Kjent forlagsmann skapte forfatterfenomenet "Vera Lie"

Konfigurer

Hvem er "Vera Lie"? Foto: Hege Engebretsen

Hvem skjuler seg bak psevdonymet Vera Lie? I flere måneder har den refuserte og nå selvutgitte forfatteren satt søkelyset på forlagsbransjens usynlige strukturer og medienes totale taushet overfor ukjente forfattere. Nå står Vera Lie frem med sin egentlige identitet - til bransjens forbløffelse. 

• Besøk prosjektets hjemmeside: www.nattsiden.com

Vera Lie er ingen ringere enn Gyldendals profilerte informasjonssjef Bjarne Buset. Som bransjemann er han en kjent og mektig aktør. Som ukjent forfatter møtte han en mur av refusjoner og talende taushet fra mediene.

Én av tingene han skulle ønske bransjen kunne gjøre noe med, er at etablerte forfattere som skriver notorisk gode bøker år etter år burde få mer oppmerksomhet.

"Terroristen uten ansikt" er en thriller om et dramatisk terroranslag mot Norge - selvpublisert på det fiktive forlaget "Brant" (egentlig Kolofon).  

Forfatterforeningens nettsted tok en prat med Buset om Prosjekt Vera Lie:

TE: - Hva er bakgrunnen for bokprosjektet?

BB: - Jeg har alltid hatt en forfatter i magen, som en slags åttende passasjer som det gjelder å holde nede, eller inne. Jeg ga ut en roman på Aschehoug i 1983. Deretter var jeg heldig (eller uheldig?) og fikk en rekke kremjobber i bokbransjen, først i Bokklubbene, og fra tusenårsskiftet i Gyldendal. Et forsøk på den vanskelige andreboka havarerte omtrent da. Nå som jeg nærmet meg seksti, ville jeg gjøre mitt nest siste forsøk på å skrive en roman. Kanskje kunne jeg legge grunnlaget for noe jeg kunne pusle med som pensjonist.

Jeg sendte et litt uferdig manus til seks forlag samtidig på våren for et drøyt år siden, og fikk det i retur uten kommentarer fra samtlige. Så skrev jeg det ferdig i løpet av sommeren, men følte ikke egentlig at det var bedre, bare at det var ferdig. Var det da noen vits i å sende det om igjen? Jeg ba min venn Jan Kjærstad om å lese, og han sa det var en god bok. Så da sendte jeg det inn. Og fikk det i retur en gang til, men denne gang tross alt ledsaget av en konsulentuttalelse fra tre av forlagene. Jeg vet at dette er stammespråk for å si «kom igjen, dette kan bli riktig bra,» men det oppleves ikke helt slik. En av redaktørene sa han gjerne ville lese det på nytt hvis jeg jobbet videre, det var oppmuntrende. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å ødelegge det som var der av kvalitet. Boka var kanskje ikke ferdig, men jeg var ferdig med den, og den var på vei ned i skuffen sammen med den forrige.

Var det slik at min venn ikke hadde hatt guts til å fortelle meg sannheten om manus, selv om han hadde gjort akkurat det ved tidligere anledninger? Lakmustesten på om han snakket sant, måtte være om han kunne finne andre lesere som reagerte på samme måte som ham. Og slik endte jeg altså med fine anbefalinger fra både Helene Uri og Tom Egeland. Ingen av dem visste hvem jeg var før jeg avslørte det for noen dager siden nå.

Så der satt jeg, med tre entusiastiske forfattere og seks tause forlag. Men det var ikke sikkert forlagene mente at boka var dårlig, tenkte jeg. Kanskje den bare var lite salgbar? Så hvorfor ikke selvpublisere?

TE: - Hvorfor utga du boken under psevdonymet Vera Lie?

BB: - Jeg tror det er Schopenhauer som sier at å lese er å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget. Jeg ville prøve å skrive med en annens hode. Ta et skritt til side for meg selv og se hva som skjedde. Man kommer ikke løs, selvsagt, men det er et interessant eksperiment.

Foto: Gøril Trondsen Booth

Jeg var dessuten så lei av meg selv som informasjonssjef i bransjedebatten. På Twitter kalte de meg komiske Buset. Heldigvis har Einarsson overtatt, og får samme type karakteristikker slengt etter seg fra Trygve Hegnar. En mer litterær identitet som Vera Lie i sosiale medier ble en forlokkende tanke, og jeg har tenkt at hun skal få leve videre, selv om jeg midlertidig letter litt på sløret. Plan A var å ha henne som en hemmelighet så lenge som mulig. Men så fikk jeg bevist at den oppmerksomheten du får som ukjent, er null. Zip, nada. Radio silence. Så jeg bestemte meg for å jukse litt, og betale med trynefaktoren i oppmerksomhetens økonomi. Eller å stå fram, som er så i vinden.

TE: - Var dine kolleger i Gyldendal orientert på forhånd?

BB: - Ingen var orientert. Først da jeg bestemte meg for å selvpublisere, konfererte jeg med sjefen min, Fredrik Nissen, som bare var et stort glis og en tommel opp. Først da Vera debuterte som debattant i Morgenbladet, for snart tre uker siden, orienterte jeg noen flere av de nærmeste. De smilte like bredt.

TE: - Hvordan reagerte de da de fikk vite at du var Vera?

BB: - Alle har reagert overstrømmende positivt. De ble nok litt overrasket, men det gikk fort over. De vet jo at jeg har skrevet en roman før. Men det kan vel hende de syns jeg er lit gæern, det er vanskelig å tolke.

TE: - Hva har du lært om bokbransjen gjennom denne prosessen?

BB: - Jeg har i all hovedsak fått bekreftet det jeg visste fra før. Motsatt de populære mytene trues ikke de etablerte forlagene av verken selvpublisering eller digitalisering. Og likevel oppstår et vell av nye muligheter. På bokomslaget har jeg for moro skyld skrevet «Forlaget Brant», men i virkeligheten bruker jeg selvpubliseringsforlaget Kolofon som samarbeidspartner. De har en blomstrende virksomhet i sjarmerende bakgårdslokaler et steinkast fra Sehesteds plass, og det er ikke en trussel for noen. Mediene bruker så store klisjeer. Spår slutten for store forlag og sier at vi går baklengs inn i framtiden. Men det blir jo ganske enkelt mer av alt. Selvpublisering er kommet for å bli, og jo mer det blir av det, dess større behov blir det for profesjonelle forlag som siler, bearbeider og anbefaler.

TE: - Du kjenner bransjen fra innsiden. Hvordan tror du det føles for en uerfaren debutant å møte norsk bokbransje på denne måten?

BB: - Svært interessant spørsmål. På en måte en litt slapp sørv som ber meg om å klaske til og snakke om skandale. Men på dette punktet er jeg litt darwinist. Det er en jungel der ute. Forlagene drukner i manus, bokhandlerne drukner i ferdige bøker, mediene drukner i PR-framstøt, og det er etter min mening ikke et problem. Norsk bokbransje er et bortimot optimalt økosystem, og vi må for Guds (eller Darwins) skyld ikke reparere noe som fungerer så godt.

Vi vil alle bli forfattere, men det er ikke en menneskerett å bli det. Derfor er jeg ikke så bekymret for de uerfarne debutantene. De færreste av dem vet at de er forfattere, og derfor blir de heller ikke så skuffet. Selv kan jeg kanskje kalles en erfaren debutant, som blir litt skuffet fordi jeg tror jeg er forfatter. Men det som bekymrer meg mye mer, er de ordentlige forfatterne. De etablerte, de som skriver notorisk gode bøker år etter år, men ikke får noe særlig mer oppmerksomhet enn sånne som meg. Det skulle jeg ønske vi kunne gjøre noe med.

Vidar Kvalshaug starter forlag

Vidar Kvalshaug og Arve Juritzen

Forfatter Vidar Kvalshaug starter eget forlag - i samarbeid med suksessforlegger Arve Juritzen. Kvalshaug vil lokke til seg nye og etablerte forfattere ved å tilby et godt og kreativt forhold mellom forfatter og redaktør.  

- Hvorfor starter du eget forlag?

- Tanken har modnet, muligheten bød seg og ikke minst gir ny boklov en viss forutsigbarhet for oss som skal drive mest med norsk skjønnlitteratur.

- Hvordan vil Kvalshaug Forlag skille seg fra andre forlag?

- Jeg har vært på alle sider av bordet, som redaktør og forfatter, og jeg ønsker å komme tidligere inn i forfatternes prosess, delta i verkstedarbeidet. Har ikke all verdens forhåpninger om å bli tilbudt fiks ferdige nordiskråd-manus. Tror mange forfattere vil synes en slik prosess er interessant. De siste årene har bransjen snakket om bransjen. Avanseregulering, vertikal integrering og andre usexy saker. Jeg vil tilbake til manusene og råvarene. "Maybe it´s time we get back to the basics of love", som Waylon og Wllie synger i låta Lukenbach, Tx.

- Hvorfor blir ditt forlag et underforlag (imprint) hos Juritzen?

- Vi skal kjøpe alle tjenester fra Juritzen Forlag. Det er neppe en ulempe at Arve Juritzen kan dette med å selge bøker og har store ambisjoner om å vokse. Men Kvalshaug Forlag blir uavhengig redaksjonelt.

- Vil du bygge opp en fersk forfatterstall eller hente etablerte forfattere fra andre forlag?

- Begge deler. Forfattere er lojale mot forlagene sine. Det er bra, men jeg tror mange kunne ha godt av å skifte både miljø, redaktør og kanskje jobbe annerledes. Jeg skiftet selv fra Aschehoug til Gyldendal for seks år siden. Så ja, jeg kommer til å ta kontakt med etablerte forfattere og de må gjerne ta kontakt med meg under full diskresjon. Målet er å ha 8-10 bøker neste år og. Noen av disse blir debutanter. Har allerede en poet i kikkerten.

- Hva har du å tilby som de andre ikke har?

- Siden forfatteres betingelser er godt regulert i standardavtaler, er det få økonomiske gulrøtter. En god relasjon til forlag/redaktør og det å bli sett og få raske, konkrete tilbakemeldinger, er viktig. Kanskje viktigere?

- Du er opptatt av norske forfatteres forhold til sin redaktør og sitt forlag?

- Kombinasjonen forfatter/redaktør er eksplosiv når kjemien er riktig. Redaktører som Geir Gulliksen og Torleiv Grue, for eksempel, har vært med å definere to generasjoner med norske forfattere. De forfatterne jeg kjenner, er opptatt av denne relasjonen, men er du av dem som selger mellom 700 og 2700 bøker, som de fleste gjør, er det ikke alltid like lett å bli sett og få redaktørers oppmerksomhet. Jeg vil prøve ha full oppmerksomhet på manus, ideer og utvikling av forfatterskap. Å drive skrivekurs er en del av denne jobben. Skrivekurset mitt er allerede i gang og jeg regner med å hente et talent eller to derfra og gjøre forfattere ut av dem.

- Legger du ditt eget forfatterskap på hyllen?

- Nei, men nå skal all min tid gå til å få forlaget på beina og drive det.

- Hvilken litterær profil skal forlaget ha? Du er selv kjent for å dyrke novellen og kortprosaen - er det i dette litterære landskapet du vil lete etter nye talenter?

- Noveller, selvsagt. Romaner. Noe sakprosa også. De siste årenes trend med førstepersonsbaserte oppvekstskildringer må vel få en avløsning en gang? Mitt håp er å kunne løfte blikket over barndom og prøve å finne historier med enda høyere himmel. Fredrik Backman har for eksempel skrevet "En mann ved navn Ove" som handler om en førtidspensjonert pertent med Saab, men som er et fantastisk portrett av  forstads-Sverige. Den type historier trengs også.

Om han ikke slutter som forfatter, slutter Kvalshaug som bokanmelder og kommentator i Aftenposten.

Ny som forlegger er Vidar Kvalshaug ikke. Han har vært redaktør hos Kagge i tre år hvor han skapte suksessene ”Skynd deg å elske” av Laila Lanes/Jan Henry T. Olsen og ”Hel ved” av Lars Mytting. Begge ble store bestselgere.

Kvalshaug Forlag er eget AS som er eid av Vidar Kvalshaug og Juritzen Forlag. I en pressemeldinger sier hovedeier Arve Juritzen at imprintforlag drevet av faglig sterke redaktører er en viktig del av forlagets strategi.

- Målsetningen er å doble omsetning til 100 millioner i løpet av to-tre år. Vi har det siste året lært oss å tjene penger på skjønnlitterær bredde, og faktabøker. Neste år skal vi både klare store topper og interessant bredde. Men viktigst av alt er langsiktig bygging av flere sterke, norske forfatterskap. Derfor er Vidar Kvalshaug 200 prosent rett mann for oss, sier Juritzen, som regner med å lansere flere imprintforlag i løpet av året. 

Krimforfattere for mangfold

Følgende kronikk - co-signert av 50 av mine krimforfatterkolleger - står i dag på trykk i Dagbladet:

Ikke en dråpe blod vil gå til spille i dette innlegget. Ikke et skudd vil bli avfyrt. Ingen skumle seriemordere lurer mellom linjene, ingen sindige etterforskere skjuler seg bak ordene.

            Snart vedtar Stortinget etter alt å dømme bokloven. Etter måneder og år med heftig debatt, vender kulturminister Hadia Tajik og regjeringen tommelen opp. Når politikerne nå gir oss gode rammer for å skrive, utgi og selge bøker, må bokbransjen vise seg tilliten verdig.

            Vi som underskriver dette innlegget, har alle skrevet krimromaner. (Ja, flere av oss har også forsøkt oss i andre litterære sjangere). Noen av oss er privilegerte bestselgerforfattere med bøker i vaklende stabler i bokhandelen – andre er heldige hvis salget bikker tusentallet.

            Felles for oss alle, er vår kjærlighet til litteraturen.

            Med bokloven i ryggen må forfattere, forlag og bokhandlere spørre seg selv: Hva kan vi gjøre for å styrke norsk litteratur?

            Debatten om bokloven har gått over hodene på mange. Den preges av synspunkter på bransjestrukturer og kapitalinteresser. Økonomisk ideologi versus kulturpolitikk. Fastpris og fripris. Hvem eier bokkjedene? Noen er opptatt av utsalgsprisen på nye bøker, noen av e-bokens fremtid, noen av nettsalg, noen av småforlag og uavhengige bokhandlere. Viktige og legitime temaer.

            Men hvem taler litteraturens sak? Hvor ble kulturen av i debatten? Hvem bryr seg om arbeidsvilkårene og økonomien til forfatterne?

            Uten forfattere – ingen bøker. Uten bøker – ingen bokbransje.  

            Vi forfattere er ingen industri. Vi er ingen bransje. Vi er en gruppe vidt forskjellige enkeltindivider som leverer bokbransjens helt uunnværlige råvare.

            Mange forfattere tjener knapt nok penger på bøkene sine. De færreste tjener nok til å leve av forfatterskapet sitt. Noen ganske få er rike.  

            Vi krimforfattere er, som forfattere flest, en uensartet gruppe. Det oppdager du så snart du sammenligner to krimromaner. La oss likevel – som gruppe – få uttrykke vårt ønske om mangfold i norsk litteratur:

            Vi ønsker rammebetingelser som gjør det mulig å skrive og tjene anstendig på bøker innenfor alle sjangre. Krim og lyrikk side om side. Novellesamlinger og episke krøniker. Kortprosa og serier. Tradisjonelle romaner og avtantgardistiske eksperimenttekster.

            Vi forfattere forventer at bokbransjen samvittighetsfullt følger opp alle de kulturpolitiske forpliktelsene som loven legger til rette for.   

            Forlagene må skjerpe innsatsen for hele litteraturen, ikke bare bestselgerne. Ikke et vondt ord om bestselgere. Bestselgerne bidrar til forlagenes økonomi som gjør det mulig å utgi gode bøker som ikke er "lønnsomme". Alle forlag trenger bestselgere.

            Men det må ikke hindre forlagene i å synliggjøre bredden. Iblant kan en mistenke forlagene, både store og små, for å fokuserer så mye på bestselgere og kampanjetitler at de ikke tar seg tid til å gjøre en god jobb for alle de andre bøkene som har krav på vår oppmerksomhet.

            Ikke bare forlagene, men også bokhandlerne må tenke bredde og mangfold. For en forfatter finnes det ikke noe mer forstemmende enn å oppdage at boken en har brukt år på å skrive, ikke finnes i bokhandelen. Den leseren som vet hva han eller hun vil ha, kan bestille den!

            Og hva med alle bøkene vi aldri har hørt om? Vi kan ikke bla i en ukjent bok hvis den ligger på et lager i Oslo.

            Derfor må bokhandlerne knytte seg til bransjens abonnementsordninger og breddesortiment. I klartekst: Flest mulig bøker ut i butikkene!

            Tar dere utfordringen, forlag og bokhandlere?

            Vi krimforfattere er ikke helgener. Bare les bøkene våre! Vi innrømmer gladelig at vi gjerne vil selge mange bøker. Men kjære bokhandlere – det betyr ikke at bare de populære krimtitlene skal ligge og friste på bordet ved kassa. Overrask kundene! Synliggjør de ukjente! En diktsamling! Eller den rare lille romanen som bergtok hele butikkstaben, men som ingen riktig tror er "kommersiell" nok.

            Tenkt bredt, tenk nytt, tenk litteratur! 

            Hvordan skal vi forfattere vise oss boklovens tillit verdig? Svaret er enkelt: Vi skal skrive stadig bedre bøker. Resten er opp til bokbransjen – og leserne. Forfatternes jobb er å skrive fortellingene om Norge og verden. Kanskje er fortellingen full av spenning, mystikk og dramatikk – eller kanskje er den lavmælt, innadvendt og ettertenksom. Vår jobb er å forføre leserne. Med språket som verktøy må vi skape en ny og annerledes virkelighet – og invitere leserne med oss inn i våre fantasiuniverser.

Tom Egeland

Jon Michelet

Asle Skredderberget

Anne Holt

Kurt Aust

Ingvar Ambjørnsen

Jan-Sverre Syvertsen

Eystein Hanssen

Vidar Sundstøl

Stein Morten Lier

Gunnar Staalesen

Anne Cecilie Remen

Thomas Enger

Kjell H. Mære

Kjersti Scheen

Gert Nygårdshaug

Trude Teige

Roar Sørensen

Ken Hansen

Øystein Wiik

Idar Lind

Jørn Lier Horst

Monica Kristensen

Rikard Spets

Vidar H. Andersen

Birger Baug

Ørjan N. Karlsson

Knut Lindh

Roy Jacobsen

Rune Salvesen

Anita Berglund

Kurt Hanssen

Jørgen Gunnerud

Kjell Ola Dahl

Ingrid Berglund

Jorun Thørring

Jørgen Jæger

Fredrik Schmidt Fotland

Frode Granhus

Merete Lütken

Frode Eie Larsen

Jørgen Brekke

Bjørn Bottolvs

Merete Junker

Arne Garvang

Rune Timberlid

Hans Olav Lahlum

Pål Gerhard Olsen

Ulrik Høisæther

Jan-Erik Fjell

Gard Erik Sandbakken

Feil om e-bøker

Rettelsen i Dagbladet kom på trykk dagen etter feilsiteringen.

Hvis noen stusser på uttalelsen min i Dagbladet i dag om e-bøker, ja, så gjør de helt rett. Jeg har derfor bedt om plass til følgende korrigering: 

Feil om
e-bøker

I Dagbladet (lørdag 27. april) siteres jeg på at jeg mener at fastprissystemet har ført til dårlig tilbud og høy pris på e-bøker og at problemet vil fortsette med bokloven. Men dette mener jeg ikke. Resonnementet, ordvalgene og konklusjonen tyder på at en annen persons synspunkter ved en teknisk feil er tillagt meg. Her er mitt syn i et nøtteskall: Bokbransjen står foran krevende utfordringer for å få fart på salget av norske e-bøker. Å få fjernet momsen, å finne et fornuftig prisnivå og å utvikle forbrukervennlig teknologi er tre av dem. 

Tom Egeland

EDIT: Da har jeg fått svar fra Dagbladet. Ved en teknisk glipp er jeg tillagt uttalelsen fra Gunstein Instefjord i Forbrukerrådet. For øvrig mangler et vesentlig "ikke" i uttalelsen min om dumping av bestselgere på supermarkedet - bokloven vil selvsagt sikre at bøker IKKE dumpes.

Bokvideoer

Her er to bokvideoer om "Katakombens hemmelighet" som de flinke folkene i Cynergi har laget på oppdrag for Aschehoug. Den første er en reklamefilm som skal gå på kino før jul (klikk på tekstlenken for å se den): 

http://www.youtube.com/watch?v=hmVqfZp0P4s

Den andre er en artig sammenstilling av inntrykkene til noen unge lesere: 

De usynlige redaktørene

Fra kolofonen i en Juritzen-roman: redaktøren!

Forfatterens navn lyser opp både på forsiden og tittelsiden. I kolofonen får vi vite at boken er trykt på 70 grams Holmen Book Cream-papir 1,8, at den er satt i 10,5/11 Garamond hos Type-It og trykt hos GGP Media GmbH i Tyskland. Men én viktig person glimrer nesten alltid med sitt fravær: redaktøren. Hvorfor er det slik?

Som forfattere er selvsagt du og jeg ansvarlige for bøkene våre. Men med hånden på hjertet: Hvor mye bedre er ikke bøkene våre blitt takket være grundige redaktører som yter motstand der det trengs? Redaktører som vekselvis gir ris og ros - og som påtaler svakheter, løfter frem det som er bra og gir oss råd om hva vi bør jobbe grundigere med.


Likevel aner de færreste hvem som er redaktør for en skjønnlitterær bok. Hvorfor? Fortjener de ikke å dele litt av æren med forfatteren? Og ta sin del av ansvaret, for den saks skyld. I de fleste andre medier blir redaktørene navngitt.

Så hvorfor blir ikke den skjønnlitterære redaktøren nevnt i 8 punkt på kolofonsiden - sammen med papirkvaliteten, skriftopplysninger og trykkeri?

Kari Spjældnes i Aschehoug

- Det er en lang tradisjon for at den innsatsen (og merverdien) som forlaget bidrar med i prosessen fram mot ferdig bok, ikke synliggjøres, forklarer Kari J. Spjældnes, forlagsdirektør for skjønnlitteratur i Aschehoug. - Det redaksjonelle arbeidet er en sak mellom forfatteren og hennes/hans redaktør, ofte også mellom forfatteren og flere redaksjonelle krefter i forlaget. For offentligheten er den vesentlige avsenderinformasjonen forfatternavn og forlag. Det forplikter å være utgiver, forlagsnavnet skal stå som garantist for kvalitet. Det er en kjensgjerning at selv det beste og mest omfattende redaksjonelle arbeidet er – og skal være - usynlig idet boken foreligger.

Kari Marstein i Gyldendal

- Det har i hvert fall sine historiske årsaker, istemmer Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. - Det er ikke vanlig skikk å oppgi redaktøren, og derfor gjør vi det ikke. Det innebærer med andre ord at det ikke har vært spesielt presserende spørsmål vi har følt vi har måttet ta stilling til. Når det er sagt: Boka er forfatterens verk, alltid. Ja, samarbeidet mellom forfatter og redaktør kan fungere mer eller mindre godt, men æren og ansvaret vil og skal alltid ligge hos forfatteren.

Anne Fløtaker, forlagssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, er enig med Spjældnes og Marstein: - Disse spørsmålene kommer jo opp fra tid til annen - ofte, tror jeg, på grunn av den engelske/amerikanske-skikken med å takke alle fra bestemor til redaktøren i et eget kapittel (blir det jo nesten) … Hvorfor vi ikke navngir redaktørene – tja, sedvane og tradisjon vil jeg tippe. Vi har aldri følt at dette er informasjon som leserne har etterspurt. Ansvaret for utgivelsen ligger hos forlaget, både ære og eventuell vanære, ansvaret og ære/vanære for det litterære innholdet ligger hos forfatteren.

Juritzen navngir

Men ikke alle forleggere er enige i at redaktørens navn ikke hører hjemme på kolofonsiden. Bare bla opp i en Juritzen-bok:

Arve Juritzen i ... Juritzen

- Vi har kreditert redaktørene våre på kolofonsiden i et drøyt år, sier forlegger Arve Juritzen i Juritzen Forlag. - Både skjønn- og faktaredaktører. For meg er dette en selvfølge, og vi burde gjort det fra vi etablerte forlaget. Jeg er usikker på om leserne bryr seg så mye om dette, men for fagmiljøet er det langt viktigere enn å opplyse papirkvaliteten, det skjønner jeg ikke helt hvorfor vi driver med. De fleste bøker hadde jo ikke blitt utgitt uten redaktørens innsats, så æres den som æres bør! sier Arve Juritzen.

Er papiret viktigere?

- Er det ikke viktigere for leseren å få vite hvem redaktøren er enn hva slags papir romanen er trykt på, Kari Spjældnes?

- Jeg er enig i at redaktøren er viktigere for den ferdige boken enn papiret den er trykt på. Samtidig kommer altså forlagsnavnet alltid mye tydeligere fram enn benevnelsen av papir i kolofon, dvs. det viktigste kommer faktisk fram. Redaktøren fortjener stor ros, og jeg håper at vi i Aschehoug også er flinke til å synliggjøre det – internt. Forfatteren skal få være alene om å motta æren for sitt verk. Hvis det blir dårlig kritikk, er det forlaget som enhet som møter den og støtter opp om utgivelsen. Dette gjenspeiles jo også i normalkontraktene, forfatteren inngår avtale med et forlag og ikke med en enkelt redaktør. Om det oppstår juridisk tvist i forbindelse med en utgivelse, er det forlaget – til syvende og sist ved øverste leder – som står sammen med forfatter i retten.

- Jo, det kan du si! istemmer Kari Marstein. - Her er det igjen skikk og bruk: Kolofonen har tradisjonelt inneholdt disse tekniske opplysningene om boka. Og trykkeri er vi visst lovpålagt å oppgi?

Ære - og ansvar

- Bør ikke redaktøren - som i mange tilfeller er svært viktig for det litterære resultatet - få sin del av æren? Og ansvaret - i de tilfellene forlaget har gjort en dårlig redaksjonell jobb?

- Det er ikke slik vi ser vår rolle, sier Kari Marstein. - Så tror jeg både du og jeg og mange som leser dette vet at det ikke alltid er de "beste" bøkene som har fordret den sterkeste redaktørinnsatsen - og heller ikke omvendt? Æren og ansvaret ligger hos forfatteren, og det tror jeg er viktig. Det forringer ikke forfatterens autonomi at hun inngår i en sammenheng og mottar innspill og impulser.

- Ser dere fordeler ved å navngi redaktøren?

- Når alt over er sagt: ja, sier Kari Spjældnes. - Det viktigste argumentet for å navngi redaktøren er at vi dermed synliggjør redaktørens rolle og det vesentlige bidraget redaktøren yter. Det er i seg selv et sterkt argument, kanskje enda mer nå enn for noen tiår siden, fordi det personlige avtrykket står så sentralt i vår tid. Et annet argument for å oppgi redaktøren er at det kan gjøre det lettere for potensielle debutanter å finne fram til riktig redaktør – og dermed forlag.

Kari Marstein er noe nølende: - Njaaei. Hvilke skulle det være? At redaktøren jobber hardere hvis hun vet hun kan bli uthengt/rost offentlig? De redaktørene jeg kjenner motiveres av forholdet til forfatteren, til boka, og til litteraturen. Ikke muligheten for berømmelse eller faren for uthenging.

Anne Fløtaker i Cappelen Damm

- Jeg ser hverken spesielle fordeler eller ulemper ved å navngi redaktøren, sier Anne Fløtaker. - Men jeg syns det er viktig at det er forfatteren som skaper litteraturen, ikke redaktøren, uansett hvor fruktbart samarbeidet måtte være.

Yay! 6-er i VG!

Jeg har utgitt 12 bøker, men mottakelsen er like spennende hver gang. Noen forfattere reiser vekk og orker ikke lese anmeldelsene. Selv er jeg både spent og nysgjerrig. Jeg har fått alt fra lunkne 3-ere til panegyriske 6-ere opp gjennom årene.

Deilig var det derfor å åpne VG i dag og lese at min første spenningsroman for ungdom, "Katakombens hemmelighet", får en skinnende blank 6-er.

Da må det være lov å koste på seg et aldri så lite yay!

Under tittelen "Fulltreffer for ungdom" skriver anmelder Frid Feyling:

"Tom Egeland har skrevet mange spenningsromaner for voksne med tema hentet fra arkeologi, historie og tolkning av historie og tegn. Når han nå benytter samme tematikken i en spenningsmettet bok for ungdom, er resultatet svært vellykket. (...) Egeland lar sin unge helt reflektere over livets små og store mysterier. Hva som skjer etter døden og hva tid egentlig betyr utfordrer Roberts virkelighetsoppfatning. (...) Egelands kunnskap om historiske hendelser og sikre sans for dramatikk tilfører noe nytt til ungdomslitteraturen. «Katakombens hemmelighet» går garantert rett hjem hos unge lesere."

Mange spør meg om hvor gammel man må være for å ha glede av boken. Tja, si det. Forlagets målgruppe er 12-16, men selv tenker jeg ikke så bokstavelig. Jeg tenker som så at en oppegående 10-åring kan lese den - og at de voksne leserne mine som liker Bjørn Beltø-bøkene, også kan lese den.

Den er i salg nå og er å få som papirbok, e-bok og lydbok.