Linje for linje ........ 18. april 2007

Å skrive bok er noen ganger et prosjekt av uante dimensjoner.
I et par år har jeg jobbet med en bok som skal ut til høsten. Det er en spenningsroman med nåtidshandlingen lagt til høsten 2007, men med tråder tilbake til Det gamle testamentes patriarker og profeter, egyptisk oldtidshistorie og fatimid-periode (ca 900-1200), norsk vikingtid og Olav den hellige og oppdagelsen av Amerika. Blant annet.
Jepp.

Som du skjønner, gjør jeg det ikke helt enkelt for meg selv (eller leseren). Jeg liker sånne historier. Bøker som, selv om de er underholdningsromaner, krever en innsats av leseren også. Mens krimromaner ofte er tette, intime kammerspill, har jeg sans for historier som maler på et stort lerret. Widescreen, Technicolor, Sensoround. Eventyr og drama, litt over the top, men ihvertfall ikke sosialdemokratisk hverdagsrealisme.
Etter måneder og år med research og plotting og ikke minst skriving, er jeg nå i gang med den forunderlige prosess som kalles linjeredigering.
Linjeredigering er nivået før språkvask. (Språkvask er det punkt i prosessen der en redaktør med rødblyant spør hvorfor du skriver "farge" og "farve" om hverandre, "konjakk" og "cognac" og hvorfor du tror at kommaer skal fordeles med pepperbøsse).
Når jeg skriver bok, skriver jeg handlingen først. Jeg forsøker selvsagt å modellere scener, kapitler og dialoger mest mulig slik de vil ende opp i boken, men jeg har ikke et nitid fokus på språk og stil.
Etter et par runder med forlaget om de store, strukturelle spørsmålene, logiske brister og uforståelige handlingsmønstre, har jeg altså kommet frem til linjeredigeringen.
Og det er, som ordet tilsier, redigering linje for linje for linje
for linje
for linje
for linje.
I skrivende øyeblikk består manuset mitt av 12 820 manuslinjer. Jeg føler meg litt som en språkets bulldoser som skyver denne massive haugen av ord foran meg.

Hemmeligheten (for meg, iallfall) er å ta for meg avsnitt for avsnitt, side for side, og å glemme at det faktisk venter hundrevis av sider.
Hva handler linjeredigering om?
For meg er det snakk om finpussing og tydeliggjøring, stryking og polering.
I går kveld ble jeg sittende og jakte på synonymer til ordet "ligge". Jeg oppdaget at jeg i et avsnitt hadde flere forekomster av dette ordet, og da må jeg rewrite.

Og så begynner jeg å sjekke om jeg har vært blind for det samme ordet andre steder i manus (takk, gud, for CTRL B!)
Problemet med synonymer er ofte at valørene forsvinner. Riktignok er "ligge" et nokså passivt og dødt ord - litt på linje med "sier", "svarer" og andre ord som blir usynlige i teksten. Men en bok kan være full av ord som forfatteren (ofte helt ubevisst) har forelsket seg i. En av bokens konsulenter påpekte at karakterene mine "humret" mye. Da brukte jeg Words "Søk og erstatt"-funksjon til å sette alle forekomster av HUMRE i versaler, slik at de ble synlige også for meg. Hver gang jeg kommer til et slikt uthevet ord, blir det vurdert. Ofte blir det strøket. Eller erstattet. Men "humre" har en kvalitet som ikke favnes av "le", "fnise", "knegge" eller andre synonymer.
Et bokmanus (vel, iallfall mine bokmanus) inneholder tusenvis av lignende ord og uttrykk og formuleringer som hver og en veies og måles. Noen beholdes. Noen strykes. Noen erstattes.
Linje
for
linje.
Ikke bare enkeltordene blir polert. Setningenes samspill og språkets melodi er viktig. I råteksten kan språkflyten være ganske kantete og røff. Metaforene kan være håpløse.
I linjeredigeringen skal alle ujevnheter glattes over (hvis de da ikke tjener en funksjon).
Spørsmålene står i kø. Hvor skal du ha avsnitt? Hvor fungerer dialog og hvor skal du gjenfortelle? Samsvarer "språkets tempo" med handlingen (actionfylte partier krever en annen språklig puls enn faktaformidlende partier)?
I bokens ulike seksjoner forsøker jeg å finne en språkmelodi som kler handlingen der og da. Visse avsnitt skal være dvelende, reflekterende, langsomme. Andre avsnitt skal være heseblesende og paniske. Språket må tilpasse seg omgivelsene og formidle - i alt fra ordvalg til setningslengde og sågar typografi (ikke minst avsnittenes lengde) - valøren i stemningen her og nå.
De færreste leser spenningsromaner fordi de er lyriske og poetiske. Først og fremst må språket være funksjonelt. Språket blir forfatterens redskap for å mane frem bilder, stemninger, følelser. Kynisk og bevisst forsøker jeg å manipulere og hypnotisere min leser. Slik sett betrakter jeg meg ikke som noen dikter, men som en kunsthåndverker.
Men det blir helt feil å tro at en slik tilnærming til en boks språklige (og innholdsmessige) kvaliteter er mindre ambisiøs eller mindre krevende enn hos forfattere av det kollega Torgrim Eggen noe spissformulert karakteriserer som en ordentlig bok ("ordentlig" i motsetning til "krim" og annen faenskap). Å skrive spenningslitteratur fordrer både sjangerbevissthet og metodisk ekspertise. Spenningslitteraturen er ofte både handlings- og karakterdrevet. Da må ulike stilistiske nivåer veves sammen slik at fiksjonsspinnet blir usynlig for leseren.
Selv om det endelige resultatet selvsagt kan diskuteres, er det alt annet enn venstrehåndsarbeid.
I dag skal jeg jobbe med smerte. Spør deg selv: Hvor mange ord beskriver det å ha vondt? Hvilke skildringer eller metaforer kan erstatte adjektivene?
Du har brukket beinet. Du trues av noen som nettopp har drept en god bekjent. De er ute etter et gammelt manuskript som bare du vet hvor er. Og de vil gå langt for å tvinge svaret ut av deg.

Hvordan vever du den skjærende smerten i knoklenes gnissing sammen med en høyst betimelig dødsangst?
Den utfordringen, folkens, blir just another day i livet til herværende spenningsromanforfatter ...