mandag 29. mars 2010

Terror på direkten





Mandagens terroranslag i Moskva, der minst 39 mennesker omkom da terrorister utløste to kraftige bomber, danner en grufull opptakt til tv-serien Ulvenatten, som sendes på TV 2 skjærtorsdag, langfredag og palmelørdag etter 21-nyhetene.



I tv-serien er det nettopp tsjetsjenske terrorister som står bak et terroranslag mot et direktesendt norsk debattprogram. I romanen Ulvenatten - i større grad enn i filmen og tv-serien - forsøker jeg å forklare litt om bakgrunnen for tsjetsjensk terrorisme.

Ikke et sekund vil jeg forsvare tsjetsjensk-islamistisk terror. Men bildet er langt mer nyansert enn at "tsjetsjenerne er onde" og "russerne er uskyldige ofre". Vil du lese mer om dette, får du enten ta for deg romanen - eller Siri Lill Mannes' glimrende reportasjebok Livvakt i helvete - Aleksandr og krigen i Tsjetsjenia



Er det noe jeg setter pris på i akkurat den forbindelse, er det de positive reaksjonene og hilsenene jeg har fått fra tsjetsjenske asylsøkere som har lest boken eller sett filmen.



I filmen og tv-versjonen er det ikke så mye igjen av problematiseringen rundt terrorisme og den århundrelange konflikten mellom mektige Russland og Tsjetsjenia. Tv-serien fokuserer mer på dramatikken som oppstår når Norge - og et direktesendt norsk tv-program - rammes av tsjetsjensk terrorisme.

Ville fredelige, uskyldige Norge være beredt til å møte et dramatisk terrorangrep på norsk jord?



Ros

Mandag anmeldte VG og Dagbladet årets påskekrim-serier. Begge avisene triller terningkast 5.

 

Under tittelen "Intens thriller" skriver VGs anmelder Stein Østbø blant annet:

Jo da, det kan lages thrillere med internasjonal snert også i Norge. [...] Gode skuespillerprestasjoner forsterker den intense dramaturgien fra tv-studio der en gruppe tsjetsjenere tar kontrollen under en direktesending med talkshowstjernen Kristin Bye (Anneke von der Lippe), og det er egentlig ganske godt gjort å holde intensiteten oppe når handlingen i overveiende grad er konsentrert rundt tre statiske steder - tv-studioet, politiets kontrollrom og regjeringens møtelokaler. [...] Og det beste ved det hele - det virker unektelig svært realistisk ... 


Les anmeldelsen i sin helhet her (eller klikk på faksimilen).

Dagbladets anmelder Tom Stalsberg kaller Ulvenatten "en dramatisk og spennende thrillerserie":
Tv-serien er fortsatt på speed, men nå gis det mer rom for at vi kan bli mer kjent med alle karakterene og bakgrunnen for alt kaoset. 


Les anmeldelsen i sin helhet her (eller klikk på faksimilen).


Ris 

Nå er det selvsagt ikke sånn at alle vil like Ulvenatten. Boken, filmen og tv-serien er en actionthriller som først og fremst (vil jeg tro) appellerer til et publikum som liker f.eks. tv-serien 24 og Die Hard. Sistnevnte hadde forøvrig et budsjett som var ti ganger så stort som vårt. Heri ligger ett av problemene til norske actionfilmer: De blir målt opp mot amerikanske suksesser med erfarne actionregissører og skyhøye budsjetter. Norge har ikke noe filmmiljø der actionthrilleren står særlig sentralt, og dermed får vi liten sjanse her til lands til å utvikle og rendyrke denne sjangeren.



Nettavisen/Side 2s anmelder Linn Sollied Madsen triller en 3-er og synes det hele blir langdrygt, at seerne blir for dårlig kjent med skikkelsene og at politiet er "for dumme og tafatte".

Til den siste innvendingen kan jeg tilføye at vi faktisk fikk svært godt hjelp av politiet - både før jeg skrev boken og før vi spilte inn filmen. Selv for topptrente Delta-politifolk vil bevæpnede terrorister - rigget med bomber på kroppen og i et hermetisk lukket tv-studio fullt av gisler - utgjøre et mareritt. Og de har to alternativer - en klassisk konflikt i denne sjangeren:

  • Å la en spesialutdannet politiforhandler overbevise gisseltagerne om å overgi seg.
  • Å entre åstedet med makt (sprengstoff), lamme alle med flashbangs (sjokkgranater) og "ta ut" (skyte) gisseltagere som ikke frivillig overgir seg.    

I virkelighetens verden ville kanskje politiets beredskapstropp ha rykket inn i studio etter få minutter - og tatt sjansen på collateral damage (i praksis: at gisler og terrorister vil omkomme). Men i så fall ville det blitt en veldig kort film. Derfor var politiet helt med på at realisme i noen tilfeller måtte ofres for spenningens skyld (tross alt tegner James Bond-filmer sjelden et realistisk bilde av etterretningsarbeid).



Da filmen ble lansert i 2008, skrev bloggeren Oda Bhar en reflektert og god kritikk av Ulvenatten (og trillet en 4-er). Hun har mange saklige innvendinger mot dramaturgien og karakterutviklingen. Selv om Bhar ikke akkurat skamroser Ulvenatten, er anmeldelsen eksemplarisk i sin tydelighet og balanse. Slik kan flinke bloggere noen ganger være et godt supplement til aviskritikerne.  




Karakterutvikling

Når det gjelder nettopp karakterutvikling, er det et problem i actionfilm. Ikke minst i et så fortettet drama som Ulvenatten: De klassiske dramaturgiske modellene - med et vendepunkt som fører til at hovedpersonen utvikler seg og når ny erkjennelse som forløser dramaet - er vanskelig å håndtere i et format der alt finner sted i løpet av seks hesblesende timer. Men: Jeg skjønner denne innvendingen og utelukker ikke at jeg (og regissøren) burde ha klart å få til en mer effektiv og troverdig karakterutvikling selv innenfor actionformatets kronologiske begrensninger og dramaturgiske rammer.          



Mitt hovedinntrykk - basert på mottakelsen, anmeldelsene og gut feeling - er at Ulvenatten i liten grad appellerer til kunstfilmens tilhengere - som søker en dybde actionthrillere sjelden har - og heller ikke til seere som foretrekker langsom britisk herregårdskrim fra søvnige landsbyer. (Jeg mener ikke dette sarkastisk - jeg er glad i klassisk påskekrim selv, jeg).

Derimot er det mange tilhengere av actionfilmer som synes Ulvenatten er spennende - og et alternativ til de påskekrimmene vi er vant til å se. Ikke så mange kniplinger, med andre ord.    

Her er traileren for filmen:



Noen linker:

søndag 28. mars 2010

Mysteriet med Jesu forsvunne føtter

Det skal handle om maleriet Nattverden denne gang. Men slapp av - vi skal ikke lete etter skjulte budskap eller hermetiske gåter i da Vincis mesterverk.

Sammen med Mona Lisa og Michelangelos takmaleri i Det sixtinske kapell, er Nattverden kanskje verdens mest berømte maleri. Første gang jeg var i Milano, tenkte jeg å svippe innom og ta en titt. Fat chance! Publikum hadde stått på venteliste i månedsvis for å få lov til å beundre Jesu symbolladde måltid med disiplene.

Ta en titt på bildet - eller se en skarpere og klarere versjon her:


Som sagt - vi skal ikke skal jakte på mystiske geometriske sammenhenger eller skikkelser som gir seg ut for å være noen helt andre. Vi skal ikke myse for å få øye på tempelriddere som kikker frem bak skulderen på noen som foregir å være Judas, men som egentlig er tremenningen til franskekongens uekte sønns belgiske forlegger, som ble giftdrept da han mottok et falmet manuskript fra en antatt glemt mongolsk orden av riddere som siden år 214 har beskyttet kladden til Paulus' brev.

Du kan si mye om Paulus. Men glad i å skrive brev, det var han. Litt for glad, spør du meg. Vi kan jo bare prise oss lykkelige over at det ikke fantes e-post på Paulus' tid. 

Og som en rent personlig ytring vil jeg si at Paulus hadde noen forskrudd ukristelige holdninger til sine medmennesker - holdninger som vi av komplett ubegripelig grunner belemres med den dag i dag. Med hvilken autoritet uttalte denne Paulus seg om noe som helst? 

Men som vanlig surrer jeg meg bort i digresjoner. La oss vende oppmerksomheten tilbake til Leonardo da Vincis veggmaleri Nattverden.

Du er så vant til å se det, at du legger sikkert ikke merke til det engang. Eller du tror det skal være slik...
Men altså - titt igjen!


Jesu føtter er borte!

For der føttene hans skulle ha vært .......... der er det en DØR!

Døren var ikke der da Leonardo malte mesterverket. Da maleriet omsider sto ferdig i 1498 - etter tre lange år (som du kan lese en morsom og oppdiktet kriminalintrige om i Javier Sierras Den hemmelige nattverden) - dekket det en ren og flat vegg.

Så satte forfallet og falmingen inn.

Og i 1652 fikk noen for seg at de skulle hugge ut en DØR midt i veggen.

Du leste riktig. De trengte en DØR. Sånn at de kunne lette atkomsten til rommet bakenfor.

Jada.

Så det gjorde de selvsagt.

Noen av oss setter kunstverk høyt. Vi ville ikke finne på engang å berøre et maleri med fingertuppen av frykt for å bidra til forfallet (du vet --- "hvis to hundre mennesker hver eneste dag i hundre år berører noe med fingertuppen, blir det til slutt et hull på 200 x 800 meter").

Kulturvandalismen i Milano er av en annen størrelsesorden - litt sånn som når ligningsvesenet kaster seg over deg som glemte å oppgi 2000 kroner på selvangivelsen og ikke rederen som "glemte" å oppgi 200 000 000. Gjør det stort, så slipper'u unna! Du må ikke PIRKE på et kunstverk - det er vandalisme. Men om du bygger en DØR rett gjennom det - vel, da er det ...... interiørarkitektur?

Jeg kan se dem for meg:

"Skal vi midtstille døra, eller?"
"Må vel det. Vil jo se helt teit ut med ei dør borti hjørnet."
"Jepp. Dessuten ligger det vel rør og skjulte anlegg på sidene, trur du ikke?"
"Vaffal ikke midt på veggen."
"Dessuten må vi ta hensyn til rommet på baksiden av veggen."
"Deff! Jævla godt point, Mario!"
"Men de herre smøreriene på veggen da?"
"Blæh, gammal graffiti!"
"Oki doki. Jæ jæ jæ. Vi får vel bli ferdig før lunsj?"
"Rekker'u meg slegga eller?"

Senere ble døren murt igjen - som seg hør og bør. Men hvor Jesu føtter er blitt av? De smuldret vel opp sammen murpussen og kalken.





tirsdag 23. mars 2010

Trampolineland - en blogg om en boks langsomme tilblivelse



Hvis du interesserer deg for en boks langsomme tilblivelse, anbefaler jeg deg en tur innom bloggen til kollega Vidar Kvalshaug. Den heter Trampolineland, og her skriver Vidar innsiktsfullt og så å si daglig om arbeidet med høstens bok:

http://kvalshaug.wordpress.com/

fredag 19. mars 2010

Litteraturens superstjerne




INNLEGGET BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I MIN FASTE SPALTE I BLADET KAMPANJE I FEBRUAR: http://www.kampanje.com/markedsf_ring/article557540.ece

Landets nye litterære popstjerne heter Karl Ove Knausgård. For så vidt ingen ukjent oppkomling – han var behørig bejublet og priset for romanene «Ute av verden» (1998) og «En tid for alt» (2004) – men med den selvbiografiske romanen «Min kamp» (som utgis i ikke mindre enn seks bind på til sammen 3000 sider) er han blitt en litteraturens Jesus Christ Superstar. Han er en Messias for sine lesere og en pengemaskin av Guds nåde for sitt forlag.





I midten av januar hadde de tre første bindene av Min kamp solgt i 90.000 eksemplarer (EDIT: medio mars nærmer det samlede opplaget seg 200 000). Med en utsalgspris på 300 kroner blir det en frisk omsetning for det suksessfulle forlaget Oktober. De tre siste bindene utkommer i vinter og vår.


Man trenger ikke være litterat for å fengsles av Knausgård. Som fenomen burde han interessere enhver markedsfører. Er bøkenes litterære kvalitet i seg selv årsaken til suksessen? Skyldes fascinasjonen leken med fiksjon og virkelighet? Klarer Karl Ove Knausgård å gestalte Karl Ove Knausgård på en slik måte at virkelighet og fiksjon veves sammen og den Karl Ove, som vokste opp på Sørlandet, smelter sammen med en fiktiv Karl Ove, som vokste opp mellom to permer?


Selv er den lett mediesky Knausgård blitt en stjerne. Det er in å digge Knausgård. Rufsete, karismatisk og mystisk. Reflektert og selvutleverende. Myk og hard. Tøff og øm.


Innimellom de substansielle debattene om bøkene – hvor mye er sant og hvor mye er funnet på? skriver han virkelig selvbiografisk? utleverer han dem han skriver om? - dyrkes han som en filmstjerne. 


Kvinnelige aviskommentatorer sukker henført. Han ser ut som Jesus! Kulturlivets alfahanner trykker ham til sitt hjerte. Knaus er en av gutta. KOK er kul!


På Twitter omtales alt fra Knausgårds tøffe hår til hans selvutleverende mot. På Facebook og i blogger bølger debattene om hans litterære prosjekt. I avisene diskuteres kritikernes samstemte hyllest.


Da Jan Kjærstad – med motstrøms mot – stilte spørsmål om litteraturkritikerne i sin unisone idolisering hadde evnet å plassere «Min kamp» i den hybridlitterære tradisjon der bøkene hører hjemme, ble den beleste og reflekterte forfatteren og gentleman'en stemplet som alt fra misunnelig og sjalu til upresis og vrang. Kjærstad forsøkte å påpeke fraværet av referanser og kontekst hos toneangivende anmeldere. Debatten ble raskt redusert til en snurt refs av Kjærstads motiver. Kritikerne satte, paradoksalt nok, ikke pris på å bli kritisert.


Selv mener jeg at man i debatten om «Min kamp» kan ha flere tanker i hodet samtidig. Man kan beundre Knausgård og hans litterære prosjekt – samtidig som man erkjenner at det er problematisk når forfatteren i sin selvopplevde fiksjon skildrer virkelighetens levende (og døde) som fiktive figurer. Og man kan la seg begeistre av Knausgårds ubestridelige talent – samtidig som man erkjenner at den offentlige tilbedelsen er så grenseløs at man må kunne betrakte fenomenet med ironisk distanse.


Hvori ligger Knausgårds litterære kraft? Slike spørsmål har like mange svar som en bok har lesere. Personlig lar jeg meg besnære av Knausgårds evne til å omskape det hverdagslige og trivielle til noe allmenngyldig og universelt. Slik innlemmer han oss i sitt fiktive liv. Kvinner og menn, unge og gamle - alle finner vi berøringspunkter der vi nikker gjenkjennende og tenker: Slik har jeg også følt det - han skildrer kanskje sitt liv, men egentlig er det mitt han beskriver.


Karl Ove Knausgård skriver litteratur på to nivåer: I skildringen av hverdagslighetens detaljrikdom, skaper han en nærhet og klangbunn som er allmennmenneskelig. I tillegg rommer romanene et knippe essays og refleksjoner der han briljerer med sin skarpe observasjonsevne.


I sum blir det stor litteratur.

onsdag 10. mars 2010

Groruddalen – levende, sprudlende!


Dette er også Groruddalen: Stille idyller, klukkende bekker. 
(Bildet er hentet fra http://hurl.no/CfG )



Glad i Grorud! Helt siden jeg var guttunge, tidlig på 1960-tallet, har jeg bodd på Grorud. Her trives jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor noen tror jeg frivillig bor i en getto.  

Lukk øynene. Tenk "Groruddalen". Hva ser du for deg? La meg gjette: Blokker. Motorveier. Industri.
            Jo da. Sant nok. Men disse bildene er bare halve sannheten. 
            For Groruddalen er uendelig mye mer enn alt du skimter når du suser gjennom dalen på E6, Østre Aker vei eller Trondheimsveien.
            For oss som bor her byr Groruddalen på en helt annen virkelighet enn den som er formet av klisjeer, uvitenhet og fordommer.
            Hva er Groruddalen?
            Groruddalen er også stille villaveier og eplehaver. Groruddalen er glade hunder og hjelpsomme naboer. Groruddalen er skiløyper og natur, turstier og klukkende elver.  Groruddalen er kultur – fra drønnende Granittrock til det pulserende kulturhuset Steinbruddet på Kalbakken.
            Groruddalen er en ujålet plett der de aller fleste av oss stortrives.

 
Porten til Groruddalen: Sinsenkrysset - leeeenge før utbyggingen. 
(Bildet er hentet fra http://hurl.no/gdP )


Oslos bakgård?  
  
Groruddalen oppfattes ofte som Oslos bakgård. I hvert fall når man leser avisene. Industrien i dalbunnen fremstår som et skjemmende sår. Gjennomgangstrafikken er massiv. Vi har vårt.   
            Men bare noen steinkast fra alle disse selvbekreftende symbolene, pulserer en annen virkelighet. En virkelighet preget av smil og glede, av omtanke og solskinnsdager.  
            Problemer? Selvsagt finnes de. Kriminalitet – her som på Smestad og Montebello. Rusmisbruk – her som på Bygdøy og i Gimle terrasse. Integreringsproblemer – her som på Mortensrud og Holmlia.

 "Svart onsdag"

  
Nå er Groruddalen tilbake i nyhetsbildet igjen. På en og samme dag – "den svarte onsdagen" – fikk både Aker sykehus og Alnaelv-prosjektet nådestøtet.
            Trass i fagre løfter ble Aker sykehus nedlagt som lokalsykehus. Vi groruddøler har alle et forhold til Aker. To av mine barn er født der. Min farfar og bestemor døde der. Men for helsebyråkrater og politikere er ikke Aker sykehus et lokalsykehus. Det er – og hør nå hvordan maktspråket tar seg til rette – "en bygningsmasse som tilbyr sykehustjenester".  
            Exit Aker.
            Og hva med Alnaelv-prosjektet? En frodig miljøpark med turveier, ørretelv og kvekkende ender ble erstattet med hva? Jo, en enda større godsterminal og flerfelts vei.
            Exit Alna.   

Den gamle Shellstasjonen på Grorud torv.
Grorudkrysset - slik noen av oss faktisk husker det. Nå går Grorudveien i bro over Trondheimsveien akkurat her. 
(Bildet er hentet fra http://hurl.no/gdP )
  
Gyllen sjanse
  
Politikerne hadde en gyllen sjanse til å gi Groruddalen et løft. De grep den ikke.
            Noen ganger handler politikk om noe mer enn økonomi, reguleringsplaner, næringsinteresser, kompromisser og politiske allianser.
            Noen ganger representerer politikk noe større enn seg selv – nemlig visjoner, vyer og symboler. Ikke i ord. Men i handling.
            Da må politikerne gripe sjansen.  
            Håpløst er det ikke. Både med og uten politisk støtte skjer det mye spennende i dalen. Groruddalssatsingen er et steg på veien. Men vi trenger mer! Mye mer! Og vi trenger en grunnleggende politisk forståelse og respekt for Groruddalens egenart.   


Byens ulemper
  
Det kan være lett å forstå politikerne. En levende by kan ikke bare bestå av promenadegater, grøntarealer, kunstgallerier og caffè latte-barer. En levende by trenger containerhavner, industri, skraphandlere og heisekraner.
            En by består også av støy og forurensning, av trafikk og industri.
            Disse ulempene må hele Oslo – alle bydeler, i øst og vest – dele på.
            Jeg vil påstå at vi i Groruddalen har godtatt mer enn de fleste for å bidra til driften av Oslo. Vi kommer sjelden trekkende med ti advokater når kommunen foreslår noe.
            Enhver storby i verden har "sin Groruddal". Og vi har sannelig tatt vår del av byrden ved å være en del av en storby, en hovedstad.
            Derfor hadde vi fortjent en miljøpark. Et lokalsykehus vi føler tilhørighet til. Lokk over E6. Nedleggelse av det trafikkfarlige Huken pukkverk. Listen er lang.
            Groruddalen fortjener politikere som bryr seg om oss og lokalmiljøet vårt.
        
Gamle Grorud sett fra Furuset. Du skimter Grorud kirke i bakgrunnen.

Mytene
  
Vi må helt tilbake til drabantbyenes fremvekst på 1950-, 60- og 70-tallet for å finne opphavet til de gjenstridige mytene om Groruddalen. Den gang ble blokker – stadig flere, stadig høyere – reist på de gamle jordbruksområdene "ute på landet". Selv flyttet jeg til Kalbakken som femåring i 1964.
            Hvis alle vrangforestillingene om Groruddalen hadde rot i virkeligheten, ville det neppe bodd 120 000 mennesker her. Befolkningen i Groruddalen er på størrelse med Stavanger, Norges fjerde største by. Det er ikke bare fordi leiligheter og villaer er billigere enn i vest at vi bor her.
            Vi trives!

Grorud senter - før Ammerud-blokkene ble bygd.

            Og selv om det er lenger – geografisk og mentalt – fra Romsås til Risløkka enn det er fra Frogner til Grünerløkka, gir begrepet "Groruddalen" oss en felles identitet.  
            Sant å si bryr vi oss lite om hva folk som ikke bor her – og som ikke kjenner miljøet – måtte mene om Groruddalen. Derimot er det viktig for oss at politikere og byråkrater, myndigheter og byplanleggere, forstår denne pulserende, levende, glade og særegne dalen. Og at de respekterer og støtter oss.
            Nå stoler vi på dere! 

(Debattinnlegg publisert i Aftenposten Aften 10. mars 2010) 

fredag 5. mars 2010

Ulvenatten blir påskekrim på TV 2


Ulvenatten blir påskekrim på TV 2. Skjærtorsdag, langfredag og påskeaften - etter 21-nyhetene - kan du ta del i marerittet til programleder Kristin Bye og hennes gjester når det direktesendte debattprogrammet ABC Debatt blir kuppet av tsjetsjenske terrorister.

Boken utkom i 2005 - filmen i 2008. Tv-serien er en utvidet versjon av filmen. Da filmen ble spilt inn, gjorde filmteamet en rekke ekstra opptak og egne scener tiltenkt nettopp tv-serien. Så påskekrimmen på TV 2 vil inneholde 45 minutter mer stoff enn kinofilmen og DVD-en. Sant å si har jeg ikke sett den ferdige tv-versjonen selv, så det blir spennende for meg også.




110 000 nordmenn har sett filmen enten på kino eller DVD (men tv-serien byr altså på 45 minutter ekstra). I sentrale roller møter du Anneke von der Lippe, Dejan Cukic, Christian Skolmen, Jørgen Langhelle, Ramadan Huseini og Ingar Helge Gimle. (Rett etter Ulvenatten starter forøvrig den ferske britiske serien "Murderland" med Robbie Coltrane, kjent som Gygridkjempen fra Harry Potter og Fitz. Det blir altså tre kvelder med krim butt i butt).

TV 2s pressekontakt er Katrine Sæverud:  957 04 700

- - -

Her er noen inntrykk som jeg noterte meg etter filmlanseringen for to år siden:

Ingar Helge Gimle som Delta-01.

Å utgi bok er nå én ting. Å lansere film er noe ganske annet.

La oss ta det overfladiske først. Og bli ferdig med det. Det alle spør om - premieren! Hvordan er det? Egentlig?

Vel. Å komme ut av en limousin - bak to politibiler med sirener og blålys - er utrolig pinlig. Hundrevis av diffuse øyne rettes mot deg. Du kjenner igjen et og annet ansikt og forsøker å hilse. Du vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg - er det jeg som har satt i gang dette faenskapet? - før du skjønner at den røde løperen er der for at du skal gå nedover den. Eller skride. Jeg har litt problemer med å skride.

VIRAK: Den røde løperen foran Colosseum. (Foto: Paul Weaver - Nettavisen)

Media har selvsagt kastet seg over skuespillerne. Kjendisene. Så du tenker for deg selv at nå hadde du sannelig flaks, og hvis du skynder deg litt, slipper du kanskje inn dørene før noen av de glupske pressefolkene begynner å lure på hvem i all verden du er og hvorfor du har forvillet deg ut på den røde løperen iført findressen.

Fat chance.

GUTTA BOYS: Christian Skolmen, Jørgen Stanghelle og Ingar Helge Gimle. (Foto: Paul Weaver - Nettavisen)

"Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?" For femtiende gang denne dagen forsøker jeg å svare på det spørsmålet, mens en reporter utsendt på helvetesoppdraget (filmpremiere) frenetisk noterer mine kloke og velvalgte ord *ironi* ... hvorpå et tv-team langer ut en to meter lang arm med en mikrofon ytterst: "Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?"

LITT AV GJENGEN: Regissør Kjell Sundvall (t.v.), meg selv, Anneke von der Lippe, Christian Skolmen, Ramadan Husseini, Jørgen Stanghelle og Ingar Helge Gimle. (Foto: Paul Weaver/Nettavisen)

Så la meg besvare spørsmålet: "Hvordan føles det å få sin egen bok omgjort til film?"

Det føles morsomt. Og spennende. Men det er to forskjellige verdener. Romanen er på 400 sider. Filmmanuset er på 90. Det betyr at personer, handlingstråder, fordypning, tilbakeblikk, resonnementer, karakteroppbygging og masse annet forsvinner veldig tidlig i manusprosessen. Som manusforfatter hadde jeg aldri det mål at regissøren skulle visualisere boken. Tvert imot må filmen stå på egne ben. Boken er der, den, og snakker sitt eget språk. Filmen, den springer ut fra boken og tar sine helt egne veier. Som forfatteren bak både boken og filmmanuset måtte jeg rett og slett nullstille meg, glemme all prestisje og være læregutt i en ny bransje. Sammen med filmens erfarne produsenter, Kaare Storemyr og Aage Aaberge - og senere sammen med filmens regissør, Kjell Sundvall (Jägerne, Beck, Hotet, Gubben i graven bredvid) - gikk jeg runde på runde på runde i utviklingen av manus. Da shooting script forelå rett før opptaksstart, tror jeg (med stort og smått) det var manusversjon # 25. Og endatil er shooting script bare et slags råstoff som regissør, skuespillere og filmfolkene bearbeider videre - ikke bare under opptakene, men i stor grad også i klippen.



     
Filmutgaven og originalutgaven side om side.


Tilbake til premierekvelden:

Etter viraken utenfor kinoen bar det inn i salen, der jeg og filmgjengen for første gang så filmen sammen med et publikum. Men det rare er - til alle som fortsatt lurer på hvordan det føles å få sin egen bok omgjort til film - at man sitter og ser filmen på en teknisk måte. Oi, har de klippet bort den scenen? Åh, jeg husker den dagen vi filmet de bildene. Hvor ble det av den replikken?Fantastisk bilde! Whoops, der var en feil i underteksten. Tøff musikk! Ah, det der var strålende skuespill. Ai, det der var ikke fullt så strålende skuespill.

Man lever seg ikke inn i filmens fiktive virkelighet - slik jeg selv gjorde da jeg uken før så Coen-brødrenes mesterlige Oscar-vinner No Country for Old Men sammen med sønnen min, film-buffen, på en popcornkino på 42. Street i New York City. Da glemte jeg at jeg var på kino. Når du ser din egen film, er du veldig til stede i kinosalen (var det noen som lo nå?) og i alle detaljene i det som skjer på lerretet.

Likevel. Det er noe magisk ved å sitte i en kinosal sammen med hundrevis av andre mennesker og føle reaksjonen, fornemme følelsene, og å vite at det hele begynte i ditt eget hode for noen år siden. Ja. Det er stas. Det er morsomt å ha fått være med på å lage film. Rulleteksten, som varte og rakk, beviste en gang for alle at prosjektet var en hel liten industri mens det sto på. (Det morsomme med premierer med filmskaperne til stede, er at alle er høflige og venter til rulleteksten er ferdig. Som regel er kinosalen tom når de siste stakkarenes navn flimrer over lerretet).

Anneke von der Lippe som Kristin Bye og Dejan Cukic som Ramzan.

Dagen etter var det samme seanse i Trondheim. Ulvenatten hadde fått æren av å åpne Kosmorama, den internasjonale filmfestivalen i Trondheim. Med kulturministeren og annet fintfolk til stede. Rød løper enda en gang. Blitz blitz bliz.

Christian Skolmen som politiforhandler Thomas Fjell og Jørgen Langhelle som Delta-02.

I likhet med bøker blir filmer anmeldt. Jeg var forberedt på det verste. Tross alt er actionthrilleren en krevende sjanger. Vi konkurrerer med Hollywood - som har ti ganger større budsjetter - og actionthrilleren er handlingsdrevet, ikke karakterdrevet. Dermed er det mange - ikke minst filmanmeldere og filmentusiaster - som misliker sjangeren og formen i utgangspunktet. Det er tross alt ikke mye høyverdig tankegods over eksplosjoner og folk som får et skudd i pannen. Selv er jeg en enkel gutt fra Grorud som synes det er kult med eksplosjoner, skuddvekslinger, drama, biljakter og action. Og jeg er jo ikke dummere enn at jeg ser sjangerens svakheter sammenlignet med kunstfilmen. Hey, jeg er ikke Shakespeare!

(En interessant tendens for tiden er forøvrig crossover-filmer som låner sjangergrep fra actionfilmen samtidig som den leker med kunstfilmuttrykket, som No Country for Old Men).




Vi morer oss med pyrotechnics og flammer og smell.


Fordelen med å være forberedt på det verste, er at du bare kan bli positivt overrasket. Som da tungvekterne VG og Aftenposten trillet hver sin 5-er og var med på leken vår. Det føltes godt!

Men bredden var stor. Det eneste terningkastet vi så langt ikke har fått, er 1. Jeg har registrert én 2-er (God morgen Norge på TV 2), noen 3-ere (anført av Dagbladet), en haug 4-ere, fire 5-ere (VG, Aftenposten, Fædrelandsvennen, God kveld Norge på TV 2) og en 6-er (Rana Blad - heia Rana!).

Det én anmelder lovpriser, refses av en annen. Det én anmelder fremholder som dårlig, roses av en annen. Men jeg skal ikke raljere over det voldsomme spriket i anmeldelsene. Jeg ser svært mange gode poenger i mye av kritikken. Noen anmeldere har sett åpenbare svakheter som jeg selv burde ha tenkt på. Likevel er hovedinntrykket heldigvis at filmen er blitt svært godt mottatt - nettopp for det den er: en kompromissløs actionthriller.

Morsomt nok var mange bloggere vel så reflekterte - enten de likte filmen eller ikke - som de profesjonelle anmelderne.

Ramadan Husseini som den tsjetsjenske frihetskjemperen Aslan.

Her er tre eksempler på sprikende anmeldelser som på hvert sitt vis favner det positive og negative: VG,  Aftenposten (positive) og Dagbladet (negativ).

LITT SJENERT: Regissør Kjell Sundvall (som er mer vant til slikt) og undertegnede på scenen foran publikum.

I motsetning til litteratur - men i likhet med fotball - er film et tema absolutt alle ikke bare vet noe om, men faktisk er eksperter på. Supereksperter, faktisk. Hver eneste tilskuer på Ullevaal vet mer om landslags- og klubbfotball enn treneren. Slik er det også i filmens verden. Publikum kan sin dramaturgi, sin dialog, sitt vendepunkt, sin aktinndeling, sin karakterbygging. Derfor er det morsomt å lese nettdebatter og blogger med synspunkter på Ulvenatten. Noen er jublende die hard-fans - andre er kritiske.

Jeg tror publikums utgangspunkt har mye å si. Det er ikke mye karakterutvikling i Ulvenatten, det er sant. Så de som forventer et psykologisk drama, må bli skuffet. Men ambisjonene våre gikk heller aldri i den retningen. Der hvor boken utforsker hva gislene føler, beskriver filmen det som skjer.

Filmplakaten.

Film er - i enda større grad enn bøker - et medium som favner (og fanger) de store massene. Ja, på én eneste helg ble Ulvenatten sett av like mange mennesker som Aschehoughs ny-opptrykk av boken på 20 000 eksemplarer. Det sier litt om gjennomslagskraften til en film - selv om boken (om jeg så må få si det selv) naturligvis har langt flere dimensjoner, dybder og kvaliteter enn en handlingsmettet film på knappe 90 minutter i det hele tatt har rom for.

Let's face it: Vi har ikke laget en film for evigheten. Men forhåpentligvis har vi laget en NORSK film som - om enn med fattigere ressurser - kan konkurrere med actionthrillere og blockbustere fra Hollywood. Det er da noe.


Dejan Cucik som terroristen Ramzan og Anneke von der Lippe som Kristin Bye.

Ramadan Huseini spiller frihetskjemperen Aslan.


"Kristin Bye" og "utenriksministeren" flykter under en skuddveksling på flyplassen.

Christian Skolmen som politiforhandler Thomas Fjell og Jørgen Langhelle som Delta-02 Bjørnar Lehmann.


Ekte og falske politifolk instrueres før opptak. Oslo-politiet var meget behjelpelige og samarbeidsvillige under hele innspillingen, og kom med mange bidrag (om taktikk, vurderinger, handlemåter).

Utenfor den fiktive tv-kanalen ABC. 



Terroristyrket er ikke ufarlig, og mange rammes av yrkesskader.