Tom Egeland

"Nostradamus' testamente"

2012-01-24T14:26:00.000+01:00

Fra tidlig morgen til sen kveld jobber jeg med innspurten på manuskriptet til det som skal bli spenningsromanen "Nostradamus' testamente". I halvannet år har jeg lekt meg med mystiske chifre og koder, anagrammer og rebuser, fanatiske munkeordener og hemmelighetsfulle kardinaler, mytologiske mysterier og bibelske relikvier - kort sagt: en ny bok i universet til en lett nevrotisk albino arkeolog ved navn Bjørn Beltø.

Nostradamus

Utgivelsesdato blir 2. mai, boken trykkes i et førsteopplag på 20.000 eksemplarer og blir dessuten hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og Tanums Krimklubb. Den utkommer samtidig som e-bok med masse tilleggsmateriale (bilder, tegninger, kart og "fotnoter" med mer informasjon om temaene).

Endelig er omslaget klart. Det er designer Marius Renberg som står bak coveret og profilen som dere vil kjenne igjen fra mine siste bøker.

Et bokomslag kan være så mangt. En diktsamling eller kunstroman trenger et lavmælt uttrykk. Kanskje bare en flate, en tone, med forfatterens navn og bokens tittel i små bokstaver. Eller et grafisk kunstuttrykk. En tilbaketrukket visuell profil, ingenting prangende. Et cover skal si noe om innholdet, signalisere hva slags bok det er snakk om. Selv skriver jeg spenningsbøker. Jeg konkurrerer med landets bestselgende krimforfattere og internasjonale stjerner. Det tradisjonelle norske uttrykket er neddempet. Mine omslag er inspirert av den angloamerikanske tradisjonen. De roper – de hvisker ikke.

Da vi ble enige om å ha Paktens ark på omslaget, var vi også hjertens enige om at en tegning ikke ville duge. Derfor fikk vi Gimpville til å lage Paktens ark som såkalt CGG (computer generated graphic) basert på Bibelens anvisninger og eksempler fra kunsthistorien. Slik beskrives lovkisten (der israelittene oppbevarte de to steintavlene med de ti bud under ørkenvandringen) i Det gamle testamente:

Du skal lage en kiste av akasietre, to og en halv alen lang, halvannen alen bred og halvannen alen høy. Kle den med rent gull både innvendig og utvendig, og sett en gullkant omkring den! Støp fire gullringer og fest dem i de fire føttene på kisten, to på hver side! Lag så stenger av akasietre, kle dem med gull, og stikk dem inn i ringene på begge sider, så dere kan bære kisten med dem. De skal alltid være i ringene på kisten; de må aldri tas ut. I kisten skal du legge loven som jeg vil gi deg.
Så skal du gjøre i stand et soningssted; det skal være av rent gull, to og en halv alen langt og halvannen alen bredt. På endene av soningsstedet skal du lage to kjeruber av hamret gull, en kjerub på den ene siden og en på den andre. Du skal lage dem slik at de går i ett med endene på soningsstedet. Kjerubene skal holde vingene utbredt og løftet, så de dekker og verner soningsstedet med vingene. De skal være vendt mot hverandre, med ansiktet ned mot soningsstedet. Så skal du sette soningsstedet oppå kisten, og i kisten skal du legge loven som jeg vil gi deg. Der vil jeg møte deg. Alt det jeg pålegger deg å tale til israelittene, vil jeg si deg fra soningsstedet mellom de to kjerubene som er over lovkisten. - Andre Mosebok, kapittel 25, vers 10 – 22

Og slik har en AD og to designere ved Gimpville gjenskapt den bibelmytologiske arken:

"Nostradamus' testamente" er en spenningsroman som åpner i Firenze, der Bjørn Beltø er deltager på en kongress om manuskripter og chifre fra middelalderen og renessansen. Midt i et foredrag om et mystisk brev fra spåmannen Nostradamus til Cosimo den Store - en av de mange mektige Mediciene - blir professor Lorenzo Moretti kidnappet av bevæpnede menn og ført bort i et helikopter. Hvorfor? En heller motvillig Bjørn Beltø lover å hjelpe Morettis hustru Angelica med å finne professoren. Han har selvsagt gått hen og forelsket seg i henne, tomsingen.

Fra "Alamanakken" av Michel de Nostradamus.

Jeg har ikke tenkt å si altfor mye om handlingen, men jeg kan gi noen stikkord: Nostradamus (og en gjennomgang av hans mildt sagt upresise spådommer), Medici-familien, Biblioteket i Alexandria, Paktens ark - og litt om Machiavelli og Michelangelo. Tempelridderne og johannittene er selvsagt med - og en eksentrisk amerikansk nevrobiolog på leting etter Gud langt utenfor religionenes og Bibelens rammer. Nemlig i menneskets hjerne.

Mye research, for å si det forsiktig. Skjønt det finnes vel mer krevende oppdrag enn å rusle rundt i Firenze for å bli kjent med byen og atmosfæren.

Foran Palazzo Vecchio i Firenze

Har dere forresten sett denne berømte tegningen av Leonardo da Vinci? Den forestiller Bernardo di Bandino Baroncelli, som henger og dingler fra Bargello-fengselet i Firenze:

Den ble tegnet etter den såkalte Pazzi-sammensvergelsen mot Medici-familien og inspirerte meg til å skrive følgende scene (hentet fra prologen):

2012

Palazzo Vecchio, Firenze

Min Gud, tenkte munken og kysset korset i halskjedet med sine tørre lepper, i dine hender overgir jeg min ånd og mitt legeme.

Varlig trakk munken renneløkken over hodet og strammet bøddelknuten. Tauet gnisset mot adamseplet og nakken. Den andre enden av repet hadde han festet rundt det massive skrivebordet. Han klatret opp i vinduskarmen. Da han åpnet det enorme vinduet, blafret den sorte munkekutten i vinden. Knærne dirret. Bak ham dundret kardinalens menn på døren. Han hadde blokkert den med håndverkernes verktøykasser og en stige. Villdyr, tenkte han, intet annet enn villdyr! En due kom flaksende og satte seg ytterst i vindusposten, skakket på hodet, kurret. Han tenkte: Vil Gud se i nåde til en ussel selvmorder? Han håpet at Herren var mild mot en trofast, hengiven munk som, tross alt, forlot sitt miserable jordeliv i kjærlighet til Vårherre og Sønnen, i lengselen etter paradis.

I tårnet høyt over ham slo den eldgamle klokken ettermiddagens første, tunge slag. Ad maiorem Dei glóriam! hvisket munken. Han lente seg fremover og speidet etter dem han hadde avtalt å møte. Men han så dem ikke i turistmylderet langt der nede på Piazza della Signoria. De var sene. Forfølgerne hadde kommet dem i forkjøpet. Selv hadde han gjort hva han kunne. Han hadde forsøkt å advare dem, han hadde invitert dem hit – til Palazzo Vecchio, hvor ellers? – for å forklare. Men tiden var løpt fra dem. Han var oppsporet. Innhentet. Omringet. Hvert øyeblikk ville kardinalens hyener ta seg inn. Hvilken ordre hadde de fått? Å drepe ham? Å skjære tungen ut på ham? Å tvinge ham med seg tilbake til klosteret og sette ham i en fuktig kjellercelle sammen med andre opprørske munker? Nei takk. Han foretrakk Herrens milde nåde. En siste gang myste han ned mot piazzaen. Han så dem ikke. Så fikk de finne ut av det selv. Hemmeligheten. Den eldgamle hemmeligheten.

---

Avslutningsvis kan du kanskje bryne deg på denne:

L'ABATTES AILS BOT

MBOMAOMDCNMLEHEV C3443

AZCJPPOEGGWS

GRNVLGFFAGQMFVABP

Bokens Facebook-side:
https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402

Årets ord 2011: Rosetog

2011-12-20T08:35:00.000+01:00

"Rosetog" er årets ord, synes Språkrådet. - Så vidt vi vet, var det helt nytt, sier språkdirektør Arnfinn Muruvik Vonen til Aftenposten. - For oss var det også et poeng å velge et ord som ikke bare er nytt og kreativt, men et ord som er godt forankret i det norske språksystem.

Ordet, som oppsto i kjølvannet av 22.7-tragedien, konkurrerte med flere andre språklige nyskapninger. Også flere beslektede ord, som rosehyllest, rosemarkering og rosemarsj, oppsto samtidig.

Også "22.7" var en kandidat Språkrådet vurderte - "selv om man kan diskutere om det er et ord," sier Vonen. - Vi har sett at det noen ganger gis alternative former, enten 22/7 eller bare 2207. Folk ønsker tydeligvis å la det få en fast form i språket som gjør det litt annerledes enn andre datobenevnelser.

Storslått vikingepos

2011-12-18T09:49:00.000+01:00

Anmeldelsen sto i VG 18/12-2011

Tore Kvæven

"Hard er mitt lands lov"

Roman

538 sider

Kr. 379,-

Samlaget

Vikingtiden er et litterært skattkammer. Det utnytter debutanten Tore Kvæven til fulle i sitt epos "Hard er mitt lands lov". Romanen er et imponerende svennestykke: velskrevet, spennende og fengslende.

År 1010: Det norske vikingskipet Havjerven ligger til havn i Roma da høvdingen blir drept i sverdkamp med grønlendingen Ulfr. Han overtar som høvding og lokker mannskapet med seg på en farefull og strabasiøs reise: Fra Middelhavet seiler de sørover langs Afrikas vestkyst, opp Kongoelven og videre til fots over savannen. Et sted dypt inne i Store Blåland venter nemlig en gullskatt.

Det kan høres ut som opplegget til en billig røverroman, men nei: Denne romanen har mange litterære lag og betydelige kvaliteter.

Spennende er den, ja visst. Boken er skrevet på et poetisk, lekent nynorsk. Kvæven tegner tydelige litterære figurer. Noen av dem fremstår som arketyper – modige, sterke, så å si uovervinnelige. Andre er lunefulle og svikefulle.

Ikke overraskende fikk jeg assosiasjoner til Snorre og sagafortellerne, men også til Trygve Gulbranssens Bjørndaltrilogi og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad.

Romanen bærer preg av nitid research. I alt fra detaljer om klær og mat til båtbygging og kampteknikker – for ikke å snakke om vikingenes tenkesett – fremviser forfatteren sin historiske innsikt.

Som actioneventyr er historien underholdende og medrivende. Som skjønnlitteratur tegner den et kunnskapsrikt bilde av livet i viking. Hos meg maner fortellerstemmen frem et bilde av en allvitende og lun skald som sitter tilbakelent og observerer dramaet mens han med langsom penn, og glimt i øyet, skildrer og kommenterer blodige slag og hverdagslivet om bord i et havgående vikingskip.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Tore Kvæven har brukt 20 år på å skrive debutromanen.

¡ Han er født i 1969 og bor i Sirdal i Vest-Agder. Til daglig er han lærer på Sinnes skole.

¡ Flere ganger har han vært i Afrika, der deler av handlingen finner sted.

Lars Mytting til topps med ved. Hel ved!

2011-12-11T19:12:00.003+01:00

Du drømmer kanskje om det. Men tør ikke riktig håpe. Å skrive årets store bestselger. For Lars Mytting landet suksessen - for å holde oss i Myttings terminologi - som et høyst overraskende lass med ved rett i fanget. Og millionene? Jo, de går rett i banken!

Fra før av var han kjent som skjønnlitterær forfatter. Debutromanen "Hestekrefter" (2006) plasserte ham på det litterære kartet. Med oppfølgeren "Vårofferet" sikret han seg medlemskap i Forfatterforeningen.

Men hvem skulle vel tro at en bok om ved - ja, vi snakker om noe så traust som ved - skulle bane veien for årets kanskje mest overraskende superbestselger?

En bok som sikret forfatteren og hans svimlende økonomiske utsikter - minst 5,5 millioner kroner (før kemneren glupsk forsyner seg med halvparten) - førstesiden i Finansavisen. I skrivende stund - to kassaklingende salgsuker før jul - har opplaget nådd 109.000.

"Hel ved" heter boken. Kanskje ikke like overraskende som suksessen.

I Kagge forlag gisper de begeistrede redaktørene fremdeles etter luft. Boken utkom 15. august i år. I september smøg den seg inn på bestselgerlisten. Og plutselig lå den på topp. Der har den holdt seg. Til nå er det trykt fem opplag - men det overrasker vel ingen om etterspørselen fremover mot jul fremtvinger nye eksemplarer til bokhandlerne.

Selv er Lars Mytting av de jordnære og ydmyke typene. Med store øyne har han fulgt sin egen boks ferd fra mørke granskauen og opp til bestselgernes stjernehimmel. Så hvordan forklarer han selv bokens formidable suksess?

– Jeg ante jo ikke at dette skulle ta av, innrømmer han overfor DnFs nettsted. - Det var en smal bok som Vidar Kvalshaug opprinnelig hadde ideen til, og som ble skrevet die-hard på vedhoggernes premisser. Og de kjøper jo ikke bøker, etter vanlig forlagstenkning, men så viser det seg at de kanskje gjør det likevel, og iallfall gjerne får dem i presang. De forteller om gode leseropplevelser, men noen tydelig formel på boka har jeg ikke. Det beste jeg kan si, er vel at mange har et stort register av følelser knyttet til gleden ved praktisk arbeid, og når boka beskriver dette, leser folk seg selv inn i teksten på en fin måte. Boka er jo en praktisk håndbok som også gjør noen dykk i følelseslivet. Kanskje er det innlevelsen i det praktiske som gir en slags "show don’t tell"-virkning, at leseren åpnes for et følelsesregister han eller hun har, men som de ikke har definert eller formulert for seg selv. Men uansett må det ha falt et litterært flax-lodd inn i manusbunken.

- Hvor stort opplag regnet du med da du skrev boken?

– Jeg var glad da forlaget bestemte seg for 4000, og tenkte oppriktig at da har de nok til Mammutsalget. Som forfatter er slike salgstall vanskelige å forholde seg til. Vi sitter jo og skriver og gjør vårt beste, arbeidet er like stritt uansett hvor mye boka selger, og så treffes en og annen bok av en supernova.

- Før var du kjent som skjønnlitterær forfatter - har suksessen fristet deg til å skrive mer sakprosa?

– Ja, det var gøy med denne avvekslingen. Materialet er tilstede og definert, det er mer om å gjøre å finne måten å si det på. Det har vært som å få en ny interesse, eller en hobby, og så gå helt til bunns i den, for så å kunne skrive den på en personlig måte.

- Hvilken styrke har det vært å være skjønnlitterær forfatter når du skriver sakprosa?

- Veldig stor. Det var ikke helt lett å finne fortellerstemmen til en bok som dette, som måtte være skrevet på vedhoggernes premisser. Og hva søren er det? Jeg endte med en tredjepersonstemme som man forstår tilhører en vedfreak, en som er med på galeien. Det er en litt fri skjønnlitterær stil i starten av hvert kapittel, som deretter glir til det mer humoristisk-essayistiske, før kapitlene ender med mer reinspikka faktaformidling med mange digresjoner.

– Å bli lørdagsgjest i Dagsrevyen er få forfattere forunt - hvordan var den opplevelsen?

– Veldig gøy på opptaksdagen, fordi NRK-folkene er så proffe og hyggelige. Men det var for skummelt å se det ved sendetid, så jeg tok det opp på video og så det først dagen etter.

- Hva er ditt neste bokprosjekt?

- Jeg har skrevet i et drøyt år på den tredje romanen min, og hadde egentlig regnet med å bruke hele høsten på den i ro og fred, mens vedboka dødde en stille død i bokhandlene, ett eksemplar her og der, alle med ryggen ut. Men jeg skriver jevnt på romanen og går på for fullt igjen over nyttår. Jeg kommer ikke til å forandre livsstil, det er fotfestet i skrivingen min, så det er fortsatt gammel Volvo, gammel Mac og bruktkjøp på finn.no som gjelder. Halvparten av pengene går jo bort i skatt, resten i banken, og så tar jeg ut litt etter litt slik at jeg kan skrive på heltid. Men denne hendelsen gjør at jeg har gjort meg noen refleksjoner om forfatterøkonomi. Jeg sa jo opp en ok jobb for å skrive på heltid, og økonomisk var det helt suicidalt. Jeg merket at jeg ble ekstremt forsiktig med alt jeg gjorde, jeg våget ikke så mye, og jeg kunne se at denne forsiktigheten kunne flyte inn i skrivingen også. Det ble slik for meg i allfall, mye tekst jeg kuttet fordi det var for forsiktig. Men rikdom gir kanskje giddaløshet, så det beste er at det går greit uten for mye fuzz.

For Lars Mytting er ved mer enn litteratur, mer enn teori. Selv er han en pasjonert vedhogger og svartovnentusiast. Gamleøksa er byttet ut med et håndsmidd vidunder fra Gränsfors Bruk. Og den gamle Partner 5000 Professional-ovnen er erstattet med en heit Husqvarna 353G.

Så er du en vindskjev bjørk i Lars Myttings nabolag, er det bare å passe seg!

Noen sitater fra «Hel ved»:

«En mann kan nok knusle på kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygging foran sydenferie, men den mann som lar sin familie fryse – han lider av karakterbrist.»

«Det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse.»

«Hodet mitt er aldri så behagelig tomt som når jeg driver med ved.»

«Vedfyring er mer enn oppvarming. Det er en del av den norske folkesjela, en anvendelig nasjonalromantikk på linje med Nitimen, blåswixen og heimevernsmauseren.»

BILDENE:

Hovedbildet har Lars Mytting tatt selv - med selvutløser. Stolt er han nok av boken, men vel så stolt er han av den nye øksa - håndsmidd fra Gränsfors Bruk. "Øksenes 550 Maranello" kaller han den selv - en henvisning til et av Ferraris flaggskip (for dem som, i motsetning til Mytting, ikke er så bevandret i bilenes vrooomende verden).

Bildet av Lars i garasjen er tatt av Christian Elgvin.

Bildet av Lars i korridoren er tatt av Erik Lindholm Hansen.

Nostradamus' testamente

2011-12-08T23:17:00.000+01:00

Den neste romanen om arkeologen Bjørn Beltø får tittelen "Nostradamus' testamente". Nå har boken fått sin egen Facebook-side:

Hvis du vil bli medlem av siden, går du hit:

https://www.facebook.com/pages/Nostradamus-testamente/334512796562402

På denne siden kommer jeg jevnlig til å publisere nyheter om boken og kanskje et og annet utdrag. I mellomtiden: Her er omslaget fra originalutgaven av "Les Propheties":

I maktens korridorer

2011-12-05T08:27:00.000+01:00

Anmeldelsen sto i VG 4/12 2011

Carl Johansen

"Skinn"

Roman

381 sider

Kr. 349,-

Vigmostad & Bjørke

"Skinn" er en uvanlig roman og en løfterik debut. På ett nivå kan den leses som en plotdrevet spenningsroman. Men det er den ikke. Eller?

Handels- og næringsdepartementet blir, som medeier i et selskap, koplet til byggingen av torturleire i Iran. Departementets informasjonsrådgiver og spin doctor Tomas Hansen hjelper statsråden med å håndtere den gryende politiske skandalen. Det går ikke bra. Statsråden mister forstanden, og Hansen mister jobben.

Politikere, byråkrater, journalister og informasjonsrådgivere vil la seg more av forfatterens karikering av den interne maktkampen i et departement og samspillet mellom det offentlige og mediene. Jeg forestiller meg at Johansen ønsker å si noe om individet versus staten, enkeltmennesket versus systemet. Og om mediene.

Dessverre for romanen ville den bærende konflikten vært langt mer spennende i virkelighetens oppjagede mediesamfunn enn i fiksjonen.

Statsråden takler ikke presset og blir splitter pine gal. Tomas Hansen får – via løgnaktige lekkasjer til et ukritisk mediekorps som glupsk sluker agn, krok, søkke og snøre – skylden for departementets misere. Dermed står han overfor krakilske journalister, en kynisk forvaltning samt sinte folk på gaten som roper skjellsord etter nasjonens syndebukk. Her bikker handlingen, i mine øyne, over i det absurde.

Men om jeg ikke tror på og i liten grad lar meg rive med av historien, er den elegant fortalt. Carl Johansen skriver med en spiss, skarp og satirisk penn. Han er en smart observatør og refser. Småvittig og slagferdig avdekker han hva som får et departement (og et menneske) til å tikke og gå – eller gå helt i stå. Som svennestykke er "Skinn" mer enn godkjent.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ "Skinn" er Carl Johansens debutroman.

¡ Carl Johansen er født i 1974. Han er fra Sunndal, men bor i Oslo.

¡ Forfatteren har bakgrunn fra organisasjonslivet, Forfatterstudiet i Bø og som manusforfatter

Der gud er en elefant

2011-12-05T08:25:00.000+01:00

Tor Åge Bringsværd

"Ganesha"

Biografi

144 sider

Kr. 249,-

Spartacus

For oss som har vokst opp med en streng og allmektig gud, kan det synes snodig at en av de mest populære guder i hinduismen er en liten, tykkmaget mann med elefanthode.

Ganesha heter han. I sin sjarmerende minibiografi om denne guddommen lar Tor Åge Bringsværd leseren bli kjent med figuren. Samtidig tar han oss med inn i en annen type mytologi enn den jødisk-kristne.

Reiser du gjennom India, møter du bilder og statuer av elefantguden Ganesha over alt. I hjemmene. Langs landeveien. I butikker.

I korte, lettleste og upretensiøse kapitler – fulle av morsomme fotnoter – gir Bringsværd oss et innblikk i hinduismen som religion og Ganeshas plass i troen.

Det første bud lyder: "Du skal ikke ha andre guder enn meg." Så enkelt er det ikke i hinduismen. Der er Ganesha én av mange guder. Og slik kristendom og islam er splittet i ulike retninger, har Ganesha sin egen sekt.

Når jeg leser Tor Åge Bringsværd, er det som om en godslig, gråskjegget skald sier: "Kom hit, så skal jeg fortelle deg en historie!"

Og den historien forteller han med ubesværet eleganse, fortellerglede og klokskap.

TOM EGELAND

Visste du at

¡ Tor Åge Bringsværd (1939) har skrevet en rekke romaner, novellesamlinger, skuespill, barnebøker og tegneserier.

¡ Radarparet (Jon) Bing og Bringsværd er blant Norges første, og viktigste, science fiction-forfattere.

Herlig snål og absurd

2011-12-05T08:23:00.003+01:00

Gøhril Gabrielsen

"Skadedyr"

Roman

267 sider

Kr. 349,-

Aschehoug

"Skadedyr" er en herlig snål roman. Aldeles absurd – men elegant og velskrevet.

God litteratur handler, blant mange ting, om å våge. Om å utfordre leseren. Det gjør Gøhril Gabrielsen.

Inspirasjonen fant forfatteren i et nyhetsbilde av to mumifiserte noviser, som noen skadedyrbekjempere kom over inni en vegg i et kloster i Brasil i 2008. Hvem var de? Hva var deres historie? Slikt blir det litteratur av.

Ytre sett er romanen delt i to:

Den lengste delen følger livet til en skakkjørt skadedyrbekjemper, som i en kafkaesk metamorfose (eller aller helst: nevrose) identifiserer seg med – og gradvis blir til – et sånt insekt han har viet sitt liv til å forstå. Og utrydde. Mye symbolikk og undertekst, med andre ord.

I bokens annen del møter vi to noviser i Lysets Kloster i São Paolo på 1700-tallet. Den uskjønne fortelleren er "skranglete for en mann, men fullkommen for Herren". Hennes historie begynner en novemberdag da "himmelen krystes". Den dagen slutter den yndige novisen Y seg til klosterfellesskapet. Y fascinerer ikke bare fortelleren, men også klosterets sprengkåte skriftefar.

"Skadedyr" kan leses som en fabel, en allegori. Boken er full av kontraster – mellom Jordens små kryp og universets uendelighet, mellom det ekle, frastøtende og det overjordiske og underskjønne. Alle disse kontrastene blir litt overtydelige etter hvert – samtidig bidrar de svimlende perspektivene til romanens klangbunn.

Gabrielsens språk er finstemt, stramt og lekende lyrisk, fylt med presise bilder. Summen av inntrykk – det gode språket, den snodige handlingen – gjør "Skadedyr" til en roman som ikke helt vil slippe taket i deg.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Gøhril Gabrielsen (1961) er utdannet sykepleier og tekstforfatter.

¡ Hun har mottatt Aschehougs debutantstipend for "Unevnelige hendelser" (2006) og Tanums kvinnestipend (2010).

¡ "Skadedyr" er Gabrielsens tredje roman.

Bånn gass!

2011-12-05T08:22:00.000+01:00

Jeremy Clarkson

"Full gass!"

Petiter

Oversatt av Gunnar Nyquist

267 sider

Kr. 299,-

Gyldendal

La meg innrømme det først som sist: Dette er ingen objektiv anmeldelse. Ingen kjølig, analytisk dissekering med lupe, litteraturvitenskapelig mellomfag og skalpell.

Denne 6-eren kommer fra en blodfan av sportsbiler – og av humoren til Jeremy Clarkson. Jeg skal ikke engang late som jeg er objektiv.

Tilhører du den gruppen mennesker som mener at en bil er et transportmiddel som først og fremst skal starte om morgenen og bringe deg fra A til B, kan du snurre terningen tilbake med et foraktelig snøft.

"Full gass!" er en bok for bilentusiaster. For alle som vet å beundre linjene til en klassisk sportsbil og som grøsser frydefullt ved lyden av en rumlende V8-er. Jeremy Clarkson er en sånn. Og han er, for å sitere forfatteren Lars Mytting, "bilskribentenes Hamsun".

"Full gass!" består av 57 petiter – vroomende oversatt av Gunnar Nyquist – halvparten bilomtaler, halvparten kommentarer om samfunn, politikk og hverdagsliv. De har én ting felles: De er rasende festlige! Jeg har ikke ledd så mye av en bok siden "Haikerens guide til galaksen".

"Så lenge det har vært mennesker på jorden, har det vært umulig å kjøpe en Lamborghini med mindre du heter Rod Stewart," konstaterer Clarkson: "Som biler betraktet var de ganske håpløse. Miuraen lettet hvis du ba den kjøre fortere enn 130, og Countachen var like lett å ratte som en fryseboks. […] Etter at Countachen forsvant, fikk vi Diablo, som kunne komme seg fra null til hundre … én gang. Mens du sto igjen og var dekket av en tynn film med det som engang var kløtsjen".

Heh.

Har du en bilgal slektning? Da er årets julegave i boks!

TOM EGELAND

PS: Ved nærmere ettertanke trenger du ikke være bilgal for å like boken. Det holder å være smågal.

VISSTE DU AT

¡ Jeremy Clarkson er kjent fra BBC-serien "Top Gear", med over 350 millioner seere verden over.

¡ Han er omstridt for sin friske humor og sine kontroversielle meninger.

¡ Clarkson har to æresdoktorater: ved Oxford og Brunel.

RIP Brikt Jensen (1928-2011)

2011-11-15T12:54:00.000+01:00

Forlagsmannen, forfatteren og programlederen Brikt Jensen er død. Han ble 83 år gammel.

Brikt Jensen var redaktør av Vinduet midt på 1960-tallet og ble i 1965 ansatt som assisterende direktør i Gyldendal Norsk Forlag. Fra 1970 til 1980 var han administrerende direktør i forlaget, deretter hovedkonsulent.

Flere nettaviser omtaler Brikt Jensen som en "NRK-profil". Det synes jeg er et historieløst knefall for tv-mediets gjennomslagskraft. Brikt Jensen var en litteraturprofil! En bøkenes mann!

Jo da, han var også en storartet programleder i det populære bokprogrammet «Bokstavelig talt» fra 1984 til 1990. Men å gjøre ham til "en kjent NRK-profil" er i mine øyne å redusere Brikt Jensen til et ufrivillig offer for et kjendiseri han neppe noen gang følte seg hjemme i.

For meg vil Brikt Jensen stå igjen som forlegger, forfatter og en litteraturens hedersmann.

Den magiske bokhandel: City Lights

2011-10-27T15:24:00.002+02:00

SAN FRANCISCO - En bokhandel er en magisk butikk. Jeg har besøkt den kanskje mest magiske av dem alle: City Lights.

På et hjørne av hektiske Columbus Avenue i San Francisco – et steinkast fra Chinatown og den ruvende TransAmerica-pyramiden – ligger den unnselig butikken. Litt sånn Tronsmo-aktig. Slett ikke strømlinjeformet.

Du har kanskje hørt om den? Noen har nok vært der. Og en rekke av dere har garantert lest bøkene som sprang ut av den legendariske bokhandelen.

"Howl" ("Hyl og andre dikt") av Allen Ginsberg. "Naked Lunch" ("Naken lunsj") av William S. Burroughs. "On the Road" ("På kjøret") av Jack Kerouac. "One Flew Over the Cuckoo's Nest" ("Gjøkeredet") av Ken Kesey, hvis vi ser stort på det.

Vis-à-vis ligger vannhullet "Vesuvio" - stambula til mang en fordrukken lyriker og prosaist. Et steinkast nedenfor: den grønne bygården og restauranten til regissør Francis Ford Coppala. På den andre siden av gaten: kjendisrestauranten "Tosca". Et par kvartaler ovenfor: Alt fra strippebuler til kirken med gatenummeret 666, som den plent nekter å skru fast på veggen.

Men tilbake til City Lights.

Mange rangerer City Lights blant verdens beste. Ikke på grunn av antallet titler, men på grunn av det kresne utvalget. Og ikke minst fordi butikken var beatgenerasjonens vugge. Fra City Lights sendte jeg en SMS til forfatterkollega Vidar Kvalshaug og fikk sporenstreks svar: "Du står nå i beatgenerasjonens vugge på vestkysten. Poesihylla er selve døpefonten."

Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandeler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.

Jeg tenker: Om hundre år - når e-bøkene har overtatt - vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandeler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel.

Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så ... annerledes.

Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien.

Slike refleksjoner gjør jeg meg mens jeg rusler langs bokhyllene i City Lights. For oss som elsker bokhandelen blir verden et fattigere sted når den forsvinner og erstattes av websider på internett. Og hva med bokhyllene våre – de som bugner av vårt livs oppsamlede litterære kapital – de skal erstattes av kjønnsløse lister stengt inne i sine digitale lagringsmedier.

Akkurat her – i City Lights i San Francisco – føler jeg dette ekstra sterkt. Her oppsto beatlitteraturen. Skal vi være rause med beatgenerasjonens dophuer, knipset de borti vår kulturhistorie. Endret kanskje litt på den. Allen Ginsberg. William S. Burrough. Jack Kerouac. Lyrikere, forfattere og levemennesker som banet vei for en ny generasjon: hippiene. Opprøret. Fredsbevegelsen. Miljøbevegelsen.

Bob Dylan var venn med Allen Ginsberg og lot seg inspirere både av Ginsberg og Kerouac (Ginsberg var med på Dylan-turnen "Rolling Thunder Revue" i 1975). Jim Morrison i The Doors viste til Kerouac som en av sine viktigste inspirasjonskilder. John Lennon og Paul McCartney (nettopp: fra the B e a t les) er blant mange som hentet inspirasjon fra den rastløse, opprørske beatgenerasjonen som våknet til liv i USA etter krigen. City Lights var bevegelsens litterære arnested. Lennon likte Kerouac. McCartney likte Ginsberg. Ja, så gode venner ble de at Paul McCartney spilte gitar på Ginsbergs "Ballad of the Skeletons". Sent i livet ble William S. Burroughs kompis med musikere som Mick Jagger, Lou Reed og Patti Smith.

I en av City Lights' bokhyller fant jeg en bok med originalteksten til Jack Kerouacs "On the Road". Den han skrev på en sammenhengende papirrull - angivelig i løpet av tre uker. (Sannheten er at han hadde jobbet med romanen i årevis). Og som et hyggelig lite PS: I en bitte liten hylle forbeholdt krim, fant jeg en norsk forfatter: Karin Fossum.

Hans Olav Brenners møte med 13 forfattere

2011-09-29T11:57:00.002+02:00

Bøker AV forfattere er vi vant til. For å si det forsiktig. Men bøker OM forfattere? Om forfatterrollen. Om det å skrive. Om teknikker og håndverk. Om inspirasjon. Om usikkerheten. Om troen på - eller tvilen til - eget stoff. Ja, hvordan er det egentlig å være forfatter? Hvem av oss har ikke fått det spørsmålet ... NRK-profilen Hans Olav Brenner har ikke bare stilt seg - og 13 forfattere - disse spørsmålene. Han har skrevet bok om det. Hvorfor i all verden har han gjort det? Og hvem av de 13 var egentlig særest å intervjue?

Å skrive bok kan gå stillferdig for seg. Man tenker. Man drikker en slurk kaffe. Man stirrer ut i luften, inn i en tenkt virkelighet. Fingrene klikker mykt mot tastaturet. Små, små lyder. Og så skriker man, da. Høyt. Et primalskrik. I hvert fall hvis man er Dag Solstad. Han er en forfatter som søker nødhavn i skriket med jevne mellomrom.

Om Karl Ove Knausgård skriker, vet jeg ikke. Men det føler han kanskje behov for noen ganger - han som står fast i fire år av gangen. Og Per Petterson? Flinke, snille Per Petterson - mannen med verdenssuksess - han er redd for å bli avslørt, han. Avslørt som en som ikke kan noen ting.
For slik er det også å være forfatter.

Modig gjort, derfor, å skrive en bok om yrkesgruppen vår. Det skal Brenner ha.

Eller - er vi kanskje ikke så spesielle som folk flest - og vi selv - liker å tro? Ja, hvorfor i all verden en bok om noe så innadvendt og sært som forfattere, Hans Olav Brenner?

- Jo mer innadvendt og sært, dess bedre, sier Brenner til DnFs nettsted. - I denne boka har hovedpoenget vært å komme inn i forfatternes hode, hvor klamt det enn høres. Jeg har ønsket å få innsikt i den enkelte forfatters forhold til skrivehåndverket. Prosessen har avdekket et høyt bevissthetsnivå om det håndverksmessige. Interessant nok har jeg påtruffet forfatterne i høyst ulike faser av prosessen. Per Petterson sto bom fast da jeg møtte ham, mens Dag Solstad nettopp hadde fått en briljant ide til sin neste roman, som han satt og ruget på.

- Er det ikke nok om forfatterne skriver bøker - trenger vi bøker OM forfatterne også?

- Ja. Jeg tror det.

- Hva, om noe, skiller forfattere fra folk flest i en intervjusituasjon?

- Sist jeg intervjuet folk flest oppførte de seg ikke som folk flest i det hele tatt. Men det jeg kan si om forfattere er at de ofte stiller høye krav til spørsmålene. Ikke på noen ondskapsfull måte, men jeg opplever ofte stor troskap til ordlyden i et spørsmål, og henger det ikke på greip får man gjerne vite om det.

- Savner du jobben i Bokprogrammet siden du velger å intervjue 13 forfattere og skrive bok om det?

- Forfatterintervjuet er stadig en forlokkende disiplin, som jeg fortsetter med i bok, på scene og innimellom i mitt nye program. Forfattere er ofte både taleføre og intelligente, og gir en type motstand som man sjelden får fra politikere eller yrkeskjendiser som svarer i hytt og vær uansett hva man spør om.

- Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen? Hvordan var forfatterne å samarbeide med? Åpne? Lukkede?

- Først sendte jeg innsmigrende eposter hvor jeg sa at dette kom til å bli en fattig bok uten den respektive forfatter (som for så vidt var sant). Når jeg hadde fått de første fem-seks på kroken begynte den oppsøkende virksomheten med båndopptager i bagasjen. Deretter skrev jeg ut intervjuene, og åpnet opp for at forfatterne kunne tilføye/endre/stryke. I noen tilfeller medførte dette en ti timers merarbeid per person. I andre tilfeller var beskjeden: Trykk det som det er. Jeg må også si at jeg veldig fort fikk bekreftelse på at tematikken fenget. Alle snakket åpent og utfyllende om hvordan de jobber. Jeg fikk følelsen av at tematikken var en snarvei til noe essensielt. Forfatternes poetikk dukker fint og uanstrengt opp her og der i intervjuene. Det var veldig tilfredsstillende å snakke overordnet og ikke utelukkende om forfatterens siste roman.

- Hånden på hjertet (og vær ærlig nå): Hvem av intervjuobjektene dine var særest å intervjue? For eksempel ... Solstad?

- Alle liknet til forveksling på høyst normale mennesker. De snakket rent og sammenhengende. Og Dag Solstads påståtte særhet har jeg aldri helt forstått. Han snakker i klinkende klare setninger, og like velvillig og uanstrengt som alle de andre. Han avslører riktig nok en særhet når han forteller om primalskriket som eneste løsning når han virkelig står fast i skrivingen.

Hylet til Solstad, ja. Behørig omtalt i pressen. Solstad forteller i følge Dagbladets omtale av Brenners bok at han pleier å «få ut primalskriket» når han står fast. For eksempel da han jobbet med romanen «Armand V.»:

«Jeg husker ikke hva det var som var galt, jeg husker bare at jeg skrek. Og da kom det med en gang,» sier han i boken.

- Jo Nesbø skriver med letthet, og for Karin Fossum er det en måte å leve på. Men for andre var det forbausende lite lystbetont. Frykten for ikke å leve opp til sin egen standard var fascinerende, sier Brenner til Dagbladet.

Les Dagbladets artikkel i sin helhet her:http://www.dagbladet.no/2011/09/26/kultur/litteratur/bok/hans_olav_brenn...
Her er noen gullkorn fra forfattermunn, sakset fra Dagbladet:

UTDRAG FRA «OM Å SKRIVE»

«Jeg er ikke den fødte forteller, det syns jeg ikke. Det kommer ikke lett til meg, det å håndtere en stor fortelling, selv om jeg har gjort det noen ganger. Fortellerkunsten faller meg ikke lett.»
Lars Saabye Christensen

«For meg er det helt forferdelig å sitte og skrive en side hvor det bare står stæsj. Jeg blir dårlig av det, jeg blir full av selvforakt. Jeg tenker: Hvem er du, du kan jo ingenting. Snart er du avslørt.»
Per Petterson

«Å skrive er jo et arbeid, men det gir meg energi, jeg blir oppglødd av det. Etter hvert som jeg skriver jobber jeg opp en begeistring, og jeg passer alltid på å stoppe når jeg er som mest begeistret. Da kan jeg si at jeg har hatt en god arbeidsøkt.»
Karin Fossum

«Det er nok å ta av bare ved å rusle til butikken. Men det er klart, jeg møter en del menn som åpenbart mener de er godt romanstoff, mens jeg umiddelbar forstår at de tar feil. Menn flest er ikke godt romanstoff!»
Vigdis Hjorth

«Når jeg hører krimforfattere si at «jeg setter meg ved skrivemaskinen og lurer på hva som skal skje i dag, og er like spent som leseren,» da tenker jeg at det å være spent på hva som skal skje, det er vel et privilegium som den som har betalt fire hundre kroner for å lese boka di bør få ha.»
Jo Nesbø

«Det hender jo jeg leser andre forfattere. Og da blir jeg ofte veldig forbauset. Jeg blir forbauset over at de virkelig vil skrive så dårlig.»
Dag Solstad

«Ein ting som kan hjelpe meg er å berre skrive noko meiningslaust tull, for å komme i gang. Og plutselig begynner det kanskje å bli til noko.»
Jon Fosse

Bestselgere og glemte perler

2011-09-26T09:27:00.000+02:00

Denne kommentaren står på trykk i Kampanje 5/2011.

Bokhøsten er over oss.

Bokhøst, ja … Smak på ordet. Hundrevis av nye, spennende titler. Debutanter og kanoner om hverandre. Krim og kunstromaner. Lyrikk og novellesamlinger. Mursteinstykke underholdningsromaner og eksperimentelle prosaskisser. Tenksomme idéromaner og fargerike, episke verk.

Noen blir kanskje klassikere. Andre blir fort glemt.

Så hva er en god bok?

Jo, nå skal du høre … Nei da. Jeg skal ikke påta meg å besvare et umulig spørsmål. Så smart er jeg ikke. Likevel …

En god bok – hva er nå det? Svaret er både enormt komplekst og latterlig enkelt. For vi er alle vår egen smaksdommer. Den boken som begeistrer nettopp deg, er en god bok. For deg.

Alle føler vi at vi sitter på fasit. Den boken jeg liker, er god. Den boken jeg misliker, er dårlig.

Kanskje ikke så rart. Tross alt er vi alle sentrum i vårt eget univers.

Både som romanforfatter og som bokanmelder i VG står jeg med begge beina solid plantet i dette villniset av utilslørt subjektivitet og forsøksvis objektivitet.

Som bokanmelder må jeg balansere min egen smak opp mot en mer objektiv vurdering. Jeg gjenkjenner forhåpentligvis kvalitet – også i bøker jeg personlig ikke faller for. For "smak og behag" kan aldri være retningsgivende. Selv om jeg personlig ikke har sansen for jazz, kan jeg høre at mye jazz er av ypperste musikalske klasse.

Som forfatter opplever jeg hele tiden at leserne mine – for ikke å snakke om bokanmelderne – er uenige. Den romanen noen elsker, kaster andre i veggen. Den boken som holder noen lesere oppe gjennom natten, får andre til å gjespe. Den boken som den ene klappet igjen midtveis, er den andres favorittbok.

Og nettopp slik er det – med litteratur, med film, med musikk. Med mat og vin. Med våre kjærester, hustruer og ektemenn. Ja, i det hele tatt.

Selvsagt finnes det et sett med objektive kriterier som skiller kvalitetslitteratur fra slett håndverk.

Åpenbart er det en objektiv kvalitetsforskjell på en mør, smørstekt chateaubriand og en seig minuttbiff på en veikro. Slik det er forskjell på en eksklusiv burgund-vin fra Domaine La Romanee-Conti og billig rødvinsskvip solgt for et par euro literen på plastdunker på et spansk supermarked.

Noen foretrekker pølse i lompe fremfor sushi. Fair enough. Og det du definerer som en god bok, trenger ikke være den samme boken som trekkes frem av kultureliten.

For det er nå en gang slik at ikke alle automatisk vil like de romanene som fremheves som stor litteratur. En av intelligentsiaens mest bejublede fjorårsbøker var Jonathan Franzens "Frihet". For noen var "Frihet" en stor litterær opplevelse. En roman som fikk anmeldere til å sukke henført. En bok som portretterer oss mennesker slik vi er.

For andre var den langsom og kjedelig. Jeg har snakket med reflekterte, smarte lesere som fant "Frihet" omstendelig og rett ut uinteressant.

En helt legitim innvending. Det er ikke alltid slik at bok og leser treffer hverandre. Det er verken boken eller leserens feil.

Knausgård er et annet eksempel. Kjedelig, privat og altfor langt for noen. En glitrende penn for andre, en forfriskende fornyer av norsk litteratur.

Også kriminallitteraturen splitter. Sekkebetegnelsen "krim" rommer alt fra gammelmodige herregårdsmysterier til hardkokt action, fra finurlige drapsmysterier til blodige thrillerdramaer, fra Christie til Chandler, fra Jo Nesbø til Karin Fossum, fra Gert Nygårdshaug til Tom Kristensen, fra Kjell Ola Dahl til Kurt Aust.

Ulike forfattere, ulike krimsjangere, ulike litterære tradisjoner, ulike vinkler, ulike stemmer. Alle er flinke. Alle har særpreg. Alle er de forskjellige. Dermed appellerer flere av dem til helt ulike lesergrupper.

Det er som i kjærligheten. Ikke alle faller for de samme. Heldigvis, hadde jeg nær sagt.

For å like en bok, må man leve seg inn i den. Bli ett med den. La seg forføre.

Noen liker ikke sjangerlitteratur. De liker ikke science fiction. Liker ikke fantasy. Liker ikke romantikk. Liker ikke chic-lit. Liker ikke krim.

Som en litteraturvitenskapsstudent sa til VG i sommer: "Krim er en sjanger mange litteraturstudenter vet lite om. Det er nesten litt fy i miljøet. Mange forelesere har en smått nedlatende holdning til krim og plasserer sjangeren sammen med kiosklitteratur. Det henger kanskje sammen med det vi kunne kalle Blindern-boble-syndromet: at studiet er forskningsinnrettet og isolert fra arbeidslivet og verden utenom universitetet."

Andre trekkes mot nettopp sjangerlitteraturens innebygde gjenkjennelighet og konvensjoner. Om salgstallene ikke sier noe om kvalitet, sier de alt om popularitet.

Så har vi klassikerne. Noen synes de er kjedelige. Men: Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Nemlig kvalitet. Denne ubestemmelige, dirrende nerven som hever én bok himmelhøyt over alle de andre.

I sin tid plukket jeg frem Alexander Kiellands "Garman & Worse" fra bokhyllen. Bare for å ha lest den. For ærlig talt: Høres den ikke dørgende kjedelig ut? Mine fordommer ble kjapt gjort til skamme. At "Garman & Worse" var skrevet med innlevelse og fortellertalent, sier seg selv. Men humoren! Boken var rett og slett festlig å lese! Den samme (overraskende) humoren fant jeg i Louis-Ferdinand Célines mesterverk "Reise til nattens ende".

Enhver bokhylle rommer mange slike overraskelser. Og hver bokhøst presser nye romaner seg inn mellom permene på fjorårets kritikerfavoritter, bestselgere – og glemte perler.

Hva kjennetegner så en god bok? Jeg vet ikke om det er mulig å skrive en presis definisjon. Men akkurat som deg har jeg det privilegium at jeg vet det når jeg leser den.

Hardkokt og hardtslående

2011-09-26T09:12:00.000+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 25. september 2011:

Rikard Spets

"Allahs tårer"

Spenningsroman

602 sider

Kr. 349,-

Juritzen forlag

Militær action, religiøs fanatisme og terrorisme – mot et bakteppe av bibelske oldtidsgåter og islamske endetidsprofetier. Sannelig ikke småtterier! Rikard Spets sikter høyt – og treffer – i sin hardkokte debutroman.

Som et norsk svar på Jan Guillo, er Spets en ny og fargerik blomst i floraen av spenningsforfattere.

Marinejegeren Angus Storm – en norsk fetter av Carl "Coq Rouge" Hamilton – leder en internasjonal elitestyrke av kommandosoldater. Storm-troppen settes på saken når al-Qaida planlegger et kjernefysisk ragnarok for å oppfylle religiøse profetier.

Her står mye på spill – ja, intet mindre enn sivilisasjonens skjebne. Som seg hør og bør i denne type thrillere.

De av oss som frydefullt kastet oss over hver ny bok av Alistair MacLean, gjenkjenner tematikken, stilen og de litterære arketypene. En bok for hardkokte lesere, dette. Spets kan sin MacLean, sin Clancy, sin Follett, sin Ludlum. Han pøser på med fryktløse kommandosoldater, hensynsløse banditter, hvinende prosjektiler og voldsomme eksplosjoner.

Det er spennende, det er tøft.

Å skrive sjangerlitteratur fordrer at du er lojal mot konvensjonene – og våger å utfordre dem. Spets gjør begge deler.

Forfatteren og forlagets har en jobb å gjøre før neste bok: Spets' språk må finstemmes! Mange av adjektivene, similiene og metaforene kan med fordel strykes. Bokens språkvask er lemfeldig. Tre eksempler: Det heter plast, ikke plastikk. Det heter i hytt og vær (ikke pine). Og en soldat stepper ikke ut av et telt (med mindre Spets har skrevet en musikal).

Men disse pedantiske innvendingene rokker ikke ved det faktum at "Allahs tårer" er en veldreid, intenst spennende og prisverdig ambisiøs spenningsroman.

Roman om en tenkt virkelighet

2011-09-19T11:43:00.001+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 18. september 2011:

Don DeLillo

"Vekten"

Oversatt av Knut Johansen

490 sider

Kr. 399,-

Gyldendal

Dallas, Texas, fredag 22. november 1963, kl. 12.30: Et øyeblikk som forandrer historiens gang. President John F. Kennedy blir skutt og drept.

Hvorfor? I denne boken utforsker en av USAs ledende romanforfattere alt som – i en tenkt virkelighet – ledet opp til attentatet.

På et overfladisk nivå kan boken leses som en krim eller spionroman. Men det er den ikke. "Vekten" følger ingen av sjangerromanens konvensjoner. Tvert imot sprenger den alle rammer.

"Vekten" er en faktabasert roman om en oppdiktet virkelighet. Nettopp heri byr skjønnlitteraturen på fascinerende muligheter, nemlig forfatterens lek med og utforskning av gråsonen mellom fakta og fantasi, mellom fiksjon og virkelighet.

Romanen følger to parallelle historier som til slutt forenes: Hovedhistorien skildrer oppveksten og livet til Kennedys banemann, Lee Harvey Oswald. Bihistorien presenterer de konspiratoriske planene til en gruppe forskrudde CIA-folk og Castro-motstandere som orkestrerer attentatet.

I boken veves ulike fortellerstemmer og perspektiver sammen. DeLillo løser opp tiden, opphever kronologien. Her er bevissthetsstrømmer og indre monologer, intense nærbilder og inngående menneskeskildringer. Ulike menneskers (oppdiktede) minner og refleksjoner limes sammen lik et glassmaleri lagd av skår som først får betydning sammen med alle de andre.

En labyrint av en roman – stilsikkert og sobert oversatt av Knut Johansen.

VISSTE DU AT

¡ "Vekten" utkom i USA i 1988 og var Don DeLillos første bestselger.

¡ DeLillo (1936) regnes blant USAs ledende samtidsforfattere.

¡ Blant DeLillo mest kjente romaner på norsk: "Hvit støy" (1986) og "Underverden" (2000).

Ari Behn - tilbake i toppform

2011-09-10T12:40:00.001+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 10. september 2011:

Ari Behn

"Talent for lykke"

Fortellinger

96 sider

Kr. 299,-

Kolon forlag

Forfatteren Ari Behn er tilbake – og det i toppform!

Etter suksessen med debutboken "Trist som faen" i 1999 har Behn famlet etter sitt litterære uttrykk, sin stil, sin stemme. I denne nye samlingen med korte prosatekster har han funnet tilbake til alt sammen.

Intensitet, nerve og sårbarhet preger hver av de 20 små fortellingene. Boken er på 96 sider – i realiteten bare 35 sider med tekst. Men for noen tekster!

Suggererende skisser. Korthugde noveller. Brokker av virkelighet. Korte, stramme riss. Fragmenter av skjebner. Hastige gløtt inn i lommer av tid. Hver eneste historie rommer noe ufortalt. Noe som har skjedd, noe som kan komme til å skje.

In medias res er et litterært grep som betyr å gå rett på sak, rett inn i handlingen. Behns tekster er av den ekstreme varianten. Som om hver lille fortelling er hentet ut fra – eller et konsentrat av – noe mye større. Noe vi bare kan ane.

Det usagte vibrerer i hvert eneste tekststykke. Ordløsheten. Den tause sårbarheten.

Slike skisser kan lett bli til litterære etyder: tekstlige eksperimenter og språklige øvingsstykker. Behn skriver seg elegant rundt sjangerens fallgruver. Med stilsikker penn og nakent språk maner han frem en flik av virkeligheten. Den brutale virkeligheten. Den skjøre, vare virkeligheten.

Geografisk spenner fortellingene fra Tanger og Timbuktu til Tennevoll i Troms. Behn har en dragning mot ørkenen – både i bokstavelig og overført forstand – mot karrighetens ødslige uendelighet. Både i Sahara og i sinnet.

Fortellingen "Punktum" er på 89 ord. Ni linjer. Den lengste novellen – "Torden Snø" – er på litt over fire sider. De fleste tekstene er på en side eller to. I seg har de en kraft som gjør lengden uinteressant.

Temaene er gjenkjennelige fra Behns litterære univers. Samliv og fremmedgjorthet. Seksualitet og utroskap. Barns forhold til foreldrene – og vice versa. Overmot og undergang. Fortvilelse og håp. Sorg og sinne. Det å stå utenfor. Det å dø.

Ja, det å være menneske.

Store temaer – i det lille format. Fremragende!

Jeg vil ikke forstå

2011-07-29T20:24:00.001+02:00

(Følgende tekst ble publisert i VG - i serien "Vi setter ord på det" - onsdag 27. juli 2011)

Jeg ligger på stranden i Barcelona med et blylodd av fortvilelse i magen. Rundt meg leker hvinende småbarn. Bølgene skyller dovent mot land. Måker vipper mot vinden. Solen flimrer tung og dorsk på en blå himmel.

Men ingenting er som det skal.

Jeg ser blide barn med dryppende ispinner. Men det er ofrene på Utøya jeg tenker på. Jeg ser glade familier som smører hverandre inn med solkrem. Men det er bombeofrene i regjeringskvartalet jeg tenker på. Jeg ser solbrente tenåringer som spiller fotball i strandkanten. Men det er alle de pårørende jeg tenker på. Jeg ser ut over havet. Men det er meningsløsheten jeg tenker på.

Den ufattelige meningsløsheten.

Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.

Jeg ligger på stranden i Barcelona og føler meg hjelpeløs, fortvilet, sorgtynget. I likhet med tusenvis av andre nordmenn er jeg på ferie. Hundrevis av mil borte fra tragedien. På trygg avstand fra redslene. Likevel er jeg, på et vis, hjemme. I timevis har vi fulgt direktesendingene til TV 2 Nyhetskanalen på en hakkete internettlinje. Med jevne mellomrom åpner vi nettavisene. Noe nytt? Hver time, hvert døgn, bringer nye tall, nye detaljer, nye grusomheter.

Sommeren 2011 er ikke mer.

I kioskene på La Rambla – Barcelonas yrende turistgate – blafrer aviser sorgtungt i sommerbrisen. En trenger ikke være språkmektig for å forstå overskriftene på alle de ubegripelige fremmedspråkene. Vi stanser, blar i aviser fra fjerne verdenshjørner, ser bildene fra Utøya og regjeringskvartalet.

Er dette Norge? Mitt Norge?

Nei, det er ikke mitt Norge. Ikke ditt Norge. Ikke vårt Norge.

Som forvrengte minner fra mine verste mareritt – som opprivende scener fra de mest brutale skrekkfilmer – manes bildene frem i mitt indre. Bildene jeg ikke orker å holde fast ved. Bildene jeg ikke makter å ta inn over meg.

76 døde. Døde? 76 døde!

Er dette virkelig?

76 døde. Hundre skadet. Det betyr 350 foreldre. Fire-fem-seks hundre søsken. 700 besteforeldre. Sønner og døtre. Mange tusen onkler og tanter. Titusener av kjærester og venner, kolleger og klassekamerater, bekjente og naboer.

Millioner av tårer.

Rundt oss her i Barcelona går livet sin gang. På stranden. I gatene. På La Rambla. Ved La Sagrada Familia. I Park Güell. Ved Den magiske fontenen. Turistbussene stanger seg utålmodig frem i stillestående trafikk. Tiggerne trygler om almisser. Gateselgerne falbyr sine sjal og duker.

Men ingenting betyr noe lenger. Verden er blitt en kulisse. Virkeligheten føles meningsløs.

Hvorfor gjorde han det? spør mange. Ikke jeg. Jeg vil ikke vite hvorfor. Begrepet «hvorfor» mister all mening når det ikke finnes noe meningsfylt svar. For det gjør det ikke. Ikke egentlig.

Jeg leser nettdebattene. Folk søker svar i drapsmannens høyreekstreme og fremmedfiendtlige holdninger. Vi må «forstå» for å forhindre at dette skjer igjen. Ja ja. Et prisverdig håp. Men jeg tror ikke noe på det. Hvordan kan du forhindre det utenkelige?

Kall meg naiv, men jeg klarer ikke å betrakte disse drapene som en politisk handling. Det besudler begrepet politikk og gir morderen en kredibilitet han ikke fortjener. Jeg synes dette er vanskelig. Selvsagt ser jeg den ekstremistiske klangbunnen i morderens psyke og natur. Og ja, jeg skjønner at handlingen er et pervertert politisk manifest (like avskyelig som det skrevne manifest som han publiserte på internett).

Men jeg nekter å anerkjenne massemord som uttrykk for noe annet enn det det er: massemord. Ondskap. Galskap.

I det øyeblikk morderen blandet ingrediensene til bomben – for ikke å snakke om da han så sitt første offer i øynene og trykket på sitt våpens avtrekker – frasa han seg retten til å bli vurdert og analysert ut fra vanlige menneskelige – og politiske – normer.

Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere. Alt jeg vet er dette: Han har selv tatt skrittet inn i ondskapen og galskapen.

Galskap, åpenbart. Men ikke en galskap som på noe vis unnskylder eller forklarer barbariet. Å nei. Planleggingen har vart så lenge at handlingen fremstår som veloverveid og kalkulert. Hvilket gjør det hele desto verre.

Utvilsomt har han funnet næring i tankegodset til Unabomberen Ted Kaczynski – som han har plagiert – og Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. To avskyelige menn. De hatet alle de verdier sosialdemokratiet står for. Og de mente de hadde rett til å drepe.

Ingen har rett til å drepe.

Jeg ligger på stranden i Barcelona – fjernt fra mitt kjære Norge, fjernt fra den ufattelige sorgen til hver og en av de pårørende – og føler meg maktesløs. Men hva jeg føler – og hva jeg mener – er uten betydning.

Definisjonsmakten tilhører ofrene og de pårørende.

De skal i det minste vite at vi er 4,5 millioner nordmenn som føler med dem.

Rettsstaten og demokratiet Norge får håndtere jussen. Selv skal jeg bidra med det lille jeg kan: Ikke med et ord skal jeg nevne morderens navn. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg henvise til morderens mål. Det fortjener han ikke. Ikke med et ord skal jeg viderebringe så mye som et komma av de ideene han kjemper for. Det fortjener han ikke,

Vel. Det er ikke mye. Jeg erkjenner det. Men hver og en av oss får gjøre det lille vi kan for å hedre minnet til alle de uskyldige som ble frarøvet sine liv og for å stille oss bak de pårørende i deres grenseløse sorg.

Norge er ikke lenger det samme, sies det. Sant nok. Likevel ligger jeg her på stranden i Barcelona og håper at det er feil. Ved å gi etter for terrorens krefter, for ondskapen og galskapen, så oppfyller vi til syvende og sist det de ønsker å oppnå.

Kan vi gjøre noe, du og jeg? Jeg tror det. Vi kan ikke bringe de døde tilbake. Vi kan ikke lindre sorgen. Men la oss, sammen, ta tilbake det Norge som var. Slik vender vi ryggen til morderen og hedrer idealene til alle de flotte menneskene som han rev ut av tiden.

Ecos rystende europeiske ekko

2011-07-03T21:22:00.000+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 2. juli 2011:

Umberto Eco

"Gravlunden i Praha"

Oversatt av Astrid Nordang

528 sider

Kr. 399,-

Tiden Norsk Forlag

Velkommen til en verden av hat og løgn, svik og svindel, krig og drap, umoral, hemmelige losjer, spioner, opprørere og satanister.

I "Gravlunden i Praha" tar Umberto Eco oss med til et fordervet Europa mot slutten av 1800-tallet. I denne pøl av ondskap presenterer han oss for dokumentfalskneren Simonini. Jo takk …

En avskyelig fyr, Simonini! En skruppelløs svindler. En samvittighetsløs drapsmann.

Samtidig er han en kulinarisk hedonist som med velbehag gomler seg gjennom samtidens gastronomiske spesialiteter.

Mellom måltider, drap og slag retter Simonini sitt forpestede hat mot alt fra jøder og jesuitter til skjøger og frimurere. Samt tyskere. Og kvinner generelt.

Jeg leser boken som et oppgjør med Europa – både på 1800-tallet og i dag – og den menneskefiendtlighet som avfødte to verdenskriger og nazistenes jødeforfølgelse. Og rasisme.

Men boken er også en hyllest til romanen som kunstform, ja, til forfatterens lek med ord. Ecos roman er i seg selv en elegant lek med skjønnlitterære fortellerteknikker.

Inn i bokens rammefortelling – den forkvaklede Simoninis dagboknotater – blander abbed Dalla Piccola seg med sine kryptiske anførsler. For øvrig en abbed som Simonini mener å ha drept for mange år siden. Oven i kjøpet møter vi Fortelleren med stor F – formodentlig Eco selv – som kommenterer og korrigerer fremstillingene til Simonini og abbeden.

"Gravlunden i Praha" er en krevende bok. Utallige små og store handlingstråder – befolket av et mylder av historiske figurer – veves inn i et bakteppe av tallrike referanser til italiensk og europeisk historie.

Derfor står oversetter Astrid Nordang for en bragd som har maktet å gi boken en troverdig, lett arkaisk norsk språkdrakt.

Lett å lese? Definitivt ikke! Men for den som gyver løs på de 528 sidene, venter et verk fullt av esoteriske absurditeter og litterære referanser – men først og fremst en kunnskapsrik innføring i ekstremismens natur og et tidsbilde av Europa på randen av stupet.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Bakgrunnen for romanen er "Sions vises protokoller", et falskneri om jødisk verdensherredømme.

¡ Alle i boken – unntatt Simonini – er ifølge Eco basert på virkelige mennesker.

¡ Boken er illustrert med tegninger fra Ecos ikonografiske arkiv.

Kløktig psykologisk krim

2011-07-03T21:19:00.000+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 3. juli 2011:

Jodi Picoult

"Åstedet"

Oversatt av Sissel Busk

619 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Tenk deg tanken: Sønnen din blir mistenkt for et brutalt drap. Alt peker mot ham. Vil også du stille deg spørsmålet: Kan min sønn være morderen?

18-åringen Jacob er ekspert på kriminalitet og teknisk etterforskning. Takket være politiradioen er han kjapt på plass på åsteder i nabolaget. Bare én ting skiller Jacob fra ungdommer flest: Han har Aspergers syndrom – en mild form for autisme.

Etter et blodig drap vender politiet sitt fokus mot den nysgjerrige, hjelpsomme unggutten. En rekke indisier gjør Jacob til en åpenbar mistenkt.

Er han morderen?

En av bokens styrker er den uanstrengte og troverdige tonen til de fem personene som vekselvis forteller historien: Jacob (den autistiske hovedpersonen), Emma (moren), Theo (broren), Rich (politimannen) og Oliver (advokaten).

Samtidig kan dette grepet – å la dramaets ulike aktører føre ordet etter tur – lett fremstå som forvirrende for lesere som foretrekker et mer stringent og enhetlig fortellerperspektiv.

Selv lot jeg meg fengsle og sjarmere av denne psykologisk kløktige og småoriginale kriminalromanen, godt oversatt av Sissel Busk.

En lettlest, velskrevet, underholdende krim til ettertanke.

TOM EGELAND

VISSTE DU AT

¡ Den bestselgende amerikanske forfatteren Jodi Picoult (45) har skrevet 18 romaner som er solgt i over 14 millioner eksemplarer verden over.

¡ Jodi Picoult er også fast skribent for DC Comics' tegneserieheltinne Wonder Woman.

Uten det lille ekstra

2011-06-20T09:20:00.000+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 19. juni 2011:

Kitty Sewell

"Mørke skyer"

Oversatt av Ellen Karine Berg

378 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm

Også bøker trenger x-faktor. Det lille ekstra.

Jeg fant aldri denne ubestemmelige, men avgjørende x-faktoren i Kitty Sewells "Mørke skyer".

Boken er litt spennende – men ikke så veldig. Troverdig? Nja. Engasjerende? Tja, her og der. Språklig leken og oppfinnsom? Nei.

Romanen løfter seg aldri over det jevne.

Helikopterpiloten Daniel Villeneuve blir tilkalt til sin ukjente fars dødsleie. Den døende mannen bærer på en hemmelighet – slik døende menn har en tendens til å gjøre i fiksjonens lunefulle verden. Dermed havner Daniel midt i et spill der amerikanske og kinesiske etterretningsagenter lurer bak hver en busk og i hver en seng.

I kulissene lusker en datter som kanskje er litt synsk, en ekskone som er blitt lesbisk, mystiske menn med solbriller, en temperamentsfull mor og en elskerinne fra helvete.

For å løse floken må Daniel reise til Tibet for å finne løsningen på farens hemmeligheter og livets mysterier.

Boken er ikke uten kvaliteter. Plottet er velsnekret. Hovedpersonen er godt tegnet.

Likevel blir jeg aldri grepet og revet med.

Hvis det er riktig at det utgis altfor mye krim i Norge, er dette et eksempel på en helt grei roman – som vi godt kunne ha klart oss uten.

TOM EGELAND

Romantikk, dramatikk, mystikk!

2011-06-14T10:19:00.000+02:00

Anmeldelsen sto på trykk i VG 12. juni 2011:

Félix J. Palma:

"Tidskartet"

Oversatt av Kristina Solum

566 sider

Kr. 369,-

Cappelen Damm

Et festfyrverkeri av en roman – en herlig cocktail av romantikk, dramatikk og mystikk.

Hver sommer bruker jeg god tid på å velge ut bøkene som skal holde meg i ånde gjennom late feriedager.

"Tidskartet" av den spanske forfatteren Félix J. Palma er en slik roman. En herlig, underholdende sommerbok!

Boken boltrer seg i ulike litterære sjangere. Litt gotisk, litt 1800-talls science fiction, litt krim, endel romantikk. Men først og fremst er den en usedvanlig velskrevet underholdningsroman – i ordets aller beste mening.

Feinschmeckerne vil finne et vell av litterære referanser og hentydninger. Men det gjør ingenting om du går glipp av dem.

Historien, som finner sted i London på slutten av 1800-tallet, åpner med det mislykkede selvmordet til en rik ung mann. Andrew Harrington kommer ikke over tapet av sin prostituerte kjæreste, som ble myrdet av Jack the Ripper.

TIDSREISER: Lar det seg gjøre å reise i tid? I filmer og bøker er det i hvert fall mulig. Her fra filmen "The Time Machine", basert på H.G. Wells roman.

Lar det seg gjøre å reise tilbake i tid for å forhindre drapet?

Sinnrikt knyttes Andrew Harringtons skjebne opp til historiene til et knippe andre hovedpersoner: Claire Haggerty, en ung kvinne som ikke finner seg til rette i viktoriatiden, Gilliam Murray, som arrangerer tidsreiser til år 2000 (og krigen mellom menneskene og automatene), sjarlatanen og skjørtejegeren Tom Blunt og kriminalbetjent Colin Garrett.

Frekt, men respektfullt vever Palma virkelige personer inn i fiksjonen: Blant andre møter vi forfatteren H.G. Wells ("Tidsmaskinen", "Klodenes kamp"), seriemorderen Jack the Ripper og den vanskapte Elefantmannen, John Merrick.

Forfatteren drøfter – seriøst og reflektert – om det er mulig å reise i tid. Svaret? Ja da. Nei da. Jo da. Kanskje? Hvem vet …

Jeg skal ikke røpe bokens konklusjon, men kan love deg tallrike overraskelser. For ingenting er slik du tror.

Romanens snirklete og elegante språk er mesterlig ivaretatt av den stilsikre oversetteren Kristina Solum. Presist og fantasifullt evner hun ikke bare å oversette, men gjendikte forfatterens snurrige, viktorianske og selvironiske toneleie.

"Tidskartet" er en bok for deg som elsker det lekne, fargerike eventyret.

TOM EGELAND

Historien om Simon Strangers havarerte roman

2011-06-09T13:56:00.002+02:00

"Alt er nå" var arbeidstittelen. De siste årene har forfatter Simon Stranger arbeidet med et ambisiøst og storslått verk som - ifølge ham selv - "skulle kunne bevege seg uanstrengt gjennom tid og rom. En colaflaske kunne føre leseren direkte til den amerikanske borgerkrigen, og til slaget der mannen som senere oppfant Coca Cola ble såret av en sabel."

Men så sa det stopp. Romanen havarerte. Her forklarer han hvorfor.

- Hvorfor valgte du å legge romanen til side?

- Etter to års arbeid, og rundt fire hundre skrevne sider, ble det tydelig at romanen manglet noe. Intensitet. Fallhøyde. Et emosjonelt nærvær. Jeg hadde merket det selv, og fått det antydet av forlaget, men skjøvet det til side hver gang. Hvorfor? Interessen min lå mer i overgangene, og i randsonen av romanen, enn den gjorde med en av hovedpersonene i boken. Etterhvert som jeg tok inn flere elementer ble også selve romanformen for tungrodd. Det å alltid skulle bevege seg gjennom nærhet i tid og rom, i en sammenhengende linje gjennom boken, det var til å begynne med en enorm glede. Alt var mulig. Alt kunne være med. En fabrikk for videokameraer i Kina. Dannelsen av kull av sollyset som strålte over jorden for 300 millioner år siden. Oppfinnelsen av Coca Cola som medisin. Slike ting, men etterhvert som manuset vokste, ble også svakhetene tydeligere. Hvis jeg egentlig, innerst inne ikke brydde meg om en av hovedpersonene, hvordan skulle da leseren kunne gjøre det?

- Hva var ambisjonen da du begynte å skrive den?

- Ambisjonen da jeg begynte å skrive på boken var ganske stor. Det var planlagt som en trilogi, med Cape Town som utgangspunkt, og skulle kulminere i et opprør fra den tredje verden i bok 3. Jeg reiste til Cape Town i fjor og gjorde research til det som skulle bli del én av trilogien: om den første europeeren som bosatte seg på kappunktet, Jan van Riebeeck, i 1652, og om en farget, adoptert gutt fra en av de velstående delene av Cape Town, 350 år senere, som begynner å oppsøke sine biologiske røtter i slummen. Først og fremst var nok ambisjonen med prosjektet å skrive en slags totalroman. En fortettet virkelighet, slik jeg selv har opplevd enkelte kunstverk. En roman der verden langsomt vokste ut av sidene. En bok der alt som finnes, ble en åpning til alt annet.

- Hva var det du ikke lyktes med?

- Romanen manglet intensitet. Noe som samlet den. Noe som gjorde den vesentlig nok, for det største problemet var nok at jeg ikke hadde en tilstrekkelig interesse for en av de viktigste karakterene. Løsningen på det har vært å gjøre ham mindre viktig. Plassere ham på det nivået han kan bære som karakter. Et sted der jeg har interesse for ham. Som en av mange, og heller fylle de nye tomrommene med karakterer som har mer å by på. Fortellingen til det som skulle bli bok nummer to, er en av disse.

- På hjemmesiden din antyder du at det havarerte romanprosjektet nå har fått en ny kurs? Så det kommer en roman - bare en helt annen enn den du begynte på - ut av dette? Eller regner du teksten fortapt for evig og alltid?

- Det kommer en ny roman. Jeg håper det. Jeg brukte juleferien på Gran Canaria til å vasse i vannkanten, samle sammen restene av romanen og se hva som kunne brukes videre, og hva som bare måtte bli liggende igjen. Det første jeg skrotet var selve komposisjonsformen. Selve kronidéen. Selv om det var noen fine ting der, var det ikke nok. Det jeg plukket med meg var hovedfortellingene. Plutselig skjedde noe der, på stranden. For 15 år siden seilte jeg forbi disse øyene, på veien mot Karibien, i en 32 fots båt uten girkasse. Det samme stedet som Jan van Riebeeck seilte forbi i 1652, og som jeg har funnet beskrevet i journalene hans. For første gang slo det meg at kapteinen på båten vår hadde samme fornavn. Jan. Det samme navnet har også faren min. I tillegg var den kompisen som jeg seilte over Atlanterhavet med i 1995, også med på reisen til Cape Town da jeg dro for å gjøre research i 2010. Plutselig falt alt på plass, og en ny bok begynte å ta form. En roman som er satt sammen av brokker. Av likheter. En kaleidoskopisk roman med noen fiktive personer, og noen reelle. Noen som lever, og noen som er døde. Det blir en ny måte å organisere stoffet på, og en roman som har mye større fallhøyde, og som både er mer personlig, og sterkere. Vi får se hvor det bærer hen. Romaner lever litt sitt eget liv, opplever jeg. Det eneste jeg kan si er at det føles veldig riktig, selv om det er enormt mange arbeidsdager som vil være forgjeves, og mange skrevne sider som ikke vil være med videre. Rundt to hundre. Deler av dette materialet er det altså jeg har lagt ut på nettet. Da det ble helt åpenbart at jeg ikke ville rekke bokhøsten, satte jeg meg ned og jobbet intenst med en ny roman for ungdom som jeg såvidt hadde startet på. Førsteutkast er levert, og den skal komme til høsten. Fra nå av har jeg tenkt til å fortsette på den havarerte romanen. Jeg kan faktisk si at jeg gleder meg.

Les mer på forfatterens egen hjemmeside:http://web.me.com/simon.stranger/Hjemmeside/Blogg/Innlegg/2011/6/9_Johan...

Den nye sjefen til bokhandlerne

2011-06-09T09:33:00.000+02:00

At e-boken vil bety kroken på døren for norsk bokhandel, er en altfor snever tanke. Det mener Trine Stensen Lunde (47), som er ansatt som ny direktør i Bokhandlerforeningen etter Randi S. Øgrey. Med optimisme og glød vil hun kjempe for å finne bokhandelens naturlige plass også i en digital fremtid. På det personlige plan leser hun mye faglitteratur - og krim som ikke er altfor skummel.

- Hva kjennertegner en god bokhandel?

- Dette er et spørsmål jeg ser frem til å diskutere og definere sammen med bransjen. Som utgangspunkt har jeg at kjerneverdiene som bredde i litterært utvalg, kvalitet, tilgjengelig må ha en sentral plass. Det forhindrer ikke at bokhandelen også tilbyr andre produkter og tjenester. Det er mange mulige krysningfelt, for eksempel den teknologiske retningen eller kultur- og kaféretningen for å nevne noen.

- Hvorfor har du lyst til å bli sjef i Bokhandlerforeningen?

- Først og fremst fordi jeg mener det er en svært spennende jobb med store utfordringer som skal løses. Det å sikre at vi har en god utbredelse av bokhandlere som kan tilby publikum over hele landet god bredde og kvalitet på bøker ser jeg som et viktig samfunnsvar. Så har jeg hørt at det er trivelige folk i bransjen og de ser jeg frem til å bli bedre kjent med.

- Hva blir bokhandelens plass i et marked der mange tror at e-boken gradvis vil forskyve papirboken?

- Jeg har en strek tro på at bokhandelen består som en sterk faghandel for litteratur også i fremtiden. Dette skjer ikke uten en bevisst satsing på det. Endringer i bransjen vil helt sikkert fortsette og e-bokens utvikling vil selvsagt innvirke på slike endringer. Isolert sett vil en kunne hevde at e-bokomsetning ikke fordrer en fysisk bokhandel. Dette tror jeg er en altfor snever tanke om leseres behov i fremtiden. Jeg tror, som flere før meg, at e-bok tildels vil treffe et nytt behov hos lesere og dermed tildels et nytt marked, selv om det også vil erstatte papirbok i noen tilfeller. Når det er sagt tror jeg ikke det er utenkelig at fremtidens lesere både vil ha boka de kjøper i papirform og i e-bokform, eller anvende e-bok på andre måter enn papirbok. Rett og slett fordi de har ulikt format og fyller ulike funksjoner. Hvordan bokhandelen evner å erobre posisjon i denne utviklingen vil være sentralt. Bokhandelens plass i fremtiden er et omfattende tema som nok krever mer spalteplass for å utdype. Kort sagt er det åpenbart at e-bok ikke er den eneste utfordringen for bokhandelbransjen. Boklov er en annen. Uansett, ønsker jeg å være med å dempe frykten for fremtiden, bidra til engasjert, realistisk og offensiv debatt om de mange faktorene som spiller inn, og så gå i møte med disse utfordringene med sterk tro på fremtiden.

- Hvilken bakgrunn har du?

- Jeg er oppvokst i Lier i Buskerud. Flyttet til Oslo for snart 20 år siden og bor på Nordstrand. Jeg har tre barn på 11, 17 og 25. Kommer fra jobben som avdelingsleder i Norsk idrettsmedisinsk institutt (NIMI) hvor jeg ledet en avdeling for mennesker med sykelig overvekt. Har alltid jobbet med "saker" som engasjerer meg. Saker som miljøvern, bistand, menneskerettigheter og rus er blant det som ligger i fortiden min. Interessen for det kommersielle og markedsorienterte har vokst sterkt frem fordi jeg ser det er en selvsagt sammenheng mellom fag og kvalitet på den ene siden og lønnsomhet og butikk på den andre. Ellers som dere sier i bransjen: forholdet mellom børs og katedral. Jeg har lederutdanning og avslutter i disse dager en master i coaching og organisasjonsutvikling. Utdanning har jeg tatt på si ved siden av jobb i flere år. Nå blir det fullt fokus på litteraturfeltet fremover. Da kan jeg også dyrke leseinteressen enda sterkere.

- Hva liker du selv å lese?

- Det blir ofte mye faglitteratur. Liker å lese meg godt opp på de fagområdene jeg jobber med. Når det kommer til skjønnlitteratur liker jeg krim - bare det ikke er for skummelt. Bøker må fenge meg før en tredjedel av boka er lest. De bøkene som fenger meg raskt, har handling fra det politisk maktspillet. Som lobbyist i mange år er det gjenkjennelig og artig scene.

Stensen Lunde tiltrer som bokhandeldirektør 1. september.

Roy Jacobsens anger

2011-05-31T08:42:00.000+02:00

* Hånden på hjertet: Hvem har ikke bladd i sine gamle bøker og tenkt "skrev jeg virkelig det der?". Hvem har ikke - fra tid til annen - drømt om å rewrite en tekst man skrev for lenge siden, rette opp alle de banale feilene, de litterære feilskjærene, tilføre romanfigurene den dybde de så sårt trenger, flikke på språket, fikse på dialogene, stryke daukjøttet, pusse og slipe. Kort sagt: skrive boken om igjen. Men det blir med tanken.

* Ikke for Roy Jacobsen. Det som begynte med en finpuss av 1988-romanen "Virgo" før en planlagt gjenutgivelse i pocket, ble i realiteten til en ny roman - basert på den gamle. Et fristende bokklubbtilbud og en slunken forfatterøkonomi gjorde at "Virgo" utkom lenge før Jacobsen følte seg ferdig. Det har han gjort noe med - nesten 25 år senere. Resultatet bærer betegnende nok tittelen "Anger".

- Vi er vel mange som ser tilbake på tidligere bøker og kunne tenke oss å skrive dem om igjen - men de færreste av oss gjør det. Hva i all verden er dette, Roy Jacobsen?

- "De færreste av oss", sier du jeg har ikke hørt om én, hvis vi ikke tar med Yeats, som skrev diktet "Sorrow of love" om igjen tre ganger over et tidsspenn på 25 år. Og svaret er vel rett og slett at det ikke er noe særlig å trakte etter, man vil videre og ikke bry seg med å rette opp igjen gamle ungdomssynder, de får stå der som det de er retusjering av fortiden er i beste fall intellektuelt uredelig, i verste fall løgn.

- Hva var egentlig galt med "Virgo"? Og hvorfor utga du boken hvis du ikke var fornøyd med den?

- Det er i og for seg ikke noe galt med "Virgo", ut over det som er galt med enhver bok, at den kunne ha vært bedre. Men grunnen til at jeg tok fatt på den igjen, var at den ikke var ferdig da den kom ut jeg manglet de siste seks månedene som jeg tar meg med hver bok, på å skrive den om igjen, og om igjen, og gjerne en gang til og så sitte og fundere på den setning for setning ... Dette ble aldri gjort med "Virgo" fordi jeg fikk et tilbud fra bokklubben, mitt første, som jeg ikke var tøff nok til å si nei til, siden jeg ikke hadde fem flate og vi nettopp hadde fått vårt første barn etc - de ville nemlig ha den ut med én gang, ikke året etter, som jeg.

- Kan du fortelle litt om den håndverksmessige og kreative prosessen? Jobber du i det gamle manuskriptet til "Virgo", som om du rewriter boken? Eller skriver du manuset fra bunnen av? Sitter du med den gamle versjonen oppslått i bokform og rewriter linje for linje, avsnitt for avsnitt, eller har du frigjort deg fullstendig fra forrige versjon?

- Jeg jobbet i det gamle manuset, ja, fra starten av, fordi det var ment å være nettopp en "forbedring" og kun det, for utgivelse i pocket. Men jeg innså snart at stoffet begynte å utvikle seg i en annen retning, så etter de to-tre første kapitlene som ble skrevet om/forbedret (så å si hver setning) - endret stoffet karakter og ble sin egen roman, dog ikke uten at jeg fortsatt kastet noen blikk inn i det opprinnelige manuset, for å se om det var noe der som kunne brukes, og det var det jo, nå og da, men mindre og mindre, før jeg omtrent midtveis la vekk hele "Virgo" jeg har ikke lest siste halvpart av den siden 88. Vi har altså et eksempel på at det håndverksmessige førte over i noe langt mer kreativt, og jeg vil si givende - ren rewrite er altså ikke noe for meg.

- De fleste forfattere utvikler seg fra bok til bok. Hva har denne prosessen lært deg om din egen utvikling som forfatter fra "Virgo" til "Anger"? Hva er du mer bevisst på nå enn før?

- "Virgo" er en dystopi, "Anger" et human drama, med andre - og jeg tror - mer interessante karakterer (selv om jeg ennå ikke har bestemt meg for om jeg skal endre navnene). "Anger" er også tematisk mer gjennomtenkt og litterært mer gjennomarbeidet. I mine øyne en langt bedre roman.

Les Dagbladets intervju med Roy Jacobsen om samme sak: http://www.dagbladet.no/2011/05/28/kultur/bok/litteratur/litteraturfesti...

Bibliografi:

Fangeliv - noveller, (1982)
Hjertetrøbbel - roman, (1984)
Tommy - roman, (1985)
Det nye vannet - roman (1987)
Virgo - roman, (1988)
Det kan komme noen - noveller, (1989)
Ursula - barnebok, (1990)
Seierherrene - roman, (1991)
Fata Morgana - roman, (1992)
Den høyre armen - noveller, (1994)
Trygve Bratteli. En fortelling - biografi over Trygve Bratteli, (1995)
Ismael - roman, (1998)
Grenser - roman, (1999)
Fugler og soldater - noveller, (2001)
Det nye vinduet - noveller, (2002)
Frost - roman, (2003)
Hoggerne - roman, (2005)
Marions slør - roman, (2007)
Vidunderbarn - roman, (2009)
Anger - roman (utkommer høsten 2011)

Priser:

Tarjei Vesaas' debutantpris 1982, for Fangeliv
Cappelenprisen 1987
Notabeneprisen 1988
Kritikerprisen 1989, for Det kan komme noen
Bokhandlerprisen 1991, for Seierherrene
Scheiblers legat 1991
Ivar Lo-prisen 1994
Oslo bys kunstnerpris 1994
Riksmålsforbundets litteraturpris 2003
Gyldendalprisen 2005
Ungdommens kritikerpris 2005, for Hoggerne
Bokhandlerprisen 2009, for Vidunderbarn

Forfatterfoto: Siv-Elin Nærø

Råteksten til neste bok er ferdig

2011-05-25T14:00:00.000+02:00

Råteksten - eller kladden, om du vil - til min neste roman er levert til redaktøren min i Aschehoug. Det betyr slett ikke at boken er ferdig. Nå begynner det morsomme arbeidet - nemlig å finpusse, stryke og legge til, ornamentere, foredle de handlingstrådene som har potensiale og dempe eller fjerne alt som ikke fungerer. Dette arbeidet regner jeg med å bruke resten av året og litt inn i nyåret på. Dessuten skal jeg bruke endel tid på en såkalt beriket e-bokversjon - altså med mye tilleggsstoff og bilder.

Jeg vil ikke si for mye om romanen ennå, utover at det er en ny Bjørn Beltø-bok i samme gate som Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Forutsatt at Aschehoug liker boken og vil utgi den, regner jeg med at den utkommer på våren/forsommeren neste år.

Akkurat nå er manuskriptet på ganske nøyaktig 99.000 ord - eller 600.000 tegn. En tykk bok, med andre ord - i trykt form vil den ende et sted mellom 500 og 600 sider.

Gaute Heivoll om sin nye roman

2011-05-24T12:08:00.000+02:00

I fjor vant han ikke bare Brageprisen for "Før jeg brenner ned", men også det lesende publikums hjerter. Over 30.000 nordmenn kjøpte den kritikerroste boken, som snart skal utgis på en rekke språk. I år er Gaute Heivoll klar med en ny roman. Midt i innspurten på høstens bok tok Heivoll seg tid til å besvare våre spørsmål om forventningspress og skriveprosesser. - Jeg har et ønske om å skrive enkelt, men med fylde. Leservennlig, men komplekst. Vakkert, men nådeløst, sier Gaute Heivoll.

- Hva kan du røpe om den nye romanen? Er det viktig for deg å vise en annen side ved forfatterskapet ditt?

- Romanen heter "Kongens hjerte" og er løst basert på virkelige hendelser og personer. Den handler i grove trekk om en sjøreise fra Norge til København som ble foretatt i 1775. Ombord i skipet var tolv radesyke pasienter som ble fraktet til Kong Fredriks hospital for diagnostisering og behandling. Romanen er annerledes enn den forrige, men det er ikke noe poeng i seg selv. Det avgjørende er å finne måter å skrive på som fascinerer meg i så sterk grad at jeg faktisk er i stand til å skrive. Når det er sagt ønsker jeg alltid å vri meg unna mitt eget tonefall, for å utfordre meg selv og finne nye muligheter for skrivingen. Det er kanskje umulig, men jeg gir meg ikke.

- Har den formidable suksessen til "Før jeg brenner ned" skapt et forventningspress i deg selv? Å komme med en ny bok etter en slik suksess må jo nesten være som å skrive den berømmelige "andreboken"? Hvilke refleksjoner gjør du deg selv rundt det å skulle "følge opp" en slik suksess?

- Vel. Presset er der, men jeg har -- etter ti bøker -- lært meg å takle ulike former for press, både det som kommer fra meg selv, og det som kommer utenfra. Det er viktig å kunne balansere dette presset, slik at det ikke tipper over og blir en hindring snarere enn en drivkraft.

- På hvilken måte tror du selv at viraken rundt "Før jeg brenner ned" har påvirket skriveprosessen? Klarer du som forfatter å løsrive deg fra suksessen, som jo eksisterer på utsiden av ditt egentlige virke som dikter? Føler du at du må skrive en like god bok, at du må prestere? Eller går du helt tilbake til nullpunktet når du påbegynner en ny bok?

- Jeg er forfatter på minst to ulike måter. Den ene er han som hver dag forsøker å skrive. Han som prøver å skrive best mulig, han som forestiller seg en idealtekst, som han så forsøker å skrive seg inn i. Men som underveis innser at det er umulig. Den andre er den offentlige forfatteren som gjerne skal kommentere det han har skrevet, og hvorfor han har skrevet det. Den skrivende forfatteren og den snakkende forfatteren har egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre, men de klarer å forsone seg med hverandre.

- Din forrige bok utkom i fjor - har du arbeidet med den nye romanen parallelt med "Før jeg brenner ned", eller har du rukket å skrive en hel bok samtidig som du har lansert den forrige? Kort sagt: Hvordan i all verden har du rukket dette?

- Jeg har stadig ideer som venter på å virkeliggjøres. De kan være der i årevis, og fleste blir det aldri noe av, mens denne vokste til det punktet at jeg kunne begynne å skrive. Når jeg først kan skrive, er mye av arbeidet allerede gjort, og slik sett er det vanskelig å si hvor lang tid jeg har brukt. Det er forøvrig ikke så interessant, synes jeg.

- Har du lært noe om skriveprosessen - om å skape et romanunivers og befolke det med fiktive, men "virkelige" litterære figurer - av mottagelsen og omtalen av "Før jeg brenner ned"?

- Så lenge jeg er i stand til å skrive, utvikler jeg skrivingen. Jeg har et ønske om å skrive enkelt, men med fylde. Leservennlig, men komplekst. Vakkert, men nådeløst.

- Du er nettopp blitt pappa - ser du noen som helst likhetspunkter mellom det å sette et barn til verden og det å komme med en ny bok?

- Jeg tror alt du opplever i livet også kan speiles i skrivingen, direkte eller indirekte. Spørsmålet er hvordan, og hvorvidt man er i stand til å omsette sine erfaringer i forsøket på å skape kunst.

Bibliografi:

Postboks 6860 – antologi (2000)
Liten dansende gutt – prosa (2002)
Omars siste dager – roman (2003)
Utskrift. Nye norske noveller – antologi (2003)
Ungdomssangen – roman (2005)
Metaforenes tyranni? antologi (2005
Kjærlighetsdikt på bunnen av elva – dikt (2006)
Doktor Gordeau og andre noveller – noveller (2007)
Himmelen bak huset – barnebok (2008)
Himmelarkivet – roman (2008)
Ord for ord – antologi (2009)
Båten mellom stjernene – barnebok (2010)
Før jeg brenner ned – roman (2010)
Kongens hjerte– roman (Utgis høsten 2011)

Forfatterfoto: Paal Audestad

Ikke lenger Anonym: Per Kristiansen

2011-05-24T12:06:00.000+02:00

Forfatteren Anonym er ikke lenger (fullt så) anonym: Bak det myteomspunne pseudonymet skjuler den nokså ukjente tekstforfatteren Per Kristiansen seg.

På en direktesendt (!) pressekonferanse (!) i Kagge Forlag i formiddag avslørte Kristiansen og forlaget sin godt bevarte hemmelighet - utvilsomt blant norsk forlagshistories største (og mest omdiskuterte) PR-suksesser.

Per Kristiansen er tekstforfatter i radio og tv, blant annet skrev han i mange år for "Hallo i uken", og har arbeidet som frilansjournalist.

- Jeg regner med at skuffelsen blir stor i enkelte kretser, humret Kristiansen på pressekonferansen. - Alle har lett blant kjendisene, ikke blant oss anonyme.

Spekulasjonene om hvem som skjulte seg bak pseudonymet Anonym har gått i mediene helt siden debutboken "Kongepudler" i 2006. Navn som Erling Kagge selv, Knut Nærum, Vidar Kvalshaug, Torgrim Eggen, Kjetil Rolness, Herman Willis, John Olav Egeland, Anne Holt, Ari Behn, Arne Strand, Kjetil Try og Trond Giske har vært nevnt.

- Det har vært morsomt å sitte på sidelinjen og se hvordan den ene etter den andre er dratt inn i tv-studio for å svare på om de er Anonym, sier Kristiansen. - Sånt er jo morsomt. Som Anders Heger sa i Dagsnytt 18: Nå sitter det noen og ler der ute.

Pseudonymet Anonym står bak fire satiriske romaner, som er trykt i et samlet opplag på 87.000 eksemplarer:

«Kongepudler» (2006)
«Kindereggeffekten» (2007)
«Klassekamerater» (2009)
«Mordet på Anonym» (2011)

Bøkene omhandler maktmennesker i politikk, næringsliv, kulturliv, medier, kommunikasjonsbransje og kongehus.

Blant typografer i løvens hule

2011-05-17T20:04:00.001+02:00

Denne kommentaren er fra min faste spalte i bladet Kampanje:

Filmsatsparagrafen står for fall. På tide, vil de fleste mene. Denne overlevningen fra en annen tidsalder har gitt grafikere enerett på bruk av datamaskiner til avisproduksjon. I praksis betydde det eksempelvis at typografen skrev om igjen nøyaktig samme tekst som en journalist allerede hadde skrevet.

På 1980-tallet var jeg journalist og vaktsjef i Aftenposten. En av de underligste vaktene man da kunne ende opp med, var som redass. Jeg antok at det betydde redaksjonsassistent, men vi kalte det bare redass. Som redass var du redaksjonens representant i setteriet.

I løvens hule.

Dette var i glansdagene til Gunnar Nordby og AGK. Den gang var ikke journalister særlig populære på setteriet (uttalt: setteri') i annen etasje i Akersgaten 51. Ruth Gundersen het én av de faste redassene. Ruth var en erfaren journalist som typografene hadde stor respekt for. Men når en av oss jyplingene måtte overta for Ruth på setteriet, var det som å sende en børsmegler med Armani-dress, slips og vannkjemmet hår inn på Blitzhuset.

De eneste vennene våre på setteri' var faktor (sjefen), førsteombrekkeren (som brakk om førstesiden og som var først blant likemenn blant typografene) og en og annen som ikke visste bedre. For mange av de andre typpografene var vi sjourrnalister et nødvendig onde.

Det tok tid å sette seg i respekt hos typografene.

Tid, ydmykhet og noen frekke replikker. Først da ble du – med litt hell – en av gutta.

Dette skjedde i de dager da satsen kom ut på klebrig papir som ble limt fast til usynlig oppstrekede avissider som var festet til skråstilte lysbord. Med skalpell fjernet typografen alt overflødig papir og limte titler, tekstspalter, billedtekster og rastrerte fotografier på avissiden i henhold til layoutavdelingens håndtegnede anvisninger. Men hvis teksten ble for kort eller for lang – eller hvis en tittel ikke passet – ble redassen tilkalt.

– Reddass! runget kommandoen gjennom det store setteriet.

Det hendte nok at en uerfaren redass kom i skade for å hente med seg en notis – eller en såkalt puffannonse – for å fylle et hull. Og det hendte nok at en typograf ga denne grønnskollingen et rapp over fingrene med ciceromålet av metall.

Å ta i sats var helligbrøde for en journalist. Ruth var den eneste blant oss som aller nådigst fikk ta i sats. Hvis vi andre gjorde det, risikerte vi i beste fall tilsnakk, og kanskje et rapp over fingrene. Eller at et samlet setteri fikk akutt behov for å gjøre noe annet – slik at trykkstart ble forsinket.

Hvis typografene hadde fordommer mot oss journalister, var det ikke stort bedre andre veien. Rekkehusvakter kalte vi overtidsskiftene deres – fordi de jobbet så mye at de fikk råd til flotte rekkehus, alle mann. Og vi humret over ryktene om at typografene hadde klart å forhandle seg frem til komp'ang'sjon for bortfall av ulempe da en ny skiftordning ga dem gunstigere vakter, men mindre overtid.

Med årene ble jeg faktisk kollegialt venner med mange av dem. Håndverkere av den gode, gamle skole. Fulle av yrkesstolthet. Rappkjeftede. Med en laugsånd som hørte de gamle frimurerne til.

Med dataens inntog forsvant håndverket deres – langsomt og ubønnhørlig. Men filmsatsparagrafen besto. Det eldgamle, hederkronte håndverket typografi ble til grafisk formgivning. En annen type mennesker rykket inn der typografene en gang hadde hersket.

Men filmsatsparagrafen besto.

I Aftenposten endte mange av de gamle typpografene på desken. Noen ble sjourrnalister. Noen spesialiserte seg på sideutformning. Andre tok sluttpakker eller førtidspensjonerte seg.

Men filmsatsparagrafen besto.

Frem til nå.

Endelig står filmsatsparagrafen for fall. Når dette skrives gjenstår fortsatt de formelle godkjennelsene i Mediebedriftenes Landsforening, Fellesforbundet og Norsk Journalistlag. Men bransjen er enig om en sentral rammeavtale – som partene også lokalt må være enige om – som legger filmsatsparagrafen død og som i praksis betyr at journalister får brekke om en avisside og grafikerne får gjøre redaksjonelt arbeid på desken.

Den dag i dag hender det jeg støter på gamle kolleger – ikke bare journalister og layouttegnere, men også faktorer og typografer. Da minnes vi denne tiden med blaff av nostalgi og mimrer om den gangen vi lagde avis på den gamle måten.
_ _ _

EDIT: Gode kolleger har minnet meg på at funksjonen jeg omtaler ikke het "redass", men "teknass" (teknisk assistent).

Langelands skrivebok

2011-05-16T22:00:00.000+02:00

Kan man lære å skrive godt? Det tror forfatter Henrik H. Langeland, som nå er aktuell med boken "Fortellekunst. Håndbok i litterære teknikker". - Det går i hvert fall an å lære å fortelle godt, sier Langeland. Og han tror noen hver av oss har noe å lære av boken.

- Hvorfor skrev du denne boken?

- I regi av Tiden har jeg i tre-fire år nå arrangert et halvårlig helgeseminar for forlagets etablerte og vordende forfattere. Boken er et resultat av disse seminarene, som fra høsten av åpnes for alle som vil delta (tiden.no/skrivekurs). Jeg har dessuten lenge tenkt at det kunne være behov for en konsis, begeistret og rasjonelt innførende håndbok i fortellingens tross alt vanskelige kunst.

- Går det an å lære å skrive godt?

- Det går i hvert fall an å lære å fortelle godt. Å skrive godt, i betydningen språklig beherskelse og formuleringsevne, synes i større grad å være basert på talent.

- Hvem henvender boken seg til?

- Alle som ønsker å skrive en fortellende prosa som appellerer til boklesere. Det vil primært si romanforfattere, men også novelleforfattere, fagbokforfattere og featurejournalister.

- Tror du etablerte forfattere har noe å lære av boken?

- He he. Her burde jeg sikkert si nei, men jeg må være ærlig og si ja. Og det gjelder uansett om man ønsker å benytte seg av disse teknikkene eller ikke. Dessuten er mye av innholdet grunnleggende for all fortellekunst, og benyttes i like stor grad av Jon Fosse som Jo Nesbø.

- Hva er det beste skriverådet du kan gi?

- I dette forumet, som jo er for etablerte forfattere, vil nok det beste rådet være å forstå hvordan verdivendiger fungerer, slik at det kommer mer eller mindre av seg selv når man skaper fortellingene sine.

- Hvor har du hentet inspirasjon?

- Det er ikke uten grunn jeg har hentet så godt som alle teksteksemplene i boken fra Per Pettersons ”Ut og stjæle hester.” Per mestrer disse teknikkene nærmest til fulle, enten det er bevisst eller ubevisst. Jeg vil også gjerne tilføye at mine egne romanutgivelser på ingen måte lever fullt og helt opp til idealene i håndboken. Jeg finner stadig fortellemessige feil og mangler i dem -- som det nå er for sent å gjøre noe med.

Henrik H. Langeland er født og oppvokst i Oslo. Han debuterte med romanen "Requiem" i 2000 og har siden skrevet monografiene "Marcel Proust" (2001) og "Av sporet er du kommet" (2005) samt romanene "Wonderboy" (2003), "Francis Meyers lidenskap" (2007) og "Verdensmestrene" (2010). Han har også skrevet intervjuboken "Amerikanske tilstander" (2008) sammen med John Erik Riley og Mattis Øybø. Langeland, som bor og arbeider på Kampen, har doktorgraden i litteraturvitenskap (om Marcel Proust). Fra 2005 til 2008 var han redaktør for det litterære tidsskriftet Vinduet.

For informasjon om Langelands kursvirksomhet:http://www.tiden.no/index.php?ID=Kurs&counter=4

Opplag: 35 000. Krim? Neida, en diktsamling!

2011-05-12T21:52:00.000+02:00

35 000. Et skyhøyt opplagstall for de fleste. Enda en krimroman, tenker du kanskje. Neida. 35 000 er det samlede (og svimlende) opplaget på Kagge forlags fire opplag av - en diktsamling! Lyrikksuksessen "Dikt for gutta" er blant Kagge forlags største salgsvinnere. Hvordan er det mulig?

Kagge forteller at hver utgave har inneholdt nye dikt. Den siste utgaven har 17 dikt som ikke har vært med tidligere.

- Hvis det er en myte at menn ikke liker lyrikk - hvorfor kjøper de ikke da diktsamlinger?

- Mitt inntrykk er at verken gutter eller jenter kjøper noe videre med diktsamlinger, selv om selvfølgelig mange liker dikt. Det er nå engang et godt stykke fra å like noe til å handle.

- Hvordan velges diktene ut?

- Vel, jeg har skutt med hagle. Har lest lyrikk siden tenårene, så det har vært mye å ta av. Generelt har vi satset på høy litterær kvalitet, humor, noe grisete humor, kjærlighet, lengsel, eventyr og annet som det gjerne skrives lyrikk om.

- En diktsamling selger kanskje noen hundre eksemplarer - denne har nå gått i 35 000. Så hva har lyrikere og forlag å lære av denne suksessen?

- Jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å lære opp folk med lengre og bredere erfaringer enn det vi har.

- Kommer Kagge til å fortsette med slik "konsept-lyrikk"?

- Ja. Vi har gitt ut lyrikk siden 1998 og kommer ikke til å gi opp.

Debatt om kritikk av kritikk

2011-05-11T23:32:00.000+02:00

Hvor langt kan en forlegger gå i å kritisere en litteraturanmelder? Spørsmålet diskuteres etter at Cappelen Damms forlagssjef Anders Heger i sin blogg gikk hardt ut mot Dagbladets kritiker Cathrine Krøger. I Dagbladet rykker både avisens kulturredaktør Jo Randen og Cappelen Damm-forfatter Kristín A. Sandberg ut mot det Sandberg kaller "et karakterdrap". Selv mener Heger det må være lov å bruke sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter til å debattere litteratur og anmelderi - gjerne i friske ordelag. Og han mener at en anmelder som Krøger, som er hard i klypa selv, må tåle denne type kritikk. Krøger er ikke akkurat enig.

Heger og Krøger har vært i tottene på hverandre før. Ikke minst da Krøger slaktet Cappelen Damm-forfatter og redaktør John Erik Rileys "Heimdal, California". Og etter en debatt i NRKs Aktuelt-sending forleden kveld - der Krøger var invitert til å snakke om fenomenet "chic lit" med utgangspunkt i Cappelen Damm-debutanten Elin Rises roman "Luremus" - rykket Heger ut i den nye Cappelen Damm-bloggen. Under overskriften "Hva skal man med en slik anmelder?" skrev Heger:

"Da Dagbladets Cathrine Krøger tidligere i år publiserte sin parodi av en anmeldelse på John Erik Rileys 'Heimdal, California' sendte jeg en twittermelding som gikk ut på at hun antakeligvis ikke hadde lest boka hun snakket om. Det var selvfølgelig en nøye kalkulert provokasjon, en bevisst overdrivelse ut i det absurde, for å demonstrere i hvilken grad jeg mente hennes “lesning” var helt på jordet."

Og Heger avsluttet slik:

"Dagen etter at Krøger hadde fradømt sjangeren, boka [Luremus] og forfatteren [Elin Rise] all litterær ære, ringte Dagbladets kulturredaksjon. Fru Krøger ville gjerne ha tilsendt Luremus. Nå kunne hun nemlig tenke seg å lese den. For å – hold dere fast – anmelde den. Hun har altså allerede sagt offentlig at boken er mykporno. Hvem i all verden kan ha noen som helst slags tillit til hva hun forøvrig kan mene? Det er jo ingenting som tyder på at denne anmelderen lar seg påvirke av realiteter. Enn si av skrift. Om anmeldelsen kommer på trykk – om man i Dagbladet mener at det finnes så mye som et fnugg habilitet igjen hos Krøger, vil det bli et stykke avisanmelderi som ikke har noen verdi –annet enn at den dokumenterer for all verden det totale mangel på faglig refleksjon, ikke bare hos anmelderen men også i hennes redaksjon."

Les Hegers blogginnlegg i sin helhet her: http://www.forlagsliv.no/lavterskel/

Tonen var ikke akkurat forsonende da Heger og Krøger møttes til debatt i Dagsnytt 18. Temperaturen ble stadig heftigere. Se debatten her:http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/263147/

Les anmeldelsen Cathrine Krøger skrev om Elin Rises debutroman "Luremus" i etterkant av Aktuelt-sendingen: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...

Cathrine Krøger deler ikke Hegers syn om at hun gjorde seg inhabil som anmelder ved å delta i Aktuelt-debatten.

- Jeg er den i Dagbladet som kjenner «chic lit», og det var naturlig at jeg skulle anmelde den. Jeg presiserte også overfor forlaget at det var mulig at jeg skulle gjøre det, sier Krøger til Dagbladet. - Jeg gjorde det også helt klart overfor NRK, både før og under debatten at jeg ikke hadde lest boka i forkant av debatten. Jeg var invitert for å diskutere «chic lit».

Hegers innlegg fikk mange - ikke bare Krøger - til å reagere. Blant dem var Cappelen Damms forfatter Kristín A. Sandberg, som i en kronikk i Dagbladet omtaler Hegers utspill som "lavmål" og "karakterdrap". Hun skriver:

"Ikke engang forfatteren hadde tenkt på «Luremus» som chic lit. Hun nikket mens hun forsikret at det hadde vært «en prosess» og at alle hadde vært «veldig positive», selv om hun har måttet jobbe «veldig, veldig mye». Fint. Verken Krøger eller andre uttalte seg «negativt om en litterær debutant i bastante ordelag», slik Heger skriver. Tvert imot. Heger skriver om Krøgers uttalelser som om han ikke har sett programmet han legger ut lenke til. Lenkene Heger legger ut som dokumentasjon, dokumenterer bare at Krøger er kritisk. Det er jobben hennes. Cathrine Krøger er spissformulert og kan være storkjeftig. Hun er en kritisk anmelder. Det er rollen hennes. Men hva er rollen til Heger?"

Les Kristín A. Sandbergs kronikk her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/debatt/kronikk/litteratur/krit...

Overfor Dagbladet utdyper Sandberg sitt syn: - Det er ikke personen Anders Heger som er poenget. Poenget er at han har en rekke roller, og at han bruker sosiale medier til å konsolidere makt, sier Sandberg.

Også forfatter Bror Hagemann er kritisk til Heger. Til Dagbladet sier Hagemann: - For det første handler dette om at vi er første generasjon brukere av sosiale medier. Vi slenger ting ut uten å helt tenke over at det går ut i offentligheten og blir stående der. For det andre syns jeg Hegers blogg er en avsporing av en viktig debatt, nemlig kommersialiseringen av bokbransjen som er bakgrunnen for det hele. Han tillegger Krøger standpunkt hun ikke har ytret, og det syns jeg blir usaklig, sier Hagemann

Anne Schäffer, leder i Norsk Kritikerlag, mener Anders Heger mister sin seriøsitet når han angriper en kritiker så hardt. - Det er ufint og jeg syns han senker nivået på debatten, ved å angripe person og ikke sak, sier hun til Dagbladet.

Anders Heger tar ikke selvkritikk:

- For meg er dette enkelt. Det er et spørsmål om habilitet. Krøger står den ene dagen og karakteriserer en bok i klassen «mykporno» og «uten litterær kvalitet» uten å ha lest den. Neste dag skal hun anmelde boka. Det er klart hun - med TV-opptrednen - har gjort seg selv inhabil som anmelder, sier Heger til Dagbladet. - Avisene burde være glad for at anmelderrollen diskuteres. Det kan nesten se ut som om Sandberg og Hagemann mener det er noe galt i å diskutere på Twitter og i sosiale medier om man også er forlegger. Det er et standpunkt jeg finner mildest talt underlig, sier Heger ifølge Dagbladet.

Forvirret? Her er samlingen av lenker for deg som vil sette deg grundig inn i saken:

Les Anders Hegers blogginnlegg her: http://www.forlagsliv.no/lavterskel/

Les kulturredaktør Jo Randens kommentarartikkel her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/anmeldelser/bok/litteraturanmeldelser/16494287/

Se debatten mellom Heger og Krøger på Dagsnytt 18 her: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/263147/

Les Dagbladets omtale av feiden her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/bok/kritikere/forla...

Se Aktuelt-debatten her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/734252/

Les Kristín A. Sandbergs kronikk her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/debatt/kronikk/litteratur/krit...

Les Cathrine Krøgers anmeldelse av John Erik Rileys roman her: http://www.dagbladet.no/2011/01/10/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...

Les Cathrine Krøgers anmeldelse av Elin Rises debutroman Luremus her: http://www.dagbladet.no/2011/05/11/kultur/litteratur/anmeldelser/littera...

Forlagsblogg utenom det vanlige

2011-05-06T15:42:00.001+02:00

Cappelen Damm åpner dørene: Med bloggportalen www.forlagsliv.no gir de publikum et spennende innblikk i tankene til dem som arbeider i forlagshuset - og forfatterne sine. Anført av kjente forlagsfolk som Anders Heger og Knut Gørvell og forfattere som Ingvar Ambjørnsen tegner bloggportalen til å bli et enestående nettsted. Her finner du blogger signert forfattere og redaktører som Steffen Sørum ("På redaktørkjøret"), John Erik Riley ("Monografi"), bokbloggeren Bokdama (som egentlig heter Anette Garpestad), forlagssjef Anne Fløtaker ("Gnist"), Tuva Ørbeck Sørheim ("Mellombloggen") - for å nevne noen ganske få.

Etter å ha surfet og lest er det bare å vende både én og to tomler i været!

Knut Gørvell var i mange år redaktør og direktør i Bokklubben, men har siden februar i år vært utviklingssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm.

- Hvorfor en bloggportal?

Cappelen Damm er et åpent og inkluderende forlagshus hvor forfattere og publikum kan møtes, hvor meninger brytes, og hvor bøkene skal være synlige og tilgjengelige for alle. Derfor har vi både en bokhandel og kafé, og vi arrangerer nærmere 200 store og små litterære møter hvert år. Nå ønsker vi å åpne forlaget enda mer, og den nye bloggsatsingen er en viktig del av det.

Vi har valgt å lage Forlagsliv som en portal eller multiblogg, med nyhetsblogg, personlige blogger fra forfattere og ansatte i forlaget og avdelingsblogger. Nyhetsbloggen vil gi løpende informasjon om hva som skjer på forlaget, nye utgivelser, forfatterarrangementer og andre aktuelle saker, de personlige bloggene vil variere i innhold, men vil samlet gi et godt innblikk i hvem vi er og hva vi jobber med.

Det er nettopp kombinasjonen som utgjør denne multibloggen som kan skape en spennende informasjonskanal som folk vil både bruke å ha lyst til å dele med andre. Sjefen for Institutt ved informatikk ved Universitetet i Oslo, Morten Dæhlen, har allerede anmeldt Forlagsliv på sin blogg og kaller den “en ny og innovativ variant som mange kan lære av, inkludert min egen organisasjon.”

Ved at Forlagsliv er integrert med alt det andre vi gjør i sosiale medier og i andre kanaler håper vi på en stor spredning, selv om vi har beskjedne mål i første omgang. Vi har for eksempel for få som liker Cappelen Damm på Facebook, og det tallet håper vi raskt å doble. For nå når vi har masse spennende stoff å vise til.

- Forlagsfolk er travle mennesker - har dere tid til dette da?

Tid er selvsagt en begrensning, og dette kommer i tillegg til eksisterende arbeidsoppgaver. Likevel ser vi jo alle at de sosiale nettverkene og alt annet på nettet er blitt en naturlig del av arbeidet. Det er en veldig offensiv holdning her i forlaget, så vi har foreløpig ikke sett dette som et problem. I tillegg har vi omgjort en stilling slik at Anette Garpestad (bloggeren “Bokdama”) skal være redaktør på halvtid. Hun vil både holde orden på nyhetsbloggen og sørge for skikkelig integrering i de andre sosiale kanalene.

- I skrivende stund byr bloggen på 24 forlagsansatte og bare 4 forfattere - er forfatterne vriene å be?

Her kommer det an på hvilken "skrivende stund" man snakker om, for her skjer det ting raskt. Noen timer etter at vi åpnet opp bloggen i går, meldte for eksempel Hans Olav Lahlum at han ønsker seg sin egen blogg, og flere andre forfattere har reagert svært positivt. Nå fikk jeg enda en mail om en forfatter som vil ha sin egen blogg, så her vil det skje raske endringer. Vi vil aktivt invitere til gjesteblogging for å få flere til å prøve seg, for vi regner med at flere forfattere vil se på dette som en nyttig måte å komme i dialog på sine lesere etter hvert. Det er jo greit å se hva dette er, før man legger arbeid i det. Og det kan man nå ved å gå inn på www.forlagsliv.no.

For øvrig er det naturlig at forfatterne er litt tilbakeholdne. Alle forlag er jo fornøyd med at de fokuser på å skrive sine bøker. Derfor vil det helt klart gå i faser hva en forfatter kan yte på en blogg. Samtidig vil det være faser i forfatterlivet der bøkene møter leserne, og da vil en blogg kunne være et svært nyttig verktøy. Hvis vi lykkes med å spre bloggen slik vi håper og tror, er jeg sikker på at vi vil ha stor pågang av forfattere for det er rom til mange under betegnelsen “Forfatterliv” på bloggen vår. Heldigvis er bloggverktøyet også nå så enkelt at det ikke utgjør noe problem for noen. Der har en del forfattere hatt en del dårlige erfaringer tidligere.

- - -

Ansvarlig redaktør for portalen er Anette Garpestad, i sosiale medier kjent som Bokdama.

Bokskya

2011-04-06T19:54:00.000+02:00

Her har jeg samlet artiklene jeg har skrevet på Forfatterforeningens hjemmeside om den omstridte Bokskya - ikke så mye for at du skal orke å lese alt sammen, men fordi det kan være nyttig å ha det arkivert her på bloggen som fremtidig referanse.

Bokskya: Suksess for noen, fiasko for andre

Debatten om den nyåpnede Bokskya – nettapplikasjonen for norske e-bøker – bølger i mediene og ikke minst på blogger og Twitter. Mange vender tommelen ned: Bokskya er altfor tungvint og teknisk krevende, mener de. Neida, svarer andre, det handler om å forstå Bokskyas funksjon og karakter.

Og som om ikke det var nok: Parallelt raser en debatt om selve navnet. Er det et treffende eller dumt navn? Bør "sky" bøyes som hannkjønn eller hunnkjønn? Begge deler er lov, men hva klinger best?

Vi har sanket noen reaksjoner fra bokbransjen:

Førstemann ut er Cappelen Damms administrerende direktør Tom Harald Jenssen. Hva synes han om Bokskya nå da den endelig er lansert?

"Det viktigste med lanseringen var at det nå er mange flere e-bøker å kjøpe enn hva som har vært tilgjengelig tidligere når Cappelen Damm har vært alene om å tilby e-bøker gjennom Digitalbok.no. Begrepet Bokskya er av mange, i oppløpet til lanseringen, tydeligvis forstått som noe mer enn en bokhylle og en leser for e-bøker primært for iPad. Mange har nok forventet at Bokskya var en fullintegrert butikk, leser og bokhylle, og det har aldri vært meningen. Når det er sagt har vi forventninger til at Bokdatabasen videreutvikler sine løsninger for i større grad å tilfredsstille brukerne."

- Endel brukere synes det er tungvint å bruke Bokskya - hva er din kommentar til det?

"Før man kan begynne å handle e-bøker, må man alltid registrere seg som bruker i både nettbokhandel og i de verktøyene man skal bruke, det være seg enten i Bokskya eller i Adobe for eksempel om man skal bruke lesebrett til e-Bøker. Noen synes nok at slike registreringer er tungvinte, men når man først har gjort det, er den videre brukeropplevelsen bedre. Men vi samler nå alle tilbakemeldinger og tar det med oss i den videre utviklingen av tilgjengelige løsninger. Det er også slik at man ikke trenger å bruke bokskya, på Digitalbok.no finner man flere alternative løsninger til Bokskya."

- Er kritikken som ventet eller er du skuffet over avisanmeldelsene og kommentarene på sosiale medier?

"Vi fryktet nok at Bokskya ville bli oppfattet som mer enn det den egentlig er ment å løse. Det viktige nå er at nettbokhandlene tar jobben med å lære opp kunden i de løsninger som finnes for å lese e-bøker og jeg er sikker på at ganske mange vil ta i bruk de ulike verktøyene."

- Hva er det mest positive du vil trekke frem om Bokskya?

"Faktisk sett er Bokskyas fremste egenskap å samle alle bøkene man kjøper i ulike butikker i en og samme løsning. Etter hvert vil Bokskya også kunne brukes på de fleste plattformer og da vil den vise ytterligere styrke."

- Og det mest negative?

"Kvaliteten i e-bokleseren er i svakeste laget. Bluefire Reader som Digitalbok benytter seg av, er nok en bedre leser for e-bøker på iPad. Vi håper dette vil bedre seg for Bokskyas del."

- Har du noe annet på hjertet, så vær så god!

"Vi er nå i startgropen på en fremtidig bokrevolusjon. Mange vil kjøpe e-bøker og de fleste vil kjøpe papirbøker. Etter hvert som tiden går og kompetansen og løsningene blir bedre innen det digitale, venter vi å se digitale løsninger som skal tilfredsstille alle bokkjøpere."

Sjefredaktør Per Bangsund i Vigmostad & Bjørke representerer ett av forlagene som ikke har kjøpt seg inn i Bokskya, og som i stedet har valgt løsningen Emviem. Han rapporterer følgende om sin erfaring med Bokskya:

"Jeg har i dag tidlig brukt noen timer på å registrere meg som bruker (med passord) på utallige steder. Det er komisk, latterlig og tragisk at e-bøker i Norge skal selges på denne måten. For oss som er vant til et trykk på Amazon og så er manuset på plass i Kindl’en, virker dette som en forhistorisk løsning ingen er tjent med. Jeg er redd for at mange ivrige lesere som nå forsøker seg på de norske e-bokplattformene, vil vente lenge før de prøver på nytt. Det gjelder langt fra bare gråskjeggete brukere som Aftenposten skriver om i dag (Og 17-åringen som klarte det lett, vil dessverre ikke bli en stor kunde de første årene.)"

Bangsund skriver videre: "Forlaget er representert på alle plattformer. Dette dels for å gjøre bøkene våre mest mulig tilgjengelig, dels for selv å lære."

Per Bangsund har fått med seg "den til dels morsomme" språkdebatten som har dukket opp på nett i kjølvannet av lanseringen av Bokskya: a-endelse eller en-endelse. Han konkluderer slik:

"Hva jeg synes ellers? Den er relativt ubrukelig for oss som ikke har Android og som har valgt Kindle som lesebrett. Jeg har lastet ned noen bøker for å se resultatet og det kan jeg bare se i en dårlig frame som heter Adobe Digital Editions. Den er så dårlig som leseramme at jeg neppe vil bruke den."

TILFØYELSE: Dagen etter intervjuet melder Aftenposten at Vigmostad & Bjørke har kjøpt seg inn i nettbokhandelen Haugenbok og sikrer seg dermed også adgang til Bokskya.

Også Kagge forlag har valgt å stå utenfor Bokskya og har valgt løsningen Emviem. Forlagssjef Anne Gaathaug synes det er fint at bransjen endelig er i gang. På vårt spørsmål om hva hun synes om Bokskya, svarer hun videre:

"Jeg har selv ikke fått sjekket ut Bokskya foreløpig. Har riktignok tatt den ned som en app på iPad’en min, men siden jeg ikke har registrert meg som kunde hos noen av nettbokhandlerne som distribuerer gjennom Bokskya, har jeg ikke første hånds kunnskap. Enn så lenge."

Om alternativløsningen Emviem melder Gaathaug:

"Det er litt tidlig å si, men jeg er godt fornøyd med at det er enkelt å laste ned som leser, og det samme når man laster opp som kunde."

Hun avrunder på en positiv note:

"Jeg synes det er skrekkelig morsomt å handle bøker via nettet. Jeg ser frem til at alle avtaler er på plass og at vi skal få et bredt og godt utvalg av både backlist og frontlist."

Les Anne Oterholms kommentar her:

http://www.forfatterforeningen.no/v2/content/dnfs-leder-om-bokskya-og-forfatterne

Les Dagbladets Jan Omdahls anmeldelse her:

http://www.dagbladet.no/2011/04/04/kultur/litteratur/bok/eboker/16034294/

Les innvendingene til bloggeren Mellomblond her:

http://mellomblond.wordpress.com/2011/04/04/bokskya/

Les Vidar Kvalshaugs kommentar i Aftenposten her:

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article4083676.ece

Les en positive omtale på Side 2 her:

http://www.side2.no/livsstil/article3125092.ece

Bokskya (II): Flere innspill og synspunkter

Debatten om Bokskya fortsetter. Senere i dag (onsdag) møtes en representant for Gyldendal til radiodebatt med Ida Jackson - ekspert på sosiale og elektroniske medier - i NRK P2s Kulturnytt. I Klassekampen karakteriserer Pax-forlegger Bjørn Smith-Simonsen lanseringen av skyen som klønete. Aschehougs forlagsdirektør Kari Spjeldnæs synes derimot at omfanget av kritikken har vært mer massiv enn det Bokskya fortjener.

Vi åpner med forlagsdirektør Kari Spjeldnæs i Aschehoug, som sammen med Gyldendal og Cappelen Damm er en av de store eierne i Bokskya.

- Hva syns du om Bokskya nå da e-bok-applikasjonen endelig er lansert?

"Det viktigste nå er at det faktisk finnes flere tusen norske e-bøker til salgs for norske lesere. Bokskya er en god start, med den får vi et godt verktøy til å samle e-bøkene våre og gjøre dem tilgjengelige på ulike leseapparater. Antallet titler og tekniske løsninger for kjøp og brukeropplevelse vil bare bli bedre og bedre."

- Endel brukere synes det er tungvint å bruke Bokskya - hva er din kommentar til det?

"Foreløpig synes jeg ikke det virker så tungvint. Selge registreringen tilsvarer den vi må gjennom når vi kjøper en tog- eller teaterbillett elektronisk første gang. Jeg har registrert meg, kjøpt en bok og lastet ned. Jeg er fornøyd med å være i gang uten mye mikkmakk."

- Er kritikken som ventet eller er du skuffet over avisanmeldelsene og kommentarene på sosiale medier?

"Vi hadde ventet noe kritisk omtale, men omfanget av den har vært mer massiv enn det Bokskya fortjener."

- Hva er det mest positive du vil trekke frem om Bokskya?

"At vi kan samle e-bøkene vi kjøper ett sted, uavhengig av hvor vi har kjøpt dem og hvordan vi velger å lese dem."

- Og det mest negative?

"At løsningen i første omgang synes å være aller best tilpasset iPad og smarttelefoner, ikke lesebrett med elektronisk blekk som jeg liker best når jeg skal lese bøker digitalt. (Min snart to år gamle Sony Reader er fremdeles super, synes jeg. Selv om bla-funksjonen er litt treig …)"

- Har du noe annet på hjertet, så vær så god!

"Vi må huske på at lanseringen av Bokskya representerer en begynnelse, her er ikke satt sluttstrek for noe. Det er ikke overraskende at en helt ny digital løsning ikke innfrir alle forventninger (har det noensinne skjedd?), jeg er mest opptatt av hva som skjer videre fremover."

Pax

I Klassekampen forklarer Pax-forlegger Bjørn Smith-Simonsen enkelte forlags lunkne holdning til Bokskya med bakgrunn i gammel kontraktsfeide med storforlagene.

Les hele artikkelen i Klassekampen her:http://www.klassekampen.no/58711/article/item/null/ut-mot-storforlagene

Og han synes lanseringen er "noe av det mest klønete bransjen har gjort". - Fra forbrukernes ståsted er det helt håpløst at det tekniske ikke er på plass, sier Bjørn Smith-Simonsen til KK. Likevel synes han det er bra at bransjen prøver å demme opp for de utenlandske aktørene. - Vi er et lite språksamfunn og da er det klart vi er bekymret når aktører som ikke hører til i det litterære kretsløpet banker på døra, sier han. - Det er nok å se til Sverige der de bare har halvparten så mange bokhandlere som oss. Dagens bokhandlernett er en garanti for synlighet og tilgjengelighet. Dessuten trenger vi aktører som er villig til å bruke midler på det som er den mest kostnadskrevende biten: å skrive og redigere bøkene.

Bjørn Smith-Simonsen er skeptisk til kontraktsvilkårene som de tre store vil ha bransjen med på.

Klassekampen skriver: De siste ukene har Den norske bokdatabasen og deres e-bokapplikasjon Bokskya opplevd at dårlige nyheter spres fort. Den offisielle lanseringen fant sted mandag og utløste et ras av kommentarer om hvor lite funksjonell satsingen er. Rett før helga ble det dessuten klart at en rekke små og mellomstore forlag synes inngangsbilletten til Bokskya er for dyr, og at de derfor har valgt å selge sine e-bøker gjennom konkurrenten emviem.com. Nå viser det seg imidlertid at flukten til emviem.com ikke bare handler om de økonomiske vilkårene, men at det kan settes i sammenheng med en pågående diskusjon om kontraktsvilkår bransjens tre store bokkonsern vil at de små og mellomstore forlagene skal gå med på for å legge bøker inn i Bokdatabasen. Pax er blant de forlagene som ikke har blitt med i Bokskya, og forlegger Bjørn Smith-Simonsen sier at de valgte Emviem fordi de hadde et veldig ryddig tilbud:

- Økonomisk var det ikke store forskjellen på Bokskya og Emviem, men sistnevnte hadde ei enkel kontrakt på tre sider med veldig greie vilkår, sier Bjørn Smith-Simonsen til Klassekampen. - Selve e-bokkontrakten og regnestykkene var det ikke stor forskjell på, men vi er en del små og mellomstore forlag som i godt over et år har hatt en disputt med Bokdatabasen om hovedkontrakten de vil vi skal signere. Den kontraktsdiskusjonen er nok medvirkende årsak til at vi ikke har sluttet opp om Bokskya, sier Smith-Simonsen og forteller at forutenom Pax, så godtar heller ikke Schibsted, Spartacus, Kagge, Piratforlaget, Fagbokforlaget og Samlaget hovedvilkårene til Bokdatabasen. Med unntak av Samlaget, har også alle disse forlagene så langt takket nei til å bli med på Bokskya. - For det første er kontraktsteksten på flere titalls sider, og framstår sånn sett som både meningsløs og uten ende. Dernest er det en type kontrakt som gjør at de sitter på alle rettigheter og vi med alle forpliktelsene. Den inneholder dessuten en del formuleringer som jeg mistenker de har hentet fra land som begunstiger kontraktsgiver - det gjør at vi også lurer på om det ligger en skjult bombe her, sier Bjørn Smith-Simonsen til Klassekampen.

Bokskya (III): Selvkritisk sjef for skyen

PUBLISERT 6. APRIL, 2011

- Vi har ikke gjort god nok kommunikasjonsjobb! Det erkjenner Edmund Austigard, direktør i Den norske bokdatabasen, som driver Bokskya. Austigard er selv forfatter med to romaner bak seg. I tillegg har han to mastergrader fra USA i finans, politisk økonomi og markedsføring. Likevel gikk ikke lanseringen helt som den skulle. Det er Austigard enig i - og synes faktisk mye av kritikken er fortjent.

- Hva syns du om Bokskya nå da den endelig er lansert?

"Vi er i gang. Over 5 000 e-bøker er levert dei første 48 timane. Teknisk løysing og Bokskya-appen ser ut til å fungere. Men vi har kollektivt undervurdert kommunikasjonen og distribusjonssentralen Bokskya har fått fokus, ikkje bokhandelen som eigentleg har behov for det. Men vi må konstatere at mange hadde høge forventingar som vi ikkje møter i første omgang. Vi har ikkje gjort god nok kommunikasjonsjobb, litt av dette skuldast den krevjande modellen. Når ni bokhandlar skal framstå med ulik fasade, men basert på same tekniske mal, vil det ta litt tid før ting blir så stramt som det skal vere."

- Endel brukere synes det er tungvint å bruke Bokskya - hva er din kommentar til det?

"Vi må ta ansvar og rydde opp i dette så langt vi kan. Bokhandelen jobbar med betre brukarveiledningar og betre tilrettelegging. Bokbasen lyttar på twitterstraumen og vi kjem til å forbetre lese-appen med nokre oppgraderingar seinare denne våren. Men igjen, Bokskya-appen fungerar stort sett slik den skal på dei plattformene den skal virke. Men det fins ein myriade av plattformer der ute, kombiner dette med operativsystem, og det vil oppstå feilmeldingar frå tid til annan. Slik er det berre."

- Er kritikken som ventet eller er du skuffet over avisanmeldelsene og kommentarene på sosiale medier?

"Synes media har gjort jobben sin. Kritikken er langt på veg både fortent og venta. Men nokre vil i ettertid sjå at den kanskje var litt ut av proporsjoner, dette systemet verkar faktisk. Dette med kjøpsoppleving, pris, utval og mangel på nye bøker ligg utanfor Bokbasens domene, men det er naturleg at kritikken blir retta denne vegen. Vi har ikkje vore flinke til å kommunisere. Vi konsentrar oss likevel om å skilje det som går på teknisk løysing her frå det andre, og endre der vi kan i den retning kundane ønsker."

- Hva er det mest positive du vil trekke frem om Bokskya?

"Dette er starten. Mange er i ferd med å hente –ebøker. Over 5000 på 48 timer. Mange ser at systemet gir nokre gode brukaropplevingar."

- Og det mest negative?

"Vår kollektive dårlege kommunikasjon."

Les mer om Austigard på Wikipedia:http://nn.wikipedia.org/wiki/Edmund_Austigard

Foto: Jarle Vines

Nei, jeg er ikke Anonym, jeg heller

2011-03-29T12:51:00.006+02:00

Så var turen kommet til meg: Er jeg Anonym - forfatteren bak en serie med lett samfunnskritiske romaner?

Til glede for journalister med dårlig tid: Svaret er nei.

Og til glede (hah!) for dere som gidder å lese videre - litt bakgrunn:

Kollega Anne Holt har et prosjekt gående i bloggen sin - http://www.anneholt.org/ - der hun harselerer med medienes hysteriske nysgjerrighet rundt forfatteren Anonym. Og om hvor ukritisk mediene er til påstander i blogger og der ute på dette internettet.

Personlig tror jeg folk flest gir blanke blaffen i hvem Anonym er. Men vi i bransjen - journalister, forfattere, mediefolk - fornemmer at Anonym er en av oss. En vi kjenner litt. Derfor er vi nok langt mer nysgjerrige enn folk flest.

Hvis Anne Holts anliggende er å latterliggjøre den overdrevne interessen for Anonym, kunne hun kanskje valgt en annen strategi enn å si at hun har skrevet disse bøkene. Selvsagt biter mediene på. Og Kagge forlag gnir seg i hendene. Effekten av Anne Holts stunt er iallfall ikke mindre oppmerksomhet.

TILFØYELSE: I en kommentar her på bloggen presiserer Anne Holt:

Jeg gjorde ikke et stunt for å vise hvor tåpelig det er at Anonym får så mye oppmerksomhet. Hele dette eksperimentet går ut på å vise hvordan mediene lar seg manipulere. Saken kunne i og for seg vært en hvilken som helst, men akkurat denne var nærliggende.

Vi var mange som trodde at Anne Holt tøyset - og harselerte med bransjen og media - da hun i sitt første blogginnlegg sto frem som Anonym. Alt tydet på at hun tok feil.

Vi hadde rett. Et par dager etterpå innrømmet hun da også at det hele var tull og tøys:

Jeg hadde funnet på et eksperiment. Det passet som hånd i hanske til mitt prosjekt om fastgrodde journalister som ikke engang leser det de fortere enn svint sender videre på verdensveven. Eksperimentet ville kunne gi meg unik innsikt til bruk i mitt prosjekt om hvordan internett med alle sine fantastiske muligheter også fordrer en kritisk sans vi synes å ha stadig mindre av, paradoksalt nok.

Å latterliggjøre overdreven interesse for noe ved å bidra til enda mer interesse, er kanskje en snål strategi. Hva vet jeg. Men men. Jeg blir verken oppbragt eller indignert over Anne Holts prosjekt. Selv om jeg ikke riktig forstår den såkalte mediekritikken. Selvsagt ringer journalister for å spørre om det er riktig, det hun skriver.

Derfor undres jeg om det mediekritiske prosjektet fortsetter når hun i et nytt innlegg i dag går langt i å antyde at jeg er Anonym. Den var ny! I syv punkter lister hun opp argumenter som kan peke i min retning. Som at Anonym har medie- og tv-bakgrunn. Det har jeg. Som at Anonym sluttet i jobben i 2006. Det gjorde jeg sannelig også. At Anonym deltar i den offentlige debatt om bokbransjen. Det gjør jeg. At Anonym skrev en bok som ble en bestselger

på grunn av en helt annen og megapopulær bok av en annen forfatter.

Nemlig Sirkelens ende som utkom to år før Da Vinci-koden. Godt mulig beskrivelsene passer på flere enn meg, men for å si det sånn: Jeg skjønner hvorfor Dagbladet ringte for noen minutter siden for å spørre - enda en gang.

I et intervju med Dagbladet, sier hun rett ut at hun tror det er meg:

http://www.dagbladet.no/2011/03/29/kultur/anomym/litteratur/15994468/

Nå er jo Holts begrunnelser for at det skulle være meg tildels smigrende. Så takk for det, Anne Holt! Men det er likevel feil.

Siden Anne Holt åpenbart gjetter og resonnerer, har jeg en mistanke om at det mediekritiske prosjektet faktisk fortsetter. Ved å peke på en annen, oppnår hun (nesten) samme effekt som da hun selv sto frem for Anonym. Hun mener å påvise hvordan mediene lar seg manipulere av udokumenterte påstander (i dette tilfellet: resonnementer). Vel. Jeg tror nok ikke det tar av, denne gang. De fleste journalistene er nok bittelitt snurte på Holt og uansett lei av hele saken.

Personlig må jeg tilstå at jeg ikke er veeeeldig opptatt av hvem Anonym er. Faktisk tror jeg det kan være flere. Jeg tror at Kagge forlag kanskje leier inn ulike skribenter. Men det er en ren gjetning. Som mange andre er jeg selvsagt litt nysgjerrig. Jeg har jeg en fornemmelse av at jeg ikke vil bli veldig overrasket når Anonym en dag står frem. Jeg vil ikke utelukke at jeg "kjenner" ham, eller iallfall har møtt ham. Kanskje.

En ting er sikkert: Det er ikke meg! Kors på halsen!

Boklov er god business

2011-03-24T09:06:00.001+01:00

Bøker er ikke tannkrem. Derfor er det glimrende når Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul foreslår å erstatte den såkalte bokavtalen med en boklov.

Gunn Karin Gjul

Vi lever i en markedsliberalistisk tidsalder. Prisen på alt fra strøm til melk er i fri flyt. Markedet bestemmer. Konkurransen regulerer prisene til det nivået markedet er villig til å betale.

Likevel finnes det unntak. Som bøker.

Hvorfor skal bøker – av alle ting – unntas fra markedsliberalismens obskure mekanismer?

Bokavtalen – en bærebjelke i norsk kultur- og litteraturpolitikk – er en avtale mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Avtalen regulerer den skjøre konkurransen om salg av bøker i Norge.

En boklov vil gi bransjen arbeidsrom – og arbeidsro. Bransjen betyr i denne sammenheng ikke bare forlagene og bokhandlerne. Den viktigste aktøren i bransjen er og blir forfatterne.

Det kan synes unødvendig å påpeke det, men i debatten om bokpriser er det mange som glemmer at uten forfattere – ingen bokbransje. Forfatterne er leverandører av det råstoff som bransjen er avhengig av for å eksistere – et råstoff som forlagene foredler og distribuerer og som bokhandlerne selger. Bøker.

Derfor skal forfatterne selvsagt ha sin fortjente del av bokkrona. En boklov vil bidra til å sikre forutsigbarheten og stabiliteten i forfatternes økonomi.

Hva vil skje hvis bokmarkedet og prisene slippes fri? Da vil de samme markedsmekanismene som så mange lovpriser, føre til en voldsom satsning på få titler i store volum. Bredden vil forsvinne. Mangfold lønner seg ikke. Utviklingen er allerede skremmende tydelig i vårt naboland Sverige, der forfattere som ikke selger bra nok så å si får sparken fra forlagene sine. Og leserne får færre bøker å velge i.

Unni Lindell

Du vil fortsatt finne Jo Nesbø, Unni Lindell, Karl Ove Knausgård og Anne B. Ragde i bokhandelen. Men mer ukjente forfattere – som ikke selger i høye opplag – vil bli skjøvet til side.

– Ja vel, tenker du kanskje, hva skal vi egentlig med alle disse dikterne og forfatterne som likevel ikke selger bøker i bøtter og spann? Tross alt er det ingen menneskerett å være forfatter.

Svaret er både enkelt og flerdelt: Det er i stor grad de smale og eksperimentelle forfatterne som skyver litteraturen i nye retninger, som utfordrer, som utvikler. Hvis vi ønsker at Norge skal være en kulturnasjon, trenger vi litteratur som utfordrer oss.

Likegyldig til dette argumentet? Da er kanskje dette enklere å forstå: Uten såkalt smal litteratur får du heller ikke morgendagens stjerneforfattere og bestselgere.

Gaute Heivoll

En av fjorårets nye litterære stjerner er Gaute Heivoll. Hans strålende roman Før jeg brenner ned er blitt lest og verdsatt av titusener. Den ble tildelt den prestisjetunge Brage-prisen. Den er under oversettelse til femten språk, som tysk, fransk, engelsk, russisk, hebraisk og italiensk.

Men ante du at Heivoll har vært forfatter i over ti år? Du har neppe hørt om romaner som Omars siste dager (2003), Ungdomssangen (2005) eller Himmelarkivet (2008). Du har i hvert fall ikke lest diktsamlingen Kjærlighetsdikt på bunnen av elva (2006) eller novellesamlingen Doktor Gordeau og andre noveller (2007).

De fleste forfatterskap bygges langsomt. Fra grunnen av. Stein for stein. Bok for bok. Lars Saabye Christensen debuterte med en diktsamling i 1976 og utga sju romaner og diktsamlinger før han skrev gjennombruddsromanen Beatles (1984). Og mellom Beatles og Halvbroren (2001) utga han 22 diktsamlinger, novellesamlinger og romaner.

Lars Saabye Christensen

Slik fungerer litteraturens underlige kretsløp. En kan ikke basere et lands kulturpolitikk på en liten stall av suksessforfattere som år etter år skriver populære bestselgere.

Uten politisk aksept for litteraturens særkrav – regulert gjennom bokavtalen og aller helst en boklov – ville Norge kanskje gått glipp av storartede bøker som Før jeg brenner ned, Beatles og Halvbroren. Og folkekjære forfattere som Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Karin Fossum. Alle begynte de i det små. Listen med eksempler er lang.

Er forslag om en boklov kontroversiell i bransjen? Slett ikke. Forleggerforeningen er positiv. Bokhandlerforeningen er positiv. Forfatterforeningen er positiv.

Dette må være noe særnorsk, tenker du kanskje. Nei da. I EU-landene er det vanlig med boklov. Forleden dag vedtok parlamentet i Sveits, som siste i rekken, en egen boklov. Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike og Sveits regulerer dermed fastpris ved lov, mens Ungarn, Slovenia og Norge har fastpris gjennom bokavtaler.

"Børs og katedral" sier man gjerne om bokbransjen. Kulturen trenger et kommersielt fundament for å blomstre. Og en boklov vil være god business. Både kulturelt og økonomisk.

(Innlegget står også på trykk i månedens utgave av bladet Kampanje)

Derfor er forfatternes krav rettferdige

2011-03-17T10:03:00.000+01:00

Lesere av dagens Aftenposten kan lett få inntrykk av at kravstore forfattere må bære ansvaret for at det går tregt med lanseringen av nye, norske e-bøker.

Dette er selvsagt feil.

Forleggerne har seg selv å takke for at lanseringen av den såkalte Bokskya - www.bokskya.no - har dratt ut i tid. Forfatterne har aldri strittet imot. Bransjens usikkerhet knytter seg først og fremst til teknologiske løsninger, volum (hvor stort er egentlig e-bokmarkedet i Norge?) og pris (det er et stort sprik mellom markedets forventninger om billige e-bøker og hvor mye en e-bok nødvendigvis må koste for at det hele skal bære seg).

I dette kompliserte og komplekse bildet er forfatternens økonomiske krav en bagatell.

Vårt krav er ganske enkelt: Vi vil ikke ned i lønn. Vi vil ha det samme for en e-bok som for en papirbok.

Kravet er ikke urimelig. Ingen andre i bransjen - verken forlag eller bokhandlere - blir bedt om å gå ned i lønn. Men det blir vi. Og da snakker vi ikke om firmainntekter, men personlig lønn - den inntekt vi skal ha til å leve av.

I den grad e-boken fører til inntektssvikt i bransjen, er det bedriftsøkonomien det vil gå ut over.

Ingen krever at e-bøkene må føre til at direktørene Mads Nygaard i Aschehoug, Fredrik Nissen i Gyldendal eller Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm skal ned i personlig lønn.

Ingen krever at forlagssjefer og forlagsredaktører skal ned i lønn.

Ingen krever at bokhandlere skal ned i lønn.

Men forfatterne - vi som produserer råstoffet som bransjen lever av - vi skal være villige til å gå ned i lønn. I personlig inntekt.

Jeg tror at alle skjønner at det ikke kan være sånn.

Selv om vi alle ønsker oss billige e-bøker, tror jeg de fleste forstår og respekterer at forfatterne krever en rettferdig del av bokkrona.

Og det innebærer i all enkelthet at vi beholder inntekten vår enten boken utgis digitalt eller trykt på papir.

Når alt kommer til alt, tror jeg forleggerne har forståelse for vårt krav. Tross alt er vi verken ublu eller griske. Vi vil bare ha vår rettferdige del av kaka. Uten oss - ingen bøker. Uten oss - ingen bokbransje.

Derfor tror jeg at forhandlingene mellom DnF og Forleggerforeningen snart vil ende med at forleggerne kommer oss i møte - i erkjennelsen av at bedriftsøkonomi (forlagene) og personlig økonomi (forfatterne) er to ulike størrelser.

Krimnovelle på seks ord

2011-03-12T10:24:00.001+01:00

I serien Hemingway-utfordringen - som tar utgangspunkt i den kjente "novellen" *For sale: Baby shoes, never worn.* - utfordret Klassekampen meg til å skrive en seks ords novelle - gjerne krim. Her er'n:

"Fedrenes løgner" solgt til Danmark

2011-03-10T09:37:00.000+01:00

"Fedrenes løgner" er solgt til Danmark. Det er alltid stas å bli oversatt til et fremmed språk, men Fedrene er på sett og vis gjøkungen i forfatterskapet mitt, så jeg hadde ingen forventninger verken om høye opplag eller utenlandssalg. "Fedrenes løgner" er verken en krim- eller spenningsroman, men en "vanlig" roman (hva nå enn det måtte være) i en litterær gråsone mellom underholdningsromanen, slektskrøniken og den historiske roman. Og slike bøker finnes det mange av på verdensmarkedet. Ekstra morsomt er det at et "tungt" litterært forlag som Rosinante - forøvrig forlaget til mitt forbilde Peter Høeg - er begeistret for romanen. Her hjemme har boken solgt rundt 50 000 - i seg selv ufattelig mye. "Fedrenes løgner" er tidligere solgt til Tsjekkia.

For nye lesere av denne bloggen - her er noen gamle innlegg om boken:

http://tomegeland.blogspot.com/2010/06/om-fedrenes-lgner-stil-og-stemme.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/05/ferdig-men-ikke-helt.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/coverstory.html

2010s bokvinnere. Eller?

2011-03-03T10:40:00.000+01:00

I bokhyllens støvete halvglemsel funkler mange titler. Å la blikket gli over meter på meter med bøker, tenner flammer av leseglede.

Men hva er egentlig "en god bok"?

Jeg tror det finnes like mange svar som det finnes lesere. Litteraturvitere og bokanmeldere vil nok kunne liste opp kriterier for litterær kvalitet – det er tross alt forskjell på Hamsun og Grisham – men hver og en av oss har rett til å definere hva som er "en god bok" for nettopp oss.

Ifølge Bokhandlerforeningens statistikker, var den mestselgende boken i bokhandelen i 2010 skrevet av Joralf Gjerstad. Snåsamannen parkerer alle. Bare spør meg. Da Bokklubben arrangerte bokfest i Operaen i fjor høst, var jeg i likhet med mange andre forfattere invitert til å medvirke. For første (og sannsynligvis siste) gang hadde jeg gleden av å "opptre" på Operaens hovedscene. Heldigvis uten å synge. Etterpå satt jeg ute i foyeren og signerte bøker sammen med Thorvald Steen (Løvehjerte), Øystein Wiik (Dødelig applaus) og internasjonale navn som Tatiana de Rosnay (Saras nøkkel) og Daniel Mendelsohn (Forsvunnet). Hos hver av oss sto en håndfull mennesker i kø for å få vår signatur. Joralf Gjerstad satt et stykke unna. Snåsamannens kø snodde og slynget seg gjennom hele operafoyeren.

Holder vi oss til skjønnlitteratur, er det internasjonal underholdningslitteratur (av forfattere som Victoria Hislop og Cecilia Samartin) og krim som dominerer.

Øverst på krimpallen troner Jo Nesbø og det svenske stjerneskuddet Camilla Läckberg. Nesbøs Panserhjerte – som utkom allerede i 2009 – har nå et samlet opplag på svimlende 346 000. Unni Lindells Sukkerdøden (2010) nærmer seg 100 000.

På salgstoppen for generell litteratur solgt gjennom bokhandel, må vi til 9. plass for å finne Norges desidert mest omtalte forfatter: Karl Ove Knausgård.

Fjorårets mestselgende roman, Hjemkomsten av Victoria Hislop, fikk hard medfart av flere kritikere. Likevel nådde den et opplag på oppunder 100 000 (i disse dager utkommer den i et nytt pocketopplag på 40 000).

Men hvor er kritikerfavorittene? Hvor er Bragepris-vinner Gaute Heivoll, hvor er Carl Frode Tiller, Thure Erik Lund, Beate Grimsrud? Hvor er Henrik Langeland, Tove Nilsen, Morten Harry Olsen, Vigdis Hjort? Hvor er de utenlandske kanonene? Cormac McCarthys Blodmeridianen? Franzens Frihet? Nobelprisvinner Vargas Llosa?

Hvor er de, alle sammen?

At vi ikke finner dem på salgstoppen, betyr ikke nødvendigvis at de ikke solgte bra. Heivolls Før jeg brenner ned er trykt i 30 000 – et anselig opplag i et marked der romaner flest trykkes i 1800 eksemplarer. Også Franzens bejublede Frihet nærmer seg 30 000. Henrik Langelands Verdensmesterne nådde 43 000. Til sammenligning klatret Tysteren av krimnykommeren Jan-Erik Fjell helt opp til 50 000 etter at romanen ble tildelt Bokhandlerprisen.

Alle disse salgstallene omfatter det totale salget – altså både bokhandel og bokklubb (såfremt boken har utkommet i en bokklubb).

Tallene viser at gapet mellom megabestselgerne, de "vanlige" bestselgerne og alle de andre titlene, blir stadig større.

Høyt salg og høy litterær kvalitet henger ikke nødvendigvis sammen. Ikke fordi det er noen motsetning mellom kvalitet og salg, men fordi markedsmekanismene i bokbransjen avhenger av langt flere faktorer enn bokens litterære egenverdi. Ikke minst er det viktig om bokkjedenes mektige innkjøpsansvarlige har tro på en bok. Dessuten er medieomtale, at boken blir en snakkis, viktig. Og så har du x-faktoren – det at en bok treffer markedet til rett tid slik at salget eksploderer mens forfatteren, forlaget og bokhandlerne klør seg i hodet.

Men litteratur handler ikke om salg og opplag. Enten vi snakker om en diktsamling, en klassiker, en eksperimentell tekst, en kommersiell krim eller en serieroman, er litteratur en arena for opplevelse, innlevelse, erkjennelse, ettertanke.

Husk: En bok som bare selger noen hundre eksemplarer, være en perle for nettopp deg.

(Innlegget sto første gang på trykk i bladet Kampanje)

Toppselgerne

Ti på topp – generelt:

Disse bøkene solgte best i bokhandelen i 2010 (salg gjennom bokklubb ikke medregnet):

1. Joralf Gjerstad: Den gode kraften
2. Victoria Hislop: Hjemkomsten
3. Frode Øverli: Ti tette og en badehette (Pondus)
4. Cecilia Samartin: Señor Peregrino (billigbokutgave)
5. Cecilia Samartin: Salvadorena
6. Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger (billigbokutgave)
7. Jo Nesbø: Panserhjerte
8. Cecilia Samartin: Drømmehjerte (billigbokutgave)
9. Karl Ove Knausgård: Min kamp (I)
10. Victoria Hislop: Øya (billigbokutgave)

Kilde: Bokhandlerforeningen

Ti på topp – krim:

Disse krimbøkene solgte best i bokhandelen i 2010 (salg gjennom bokklubb ikke medregnet):

1. Jo Nesbø: Panserhjerte

2. Camilla Läckberg: Fyrvokteren

3. Dan Brown: Det tapte symbol

4. Unni Lindell: Sukkerdøden

5. Tom Kristensen: Dypet

6. Camilla Läckberg: Snöstorm och mandeldoft

7. Jan-Erik Fjell: Tysteren

8. Tom Egeland: Lucifers evangelium

9. Gunnar Staalesen: Vi skal arve vinden

10. Henning Mankell: Den urolige mannen

Kilde: Bokhandlerforeningen

Ti på topp i Bokklubben:

Disse bøkene solgte best i De norske Bokklubbene i 2010:

1. Unni Lindell: Sukkerdøden

2. Gunnar Staalesen: Vi skal arve vinden

3. Camilla Läckberg: Fyrvokteren

4. Marklund/Patterson: Postcard Killers

5. Anne Holt/Even Holt: Flimmer

6. Camilla Läckberg: Snøstorm og mandelduft

7. Levi Henriksen: Bare mjuke pakker

8. Johan Theorin: Blodleie

9. Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser

10. Jonathan Franzen: Frihet

Kilde: Den norske Bokklubben

Forfatterserien

2011-03-02T11:18:00.001+01:00

Da er forsidene til den såkalte forfatterserien foreløpig komplett. "Foreløpig" fordi Fedrenes løgner fortsatt er i salg i hardcover.

Designer er som vanlig den eminente Marius Renberg.

Sirkelens ende og Paktens voktere er allerede i salg i denne serien.

Lucifers evangelium trykkes nå i et nytt opplag på 15 000 og slippes både i forfatterserien og som Månedens bestselger nå i mars-april. Samlet nærmer salget seg da 125 000.

Utover våren og sommeren følger så nyutgivelsene av Trollspeilet, Åndebrettet, Ulvenatten, Ragnarok og Skyggelandet.

"Sirkelens ende" ute som e-bok

2011-02-19T13:39:00.001+01:00

Langsomt blir norsk litteratur tilgjengelig som e-bøker. Så også mine romaner. Denne gang er turen kommet til Sirkelens ende. Den er nå til salgs i Appstore, som er Apple-konsernets elektroniske bokhandel:

http://itunes.apple.com/no/app/sirkelens-ende/id413633251?mt=8

Jeg skrev Sirkelens ende på midten og slutten av 1990-tallet, og den utkom i 2001 på Aschehoug. Jeg gikk faktisk i gang med Sirkelens ende da jeg var ferdig med Skyggelandet (Cappelen, 1993). Ambisjonen var å skrive en kriminalroman uten en forbrytelse - en spenningsroman med en sær arkeolog og albino som antihelt. Men mitt daværende forlag, Cappelen, var ikke begeistret for førsteutkastet (som, når sant skal sies, var temmelig ulikt den endelige versjonen). De rådet meg til å utgi boken på et rent underholdningsforlag. I stedet sendte jeg manuset til Aschehoug for å få deres vurdering.

Fra forfatterpresentasjonen av e-bokversjonen av Sirkelens ende.

Aschehoug var heldigvis begeistret for råutkastet. Også de hadde endel innvendinger og forslag - slik det alltid er i den redaksjonelle prosess som fører frem til en ferdig bok. Men i motsetning til Cappelen, var Aschehoug ivrige etter å jobbe med meg for å få Sirkelens ende på skinner.

Men: På dette tidspunkt var jeg så lei av hele manuskriptet at jeg la det til side. I stedet skrev jeg Trollspeilet, som er en rett-på-sak-kriminalroman. Siden Aschehoug hadde vært så positive og imøtekommende i diskusjonene rundt Sirkelens ende og så potensialet ikke bare i Sirkelens ende, men også i mitt fremtidige forfatterskap, føltes det naturlig for meg å forlate Cappelen og fortsette samarbeidet med Aschehoug.

Sirkelens ende utkom i 2001. Kritikkene, slik jeg husker dem, var imøtekommende, men i bunn og grunn temmelig likegyldige. Én som så at boken hadde et visst potensiale, var Kari Møller. Hun er i dag direktør i De norske Bokklubbene, men var den gang ansvarlig for en nokså smal kulturbokklubb som het Dagens Bok (eller var det Bokklubben Kunnskap og kultur den het på dette tidspunkt?). Kari likte boken og antok den, selv om hennes bokklubb slett ikke pleide å utgi krim (i den grad Sirkelens ende i det hele tatt kan rubriseres som krim). Alt i alt solgte boken i underkant av 10 000 eksemplarer. Brukbart, men heller ikke all verden.

To år senere utkom Dan Browns verdensuksess Da Vinci-koden. Og da Aftenposten skrev en helside om likhetspunktene mellom de to bøkene, eksploderte interessen. På et par dager forsvant restopplaget på 2000 bøker. Her hjemme har den nå passert et samlet opplag på 100 000 - hvilket den (overraskende nok) også har gjort i Italia. Boken er utgitt på tjue språk - alt i kjølvannet av Da Vinci-koden. Slik fungerer bokbransjens obskure markedsmekanismer. Og nei, jeg tror ikke Dan Brown har plagiert meg, vi er bare to forfattere som hadde samme tanke og som gjorde samme research, leste de samme bøkene (som Hellig blod, hellig gral) og som skrev (i mine øyne) to temmelig ulike bøker (selv om de innholdsmessig har endel pussige likhetstrekk).

Sirkelens ende utkommer i stadig nye opplag og versjoner, og nå er den altså tilgjengelig som e-bok og app. Også min øvrig backlist vil komme i digitalt format utover våren og sommeren.

Fra presentasjonen av e-bokversjonen av Sirkelens ende.

* * *

Aschehoug og designer Marius Renberg er i full gang med nye utgivelser i den såkalte forfatterserien. Lucifers evangelium slippes i et "førsteopplag" på 15 000 i mars-april både i forfatterserien og i serien Månedens bestselger. Samlet har da Lucifers evangelium solgt opp mot 125 000 Jøje meg. Senere i vår/sommer/høst utkommer i tur og orden Trollspeilet, Åndebrettet, Ulvenatten, Ragnarok og Skyggelandet i forfatterserien.

Forøvrig er jeg i full gang med å skrive en ny spenningsroman om Bjørn Beltø. Den utkommer sannsynligvis våren 2012.

Å bo i en myte

2011-02-15T23:04:00.000+01:00

· Jeg innrømmer det: Jeg bor i Groruddalen! Ja, tenk! Her har jeg bodd i femti år – og jeg er stolt av det.

· Ikke er jeg kriminell. Ikke er jeg innvandrer. Ikke bor jeg i blokk. Men jeg er groruddøl god som noen.

Noen ganger, når jeg blar opp i en avis eller kikker på et nyhetsinnslag på tv, får jeg inntrykk av å bo i en forslummet getto av brennende bildekk, heroinister, ransmenn, opiumsåkre, hutuer og tutsier, overgripere, spedalske, sjokkbrekk-kriminelle, blodige åsteder, talibanske islamister, trygdemisbrukere, giddaslause unnasluntere og glupske kannibaler.

Men når jeg kikker ut av stuevinduet mitt, ser jeg snødekte grantrær, jeg ser småfugler som vipper på greinene på epletrærne, jeg ser trivelige naboer som måker snø og slår av en prat over gjerdet.

Min virkelighet – og Groruddalens virkelighet – leser jeg sjelden om i avisene. Jeg bor nemlig midt i en myte!

Før helgen toppet det seg. Igjen. Da foreslo programkomiteen i Oslo Fremskrittsparti å rive blokker i Groruddalen for å gi plass for småhus.

Det tåpelige forslaget utløste et rabalder som, takk og lov, fikk programkomiteen til å ta til vettet. Dermed strøk de dette dødfødte punktet i forslaget. Årsmøtet til Oslo Fremskrittsparti slapp å ta stilling til idioti.

Og vi som bor i Groruddalen kunne slutte å riste på hodet.

Mente de det seriøst? Hadde de virkelig tenkt å pusse bulldosere på Romsås og jevne Ammerud-blokkene med jorden? Jepp! La meg sitere ordrett fra forslaget:

· "Oslo Frp vil kjøpe opp og rive lite attraktiv bygningsmasse, spesielt store boligblokker, omregulere til småhusbebyggelse og lavblokker og selge byggeklare tomter."

Og hvorfor? For å gjøre området mer attraktivt for etniske nordmenn! Det er så jeg må gni meg i øynene.

Heldigvis endte hele forslaget om å "rive lite attraktiv bygningsmasse, spesielt store boligblokker" i Fremskrittspartiets bugnende søppelkasse. Kanskje fordi mange av Frps kjernevelgere faktisk bor midt i utskjelte Groruddalen – høyt oppe i etasjene i en "lite attraktiv boligblokk".

Og heldigvis inneholder Oslo Frps prinsipp- og handlingsprogram mange andre og vettuge forslag til hvordan Groruddalen kan bli et enda bedre sted å bo.

Hva er det egentlig med Groruddalen?

Folks forestilling om Groruddalen er en myte – og en sannhet – på samme tid. Jeg skal ikke skjønnmale. Groruddalen er ikke Blommenholm eller Øvre Singsaker. Vi sliter med vårt. Deler av dalbunnen er Oslos bakgård. Her har politikerne og næringslivet stuet sammen industri og motorveier.

Men Groruddalen er så uendelig mye mer enn glimtene du får gjennom bilvinduet når du kjører av gårde på en av motorveiene mot Gardermoen, Lørenskog eller Nittedal.

Groruddalen byr nemlig på mange skjulte idyller.

Husk: Groruddalen er ikke en bydel. Det bor like mange mennesker i Groruddalen som i Stavanger, Norges fjerde største by.

Og som en hvilken som helst norsk by, har Groruddalen sine styrker og svakheter. Sine problemer og utfordringer.

Lite kultur i Groruddalen, påpeker kritikerne. Mulig det. Men Groruddalen har fostret flere forfattere enn noen annen norsk by: Per Petterson. Roy Jacobsen. Erik Fosnes Hansen. Jostein Gaarder. Jan Kjærstad. Torgrim Eggen. Arne Svingen. For å nevne noen ganske få.

Jo da, vi har høyblokkene på Ammerud. Men et steinkast fra disse monumentene over 1960-tallets arkitekturfilosofi og boligpolitikk, finner du et skogholt med villaer som ser ut som de hører hjemme i Beverly Hills.

Idylliske Nordmarka, Østmarka og Lillomarka kranser boligområdene som strekker seg oppover fra dalbunnen. På rekke og rad ligger trivelige nabolag med frodige hager, smijernsgjerder og trampoliner. Villaer. Småhus. Rekkehus. Sågar svømmebassenger. Ja, tenk. Og – som alle vet – blokker. Små blokker. Og store blokker.

Noen av husene og blokkene er fine. Noen er stygge. Sånn er det i alle byer, i alle nabolag.

Jeg skal ikke påstå at Groruddalen er noe Montebello. Men det er sannelig ikke Oslos svar på 1970-tallets Harlem i New York heller.

Ja, det finnes blokker i Groruddalen. Ja, noen av dem er store. Men Groruddalen er også klukkende elver og bekker, turstier og rasteplasser, eplehager og grønne lunger. Groruddalen er grevlinger og rådyr i hagene. Groruddalen er blide naboer og glade hunder. Og katter.

Det bor for mange innvandrere her, synes Fremskrittspartiet. For mange? Naboen min er faktisk innvandrer. John er fra Canada. Hyggelig fyr!

Selvsagt ønsker vi oss mange etniske nordmenn – side om side med folk fra andre kanter av verden – her i Groruddalen. Tettheten av flerkulturelle – særlig på skolene – er ikke uproblematisk. Men vi løser ingen demografiske problemer ved å rive blokker. Eller ved å definere det som et så stort samfunnsproblem at det må løses med drastiske virkemidler.

Jeg tror vi kommer langt på vei med sunn fornuft og toleranse. Og at vi hiver noen fordommer om Groruddalen på historiens søppeldynge.

Det bor 120 000 mennesker i Groruddalen. Jeg er én av dem. Jeg er ikke flau. Jeg er stolt over å kalle meg groruddøl.

---

Kronikk i VG tirsdag 15. februar 2011

Bokanmelder og bokklubbredaktør i frisk krimdebatt

2011-02-11T14:24:00.000+01:00

- Norsk krim må fornye seg! Det mener forfatter og Aftenpostens nye krimanmelder Pål Gerhard Olsen. - Enig, men fornyelse må ikke bli et hovedkriterium når Olsen vurderer norsk krim, svarer Bokklubbens redaktør Marius Aronsen.

I sin "tiltredelseserklæring" som ny krimanmelder etterlyser Olsen fornyelse og høyere kvalitet i norsk krim. Han skriver:

"Ytre sett er norsk krim kjernesunn. Salgstallene for de store lokomotivene er svimlende høye, utenlandskontrakter inngås over en lav sko og kriminalromanens posisjon i offentligheten befinner seg på et historisk toppunkt."

Men, påpeker Olsen videre:

"Hvordan forholder forfatterne seg til sjangerens utfordringer og fallgruver? Basert på omfattende stikkprøver er det nærliggende å si at flesteparten forholder seg passive, i den forstand at de retter seg friksjonsløst etter den uskrevne normen som har sementert seg i årenes løp. Den tilsier for det første at den sinnrike mordgåten skal løses på en slik måte at den oppmerksomme leser har en fair sjanse til å bli med på leken, for det andre innebærer den en språklig og karaktertegnende forenkling. Krimromanen velger ikke fritt fra øverste hylle, den har et tilsynelatende ufravikelig formelpreg."

Les Pål Gerhard Olsens kommentar i sin helhet her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article3995802.ece

Krimanmelder Olsen svinger sin svøpe over norske krimforfattere:

Om Jo Nesbø: ... det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.

Om Unni Lindell: "Sukkerdøden" illustrerer likeledes en annen høyst diskutabel side ved norsk krim, nemlig at den etter sigende skal ha en så skarp samfunnskritisk tendens. Altfor ofte viser denne angivelig bitende samfunnskritikken seg å være et forstemmende hult postulat som lar ulike typer «maktmenn» gjennomgå med så lavt presisjonsnivå at det skjærer i øynene.

Om Jan-Erik Fjell: ... prototypen på den lettsvelgelige og klisjé-omfavnende krimromanen. Som svennestykke i faget holder "Tysteren" mål, men med grove typetegninger, standardisert språkføring og en lite subtil intrige må bokens suksess hovedsakelig føres tilbake til forlagets ekstremt effektive bearbeidelse av det stadig viktigere bokhandlerleddet.

Om Alexandra Beverfjord: "Kretsen" når den tabloide maktbekjempelsen parodiske høyder idet KrF-lederen frarøves sitt bibelske fikenblad og fremstår som den simple horekunden han i virkeligheten er.

Så spørsmålet kan synes åpenbart: Liker egentlig krimanmelder Olsen å lese krim?

Joda, han har også noen favoritter:

Om Kjell Ola Dahl: ... løsriver seg fra politiets halvautomatiserte partnersjargong og viser frem sin fullitterære spennvidde som en nærmest hamsunsk skildrer av det komplekse kjønnsspillet i "Kvinnen i plast".

Om Frode Granhus: ... fortjener langt større oppmerksomhet [enn Fjell]. "Malstrømmen" gjør inntrykk gjennom en sansevar sammenstilling av det nordnorske havlandskapet og syke sinn.

Om Chris Tvedt: Hans advokatkrim "Dødens sirkel" har minst én minneverdig scene, der antihelten Mikael Brenne oppsøker en morddømt klient på en nedfrosset Vestlandsøy – en stilstudie i stillevirkende og dyptpløyende uhygge.

Pål Gerhard Olsen stusser videre over fraværet av metafysikk i kriminallitteraturen:

"Et annet påfallende særtrekk ved vår nasjonale krim-flora er en forråing av drapsmetodene og fraværet av metafysikk. Om det eksisterer en sammenheng her skal være usagt, men gjennomsnittskrimmen er i alle fall materiell fra ende til annen. Religion har som regel ingen adgang, hvis den da ikke raljeres over. Det er som om det blant krimforfatterne hersker en stilltiende overenskomst som ikke bare omfatter sjangerens konstruksjonsprinsipper, men i tillegg hva den skal utsi om den samtiden den henter næringsstoffene sine fra."

Marius Aronsen er redaktør både i Bokklubben Krim og Spenning og Bokklubben Nye Bøker. I et innlegg i Aftenposten synes han det står respekt av Pål Gerhard Olsens forsøk på å sprenge krimgenren gjennom en rekke romaner. Likevel synes Aronsen det blir problematisk om Olsen setterfornyelse som et hovedkriterium for å vurdere krimbøker og spør: "Er han sikker på at det er krim han primært er interessert i når han etterlyser det metafysiske?" I sin egen blogg skriver Aronsen enda mer enn han fikk plass til i Aftenposten:

"Ved første gjennomlesning frydet jeg meg over at Pål Gerhard Olsen introduserte seg som ny krimanmelder i Aftenposten med en kronikk der han etterlyste fornyelse i norsk krim (19.01.). Selv om jeg ikke er enig i konklusjonen om at (nesten) alt er råttent i det norske krimriket. En slutning Olsen hadde utledet fra sine “stikkprøver” i krimutgivelsene fra 2010. Endelig var det blitt litt futt i Aftenpostens krimdekning, tenkte jeg. Her kommer mannen som skal skille skitt fra kanel, som ønsker en nyansert krimkritikk. Men en ny kikk på kronikken, og anmeldelsen han hadde på samme oppslag, gjorde meg usikker på hvor vidsynt den nye anmelderen egentlig er. For det kan se ut som Olsens krav om fornyelse og sjangerovertredelse bare betyr en forskyvning av krimkonvensjonen, et ønske om en vridning mot Pål Gerhard Olsens romanpoetikk."

Men:

"Som krimanmelder i Aftenposten blir det derimot problematisk om han setter sjangerfornyelse som et hovedkriterium. Og særlig når det ser ut som Olsen forventer at denne fornyelsen skal innebære at det metafysiske får en større plass i fortellingene. Olsen ser nemlig norsk krim som rent materielt orientert, og har nok et poeng når han påpeker den litt overdrevne hangen til samfunnskritikk i norsk krim. Arven fra Sjöwahl og Walhöö sitter fortsatt tungt igjen. Pål Gerhard Olsen har et glødende og langvarig engasjement for krimorientert litteratur. Allerede midt på nittitallet advarte han leserne om at krimmen var blitt ”like flytende, like blindt markedsbestemts som Kværner-aksjene”. Han ville heller ikke at det skulle stå “krimroman” på bøkene sine, men “En Aron Ask-roman.” Dette er igjen noe man absolutt kan respektere forfatteren Pål Gerhard Olsen for. Men vil en anmelder med samme sterke preferanser for krimpoetikk kunne yte det offentligheten forventer av en anmelder i en storavis? Olsens artikkel uttrykker et syn på krimlitteratur som ikke står for noen fornyelse av sjangeren, men som tvert i mot kan virke begrensende og kvelende i sitt krav om ånd og metafysikk."

Les Marius Aronsens blogginnlegg i sin helhet her: http://marius.bokklubben.no/?p=1802

Hva synes Pål Gerhard Olsen om tilsvaret fra bokklubbredaktør Aronsen?

- Jeg er ikke ute etter å etablere noen ny konvensjon eller kanon for skriving av kriminallitteratur, sier han i en kommentar til DnFs hjemmeside. - Min agenda er å appellere til et friere, mer individuell og ubundet forbruk av sjangerens rikholdige sett av virkemidler. Setter vi opp en standarddefinisjon på krim som en fortelling om en forbrytelse (les: et mord eller flere) og den forsøksvise oppklaringen av en forbrytelse, er det et tankekors at så mange krimforfattere tenker og skriver så likt. Tematisk, innholdsmessig, komposisjonelt, språklig. Jeg ønsker meg flere avstikkende prosjekter, prosjekter som vitner om egenvilje, ikke bare den allestedsnærvende markedstilpassede.

- Det er i dette perspektivet jeg etterlyser fornyelse, sier Pål Gerhard Olsen. - Jeg vil mer enn gjerne bli tatt med på en rystende reise i mordets mørke anatomi, hele motivkretsen rundt mordet, og ikke bare cruise rundt på overflaten. Det står ikke noe sted i Norges litterære lover at en krim trenger å by leseren på et slunkent, blodfattig, begrenset spåk og en fattigmanns-psykologi. The sky is the limit, tenker jeg.

Olsen oppsummerer slik: - Min påstand er at sjangeren er langt mer tøyelig enn det sedvanen tilsier. Uten på helle barnet ut med badevannet er det fullt mulig å skrive krim som fungerer både for den kresne litterat og for den mer konservativt innstilte krimleser.

Marius Aronsen kommer ham langt på vei i møte: "Fornyelse? Ja takk! Men la oss begynne med å få krimkritikken på et høyere og jevnere nivå, så inspireres kanskje forfattere av det. La oss håpe at Olsens gode blikk og språk vil komme flere krimbøker til gode enn bare én bestemt subsjanger."

Flere boktall fra 2010: Snåsamannen, Hislop og Pondus på topp

2011-01-06T09:33:00.002+01:00

Flere tall fra fjoråret. På den generelle statistikken over bestselgerne i bokhandelen i 2010 finner vi Snåsamannens selvbiografi, Victoria Hislops roman "Hjemkomsten" fra 2009 og tegneserieskaperen Frode "Pondus" Øverli på topp. Listen omfatter bokgruppe 3-5 (generell litteratur, skjønnlitteratur og pocketbøker), uavhengig av utgivelsesår. Den er derfor ikke direkte sammenlignbar med forrige liste, siden denne nye listen ikke begrenser seg til skjønnlitteratur og hardcovere.

1 Joralf Gjerstad: Den gode kraften
2 Victoria Hislop: Hjemkomsten
3 Frode Øverli: Ti tette og en badehette
4 Cecilia Samartin: Señor Peregrino (billigbokutgave)
5 Cecilia Samartin: Salvadorena
6 Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger (billigbokutgave)
7 Jo Nesbø: Panserhjerte
8 Cecilia Samartin: Drømmehjerte (billigbokutgave)
9 Karl Ove Knausgård: Min kamp: første bok
10 Victoria Hislop: Øya (billigbokutgave)
11 Jamie Ford: Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt (billigbokutgave)
12 Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel (billigbokutgave)
13 Elizabeth Gilbert: Spis, elsk, lev (billigbokutgave)
14 Camilla Läckberg: Havfruen (billigbokutgave)
15 Gregory David Roberts: Shantaram (billigbokutgave)