape på å gi Stortinget tid til å behandle spørsmålet, og håper på en avklaring i løpet av høsten.

Jeg ser på dette som en prinsipiell - nærmest ideologisk - kamp for å sidestille elektroniske bøker med papirbøker. E-bøkene er her, de vil gradvis overta for papirbøkene, og da er det viktig at alt fra bransjen til forbrukere - boklesere - stiller seg bak.

Jeg synes det er synd at ikke bransjen står samlet bak denne holdningen.

onsdag 17. februar 2010

David Bowie, Eric Carmen og Rakhmaninov



Kunst kopierer kunst. I litteraturen, utvilsomt. Men i like stor grad i musikken. I dag skal det handle om musikk.

Grorud, Oslo, 1971: Du digget bare ikke David Bowie. Ikke faen. Bare Yngve i Flaenveien digget Bowie, og det til de grader at han så ut som Bowie. Håret var farget rødt og sto til værs. Sminke. Dette var 1971. En annen tid. Begreper som "androgyn" og "metroseksuell" eksisterte ikke. Men Yngve var unntaket. Han var den modige i gaten. Vi andre, vi digget ikke Bowie. Vi turte ikke. Bowie var femi. Virkelig. Skikkelig femi. Han var sikkert homo også. Og det som verre var. Hvis det fantes noe verre. Vi snakker 1971, folkens. Fortiden. Kombinasjonen "femi" og "kanskje homo" var utenkelig for en 12-åring på Nordtvet skole i 1971. Vi hørte på Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Statsautorisert heavyrock. "Progressiv rock" kalte vi det. Tung, elektrisk bluesrock. Rå riff. En bass så mørk at høyttalerne rumlet dypt inn i sjelen.

Denver, Colorado, 1977: På en susete radio lyttet jeg til en smektende popsang - skikkelig søtsuppe, egentlig, men utrolig vakker. Jeg var 18 år og bodde i USA på den tiden. Eric Carmen het artisten. FM-stasjonene over hele USA spilte sangen om og om igjen. "All By Myself" het den. Mange år senere gjorde Celine Dion den til sin. Men det er en annen historie.


Grorud, 2010: Neste førti år senere. Jeg bor fortsatt på Grorud - i et hus noen drøye steinkast fra barndomshjemmet mitt. På YouTube snubler jeg over en gammel Bowie-klassiker. "Life on Mars?". Forbløffet blir jeg sittende og lytte. Noe så vakkert! Himmel og hav, jeg er femti år gammel og oppdager dette mesterverket først nå? Hvorfor elsket jeg ikke Bowie - og denne sangen - i 1971? Jeg hadde helt glemt det. Alt sammen. Men sannheten er at Bowie var så femi, så aparte, så eksentrisk, at det krevde mot av en guttunge å digge Bowie i 1971. Ihvertfall på Grorud. Så vi digget ikke Bowie.

Men var ikke "Life on Mars?" ganske lik Eric Carmens sviske "All By Myself?" Å jo da. Begge - viser det seg - er nemlig basert på en klassisk pianokonsert av Sergej Rakhmaninov.


Slik steg to moderne popklassikere ut av en pianokonsert fra begynnelsen av forrige århundre.

Her er David Bowies "Life on Mars?" (originalen - kun lyd):



Her er en nyere konsertversjon, hvis du foretrekker levende bilder:



Her er Eric Carmens "All by Myself":



Og her er originalen - Sergej Rakhmaninovs annen pianokonsert, annen sats - Adagio sostenuto:



Alle tre melodiene er vakre - på hver sin måte. Hvis du tar deg tid til å lytte, vil du oppdage de felles melodilinjene som løper gjennom alle tre komposisjoner. Vi snakker ikke om plagiat - både Bowie og Carmen har vedkjent seg sitt forelegg, altså Sergej Rakhmaninov.

It's a god-awful small affair. Helt sikkert. Men livet - og kunsten - er full av sammenhenger og mønstre vi ikke alltid oppdager.

- - -


Kristoffer Egeberg i Dagbladet - @infoKeg på Twitter - tilføyer forøvrig at Bowie lagde "Life on Mars?" som en protest mot 'My Way', etter at Paul Anka (og Frank Sinatra) vant rettighetene til dens franske originalversjon: 'Comme d’habitude'. Mer om den sangen her: http://en.wikipedia.org/wiki/My_Way_(song)

fredag 12. februar 2010

Herfra og ut: Historisk arkiv fra Forfatterbloggen

De blogginnleggene du finner under dette, er hentet fra min blogg på www.forfatterbloggen.no. Hvis du trykker på tittelen (hyperlink), bringes du til originalinnlegget. Der vil du finne opprinnelige kommentarer og debatter.

Beste hilsen Tom Egeland

torsdag 11. februar 2010

Lucifers evangelium ..... første gang publisert på Forfatterbloggen 20. mai 2009



Så er den tid kommet at det som i halvannet år har vært "et manuskript" er blitt til "en bok". Noe som lenge bare var en tanke, er blitt noe håndgripelig. I går var jeg nedom Aschehoug og hentet en blodfersk bok fra trykkeriet. Den veide godt i hånden.


Jeg tror nesten man må ha skrevet en roman for å skjønne den lett euforiske følelsen av å holde sin egen bok i hånden, kjenne dens tyngde, åpne den og bla i den og føle disse blaffene av stolthet og lykke. Selv om jeg utmerket godt vet at boken risikerer både kritikk og anmelderslakt. Manifest: Jeg står for den!
Tro det eller ei, men jeg er allerede i full gang med neste bok. Jeg bestemte meg tidlig for "å komme i gang" før det var for sent. Mange forfattere må få forrige bok ut av blodomløpet før de makter å gå i gang med en ny. Jeg skjønner den følelsen. Men i mitt tilfelle ville det betydd at jeg først hadde kommet i gang i august. Så jeg er 15 000 ord inne i en thriller med arbeidstittelen Cobra. Både Bjørn Beltø og jeg trenger en pause fra hverandre nå, så denne gang skriver jeg en actionthriller. Akkurat nå er jeg i den vanskelige fasen der jeg må finne stemmene til de ulike fortellerperspektivene. Kanskje noe av det vanskeligste i skriveprosessen. Jeg har handlingen på plass, jeg har de viktigste personene, men jeg søker og leter meg frem til de ulike figurenes karakter, stemme, uttrykksmåte.

Samtidig handler alt rundt meg om Lucifers evangelium. Naturlig nok. Boken har offisiell lansering tirsdag 26. mai. Om en knapp uke. I går - tirsdag - kom den fra trykkeriet. Med Dagbladet på slep ilte jeg ned på Sehesteds plass for å ta den i øyesyn. Min redaktør, Øyvind Pharo, sprettet opp plastomslaget rundt pallen. Og så fikk jeg den i hånden. Tung og god. A Kodak Moment.

   


Lucifers evangelium er den tredje boken om den albino og lett nevrotiske arkeologen Bjørn Beltø. I Sirkelens ende utforsket han Jesus og evangeliene. I Paktens voktere sto Moses og Mosebøkene for tur. Ikke overraskende - tittelen tatt i betraktning - er det Satan og demonenes plass i mytologien og bibelhistorien som opptar Bjørn Beltø denne gang.

"Krim" beskyldes ofte for å være formeltro og forutsigbar. Jeg har gjort noen valg og grep i Lucifers evangelium som mildt sagt ikke samsvarer med den nordiske sosialrealistiske litteraturtradisjon, så jeg er spent på mottakelsen.

Litteratur er på mange måter en lek med virkeligheten. I Lucifers evangelium leker jeg med opphavet til naturreligionenes myter om onde ånder og demoner som - i en fascinerende prosess - utviklet seg gjennom bibelhistorien og middelalderen til dagens bilde av "Satan".



I kristen forståelse er Satan inkarnasjonen av ondskap, Guds rake motsetning. Men la oss utfordre Kirkens "sannheter". Hva om Satan ikke var ond? Hva om Satan er en misforstått whistleblower? Hva om Satan var en modig opprører i Guds hoff - en erkeengel som våget å stå opp mot en selvtilfreds og retthaversk gammeltestamentlig Gud og som ble straffet med evig fordømmelse for sin modige protest? Bare en tanke ...



Og hva med demonene? Kan de være noe annet enn "falne engler"? Kan Satan og demonenes opphav være noe ganske annet enn det Bibelen og Kirken vil ha oss til å tro?

Og kan helvete være noe mer enn en sinnstilstand? Kan stedet vi kjenner som "helvete" en gang ha vært et høyst fysisk og konkret sted her på Jorden? Ikke Hades. Ikke Gehenna. Ikke Sheol. Men en nekropol kalt Irkalla som (kan hende) lå i tilknytning til det legendariske Babels tårn i Mesopotamia?


Selv er jeg ateist. Men jeg er grenseløst fascinert av bibelhistorien og hvordan gamle gudemyter - som Gilgamesj-eposet og Enuma elish - ble sammenflettet med utviklingen av jødedommen som igjen la fundamentet for både kristendommen og islam.

Dette er noen av de mange spørsmålene som Lucifers evangelium utforsker - innenfor spenningsromanens fiktive rammer. Jeg verken påstår eller later som jeg har funnet "sannheten" (hva nå enn den måtte være) eller "fakta". Jeg bruker litteraturen for å fylle noen av de mange hullene i vår teologiske og historiske kunnskap med mine tanker, teorier, fiksjoner.

På hjemmesiden min kan du se Aschehougs reklamevideo for boken:
http://www.tomegeland.com/no/news/


Hjemmesiden min vil forøvrig oppdateres med en egen seksjon med bakgrunnsinformasjon om temaene i boken, litteraturliste osv. når boken er utgitt.



Dere får bære over med min ublu selvopptatthet og all denne nidkjære egenreklame. Når man har puslet med sitt i halvannet år - og endelig skal dele resultatet med noen lesere - er kanskje ikke tilbaketrukket beskjedenhet den fremste dyd.

Trollspeilet ...........5. april 2009


I mai 1992 begynte jeg som redaksjonssjef i Oslo-redaksjonen til den nystartede kanalen TV 2. Bak meg hadde jeg ti år som journalist og vaktsjef i Aftenposten – foran meg hadde jeg 13 fantastisk spennende år i en av landets mest utskjelte nyhetsredaksjoner. Men det er en helt annen historie.

Et par år senere skrev jeg thrilleren Trollspeilet, som utkom i 1997. Jeg hadde nettopp skrevet førsteutkastet til det som skulle bli Sirkelens ende, men av ymse årsaker hadde jeg lagt manuskriptet til side. Jeg hadde behov for å skrive noe helt annet før jeg fortsatte på Sirkelen, og resultatet ble Trollspeilet.
Jeg tror Trollspeilet må ha vært en av de første norske seriemorderthrillerne. (Hvis noen kan korrigere meg, er det fint å få det oppklart). Seriemordersjangeren var stor i USA på den tiden, men hadde ikke nådd Norge. Jeg må med andre ord påta meg et delansvar for en subsjanger som anmelderstanden allerede er lei av.

Utdrag fra et av brevene seriemorderen Zodiac skrev til en San Francisco-avis.
Min seriemorder var inspirert av Zodiac, som herjet i California på 1960-tallet. Men der hvor Zodiac (og senere Son of Sam, som skulle innlede min karriere som journalist i 1977) kommuniserte med publikum via brev til avisene, flyttet jeg det hele inn i en moderne virkelighet ved å la min seriemorder – Aquarius – sende amatørvideoopptak til en nystartet, kommersiell tv-stasjon.
Selv om boken ikke handler om mine år og kolleger i TV 2, var den åpenbart inspirert av min overgang fra skikkelige Aftenposten til rampete TV 2. Jeg husker jeg anstrengte meg fælt for at ingen av bokens figurer skulle ligne for mye på mine TV 2-kolleger. Trollspeilet er ingen nøkkelroman.
Trollspeilet var min første bok på Aschehoug, og den ble også antatt i det som da het Cappelens bokklubb. Den ble trykt i et par opplag før den utkom som pocketbok i 2005. Senere er den også utgitt på italiensk og nederlandsk.

Så til saken:
NRK Radioteatret har dramatisert Trollspeilet som hørespill. Jeg fikk hørespillet tilsendt på CD for en tid siden, og satte meg ned en helg for å lytte gjennom det hele. Sant å si har jeg ikke lest boken etter at jeg skrev den – for bortimot femten år siden – så jeg var spent.
Og gjett om jeg ble imponert! Ikke over meg selv, men av hva gjengen bak dramatiseringen hadde fått til!

Så selv om jeg har skrevet boken, må jeg få lov til å anbefale Radioteatrets versjon på det varmeste. Jeg lover: Jeg har ikke hatt en finger med i spillet!
Noen lenker:
Trailer:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480758
Nett-tv-intervju:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480325
Radiointervju:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/480699
Om Aquarius' forelegg – Zodiac:
http://nrk.no/programmer/radio/radioteatret/1.6549797
og
http://en.wikipedia.org/wiki/Zodiac_Killer
NRK Radioteatrets omtale:
http://www.nrk.no/programmer/radio/radioteatret/1.6548300
Trollspeilet sendes hver dag i påsken, både på P1 og P2.
Sendestart er skjærtorsdag kl. 18.03 i P2 og kl. 23.03 i P1.

De fem episodene sendes i reprise i P1-krimmen på P1 lørdag kl. 14.03 og søndag kl. 23.03 etter påske – uke 16–20.

Ine Finholt Jansen i rollen som tv-reporter Kristin Bye.

Christian Skolmen som Aquarius.
Dramatisering: Carl Jørgen Kiønig
Produsent: Nils Nordberg
Produksjonsleder: Evy Finholt
Musikk: Martin Horntveth
Lyddesign: Arne Barca
Regi: Else Barratt-Due

Medvirkende:
Kristin Bye - Ine Finholt Jansen
Politiinspektør Runar Vang - Jan Grønli
Gunnar Borg - Svein Scharffenberg
Aquarius - Christian Skolmen
Nyhetsredaktør Richard Wolter - Trond Høvik
Vaktsjef Toralf Skaug - Torbjørn Harr
Nyhetsanker Ninni - Ulrikke Døvigen
Roffe - Axel Aubert


Ellers medvirker: Nils Sletta, Svein Roger Karlsen, Hallvard Holmen, Svein Erik Brodal, Marianne Krogh, Ingunn Beate Øyen, Fridtjov Såheim, Marit Adelaide Andreassen, Ingrid Jørgensen Dragland, m.fl.

Noen ord om oldefar ........ 27. mars 2009

Oldefaren min var forfatter. I familien sies det at det er hans gener som gjorde meg til skribent. Hvem vet. Han var en staut vestlandsk høvdingtype, med ørnenese og flommende skjegg. 

Jon Flatabø het han. Han ble født i 1846 og døde i 1930 - 29 år før jeg selv kom til verden. Han var en del av den urbane Kristiania-bohemen, men slo seg - paradoksalt nok - opp som bestselgerforfatter av bondelivsskildringer. Kristiania-bohemens femte bud lød: 
"Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjern Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt."
Men bohem var han - en drikkfeldig og notorisk skjørtejeger, skal jeg tro familielegenden. Og aktiv venstreradikaler. I seks år redigerte han det antimilitaristiske og antikirkelige tidsskriftet "Morgengryet" i Kristiania. (Heia oldefar!) Den journalistiske virksomheten kostet ham 60 dager i fengsel.
Oldefar solgte helt oppmot 70 000 - 80 000 eksemplarer av hefter med bondske titler som "Brudefærden i Hardanger", "Petra, perlen fra Smaalenene", "Husmannsdatteren fra Odalen", "Fattiges gjenvordigheter" og "Hun fridde selv". Det var friske opplag på den tiden. Han skrev 100-150 bøker og historier. Alt i alt solgte han hundretusener av fortellinger. Han og hans samtidige Rudolf Muus var datidens store bestselgerforfattere av underholdningslitteratur. "Alle" leste Muus og Flatabø.
Om oldefar skriver Muus i artikkelen "Gamle Kristiania-originaler" i bladet "Speilet" i 1922:
Alle maa lægge merke til ham, naar man ser ham paa gaten eller naar han kommer ind i en sporvogn, denne robuste ranke skikkelse med det markerte ansikt og det svære graa skjeg, der minder noget om Tolstoy. Ser man ham paa universitetets læsesal bøiet over en bok, vil man nærmest ta ham for en gammel professor.
Rik ble han aldri. For å parafrasere George Best: "Nesten alt han tjente, brukte han på kvinner, drikkevarer og fester. Resten sølte han bort."
"Det meste av det han skrev, er uten litterær verdi," skriver Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE lakonisk.
Det har de kanskje rett i? Eller? Tekstene hans kan minne litt om den sjanger som senere munnet ut i ukebladføljetonger og kiosklitteratur. Skjønt - mon det? Han fikk folk til å lese. Ikke de bemidlede byborgerne. Ikke fiffen i fordums fine Frogner-leiligheter. Folk flest! Tjenestepiker på gårdene. Hushjelper i bygårdsleilighetene.
Jeg ser dem for meg, i de flakkende flammene fra nesten nedbrente stearinlys eller i blaffene fra en parafinlykt. Bøkene hans lyste opp i den mistrøstige hverdagen til hundretusener av mennesker rundt forrige århundreskifte.
Derfor er jeg stolt av oldefaren min. Selv om "det meste av det han skrev, er uten litterær verdi".
Med et pennestrøk kan en leksikonforfatter rive ned et livsverk.
Skjønt når alt kommer til alt, er vel det meste av det de fleste av oss skriver "uten litterær verdi" målt med litteraturhistoriens (eller avisanmeldernes) kritiske lupe.
Derfor var det godt å komme over følgende inserat skrevet av lyrikeren Inger Hagerup i 1948:
"I min barndom hadde vi en vidunderlig romanforfatter i Norge. Han het Jon Flatabø og død for noen år siden, gammel og mett av dage, visstnok over femogåttiår. Det var en mann som visste hvordan romaner skulle skrives. Han slapp sjelden fra seg en bok på under femhundre sider. "Bruderovet i Hardanger", som jeg husker spesielt, fordi det assosierer seg med en tydelig lukt av brente vafler, var på fjorten hundre sider, og det var spenning og kjærlighet på hver eneste side. "Signe, prestens forlovede" og "Petra, perlen fra Smålenene", hørte også til Flatabøs bestsellere. Dagdrømmene var enklere den gangen enn i vår Ambertid; dyden ble alltid belønnet (hvis den ikke druknet seg, noe den snilde Flatabø forresten bare hadde hjerte til en eneste gang), og lasten ble i hvert fall ettertrykkelig straffet. Det var lett å følge med i begivenhetene både for leseren og forfatteren. Men så kom den psykologiske roman, og dermed gikk det galt med så mange mennesker."
(Inger Hagerups barnebarn Hilde er også forfatter og en av bloggerne her på Forfatterbloggen.)
Jeg er sikker på at oldefaren min ville ha satt pris på Inger Hagerups dom. Underholdningslitteratur er vel stort sett uten "litterær verdi" - iallfall den litterære verdi som professorer og eksperter definerer. Likevel kan den bety ufattelig mye for mange mennesker.
I en av bøkene mine, "Sirkelens ende", heter hovedpersonen Bjørn Beltø. Det navnet er satt sammen av av to av pseudonymene til oldefaren min: Bjørn Botnen og Sven Beltø.
Så helt i det stille lever oldefar videre i mine bøker. For jeg er stolt av ham, jeg, selv om han (i likhet med de fleste av oss) går inn i litteraturhistorien "uten litterær verdi".
En venn av Ivar Aasen var han også.
En dag jeg kom ind til ham, holdt Ivar just paa at trække op en flaske akevit. "Er det dig, Jon," sa han og tilla med et pollisk smil: "Er det ikke besynderlig, at en aldrig skal faa ha noget for sig selv her i verden? Jeg vilde just skjenke mig en dram, og saa kommer du, og jeg blir nødt til å skjænke dig med."   
Skål, oldefar!

Lest og likt ..... 22. mars 2009


   HANDLING: Kan det utilgivelige tilgis? En dramatisk voldtekt en varm sommerkveld i 1935 innleder denne romanen om løgn og skyld. Det umake kjæresteparet Cecilia og Robbie blir ofre for 13-årige Brionys ustyrlige fantasier. Forfatterspiren Briony begår en forbrytelse som hun resten av livet kommer til å forsøke å bøte på: Hun beskylder Robbie for en voldtekt han ikke begikk, og løgnen utløser en serie med menneskelige katastrofer - og former resten av Brionys liv som kvinne og forfatter.
    
MIN VURDERING: En nydelig, drømmeaktig bok som har de fleste kvaliteter du søker etter i en "klassiker" (boken utkom i 2001). Ujålet språk, intense karakterstudier, gripende menneskeskjebner. Vakkert, vakkert.  
 
HANDLING: Rikmannen Axel Nobels skolekamerat Jacob Nellemann dør i en mystisk jaktulykke på Nobels eiendom. Et vådeskudd? Et drap? Det viser seg at Nelleman året før forlot en synkende seilbåt og en fortapt kvinne ved Bjørnøya. Det er det noen som aldri har kunnet tilgi. Politietterforsker Robin Hansen - en snurrig skrue som arbeider deltid - blir satt på saken.
MIN VURDERING: En klassisk krim med tallrike mistenkte, spennende cliffhangere og en intrikat krimgåte. Det som skiller Passasjeren fra hopen, er dels den tørrvittige humoren som gjennomsyrer hele romanen - litt som i Peter Høegs Smillas fornemmelse for snø - og dels de pregnante personskildringene. Ikke minst er politietterforsker Robin Hansen noe helt for seg selv - en etterforsker temmelig fjernt fra sine kolleger Harry Hole, Varg Veum og Kurt Wallander.


HANDLING: Den tidligere norske politimannen Stein Inge Olsen, Stingo, har rømt fra gale sjefer og en enda galere ekskone og søkt tilflukt i solen og alkoholen på Filippinene. Han er i ferd med å begå selvmord da en kvinne på flukt oppsøker ham og trygler om hjelp. Før hun dør, røper hun at noen har planer om å myrde landets president. Med politi og politikere etter seg jages Stingo gjennom slum og jungel. For å overleve må han avsløre korrupsjon, narkotikahandel og hemmelige karteller. Til slutt ligger Filippinenes framtid i Stingos hender. Nå er det opp til Stingo å redde landet fra å bli et nytt diktatur.

MIN VURDERING: En tøff, velskrevet og spennende bok med snert og macho trøkk. Dette er en uforfalsket thriller der intet mindre enn et lands fremtid - og hovedpersonens liv - står på spill. Det rå språkleiet kler handlingen - denne bokens hovedperson har mye slagg på nervene. Likevel finner du mye forløsende humor både på overflaten og mellom linjene. Stingo er - trass i sine svakheter - en troverdig og likandes figur med dybder du sjelden venter å finne i actionthrillere.
 
HANDLING: Fotomodellen Liss lever et utsvevende liv i Amsterdam da hennes søster - en psykolog som har spesialisert seg på seksuelt misbruk av barn - forsvinner rett før hun skal delta i et kontroversielt tv-program. I Oslo leter Liss etter sin søster og svarene på hva som har skjedd med henne. Løsningen er temmelig overraskende. 
MIN VURDERING: Selv om Døden ved vann følger  kriminalromanens spenningskurver, rammer og konvensjoner, er den først og fremst (og i mye større grad enn kriminalromaner flest) karakterdrevet. Damhaug makter å skape en hovedperson, Liss, som forvandler seg fra et kynisk dophue som ligger rundt til en mangefasettert og sympatisk etterforsker. Romanens største styrke ligger i skildringene av mennesker og miljøer.
Cormac McCarthy
Ikke et land for gamle menn

Gyldendal     


HANDLING: Llewelyn Moss er på jakt ved grenseområdet til Rio Grande da han kommer over flere døde menn, en bil full av heroin og en veske full av penger. Moss tar med seg pengene,  kona og stikker. Etter seg får han en bande gangstere anført av den skruppelløse psykopaten Anton Chigurh. Bokens bærende stemme - sheriff Bell - gjør alt han kan for å forhindre en katastrofe. Det går heller dårlig.
     
MIN VURDERING: En krim? En thriller? Litteratur med stor L? Ja, alt! McCarthy er - som Ellroy og endel andre - en så fantastisk forfatter at han blir sjangeroverskridende. Selv litterater som avskyr krim kan lese McCarthy med dyp respekt. Nakent. Rått. Intenst. Han vrenger en sjel med et par ord.      

En kriminell krabbe (II) .... 20. mars 2009

EPISODE 1:
Man sitter, som man ofte gjør, og skriver. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets kulturredaksjon lurer på om jeg har en kommentar til en undersøkelse laget av Cecilie Naper om de siste femten årenes utvikling av utlånsstatistikken på bibliotekene. Hele hennes artikkel kan du lese ved å klikke på denne linken. Mens folk for femten år siden lånte et bredt utvalg av nyere litteratur og klassikere, så tallene for 2007 slik ut:
 
1. Anne B. Ragde: Eremittkrepsene
2. Anne B. Ragde: Ligge i grønne enger
3. Anne B. Ragde: Berlinerpoplene
4. Jo Nesbø: Snømannen
5. Khaled Hosseini: Drageløperen
6. Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden
7. Anne Karin Elstad: Hjem
8. Jo Nesbø: Frelseren
9. Khaled Hosseini: Tusen strålende soler
10. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner
   
Alle disse detaljene kunne journalisten naturlig nok ikke referere, men henviste til Dag Solstad - som kalte utviklingen "katastrofal" (og som i et leserbrev dagen etter følte seg grovt misbrukt og feilsitert) - Tove Nilsen - som fryktet at vår kulturarv vil forvinne i et sort hull - og Torgrim Eggen - som uttalte at krim- og underholdningslitteraturens popularitet representerte en fordumming i samfunnet.
Hva mente nå jeg - en sølle krimforfatter - om alt dette?
Ja, hva skal man mene? Her sitter man og aner fred og ingen fare og er dypt inne i en helt annen tankerekke, og så skal man - reflektert og klokt og på styrten - mene noe om vår kulturarvs forfall og om kriminal- og underholdningslitteraturens ansvar for hele elendigheten.

Jeg merket på meg selv at jeg gled rett inn i rollen som "krimforfatteren som forsvarer sitt revir". Jeg sa - og var ganske fornøyd med den uttalelsen - at "jeg ikke ser noen grunn til at vi krimforfattere skal be om unnskyldning for at vi ikke er Hamsun eller Dostojevskij". Videre sa jeg at "all god lesning er en del av et mangfold. Men jeg klarer ikke bli veldig opprørt over at det er krim som leses mest. Jeg har problemer med å se at det truer kulturarven vår. Men," tilføyde jeg, "jeg håper folk fortsetter å lese klassikerne og supplerer det seriøse med krim og spenning." Flere ganger understreket jeg at jeg synes folk bør lese et bredt spekter av litteratur - klassikere, ny norsk og utenlandsk skjønnlitteratur - i tillegg til krim og underholdning. 

Jeg viste til at denne typen debatt skrev seg helt tilbake til Edgar Allen Poe og Sir Arthur Connan Doyle, da "seriøs litteratur" ble satt opp mot kriminalmysteriene. "Det har alltid vært en elite som ser ned på krim," sa jeg. "Men jeg forundres over at vi klarer å lage et stort problem ut av det."
Jeg tilføyde at jeg syntes det var urimelig og lite raust hvis det faktisk forholdt seg slik at noen forfattere så å si la skylden for publikums lesevaner på oss som skriver underholdningslitteratur, og jeg utfordret dem til selv å skrive de bøkene som folk faktisk ville lese.
Samtidig ga jeg Naper, Eggen & Co rett i at fremgangen til krim- og underholdningslitteraturens nok henger sammen med en samfunnsutvikling - preget av tempo, fjernsyn, reality-tv, ukeblader og så videre - som gir fordypningen stadig tyngre kår.
Journalisten påpekte at Torgrim Eggen mente utviklingen skyldes en generell fordumming i samfunnet. Med en latter repliserte jeg at dette hadde Eggen og jeg diskutert før - her på Forfatterbloggen - og at jeg fant påstanden urimelig: "Jeg synes det er en nedlatende og meningsløs karakteristikk av det norske samfunn," sa jeg. "Jeg betrakter ikke folk flest som dumme, og det at de leser krim er ikke i seg selv et uttrykk for dumhet."
I en halvtimes tid snakket jeg med journalisten. Senere sendte han meg en sitatsjekk på e-post, og jeg gjorde et par bagatellmessige endringer i hans samvittighetsfulle og nokså presise gjengivelse av mine ytringer.
Sånn i ettertid slo det meg hvor mye mer jeg kunne og burde ha sagt.
For eksempel:
* Er en statistikk over bibliotekutlån representativ for folks lesevaner? Jeg vet utmerket godt at krim og underholdning topper alle bestselgerlister, men forteller egentlig utlånstall og salgstall hele bildet? Hvor mange av oss har ikke klassikerne stående hjemme - kjøpt for lenge siden, arvet - og hvor mange av oss leser dem ikke med jevne mellomrom?
* Er bibliotekbrukere statistisk representative for hele befolkningen?
* Med andre ord: Representerer bibliotekbrukerne et tverrsnitt av det norske folk? Er det de samme bøkene som lånes, som selges, som leses? Hvordan fanges disse usikkerhetsmomente opp av statistikkene?
* Tar undersøkelsen høyde for bokmarkedets sesongmessige variasjoner? De siste årene har utvilsomt vært oppsiktsvekkende gode for Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Stieg Larsson. Hvordan ville denne statistikken ha sett ut om Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen var ute med bestselgere på samme tid? Eller om Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm hadde utgitt klassiker-serier?
* Selv om Anne B. Ragde også skriver krim fra tid til annen, har hennes Neshov-trilogi (som topper statistikken) ingenting med krim å gjøre.
  
Og: Egentlig er dette to ulike debatter sauset sammen til én:
* Den ene debatten handler om publikums lesevaner og hva de foretrekker når de går på biblioteket. Er det da et stort problem at krim og underholdning foretrekkes av flertallet? Det betyr tross alt ikke at klassikerne ikke blir lest. Er krim- og underholdningslitteraturens popularitet virkelig et problem?
* Den andre debatten handler om krim- og sjangerlitteraturens litterære kvaliteter (eller mangel på sådanne).    
Dagen etter fylte denne debatten bortimot fire sider i Dagbladet. Napers egen artikkel (linken øverst i dette innlegget) tok to av dem, debatten rundt temaet de to neste. Temmelig nyanseløst og fritt for gråtoner. Dag Solstad og Tove Nilsen var skremt, Torgrim Eggen kalte krim- og underholdning for litteraturens junkfood - "det stelles ikke så godt med språket i disse bøkene, men dynges på med klisjeer og gjentakelser".
Jan Kjærstad uttalte - klokelig- at "det er et tankekors til alle som ikke skriver krim, hvis vi ikke klarer å fange leseren. Da skriver vi vi for lite tiltrekkende."
 
Og så kom røkla. Vi krimforfattere. Unni Lindell kalte debatten bakstreversk og usympatisk, Knut Faldbakken påpekte at "håndverksmessig er god krim veldig krevende, mye vanskeligere enn jeg trodde da jeg startet" og at sjangeren (forfatterteknisk) er undervurdert.
Og jeg? Vel. Praktisk talt hele mitt resonnement var skamklipt av desken (som hadde et påtrengende behov for å få plass til et firespaltet bilde av Unni Lindell fra topp til bunn). Selv slapp jeg bare til med mitt lille sleivspark i Eggens retning og det var det.
Ja ja ja, tenker man. Vi lever i en tabloid verden der resonnementer og gråtoner ikke hører hjemme. I ettertid forsto jeg da også at flere enn meg hadde mer på hjertet enn det som fremkom. Solstad skrev et sint leserinnlegg om at han aldeles ikke var riktig gjengitt. Selv krimdödaren Eggen hadde, overfor Dagbladet, reflektert over klassikerne som tross alt fantes i de tusen hjem og som elegant forsvant ut av statistikkene.         
EPISODE 2:
Man sitter, som man ofte gjør, med en kald pils i hånden og en varm puddel på fanget og stirrer hengivent inn i vårsolen. Det var en skjønn vårdag, jeg hadde tatt en pause fra dagens dont og satt meg ut på en stol mellom snøfonnene i hagen. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets debattredaksjon hadde lest min skamklipte uttalelse og lurte på om ikke jeg kunne tenke meg å utdype den i en egen debattartikkel. Jeg holdt på å dette av stolen. Jeg ante ikke at aviser bestilte innlegg. Men ja jo, gjerne - jeg hadde jo noen synspunkter på dette. Ikke minst siden hele resonnementet mitt forsvant.
Selve debattartikkelen kan du lese som eget innlegg her på Forfatterbloggen. Her er den på Dagbladets websider, men både på webben og i papiravisen har alle mine avsnitt forsvunnet. Avsnitt plasseres sjelden tilfeldig, så jeg foretrekker at du leser min egen versjon slik den forelå da jeg sendte den til Dagbladet.

5000 tegn høres mye ut, men du verden hvor mye du ikke får sagt med 5000 tegn. I ettertid ser jeg at jeg burde ha vært flinkere til å påpeke at vi i realiteten debatterer litt ulike ting. Cecilie Napers utgangspunkt er om statistikken representerer et "enfold" - i realiteten om folk er "enklere i hodet" fordi de foretrekker underholdningslitteratur fremfor klassikere. Det er én debatt. (Og min oppfatning er: Nei, folk er ikke dumme fordi de leser krim og underholdning. Og jeg tror faktisk mange leser klassikerne selv om det ikke fanges opp av statistikkene). En helt annen debatt gjelder kriminallitteraturens litterære kvaliteter - og litterære mangler. Jeg synes nok ikke mitt eget innlegg - når alt kommer til alt - klarer å rydde opp i alle disse tilnærmingsmåtene.
---
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å drive uhemmet egenreklame:

Trollspeilet (1997) er blitt dramatisert for Radioteatret og sendes som hørespill i påsken. Jeg har lyttet til resultatet på CD og kan bare anbefale produksjonen! Hør gjerne på hvis du er nær en radio i påsken. Mer her.

Lucifers evangelium - en frittstående oppfølger til Sirkelens ende og Paktens voktere -er nå levert til trykkeriet, og jeg får førstekorrekturen til uken. Boken kommer i salg 25. mai.  Mer her.
    

En kriminell krabbe (I) .... innlegg i Dagbladet 20. mars 2009

KRIM VS. KLASSIKERE: Å kritisere krimbøkers popularitet er som å refse popmusikere for at ikke flere hører på klassisk.


Jeg har behov for å komme med en bekjennelse. Unnskyld, mor, jeg har løyet. Jeg skulle aldri ha innbilt deg at jeg sitter i fengsel. Det er ikke sant. Sannheten må for en dag: Jeg lever – (han senker stemmen til en ru, hes hvisken) – av å skrive spenningslitteratur!
Noen ganger føler jeg meg som en simpel strandkrabbe som burde be om tilgivelse for at jeg ikke er en hummer. Hah, snerrer de litterære gourmandene, du hører ikke hjemme i havet, din krabbejævel; det er altfor mange av dere, dere er simple, smakløse, uinteressante, og dere tar opp verdifull plass. Havet er for hummere!
Forsker Cecile Naper (Dagbladet, 16. mars) har undersøkt utlånsstatistikken for bibliotekene. Mens folk for femten år siden leste et bredt spekter av klassikere, foretrekker folk nå krim, spenning og underholdningslitteratur.

Selv med min forslitte Sherlock Holmes-lupe klarer jeg – i motsetning til enkelte bekymrede kolleger – ikke å spore dannelsens og sivilisasjonens endelige forfall i statistikkens langsomme bølgeslag.

Jo da, krim og underholdningslitteraturen er populær. Men det vil nok endre seg. Samtiden er ikke lik evigheten. Vår litteraturarv forsvinner neppe i et sort hull, slik Tove Nilsen frykter. Vi må ikke la oss forblinde av tall og forbannet statistikk.
I stedet for å spørre hvordan vi skal få bokglade nordmenn til også å lese klassikere, settes historiens samlede litterære kanon opp mot underholdningslitteraturen.
Hummerne versus strandkrabbene.  Mangfold versus enfold. Dannelse versus dumhet.
Det er som å refse popmusikk for å være populær. Som å kritisere pop for å fortrenge bedre musikk. Som jazz. Pop stjeler folks oppmerksomhet. De burde ha lyttet til Bach og Beethoven, og kanskje Miles Davis – men i hvert fall ikke Abba! Dessuten burde de spise mer økologiske grønnsaker.
    
I en tabloid virkelighet forsvinner nyanser og gråtoner. Kanskje har jeg misforstått mine kolleger. Og hvis jeg selv fremstår som en snurt og sår krimforfatter, skyldes det mitt spissformulerte lynne mer enn min sanne sinnsstemning. For tro det eller ei: Jeg er hjertens enig med Torgrim Eggen, Dag Solstad, Tove Nilsen og Cecilie Naper i at folk skal og bør og må lese mer enn krim. Selvsagt! Jeg er sågar sikker på at jeg har alle landets krim- og underholdningsforfattere med meg: Les klassikerne! Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Selv en strandkrabbe av mitt kaliber skulle ønske at mange flere kunne glede seg over skrivekunsten til Hamsun og Undset. Kielland og Kafka. Falkberget og Faulkner. Céline. Nabokov og Sandemose. McEwan og McCarthy. Roth. Houellebecq. Listen er lang.

Er det, som Torgrim Eggen påstår og Cecile Naper antyder, en fordumming av samfunnet når bibliotekenes utlånstall viser at folk gjerne vil lese krim og underholdning? Er folk dumme og enfoldige fordi de setter pris på Ragde og Nesbø? Selvsagt ikke. Jeg føler et større behov for å gratulere de to enn å stemple deres lesere som enkle. Hvis vi skal konkurrere om oppmerksomhet – burde vi ikke heller utfordre tv? Internett? Tv-spill? Fotballhysteriet? Publikums lesevaner handler om langt mer enn valget mellom Anne B. Ragde eller Amalie Skram – Nesbø eller Mykle.
Tidligere i år gjennomgikk Torgrim Eggen et knippe krimromaner i Klassekampen. I en drepende fornøyelig analyse tok han livet (unnskyld min fantasiløshet) av hele sjangeren. Jeg føler ikke behov for å forsvare alt som utgis av norsk krim. Eggen har fullstendig rett i at det skrives mye slapp krim. 

Krim er formellitteratur. Den må gjerne utfordre, men samtidig holde seg innenfor, sjangerkonvensjonene. Krim er – i likhet med fantasy, horror, science fiction og romantikk – variasjoner over et tema. For noen lesere blir det kjedelig og lite utfordrende. Den innvendingen respekterer jeg. Andre lesere elsker forfatterens lek med forutsigbarheten og variasjonene. De gode sjangerforfatterne utfordrer og tøyer konvensjonene – samtidig som de kjenner og respekterer dem.
Jeg liker Nesbø og Ragde, jeg. García Márquez og Hemingway, også. Eggen og Solstad. Jeg liker Beatles og Bach. Led Zeppelin og Abba. Å kritisere underholdningslitteraturen for å underholde, er å slå inn åpne dører. Burde popmusikere egentlig spille jazz?
Krim- og underholdningslitteratur er som junkfood, fastslår Torgrim Eggen. Igjen må jeg erkjenne og beklage at jeg ikke er en hummer. Jeg er ikke en biff engang. Eller en strandkrabbe. Jeg er en simpel hamburger som ufortjent stiller enhver Chateaubriand i skyggen.
Lødig litteratur har lenge eksistert side om side med triviallitteraturen. Min oldefar, Jon Flatabø, skrev populære folkelivsromaner for hundre år siden. Han var kompis med storheter som Hamsun og Falkberget. I sin samtid hadde oldefars bøker skyhøye opplag. I dag er han glemt.
Det er verken Hamsun eller Falkberget.
(Innlegget ble publisert i Dagbladet 19. mars 2009)