mandag 14. mai 2012

Å sette pris på en bok


Denne kommentaren står på trykk i Kampanje # 3:  

Hva skal en bok koste?

Spørsmålet er både enkelt og vanskelig å besvare. Spør du forbrukeren, er svaret selvsagt "minst mulig". Så la meg snu på spørsmålet: Hva er riktig pris på en bok? Ja, hva er en romans verdi i kroner og øre?  

Da blir det straks vanskeligere. En fysisk bok består riktignok av papp og papir, men hva er innholdet verdt? Forfatteren har kanskje brukt et par år – eller fem – på å skrive den. Et forlag har bidratt til å forbedre teksten, gitt forfatteren motstand og gode innspill.

Så hva skal en bok koste?

Kan vi sammenligne med film? En kinobillett eller en DVD koster deg rundt hundrelappen og gir deg et par timers underholdning. En bok varer kanskje ti ganger så lenge – men den er jo ikke ti ganger så dyr. En ny CD koster kanskje 150 spenn?

Hva med vin? Hvor mye er du villig til å betale for en flaske med god vin? Eller solbriller fra Armani og Gucci? (Hvor mye betaler du egentlig for kvalitet – og hvor mye for varemerkets eksklusivitet?)

Hva er en rimelig pris for en saftig, mør biff? Og et restaurantbesøk?

Disse produktene, kan du innvende, er ikke sammenlignbare. Sant nok. En bok er en bok. Likevel … Vi forfattere møter ofte den holdning at "bøker er så dyre". Mon det?

Ja, 350 kroner for en ny hardcover er mye penger. Men – i forhold til hva? Hvorfor er en bok til 350 kroner å regne som dyr – mens et restaurantmåltid og et glass vin til samme pris ansees som billig?

Jeg har ingen fasit. Den ene hjernehalvdelen min skjønner at folk synes det er dyrt å kjøpe en ny bok til fullpris. Den andre hjernehalvdelen min innvender at man kjøper noe langt mer enn papir (eller en digital lenke). Man kjøper først og fremst innholdet.

Forhåpentlig er ikke innholdet verdiløst.

I den litterære næringskjeden er det mange som skal leve av boken: bokhandleren, forleggeren, men først og fremst forfatteren. Hvis forfatteren har brukt tre år på å skrive en bok som selger 10.000 eksemplarer, ja, så blir årsinntekten i overkant av 200.000 kroner. Såfremt boken koster 350 kroner. Hadde den kostet det halve, ville årsinntekten – ja, du kan jo regne selv.

Men selv om jeg forsvarer "høye" nybokpriser, vil jeg komme bokpriskritikerne i møte på ett punkt: Jeg synes at en bok – enten det nå er snakk om en papirbok eller en e-bok – med fordel kan ha en stadig synkende pris (etter fastprisperioden, selvsagt). Vil du lese en fersk bok av din favorittforfatter, må du som forbruker finne deg i å betale full (ofte rabattert) pris. Vil du ha den for en billigere penge, må du pent vente til den kommer i pocket. Slik har systemet fungert lenge.

Men selv pocketbøker burde – etter mitt syn – kunne selges stadig billigere etter hvert som årene går. Min 25 år gamle debutroman Ragnarok (Stien mot fortiden) koster 149 kroner i pocketutgave – akkurat det samme som pocketversjonen av Fedrenes løgner fra 2010 og Lucifers evangelium fra 2009. Som e-bøker koster de samme romanene 109 kroner. (Vel, egentlig koster de 87 kroner, men Finansdepartementet har lagt moms på e-bøker, mens papirbøker fortsatt kan selges uten moms av litteraturpolitiske grunner). For min del kunne mine eldste romaner gjerne selges vesentlig rimeligere enn mine nyere. Ja, da ARK-kjeden nylig gjenutga Sirkelens ende (2001) i hardcover, tok de bare 99 kroner for den. Helt greit for meg – boken er tross alt over ti år gammel. 

I disse dager debatteres fripris på bøker versus fastpris (og boklov). To uavhengige rapporter bestilt av Kulturdepartementet – den ene utarbeidet av Oslo Economics, den andre av professorene Tore Slaatta og Helge Rønning ved Universitetet i Oslo – viser hvordan fripris på bøker lett fører til et bestselgerfokus som går på bekostning av bredden i litteraturen. Og bredde er viktig! Selv om jeg tilhører den kommersielle delen av norsk litteratur, og derfor ville tjent på et friprisregime, støtter jeg tanken om en boklov. Norge er en liten kulturnasjon, norsk litteratur er sårbar i konkurranse med internasjonale bokgiganter, og en boklov er et lite offer for å sikre fremtiden til norske forfattere og norsk bokbransje.

I debatten om fripris og fastpris for bøker står to hovedsyn mot hverandre. Vi som støtter fastpris – i praksis en regulering av bokmarkedet – gjør det ut fra en litteraturpolitisk ideologi: Vi mener at fastpris (og gjerne boklov) sikrer bredden og mangfoldet i norsk litteratur. De som støtter fripris, mener at markedet i større grad må få bestemme, at bøker er en vare på linje med alle andre varer, og at norske bøker (les: forlag) ikke fortjener noe unntak fra konkurranseloven.

Det store spørsmålet er hva kulturminister Anniken Huitfeldt mener om saken – og hvilken gjennomslagskraft hun har innad i regjeringen. Det er ingen tvil om at deler av embetsverket og politisk ledelse – særlig i Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet – er lite begeistret for tanken om en boklov. Samtidig vil en slik lov være en kulturpolitisk fjær i hatten for Huitfeldt – ikke minst hvis de rødgrønne blir skjøvet i opposisjon etter neste års stortingsvalg.

Så hva synes du en bok skal koste? Synes du prisen er for stiv, er svaret enkelt: På biblioteket kan du låne den aldeles gratis.     

Yay.


Derfor er jeg for boklov


Denne kronikken står i dag på trykk i Dagens Næringsliv:
Hvorfor er jeg for boklov og fastpris – når fripris på bøker ville betydde enda høyere stabler av mine egne romaner?
Økonomer, markedsliberalister, kulturkommentatorer og forleggere debatterer boklov, fastpris og fripris på bøker. Få skjenker forfatterne en tanke.
La meg derfor minne om det åpenbare: Vi som skriver bøker, holder liv i bokbransjen. Uten forfattere – ingen litteratur.
Debatten om boklov versus fripris preges av to innfallsvinkler som sauses sammen: Faktagrunnlaget – og ideologien.
Faktagrunnlaget handler om hva fastpris og fripris faktisk betyr for bransjen og markedet. Ideologien, derimot, dreier seg om noe helt annet: Skal bøker betraktes som en vare på linje med tannkrem og ostepop? Eller har litteratur en egenverdi som faktisk fortjener særbehandling?
To rapporter bestilt av Kulturdepartementet – fra Oslo Economics og Universitetet i Oslo – dokumenterer hvor viktig en statlig kulturpolitikk har vært for utviklingen av norsk litteratur.
Jeg skal ikke gi Kulturdepartementet æren for bøkene til Lars Saabye Christensen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Merethe Lindstrøm. Men jeg er sikker på at hver og en av dem er takknemlige for innkjøpsordningen, stipendpolitikken, momsfritaket og unntaket fra konkurranselovgivningen som har muliggjort bokbransjeavtalene og fastpris.
Uten disse ordningene ville vi hatt færre forfattere.
Statens litteraturpolitikk har bidratt til en blomstrende norsk litteratur. I fjor ble det utgitt 325 norske titler i 55 land. 242 av dem var skjønnlitterære. Vi ville neppe sett en slik suksess i et markedsliberalistisk friprisregime.
Slik Michelangelo og Mozart trengte sine mesener, trenger norsk litteratur statens beskyttende vinge.
Utredningene om fripris og fastpris knuser mange myter. De gjennomsnittlige bokprisene øker ikke mer i land med boklov og fastpris (som Tyskland og Frankrike). Fripris er ikke en gang ensbetydende med at bøkene blir billigere. Bestselgerne blir billigere, ja, men annen litteratur kan faktisk bli dyrere.
Fra empirien beveger vi oss over i ideologien. Bøker fortjener ikke særordninger, hevder kritikerne av boklov. Er det ikke fint om bestselgerne blir billigere?
Jeg er én av en håndfull norske bestselgerforfattere. I et friprisregime ville bøkene mine vært billigere og hatt enda høyere opplag. Hvis jeg utelukkende tenkte på min egen lommebok, ville jeg ivret for fripris.
Men fokuset på egen lommebok har sin pris. Og den prisen er jeg ikke villig til å betale:
Fripris betyr nemlig at bare noen få, utvalgte bestselgere blir billigere – på bekostning av bredden.
Jeg har ikke et vondt ord å si om bestselgere. Forlagene og bokhandlerne trenger dem. Leserne elsker dem.
Men vi blir en fattig kulturnasjon hvis vi ikke også ønsker velkommen litteratur som ikke umiddelbart appellerer til massene. Vi trenger mer enn bestselgere. Litteratur består også av lyrikk og noveller, tenksomme kunstromaner og smal, eksperimentell prosa.
Lars Saabye Christensen utga fem diktsamlinger og tre romaner før Beatles. Herbjørg Wassmo skrev to diktsamlinger før Huset med den blinde glassveranda. Per Petterson debuterte med en novellesamling. Merethe Lindstrøm debuterte i 1983 og skrev 14 bøker før Dager i stillhetens historie (Nordisk Råds litteraturpris, 2012).
De fleste forfattere trenger tid til å utvikle seg selv og faget sitt – finne sin litterære stemme – før de når ut til et bredt publikum. Mange gir opp underveis. Ifølge en levekårsundersøkelse fra 2008, hadde forfattere en medianinntekt på 164 000 kroner. En boklov vil ikke sikre alle forfattere en høy inntekt, men den vil i det minste være forutsigbar.
Jeg håper leserne våre unner oss det.
Bøker er så dyrt, sies det. Dyrt – i forhold til hva? En god bok byr på dager med latter og tårer, ettertanke og innlevelse. Vi trenger gode, norske bøker! Derfor håper jeg at regjeringen, med kulturminister Anniken Huitfeldt i spissen, våger å trosse markedsliberalistene og innføre en boklov. En boklov er viktig for oss forfattere. For bokbransjen. Men først og fremst for det lesende norske publikum.