Som jeg har vært innom tidligere, er linjeredigering en lang og nitid prosess. Et vrient avsnitt kan kreve din hele og fulle konsentrasjon i timevis. Du oppdager dårlig språk, sviktende logikk, gjentagelser, haltende dialog og tekstpartier like ruglete og ru som nylagt oljegrus. Du sminker karakterene og flikker på kapittelinnganger, overganger og avslutninger. Og så oppdager du at det du skriver på side 176 slett ikke stemmer overens med det du skrev på side 23.
Noen forfattere skriver så langsomt og ettertenksomt at førsteversjonen så å si kan gå rett i trykken. Alle har sin foretrukne metode. Selv skriver jeg det første utkastet "rått og raskt". Dermed blir det desto mer rewriting.
I rå-manuset hadde jeg eksempelvis fylt på med et par-tre tonn historisk stoff som jeg - selv om jeg personlig synes temaer som oldtidsteologi og myter er grenseløst fascinerende - neppe trenger plage leserne med. Riktignok har jeg satt meg fore å skrive en spenningsbok som krever en smule innsats av leseren også. Men min leser trenger ikke, som meg, å ha følelsen av å kunne gå opp til teologisk og historisk embedseksamen i morgen den dag. Så i linjeredigeringen har jeg måtte kutte, myke opp og fordele kunnskapsstoffet mer pedagogisk. Onde tunger vil kanskje si jeg tabloidiserer teologien. Mulig det. Men jeg har ikke dårlig samvittighet: Kirken har i 2000 år hamret sin versjon og fortolkning inn i oss. Da må det være greit at en og annen bok utfordrer de evige sannheter.
Jeg har storyen, plotet og personene på plass. Men boken er fortsatt ikke "ferdig". En roman blir ferdig i etapper. Nå da jeg endelig har fått ryddet opp i alle de vriene avsnittene og kapitlene, begynner arbeidet med å finslipe språket.
(Nå høres det kanskje ut som om jeg innbiller meg at boken er i ferd med å bli en litterær diamant - men nei: så ubeskjeden er jeg nok ikke. Det jeg snakker om her, er å rendyrke teksten innenfor de begrensninger og rammer som helt naturlig settes av mine egne evner og talent. Hvilket anmelderne neppe vil unnlate å påpeke. Noe av det første du må erkjenne som forfatter - eller kunstner i det hele tatt - er at de fleste andre er mer geniale enn deg. Og at du bare får henge med som best du kan og strekke deg etter dine egne idealer og ambisjoner. Oi. Nå begynner jeg visst å høres ut som Paulo Coelho. Sorry.)
Om en uke kommer redaktøren min hjem fra en utenlandsreise der han har lest de første to-tredelene av manuskriptet. Jeg er spent på hva han synes. Kjenner jeg ham rett, har han ett og annet synspunkt. Samtidig venter jeg på innspill, innvendinger og synspunkter fra de to andre medleserne i Aschehoug. (Her handler det utelukkende om motstand. Innvendinger. Kritikk. Ubehagelige spørsmål. Ros og klapp på skulderen får du gå til moren din for å få). Og strengt tatt burde vi kople inn enda flere som kan lese boken helt uforstyrret av alle de rundene vi andre har gått. Gode lesere - og da snakker jeg om mennesker med sjangerforståelse, innsikt i litterære nivåer og med et presist begrepsapparat - er gull verd. De hjelper deg (og manuskriptet) videre.
Er jeg lei av mitt eget manuskript? Faktisk ikke... Hver eneste morgen gleder jeg meg til en ny dag i mitt eget, lille univers.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar