søndag 18. april 2010

Ny roman: "Fedrenes løgner"














Se bildet i full størrelse
Far forsvant i isen det året jeg fylte ti. Det lyder så dramatisk. Forsvant i isen … Jeg antok at han hadde frosset i hjel. Hvis han da ikke var blitt spist av en isbjørn. Å fryse i hjel er ingen ærerik død. Eller å bli spist av en isbjørn. Likevel var jeg, på tiåringers vis, morbid opptatt av akkurat hvordan han døde. Jeg husker de endeløse timene, de trøstesløse dagene; mor gikk frem og tilbake i stuen og kjederøykte og ventet på en telefon som aldri kom. Selv sluttet jeg aldri å vente. Lojalt voktet jeg en stadig svakere flamme av håp om at en ringende telefon kunne bære bud om at far var kommet til rette – et mirakel! ja visst, men det skjedde tross alt med min oldefar, Alexander Scott, den skipbrudne som plutselig en dag sto i oldemors entré på Grovøya, et radmagert gespenst med langt hår og tang i skjegget og Stillehavets saltvann skvulpende i sjømannsblikket og som med sin oppstandelse tjue år etter grunnstøtingen sendte oldemor rett i dørken. Resten av livet reiste han rundt om i verden som en celeber legemliggjøring av Robinson Crusoe, men det er en annen historie.
FRA PROLOGEN: "FEDRENES LØGNER

Screenshot av første side av manuset til "Fedrenes løgner".


Det sies at å utgi en bok er som å sette et nytt barn til verden. Minus smerten, vil jeg tro. For å holde oss innenfor terminologien, går jeg med veer nå om dagen. Jeg er i ferd med å nedkomme med en ny bok. Den er  ikke riktig ferdig ennå - manusdeadline er i slutten av april, språkvask i mai og korrektur i juni. Utgivelse i begynnelsen av august. Litt av et svangerskap ...




VG skriver om den nye boken. 
(Trykk på bildet for en større versjon av faksimilen). 


(Kjapp digresjon: De av dere som venter på en ny Bjørn Beltø-roman, må nok vente enda litt lenger: Etter "Paktens voktere" og "Lucifers evangelium" trengte Bjørn og jeg en liten pause fra hverandre. Du vet hvordan det er ... Gudene vet hva Bjørn driver med akkurat nå. Jeg vet aldri hvor jeg har ham. Men i løpet av sommeren og høsten håper jeg å gyve løs på et nytt eventyr med Bjørn).

Den nye boken heter "Fedrenes løgner". Og det er ingen krim, engang. "Fedrenes løgner" er noe helt annet. Dét er hva jeg - til det kjedsommelig - har svart alle som har stilt meg spørsmålet "hva skriver du på nå?" Noe helt annet. De åtte romanene jeg har skrevet så langt, har alle vært i sjangeren krim og spenning. "Fedrenes løgner" er en frittstående, skjønnlitterær roman. En slektskrønike. En bredt anlagt, episk bok om menn - og løgnere. 


Noe helt annet ...

*  

Å forlate sin sjanger - og dermed også "det trygge" og det "kommersielt riktige" - er kanskje ikke noe sjakktrekk fra min side. Jeg risikerer å forvirre leserne mine, anmelderne, bokhandlerne og bokmarkedet. Det får stå sin prøve. "Fedrenes løgner" er en bok jeg ville og måtte skrive. Det lyder kanskje rart. Men jeg fikk den rett og slett ikke ut av hodet. For å bli kvitt den, måtte jeg skrive den. Ren terapi. Jeg var godt i gang med en mer tradisjonell thriller, med arbeidstittelen "Cobra", da den nye boken begynte å spire i meg. Til slutt opptok den meg dag og natt. I samråd med Aschehoug forlag valgte jeg å legge "Cobra" til side for å skrive noe helt annet.

"Fedrenes løgner". En slektskrønike ...

Det kan synes paradoksalt at det første jeg gjør etter å ha vunnet Rivertonprisen 2009 for "Lucifers evangelium", er å utgi noe helt annet enn krim. Samtidig har jeg alltid - med vekslende hell - forsøkt å utfordre meg selv. Prøve. Våge. Med fare for å lyde som Paulo Coelho: Vi må alltid strekke oss etter noe - om enn det uoppnåelige.

For meg er "Fedrenes løgner" et forsøk på å sprenge noen grenser - i alle fall i meg selv. Å prøve meg på noe som jeg ikke vet om jeg mestrer. Kanskje går det lukt til helvete. I så fall kan jeg i det minste si: Jeg prøvde. Jeg feiget ikke ut. Skal du først prøve noe nytt, må du være villig til å mislykkes. Ikke det at boken er mislykket. Jeg er ganske godt fornøyd med den. Men hva leserne (og anmelderne) vil synes, er selvsagt en helt annet sak.

Boken kom til meg på Madeira. I et vulkankrater med det pittoreske navnet Curral das Freiras: Nonnenes dal. Hva, tenkte jeg for meg selv, om det bodde en nordmann her? Hva ville ha vært hans historie, hans livsskjebne? Svaret på akkurat dét spørsmålet utgjør en (nokså trist) del av historien.

Samtidig er deler av "Fedrenes løgner" historier jeg har båret på i over tjue år. På Madeira så jeg, plutselig og overraskende, hvordan de hang sammen.


Hvorfor er det så mange gode fortellere i norsk litteratur som velger å skrive krim? Hvorfor skriver de ikke like gjerne episke, skjønnlitterære romaner? 


Spørsmålet ble stilt av Tuva Ørbeck Sørheim på et seminar for forfattere og oversettere i fjor vår. Faktisk på samme dag som "Lucifers evangelium" ble lansert.

Tuvas spørsmål - og implisitte utfordring - fikk meg til å tenke. Hvorfor skriver jeg krim? Svaret er enkelt: Jeg elsker krim, jeg elsker spenningen i sjangeren, jeg er genuint opptatt av å skrive spennende bøker.

Men - hvorfor ikke prøve seg på noe helt annet? Så får det bære eller briste. Å safe er feigt. 


Etter suksessen med "Lucifers evangelium", som i disse dager trykkes i et 5. hardcoveropplag og nærmer seg 75.000 solgte, har det kanskje vært smartere av meg å skrive noe i samme gate. 

I stedet går jeg hen å skriver noe helt annet. Hjelpe meg! Det er som å debutere på nytt. Jeg kan formelig høre hvordan leserne mine sukker og anmelderne kvesser knivene.


Men okay. Jeg lovte å fortelle om "Fedrenes løgner". Jeg kommer ikke til å røpe altfor mye - lik en kriminalroman rommer boken mange gåter og overraskelser - men her er et riss og noen utdrag som gir en pekepinn på hva dette her er for noe:

Bokens forteller heter Victor Scott. En dekadent "hippie", full av seg selv. Han minner om Robert Plant  i Led Zeppelin. Langhåret. Selvtilfreds. Dekadent.

Året er 1970, og døgenikten og kvinnebedåreren Victor har fått med seg en en dame hjem fra Club 7 da telefonen ringer sent en natt:

Se bildet i full størrelse Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløst stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden fra den kvelden. Var ikke helt nykter. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund bestemte vi oss for å dra hjem til meg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin. Og så skjer det, midt på natten, det som skal sende deg ut på en veritabel jordomseiling i en slags dåraktig søken etter Sannheten, den med stor S, den som skal sette alt på plass: Midt på natten ringer telefonen.


Telefonen er fra Barbados, der en ferskvannsdunk har drevet i land. Dunken - en slags flaskepost - inneholder blant annet dagboken som Victors far etterlot seg før han forsvant i Vestisen tjue år tidligere. Victor reiser til Barbados og sjekker inn:

Se bildet i full størrelsePastor Knight, forstander i The Church of St. Mary the Immaculate Mother of Our Redeemer, hadde reserverte rom for meg på The Palm Tree Paradise. Ikke rare paradiset. Pastoren må ha trodd jeg var dårlig bemidlet. Resepsjonen minnet om et horehus. Borte i baren satt tre utspjåkete kvinner henslumret i rus og kjedsomhet. En hund lå utstrakt på gulvet. Den lå med alle fire labbene ut til siden og kunne være død for alt jeg visste. Eventuelt et teppe. To takvifter roterte formålsløst, de flyttet varmen fra sted til sted. Jeg klapset borti resepsjonsklokken. Det raslet i bambusforhenget. En kar stakk hodet ut fra bakrommet. Han så ut som en afrikansk stammehøvding, en kannibal som var blitt avbrutt midt i måltidet. Vill i blikket. Glattbarbert skalle. Gulltenner. Jeg sjekket inn. Nokså motvillig. Tross alt er jeg vant til en viss standard. En sprett av en pikkolo bar kofferten og reiseskrivemaskinen min opp den smale trappen. Han akket og jamret seg. Bare for å jekke opp driksen.
Rom 234 lå i tredje etasje. Knøtt lite. Til gjengjeld var det kravlende fullt av liv. Stokkmaur. Forspiste fluer. Kakerlakker store som Matchbox-biler. Vi steg inn i lukten av mugg og gammel elskov.
"Room!" forklarte pikkoloen.
Tapetet var vannskadet, skjoldet av fukt og hete. Porselensvasken hadde krakelert og sprukket. I takhjørnet slumret en edderkopp på størrelse med spilene i en åpen paraply.
Spretten skrudde på begge kranene i vasken, varmtvann, kaldtvann, for å demonstrere hvordan kraner virket på disse kanter av verden.
"Water!" sa han.
Jeg pekte misbilligende på edderkoppen i taket.
"Spider!" forklarte han.


*

Victors forfedre er litt av en gjeng:
Faren, Carl Christian Scott (1912-1950), var en klimatolog som forsvant under en polarekspedisjon til Vestisen i 1950. Dagboken hans - som følger hans siste tjue døgn - avslører at han drev avgårde på et isflak som langsomt løste seg opp .  
Farfaren, William Scott (1878-1941), var et forfattergeni som i 1935 ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Han døde i krigen og ble senere en feiret krigshelt - en forfatter av Hamsuns litterære kaliber og Nordahl Griegs idealisme og heltmodighet. 
Oldefaren, Alexander Scott (1850-1912), levde i tjue år på en øde øy i Stillehavet etter at skipet hans - som seilte i Charles Darwins kjølvann - gikk på et korallrev.  

Basert på farens dagbok fra undergangen i isen, begynner Victor å skrive et verk om sin far, farfar og oldefar:

Se bildet i full størrelseSlik skjebnens tråder noen ganger veves sammen og former et bilde, flettet livsløpene til oldefar, farfar og far seg i hverandre med en merkelig, ukronologisk logikk og sammenheng. De tre hadde, på hvert sitt vis, en felles historie. Hva er tid? undret oldefar. Jeg vet ikke om han noen gang fant et svar. Det er som å spørre: Hva er kjærlighet? I det minste fant oldefar kjærligheten. I alle de tjue årene han vansmektet på den øde stillehavsøya, tusenvis av mil fra Grovøya der han vokste opp, elsket han sin lille humle. Isabelle. Sogneprestens datter. Kanskje var det lengselen etter Isabelle som holdt ham i live på øya, holdt liv i håpet? Uten håp er vi ingenting. Også farfar fant kjærligheten, men han måtte stjele den fra en annen. Selv gjorde jeg som far. Jeg fant den og mistet den.


De tre livshistoriene - farens, farfarens, oldefarens - gjenfortelles av Victor samtidig som han reiser verden rundt for å nøste opp i endel løse tråder. Hvilke løse tråder har jeg ikke tenkt å avsløre. Men ingenting er riktig slik Victor tror ...

Mer fra prologen:
  
Se bildet i full størrelseEnhver tragedie har sitt første, vage pulsslag. Fars skjebnesvangre ferd opp til Vestisen begynte den dagen hans mor Victoria fortalte ham om skypumpene. Carl Christian var åtte år gammel. Henført satt han ved kjøkkenbordet og lyttet til moren som leste høyt fra avisen om disse glupske skyene som slukte mennesker, rev fjøs i fillebiter og fikk hester og kyr til å sveve gjennom luften lik hjelpeløse insekter. Der og da, sa far senere, da han holdt et av sine populære foredrag om klimaet og sine forskningsekspedisjoner ut i polarisen, skjønte jeg at naturens krefter aldri lot seg temme og at underkastelse er menneskets eneste håp.
Akkurat, ja. Underkastelse er menneskets eneste håp Du var åtte år gammel, fatter'n. Åtte år.
På samme tid som far hørte om skypumpene, strevde min farfar William med å skape det poetiske språk, de irrasjonelle skikkelsene og alle de burleske situasjonene som mange år senere skulle føre ham lukt inn i verdens litteraturhistorie. Jeg var bare ett år gammel da farfar omkom, men far har fortalt meg mye om ham. Farfar William kunne ofte fremstå som et spøkelsesaktig gjenskinn fra de hemmelighetsfulle historiene han satt og skrev og som ingen ennå hadde fått lese. Både for sin sønn Carl Christian og sin hustru Victoria kunne han minne om en fortapt romanfigur, en litterær gestalt som måtte anstrenge seg for å fremstå som virkelig. Først under krigen – mange år etter gjennombruddet og Nobelprisen – klarte farfar å løsrive seg fra fiksjonens trelldom og gjøre nytte for seg her i livet. Det døde han av. Følgelig satte de bysten hans på en sokkel, sang "Ja, vi elsker" og kalte ham krigshelt. 

*

Kjæreste Nina, jeg ligger her og tenker på deg og ser for meg at døren går opp og at det er du som står der, i lysskjæret fra vinduet. Du kommer inn i rommet, inn i lyset, likesom svevende, og du henger kåpen fra deg og setter deg på stolen ved sengen og tar hånden min i din. Og klemmer den.
Det går bra, Victor, hvisker du til meg, det går bra.
Jeg spør meg selv om du noen gang klarte å tilgi meg? Sluttet du noensinne å elske meg? Innerst inne?
Uansett er det for sent. For oss begge. 
Kjære Nina, havfruen min. Jeg fikk aldri fortalt deg om alt som hendte meg den sommeren for et halvt liv siden. Om tomsingen Anthony og pastor Knight på Barbados. Om reisene mine til Theraz og Grovøya, Nonnenes dal og Cairns, og om den natten da de døde danset for meg på Sumoa.  

*

Slik åpner boken. Gjennom månedene mai til september i det Herrens år1970 blir vi med Victor Scott til Barbados, Oslo, Hellas, Nord-Norge, Nonnenes dal på Madeira, Cairns og det sørlige Stillehavet. På denne lange reisen skriver Victor ikke bare sin egen historie, men også historiene til faren, farfaren og oldefaren. Disse fire mannsskjebnene utgjør "Fedrenes løgner".



Se bildet i full størrelseTid, skrev oldefar en gang, er en lenke av øyeblikk. 
For oldefar hadde tiden sluttet å eksistere for lenge siden. Helt fra den stormnatten han ble skylt i land som et stykke rekved på en stillehavsøy så øde at den ikke engang hadde et navn, ble oldefars fornemmelse av tid formet av alle de øyeblikkene han alltid skjøv foran seg, inn i skumringen, inn i solrenningen, inn i glemselen.
 Farfars tilmålte tid tok slutt i løpet av de timene det tok ham å dø, forbrent og alene, i et myrdrag i en skog. For far var tid en ventende avgrunn av tåke, frost og is. Og for meg? Vel … Jeg er ikke så flink med ord. Så jeg får gjøre oldefars bilde til mitt. For meg er tid summen av alle de øyeblikk, små og store, viktige og uvesentlige, som hekter seg sammen og lenker meg til tilværelsen. 


*

Noe helt annet. 

17 kommentarer:

May Grethe Lerum sa...

Endelig!
Jeg gleder meg til denne boken.

PS!
Bjørn er her hos meg, har bodd i skjul i min datters klesskap den siste tiden. Jeg kan ikke si så mye, men han ba meg hilse og si at det begynner å haste. Hvem kunne ha trodd at å avsløre Karl den tolvtes morder skulle få så store konsekvenser i vår tid?

Arthur Mogens Sørensen sa...

Spennende Egeland! Synes det er modig og flott at du utfordrer deg selv med noe helt nytt. Det står det respekt av.

Etter å ha lest prologen, så aner jeg også en annen stemme, en mer personlig stemme, som gir teksten en egen kraft. Det lover veldig godt og trigger meg til å lese mer.

Masse lykke til!

Alt godt,
Arthur.

Tom Egeland sa...

Takk for det, May Grethe og Arthur. Haha, så det er d e r den rakkaren har gjort av seg? Tenkte jeg det ikke. Arthur, sant å si føler jeg meg ganske modig selv. Men om jeg går på trynet, vet jeg i det minste at jeg har forsøkt "noe helt annet". Det kan jo ha en verdi i seg selv.

Jørn Lier Horst sa...

Krim eller ikke... jeg gleder meg!

Tom Egeland sa...

Takk for det, Jørn. Du er vel selv svanger med --- krim!!! --- til høsten?

caterina sa...

Denne boken gleder jeg VELDIG til!

uppsalahansen sa...

Kort undring om tegnsetting.
Jeg ser at du bruker " ikke « eller - , som korrekturavdelingen.no "anbefaler"(?) på replikker:

"Water!" sa han.
Jeg pekte misbilligende på edderkoppen i taket.
"Spider!" forklarte han.

Tom Egeland sa...

Jeg bruker " i manus fordi det er standarden (og fordi jeg må trykke på en haug taster for å få frem «-tegnet). Typografen endrer automatisk til riktige tegn.

uppsalahansen sa...

Selv har jeg brukt - på replikker, og er i gang med å endre til « og », men for å slippe å taste Alt+0171 og Alt+0187 seinere så klarte jeg å lage en makro for hvert av tegnene og en for begge: Ctrl+<, Ctrl+> og Ctrl+å. Ref. korrekturavdelingen.no.

Håper min fremtidige typograf blir glad.

Tom Egeland sa...

Sitatstrek liker jeg rett og slett ikke i litteratur, jeg synes sitatstreken hører til i avisspråket.

Ifølge forlaget mitt - som jeg sjekket med i sin tid - foretrekker de " i manus, men du kan jo høre med ditt forlag/din typograf hva de synes er lettest.

Å tukle med makroer og ulike tastekombinasjoner orker jeg uansett ikke når "-tegnet er så lett tilgjengelig. Noe må typografene ha å kose seg med.

uppsalahansen sa...

Takk for innspill. Jeg må/bør altså uansett erstatte sitatstrekene mine, forstår jeg.

Tom Egeland sa...

Mange foretrekker sitatstrek og synes anførselstegn ser gammeldags eller stygt ut. Så dette her er et spørsmål om typografisk smak og behag - du gjør selvsagt som du vil uavhengig av hva jeg synes er fint :-)

uppsalahansen sa...

Åpenbart, for ellers hadde jeg også hatt skjegg og langt hår.

Forresten, siden vi er i gang, har du et smart råd når det gjelder tabulatorinnrykk? Innstilling? Ikke noe å bry seg om?

Tom Egeland sa...

Jeg følger standarden i Word, ett tabulatorinnrykk ved nytt avsnitt. Uansett konverteres det til riktig format når manus settes. Jeg avskyr tekster uten innrykk ved avsnitt, de er vanskelige å lese (særlig når forrige linje fyller helt ut). Mellomrom mellom avsnittene er heller ikke i pakt med bransjestandarden (vel å merke for romaner).

uppsalahansen sa...

Denne "bransjestandarden" finnes vel ikke for allmen beskuelse noe sted?

Tom Egeland sa...

*heh* det er jo bare å bla opp i en hvilken som helst "vanlig" roman, så ser du bransjestandarden.

Man MÅ jo ikke følge den - det er sikkert romaner med blanklinje mellom avsnitt og hva vet jeg.

Ken Hansen sa...

Ha! Jeg tenkte nå mer på om det fantes en standard i trykkebransjen som det var like greit å tilpasse seg nå.

Det virker forøvrig som om « og » er en vanligere standard enn –, i hvert fall i de romanene jeg har i hylla. Så da er det bare å fortsette i samme stil.