fredag 25. juni 2010

Ferdig!

Vemodig, men sant: "Fedrenes løgner" er ferdig. Nå har jeg sendt 3.-korrekturen avgårde. Lykke til i livet, bok!

Her er et par bilder fra opptakene til en av to tv-reklamer som skal gå utover høsten. Jeg gestalter romanens hovedperson, Victor Scott i 1970, derav hippieklærne og pilotsolbrillene. Regissør og fotograf er Petter Askø Næss fra filmselskapet Cynergi.



(Foto: Marie Helene Grønneng/Cynergi).  



fredag 11. juni 2010

Sofies umenneskelige valg



"Sofies valg" - eller "Sophie's Choice" på originalspråket - er basert på William Styrons fremragende roman. Da Den norske Bokklubben nylig utfordret meg til å bli gjesteredaktør og anbefale en roman for deres medlemmer, var det nettopp "Sofies valg" som ble mitt valg.

Her er min anbefaling for Bokklubben:




Gripende. Rystende. Tragisk. Medrivende.  "Sofies valg" av William Styron er en roman som gir deg alt fra de mest umenneskelige lidelser og den dypeste sorg til den ubehjelpelige forelskelse og erotiske løssluppenhet. Og – tro det eller ei – masse humor. Et verk som spenner over hele det menneskelige register av mangslungne følelser.



Konsentrasjonsleiren Auschwitz, april 1943:
            Du er redd. Toget har nettopp stanset. Du tumler ut på perrongen sammen med de to barna dine og tusenvis av krigsfanger. Soldater, hunder, skarpe kommandorop. De nyankomne blir sortert. Noen er sterke nok til å bli satt i arbeid. Noen sendes rett i døden.
            Det er da du får valget. Det umenneskelige, umulige valget.
            En nazist utfordrer deg: Ett av barna dine skal få leve. Ett må dø. Du kan selv få velge. Klarer du ikke å velge, sendes begge barna i døden.



            Det er dette som er Sofies valg.
            Sofies umulige, grusomme valg.
            Et valg hun er nødt til å treffe for å redde ett av barna. Et valg som ødelegger henne som menneske.

New York City, sommeren 1947:
            Den unge forfatterspiren Stingo – romanens forteller – strever med å skrive sin debutroman. 22-åringen har nettopp fått jobb som underredaktør hos McGraw-Hill & Company (der han presterer å refusere Thor Heyerdahls "Kon-Tiki") og har funnet seg en billig leilighet i Brooklyn.
            To av naboene i leiegården heter Nathan og Sofie. Et underlig par. De krangler og elsker like høylydt. Unge Stingo trekkes, frivillig og motvillig, inn i deres gravitasjonsfelt. Hvem er de egentlig? Det er ikke godt å si. Hva er deres historie?   



            Ikke overraskende blir sprengkåte Stingo tiltrukket av den vakre og sensuelle Sofie. En polsk-katolsk innvandrer. Som lyttende og engasjert venn vinner han Sofies tillit. Han blir hennes sjelesørger. Hun forteller Stingo om livet hjemme i Polen, der faren og ektemannen ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire.
            Stingo aner at hun skjuler noe mer – noe hun ikke makter å røpe.   


            Også Nathan rommer mørke, mystiske trekk. Sympatisk og varm i det ene øyeblikket, en rabiat villmann i det neste. En psykopat? Utvilsomt voldelig og farlig. Så hvorfor elsker Sofie denne mannen?
            Stingo er både forvirret og sjalu.
            Sjalu er også Nathan. Han beskylder Sofie for å være utro. En dag ender en krangel med at han nesten tar livet av henne. Sofie og Stingo tvinges til å flykte – til en peanøttfarm som Stingos far har arvet.
            Det er her Stingos drøm går i oppfyllelse: Endelig får han elske med Sofie.
            Og det er her Sofie for første gang forteller om redselsopplevelsen – da hun ble tvunget til å velge om Jan eller Eva skulle få leve.
            Sofies valg …



Filmsuksess

Mange forbinder "Sofies valg" med Alan J. Pakulas film fra 1982. Men romanen står slett ikke tilbake for filmen. Tvert imot.  
            Kuriøst nok hadde William Styron Hollywood-divaen Ursula Andress (t.v.) i tankene som Sofie. Heldigvis klarte Meryl Streep å overtale Pakula om at hun var rett kvinne.  Streep vant fortjent Oscar for sitt gripende portrett av Sofie, og et fagblad kåret hennes innsats i filmen til en av tidenes flotteste filmprestasjoner. Redselsscenen der hun blir tvunget til å velge mellom barna sine – Jan eller Eva – var så følelsesladet at hun kun maktet å spille den én eneste gang. Som mor ble hun så grepet at hun rett og slett nektet å gjøre flere opptak.
            Romanen rommer mange dybder som filmen ikke kan fange opp. Humoren og selvironien til forfatterspiren Stingo gjør at latteren sitter like løst som tårene. Stingos forelskelse i Sofie – hans erotiske besettelse – er vart og mesterlig skildret.
            Dette er en bok du nødig legger fra deg.    



William Styron

William Styron (1925–2006) er en typisk sydstatsforfatter. Han vokste opp i Virginia, med besteforeldre som holdt slaver. Selv var han politisk liberal. Oppveksten i de amerikanske sydstatene – i skjæringspunktet mellom den gamle og den nye tid og de ulike idealene – preget hans livsanskuelse og forfatterskap.
            Styrons store forbilde var en annen sydstatsforfatter, nobelprisvinneren William Faulkner. Mange lesere finner litterære ekkoer fra Faulkner i Styrons litteratur. For mange vil nok Styrons bøker fremstå som "enklere" å lese enn Faulkners.  
            Da Styron som 25-åring debuterte med "Lie Down in Darkness" (1951), ble den en litterær sensasjon. "Nat Turners bekjennelser" (1967) – om det første slaveopprøret i USAs historie – ansporet en heftig samfunnsdebatt om slaveri, litteratur og om en hvit forfatter kunne tegne et korrekt bilde av en farget slaves tanker og holdninger. Også "Sofies valg" (1979) var kontroversiell – blant annet fordi Styron lot sin hovedperson være en ikke-jødisk konsentrasjonsleirfange.

            Like fullt er omdiskuterte "Nat Turners bekjennelser" og "Sofies valg" to av Styrons mest populære og bestselgende romaner.
            Som sin far slet Styron med depresjoner, et tema han skrev om i "Darkness Visible" (1990). Allerede i "Lie Down in Darkness" – og gjennom hans samlede forfatterskap – er menneskets skjøre nerver en klangbunn. 
            Styron vant en lang rekke litterære priser, som Pulitzerprisen, National Book Award, National Medal of Arts, Rome Prize og den franske Prix mondial Cino Del Duca. Men først og fremst har William Styron – fortjent – vunnet lesernes gunst som en språklig virtuos og en Forteller med stor F. 



Et litterært mesterverk

Noen bøker slipper aldri tak i deg. "Sofies valg" er en slik bok. Over tjue år er gått siden jeg leste den for første gang. Den dag i dag husker jeg hvor grepet jeg ble – ikke bare av historien og menneskeskildringene, men også av Styrons uforlignelige språk.
            "Sofies valg" er et litterært mesterverk du kan vende tilbake til om og om igjen. Tragedie og humor side om side med kjærlighet og erotikk. På meg har den gjort et uutslettelig inntrykk. Vakker og rystende. Sart og brutal. Poetisk og rå.
            "Sofies valg" har alt en storslått roman skal romme mellom sine to permer.   




Bokklubbens omtale av "Fedrenes løgner"

Her er Turid Birkelands omtale av "Fedrenes løgner" for Bokklubben Nye Bøker:

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5225965

mandag 7. juni 2010

Om "Fedrenes løgner": Stil og stemme


En roman skal først og fremst føles. Oppleves. Inntas. Derfor er det med en viss nøling og risiko jeg skriver om tilblivelsen av "Fedrenes løgner". Tidligere har jeg blogget om alt arbeidet som lå bak "Paktens voktere" (2007). Alt i alt ble det et skrivekurs i miniatyr. I et innlegg på denne bloggen i februar - første gang publisert på Forfatterbloggen i 2008 - skrev jeg generelt om stil og stemme. I dette innlegget går jeg mer konkret til verks. Fra min side er dette et forsøk på å åpne opp skriveprosessen - og å vise litt av den teknikk, mekanikk og det håndverk som ligger bak en roman (vel, iallfall mine romaner). I tillegg kommer en mer metafysisk dimensjon - det man lett pompøst kan kalle det kunstneriske, det kreative, det intuitive - som ikke like lett lar seg beskrive.

Flere blogginnlegg om boken her:

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html
http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/coverstory.html
http://tomegeland.blogspot.com/2010/06/fedrenes-lgner-hovedbok-i-bokklubben.html

"Fedrenes løgner" er en roman om fire generasjoner menn:

Fortelleren heter Victor Scott (f. 1940). Hoveddelen av historien skriver Victor på sin reiseskrivemaskin (en Remington Streamliner) fra juni til september 1970 - mens han ferdes fra Grovøya i Nord-Norge via Oslo til Theraz (Hellas), Madeira, Barbados og det sørlige Stillehav. Victor er en lett desillusjonert post-hippe, full av seg selv, en langhåret døgenikt og hedonist.



Victor skriver livshistoriene til sin far, Carl Christian Scott, farfar William Scott og oldefar Alexander Scott.

Carl Christian Scott (f. 1912) var en meteorolog og klimatolog som forsvant i Vestisen under et forskningstokt i 1950. Å miste sin far til isen var et livstraume for Victor. Hele hans liv og tenkesett er preget av at faren ble borte:  

FAR FORSVANT I ISEN det året jeg fylte ti. Det lyder så dramatisk. Forsvant i isen … Jeg antok at han hadde frosset i hjel. Hvis han da ikke var blitt spist av en isbjørn. Å fryse i hjel er ingen ærerik død. Eller å bli spist av en isbjørn. Likevel var jeg, på tiåringers vis, morbid opptatt av akkurat hvordan han døde. Jeg husker de endeløse timene, de trøstesløse dagene; mor gikk frem og tilbake i stuen og kjederøkte og ventet på en telefon som aldri kom. Selv sluttet jeg aldri å vente. Lojalt voktet jeg en stadig svakere flamme av håp om at en ringende telefon kunne bære bud om at far var kommet til rette – et mirakel! ja visst, men det skjedde tross alt med min oldefar, Alexander Scott, den skipbrudne som plutselig en dag sto i oldemors entré på Grovøya, et radmagert gespenst med langt hår og tang i skjegget og Stillehavets saltvann skvulpende i sjømannsblikket og som med sin oppstandelse tjue år etter grunnstøtingen sendte oldemor rett i dørken.

William Scott (f. 1878) er en bauta i norsk historie. Ikke bare fikk han nobelprisen i litteratur i 1935 - han døde som krigshelt i 1941. Se for deg Hamsuns litterære kraft og Nordahl Griegs heltemot, så har du en idé om William Scotts status i Norge:


Alltid skrev han. Om aftenen, når han kom hjem fra studiene og burde ha hengitt seg til filosofenes tekster, satte han seg til ved hybelens ene bord – han kalte det vekselvis kjøkkenbordet, spisebordet og stuebordet avhengig av når på døgnet det var – med en blyantstump og en bunke med blanke, stive ark. Og så skrev han. Hvor mange tusen sider hadde han samlet? De kunne allerede fylle et bibliotek. Men problemet var dette: Han ble aldri fornøyd. Når en tekst var ferdig, så han straks hvordan den kunne forbedres, og så ga han seg til å skrive den en gang til. Men når han senere tok den omarbeidete versjonen frem og leste den som for første gang, så han igjen nye svakheter og brister som måtte rettes opp. Aldri viste han sine manuskripter til noen. De var for uferdige. Men han samlet på dem, og flikket på dem, og stelte med dem som var de spirene til en skog som en gang i fremtiden skulle vokse seg stor og rank og frodig.

Alexander Scott (f. 1850) var en naturvitenskapsmann som søkte å forene Charles Darwins teori om artens opprinnelse med sin dyptfølte tro på Gud. Under en ekspedisjon i Darwins kjølvann grunnstøter de i det sørlige Stillehav, og Alexander Scott tilbringer de neste tjue årene på en øde øy - en norsk Robinson Crusoe:


De døde drev i land i skumringen. 
De blåflekkete, bleke ansiktene var allerede svulne og forvrengte, men gjennom dødsgrimasene gjenkjente Alexander sine skipskamerater, i døden uten rang: kapteinen side om side med matrosen, båtsmannen under en dekksgutt, og ute i vannskorpen fløt styrmannen, stuerten og legen. De hadde allerede begynt å lukte. En armada av lik som tålmodig hadde ventet ute i lagunen og omsider besluttet å ta seg opp på landjorden. De stirret på ham med sine vasstrukne øyne, gjennom grå hinner, og det var som om hver og en ville si ham noe, ville at han skulle legge øret inntil de oppsvulmede leppene og lytte til deres hvisken; jeg er, tenkte Alexander forferdet, i ferd med å gå fra forstanden! 


Det er disse tre vidt forskjellige skjebnene Victor skriver om i sin bok.


Historiene til Carl Christian, William og Alexander skildes i tre svært ulike språkleier. For ikke å snakke om måten lett kyniske og arrogante Victor skriver om seg selv:

OK. JEG SKAL SI DET SOM DET ER. Jeg hadde ikke peiling på hva hun het. Ikke at det betydde all verden. Men likevel. Jeg tror hun het Kristin. Men jeg er ikke sikker. Søt skreppe, sexy, pen på en rufsete måte. Langt hår. Trange jeans. Små pupper. Men prima rumpe. Virkelig! Hun må ha vært rundt tjue. Jævla fin. Det skal hun ha. Nok om det. Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløst stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden fra den kvelden. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem til meg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin. 

"Fars historie" - livshistorien til Carl Christian Scott - er den første Victor skriver. Den består i all hovedsak av farens egen beskrivelse (i dagbokform) av hva som skjedde da han forsvant (i tjue dager flyter han avgårde på et isflak før han hiver "flaskeposten" med sin egen logg på havet - en logg som kommer til rette i 1970 og som er romanens utgangspunkt):



Natten er sølvskimrende. Lyset er til å ta på. Slik føles det, slik ser det ut. Den kaldbleke midnattssolen lyser opp havet og det uendelige arkipel av isflak og isfjell som omgir oss. Jeg får ikke sove. Derfor skriver jeg litt. Det er få lyder her oppe. Jo da. Isens bruddflater som gnager mot hverandre. Vinden. Krykkjene. Selene. Bjeffene fra polarrevene. De fjerne, skremmende brølene fra isbjørnene. Men lydene er sjeldne. Overraskende. Den lyden vi hører mest av alt, utover vinden og bølgene, er lyden av isflaket som sprekker opp og gnisser mot seg selv. En blir vant til det meste. 

Innimellom farens loggføringer skriver Victor om sin far og hans oppvekst og liv. Jeg ville at denne delen av teksten skulle være preget av at Victor dels er en søkende skribent på leting etter sin egen litterære stemme, dels at han har like mange spørsmål som svar om sin far:






Tonene klang så skjørt i den stille polarnatten.
   Carl Christian Scott la blyanten til side. Han skrev alltid med blyant. Blekk frøs så lett til i disse temperaturene. Han lukket den linjerte skriveboken. Han hadde snittet hull i votten, slik at han kunne stikke ut tommelen og pekefingeren og gripe om blyanten.
*
Blant Carl Christians mange barndomsminner er dette:
   Det er sommer, det må ha vært i juli, eller kanskje tidlig i august, heten er klam. Han er sju–åtte år. Ved vinduet, i det metalliske motlyset fra ettermiddagssolen, i en sky av pollen og støv og fluer, sitter Carl Christians pappa. William. Forfatteren. Det er ennå mange år til Williams litterære gjennombrudd, han er fortsatt dosent ved universitetet. Hver eneste kveld, i hvert eneste ledige øyeblikk, i helger, i ferier, sitter han og håndskriver sine manuskripter. Dette er noen år før han kjøper seg en skrivemaskin av merket Remington.
Alltid skrev han. Når han skrev, fikk han et annet ansiktsuttrykk, som om han ikke lenger var Carl Christians pappa, men en annen mann: en sint og farlig mann som klorte ned ord i blod. 




"Farfars historie" har et helt annet preg. Dels tilstreber Victor en annen stemme - en som iallfall kan minne om farfarens egen litterære stil - dels har Victor mye mer stoff å basere denne teksten på (ikke bare de to ruvende biografiene som er skrevet om William Scott, men også store mengder brev, dagbøker og notater - samt farfarens romaner "Hovmod og begjær", "Svikere og løgnere" og "Brødrenes synder"):



Pappa var den sterkeste mannen på hele Grovøya, kanskje i hele landsdelen. Det hadde mamma sagt. Han var både vitenskapsmann og sjømann, og han hadde reist ut på de store havene, langt bakenfor horisonten, helt til verdens ende, der solen var mye nærmere enn her og der menneskene var svarte i huden og spiste hverandre. Der hadde skipet til pappa gått ned. Med mann og mus, sa mamma. Ingen visste hvordan det var gått til. Ikke engang mamma, som visste alt. Selv funderte han mye på dette med musene. 
   William trodde kanskje skipet var tatt av kraken, siden de aldri ville snakke om det, eller en kjempeblekksprut, eller kanskje en hval. Men én ting visste han: Pappa hadde kjempet tappert til det siste, han hadde stukket sjøuhyret med sin lanse og blitt slynget hundrevis av meter gjennom luften, og han hadde svømt tilbake og kjempet videre, helt til det ikke var mer liv igjen i ham og skipet var knust til pinneved som lå og skvulpet og fløt i bølgene sammen med de døde sjømennene, og fra den dag av var pappa en sjøengel. Vårherre hadde latt ham få leve videre som erkeengel av Guds nåde, og nå var pappa en stor og mektig engel, en hersker av de sju hav.
   Vennene hans hadde fedre av kjøtt og blod. De fleste var fiskere. Et par var handelsmenn, én var bonde. Men ingen hadde en pappa som var en havengel.    



"Oldefars historie" - om Alexander Scotts tjue år på en øde øy - trenger et annet språk. Uten at jeg sier det med så mye som et ord i romanen, ser jeg for meg at Victor frekt og freidig har kopiert deler av den boken oldefar Alexander skrev da han kom tilbake til Norge i 1900: "Øya ved verdens ende":


Om morgenen, i grålysningen, pleide han å rusle ned på stranden for å se havet våkne. Å, dette endeløse havet. Han satt på den samme steinen hver eneste morgen, en flat, kritthvit stein, han satt med føttene i den varme sanden og speidet mot horisonten. Ingen seil. Solen skimret, flat og blank, i gryningsdisen. Stenk av sølv i luften. Han likte å sitte slik og sile sanden mellom tærne, han nøt den kilende følelsen av sandkorn mot huden. Havet pustet. Langsomme, jevne åndedrag. Han lukket øynene og lyttet til havet; vindene fra fjerne kyster, suset fra brenningene ute ved revet. Et par ganger hadde han sett furene fra havskilpadder i sanden. Men det var lenge siden nå. Hver gang han hevet blikket og skuet utover havet, tenkte han: Herre, la meg se et seil, amen. Men aldri så han noe seil.    

Tilbake til Victor:




Da vi hadde drukket opp ølet, viste hun meg Bridgetown. Barer. Dansesteder. Bridgetown luktet av krydder og dop. Her skulle du vel ha vært, Nina. I en sidegate kjøpte jeg tjue gram gress av en pusher som Chechelle kjente. Skummel fyr. Han så ut som den onde tvillingbroren til resepsjonisten på hotellet. Han prøvde å selge meg meskalin som han påsto var av finfin peyote. Chechelle trakk meg med videre inn i den hete, klamme natten. De er ikke amerikanske, sa jeg til henne. Hvem? spurte hun. Led Zeppelin, de er ikke amerikanske, de er engelske. Utenfor en bar i King Street delte vi en joint. Prima vare. Chechelle ble fnisete og ville kline. Vi danset i duften av søt svette og parfyme. Rundt oss vevde musikken seg inn i mørket. The Wailers. Rocksteady. The Doors. The Who. Steel drums. Rytmer i natten. Senere ble hun med meg opp på rommet. Lett å overtale. Hun var temmelig vill av seg. Virkelig. Jeg likte det. Hun fortalte at hun var sytten. Det var som faen. I det tropiske mørket skimret kroppen hennes som svart fløyel. Jeg fikk ikke nok av henne. Etter en stund sovnet vi begge to. Sammenfiltret. Svette. Da hun vekket meg, var klokken nesten tre. Hun hadde kledd på seg. Hun sa hun måtte gå. Kan vi sees igjen? spurte jeg. Kanskje, sa hun med en sjenert latter. Hun var så søt. Takk for i kveld, hvisket jeg med tilgjort ømhet. Jeg er god på tilgjort ømhet. Chechelle nølte. Hun ble stående og vri på seg i den trange sommerkjolen.
   Skulle du ikke gå?
   Jo –
   Chechelle var stiftet fast i tussmørket. Jeg begynte å le da jeg skjønte hva som holdt henne tilbake. Penger. Hun ville ha penger. Jeg som trodde vi hadde funnet tonen. Hun fikk det hun ba om, det var ikke all verden, og strøk på dør. Jeg veltet meg over på siden og sov videre.


Leserne av boken vil kanskje ikke reflektere et øyeblikk over disse ulike stilnivåene. Det er bare fint. En roman skal oppleves og føles - ikke analyseres. Men bak ethvert kapittel ligger en tanke, en plan, et grep. Det er denne lille fliken jeg forsøker å løfte på i denne bloggen.  


Bokens Facebook-gruppe: 
http://www.facebook.com/home.php?sk=app_2915120374#!/group.php?gid=300475761243&ref=mf

tirsdag 1. juni 2010

"Fedrenes løgner" hovedbok i Bokklubben Nye Bøker

Det skjer mye spennende med  Fedrenes løgner i disse dager. Lanseringsdatoen var opprinnelig 9. september, men ble så forskjøvet til primo august og nå inn i juli. Grunnen er hyggelig nok: Bokklubben Nye Bøker har antatt romanen som hovedbok og har satt 31. juli som dato.

Dermed får Fedrenes løgner på sett og vis æren av å åpne årets bokhøst. Jeg har aldri vært utgitt i Nye Bøker før, så derfor er det ekstra stas.

Nyheten presenteres i dagens VG:



Også Bestselgerklubben - Tanum-bokklubber - har antatt boken som hovedbok i oktober.

Lydbokforlaget går i disse dager i gang med innspillingen av lydboken. Hilde Nyeggen Martinsen blir produsent. Christoffer Staib blir hovedinnleser (på grunn av romanens ulike tidsplan blir det flere innlesere).

Libris-kjeden har boken som såkalt hovedbok i august, hvilket blant annet betyr at boken tilbys alle deres medlemmer med rabatt og at den får prominent plassering i 123 butikker. En egen bokfilm vil bli vist på flatskjerm i 85 butikker, samt på nett, og en reklamefilm for boken vil bli vist på TV 2, TvNorge, TV3, TV 2 Zebra, Fem og Viasat i to uker

Også forlaget mitt, Aschehoug, slår på stortrommen. De lanserer boken blant annet med tv-reklamer på TV 2.

En kan bli mo i knærne av mindre ...

Men alt dette handler i bunn og grunn om salg, lansering, distribusjon, markedsføring. Viktig nok. Men mitt hovedfokus er og blir innhold.  

De siste ukene har jeg lest korrektur. En blir litt sånn i øya av å lese korrektur:


Strengt tatt er det en profesjonell korrekturleser som har ansvaret for korrekturen. Men også forfatteren må gjennomgå teksten. Og jeg leter ikke bare etter trykkfeil, men også etter logiske feil og stilistiske svakheter. Og typografiske underfundigheter. Her er ett eksempel - av en eller annen grunn har ordet "jeg" forsvunnet og neste linje oppfattes som nytt avsnitt:

 
Under ser du et typisk eksempel på en stilistisk endring. En skulle tro at en har "sett alt" når en har gjennomgått teksten hundrevis av ganger på pc og deretter som utskrift. Men når en leser teksten som bok - slik den vil fremstå typografisk i den trykte boken - oppdager man en uendelighet av detaljer som man vil rette på. Et ord som klinger bedre. En replikk som mangler. For ikke å snakke om en replikk for mye.

Og ikke minst: En svakhet i språkets rytme og musikalitet.

Prologen føres i pennen av en døende, gammel mann som minnes sommeren 1970 og kvinnen som forlot ham. Opprinnelig lød en av setningene slik:
Jeg ser for meg at døren går opp og at det er du som står der, i lysskjæret fra vinduet. Du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og du henger kåpen fra deg og setter deg på stolen og tar hånden din i min. 


Ved å stryke litt i teksten, blir den nye setningen seende slik ut - som jeg synes flyter bedre:

Jeg ser for meg at døren går opp og at du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og henger kåpen fra deg og setter deg på stolen og tar hånden din i min. 

Når du sitter slik og leser - nitid, ikke nitidig - er det ikke grenser for hvor mye du stusser på. Jeg fører lister som jeg i ettertid sammenholder med manus og oppslagsverk. Dette er én av flere lister:  

Noen eksempler: Jeg har en tendens til å skrive "han satt og ---". Veldig ofte kan jeg stryke "satt og" og nøye meg med det han, eh, satt og gjorde. Hva med ord som smilte, humret, skakket på hodet, stanset, nølte og så videre. Alle har vi ord, fraser og formuleringer som blir usynlige for oss, men som kan lyse opp på siden fordi de gjentas til det kjedsommelige. (Karl Ove Knausgård skriver "likesom" på annenhver side - et ord jeg er overbevist om både gode Knaus og hans redaktør er blitt blinde for).

Hvor konsekvent skriver jeg? Blander jeg lagde/laget, bukten/bukta, hugge/hogge, vevde/vevet, skadd/skadet, deltager/deltaker? Skriver jeg "cognac", men "sjampagne"? (Svar: Nei). Ja, skal punktumet på utsiden eller innsiden av parentesen i forrige setning? Vil et navn som slutter på x ha s eller apostrof i genitiv? (Svar: Apostrof). Jeg skriver "i grunn" - korrekturleseren vil at det skal hete "i grunnen" (som er riktig).

Basert på listene jeg skriver for meg selv, søker jeg gjennom manus på jakt etter inkonsekvent eller feil ordbruk.

Og så er det alle de logiske tingene. Var det i 1877 eller 1878 at oldefar seilte avgård med "Isaac Newton" av Southampton? Hvor gammel var han i 1900? Hvis oldemor Isabelle ble født i 1861 og giftet seg i 1877 - hvor gammel var hun egentlig da bryllupet sto? Når på året ble hun født? Når på året sto bryllupet? Når het Oslo Christiania og Kristiania?

Og når romanens forteller - Victor Scott (30) - skriver på reiseskrivemaskin, hvilke modeller hadde han til rådighet i 1970? Fantes mikrobølgeovner i 1970? (Svar: Ja). Hvilke hitlåter lyttet man til sommeren 1970? Mungo Jerrys "In the Summertime", selvsagt. Men mange flere også.

Victor er en svoren tilbeder av hasj. Rev. Joint. Bønne. Men kunne han omtale hasj som tjall i 1970? Nei, svarer de fleste, tjall kom først i bruk et godt stykke ut på 70-tallet (som forøvrig skal skrives slik - ikke '70-tallet eller -70-tallet). Men stopp en hal (ikke "stopp en halv"). Takket være gode hjelpere - blant annet min danske oversetter - fikk jeg oppsporet en henvisning til tjall i København allerede i 1967. Så ved å legge inn en bisetning om at Victor liker seg i Køben, har jeg sannsynliggjort hvorfor han i 1970 kan omtale hasj som tjall. (Jeg gjetter likevel at en eller annen ekshasjrøykende anmelder vil innvende at tjall er en anakronisme).  

I en scene lar jeg 15 år gamle Victor lytte til "Mannish Boy" med Muddy Waters. Året var 1955. Jeg trodde jeg var på trygg grunn. Låten ble innspilt samme år. Men dette var lenge før fildelingens tid. Min årvåkne redaktør, Øyvind Pharo, forøvrig en av landets fremste blueseksperter, innvendte at det var lite sannsynlig at Victor hadde fått tak i akkurat denne platen så tidlig som 1955. Den var rett og slett ikke i salg i Norge. Så da valgte vi "Rock Around the Clock" i stedet.


En roman som Fedrenes løgner - 500 sider lang og inneholdende fire livshistorier som spenner over hundre år - er full av slike fallgruber. Mange, mange har vi oppdaget. Det skumle er å tenke over hva vi ikke har oppdaget ... I Lucifers evangelium rettet jeg korrekturfeil helt inn i 5.-opplaget!

Mer forhåndsstoff om boken i blogginnlegg om ikke så lenge!

Bli gjerne med i romanens Facebookgruppe:
http://www.facebook.com/group.php?gid=300475761243&ref=mf