Man sitter, som man ofte gjør, og skriver. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets kulturredaksjon lurer på om jeg har en kommentar til en undersøkelse laget av Cecilie Naper om de siste femten årenes utvikling av utlånsstatistikken på bibliotekene. Hele hennes artikkel kan du lese ved å klikke på denne linken. Mens folk for femten år siden lånte et bredt utvalg av nyere litteratur og klassikere, så tallene for 2007 slik ut:
1. Anne B. Ragde: Eremittkrepsene
2. Anne B. Ragde: Ligge i grønne enger
3. Anne B. Ragde: Berlinerpoplene
4. Jo Nesbø: Snømannen
5. Khaled Hosseini: Drageløperen
6. Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden
7. Anne Karin Elstad: Hjem
8. Jo Nesbø: Frelseren
9. Khaled Hosseini: Tusen strålende soler
10. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner
Alle disse detaljene kunne journalisten naturlig nok ikke referere, men henviste til Dag Solstad - som kalte utviklingen "katastrofal" (og som i et leserbrev dagen etter følte seg grovt misbrukt og feilsitert) - Tove Nilsen - som fryktet at vår kulturarv vil forvinne i et sort hull - og Torgrim Eggen - som uttalte at krim- og underholdningslitteraturens popularitet representerte en fordumming i samfunnet.
Hva mente nå jeg - en sølle krimforfatter - om alt dette?
Ja, hva skal man mene? Her sitter man og aner fred og ingen fare og er dypt inne i en helt annen tankerekke, og så skal man - reflektert og klokt og på styrten - mene noe om vår kulturarvs forfall og om kriminal- og underholdningslitteraturens ansvar for hele elendigheten.
Jeg merket på meg selv at jeg gled rett inn i rollen som "krimforfatteren som forsvarer sitt revir". Jeg sa - og var ganske fornøyd med den uttalelsen - at "jeg ikke ser noen grunn til at vi krimforfattere skal be om unnskyldning for at vi ikke er Hamsun eller Dostojevskij". Videre sa jeg at "all god lesning er en del av et mangfold. Men jeg klarer ikke bli veldig opprørt over at det er krim som leses mest. Jeg har problemer med å se at det truer kulturarven vår. Men," tilføyde jeg, "jeg håper folk fortsetter å lese klassikerne og supplerer det seriøse med krim og spenning." Flere ganger understreket jeg at jeg synes folk bør lese et bredt spekter av litteratur - klassikere, ny norsk og utenlandsk skjønnlitteratur - i tillegg til krim og underholdning.
Jeg viste til at denne typen debatt skrev seg helt tilbake til Edgar Allen Poe og Sir Arthur Connan Doyle, da "seriøs litteratur" ble satt opp mot kriminalmysteriene. "Det har alltid vært en elite som ser ned på krim," sa jeg. "Men jeg forundres over at vi klarer å lage et stort problem ut av det."
Jeg tilføyde at jeg syntes det var urimelig og lite raust hvis det faktisk forholdt seg slik at noen forfattere så å si la skylden for publikums lesevaner på oss som skriver underholdningslitteratur, og jeg utfordret dem til selv å skrive de bøkene som folk faktisk ville lese.
Samtidig ga jeg Naper, Eggen & Co rett i at fremgangen til krim- og underholdningslitteraturens nok henger sammen med en samfunnsutvikling - preget av tempo, fjernsyn, reality-tv, ukeblader og så videre - som gir fordypningen stadig tyngre kår.
Journalisten påpekte at Torgrim Eggen mente utviklingen skyldes en generell fordumming i samfunnet. Med en latter repliserte jeg at dette hadde Eggen og jeg diskutert før - her på Forfatterbloggen - og at jeg fant påstanden urimelig: "Jeg synes det er en nedlatende og meningsløs karakteristikk av det norske samfunn," sa jeg. "Jeg betrakter ikke folk flest som dumme, og det at de leser krim er ikke i seg selv et uttrykk for dumhet."
I en halvtimes tid snakket jeg med journalisten. Senere sendte han meg en sitatsjekk på e-post, og jeg gjorde et par bagatellmessige endringer i hans samvittighetsfulle og nokså presise gjengivelse av mine ytringer.
Sånn i ettertid slo det meg hvor mye mer jeg kunne og burde ha sagt.
For eksempel:
* Er en statistikk over bibliotekutlån representativ for folks lesevaner? Jeg vet utmerket godt at krim og underholdning topper alle bestselgerlister, men forteller egentlig utlånstall og salgstall hele bildet? Hvor mange av oss har ikke klassikerne stående hjemme - kjøpt for lenge siden, arvet - og hvor mange av oss leser dem ikke med jevne mellomrom?
* Er bibliotekbrukere statistisk representative for hele befolkningen?
* Med andre ord: Representerer bibliotekbrukerne et tverrsnitt av det norske folk? Er det de samme bøkene som lånes, som selges, som leses? Hvordan fanges disse usikkerhetsmomente opp av statistikkene?
* Tar undersøkelsen høyde for bokmarkedets sesongmessige variasjoner? De siste årene har utvilsomt vært oppsiktsvekkende gode for Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Stieg Larsson. Hvordan ville denne statistikken ha sett ut om Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen var ute med bestselgere på samme tid? Eller om Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm hadde utgitt klassiker-serier?
* Selv om Anne B. Ragde også skriver krim fra tid til annen, har hennes Neshov-trilogi (som topper statistikken) ingenting med krim å gjøre.
Og: Egentlig er dette to ulike debatter sauset sammen til én:
* Den ene debatten handler om publikums lesevaner og hva de foretrekker når de går på biblioteket. Er det da et stort problem at krim og underholdning foretrekkes av flertallet? Det betyr tross alt ikke at klassikerne ikke blir lest. Er krim- og underholdningslitteraturens popularitet virkelig et problem?
* Den andre debatten handler om krim- og sjangerlitteraturens litterære kvaliteter (eller mangel på sådanne).
Dagen etter fylte denne debatten bortimot fire sider i Dagbladet. Napers egen artikkel (linken øverst i dette innlegget) tok to av dem, debatten rundt temaet de to neste. Temmelig nyanseløst og fritt for gråtoner. Dag Solstad og Tove Nilsen var skremt, Torgrim Eggen kalte krim- og underholdning for litteraturens junkfood - "det stelles ikke så godt med språket i disse bøkene, men dynges på med klisjeer og gjentakelser".
Jan Kjærstad uttalte - klokelig- at "det er et tankekors til alle som ikke skriver krim, hvis vi ikke klarer å fange leseren. Da skriver vi vi for lite tiltrekkende."
Og så kom røkla. Vi krimforfattere. Unni Lindell kalte debatten bakstreversk og usympatisk, Knut Faldbakken påpekte at "håndverksmessig er god krim veldig krevende, mye vanskeligere enn jeg trodde da jeg startet" og at sjangeren (forfatterteknisk) er undervurdert.
Og jeg? Vel. Praktisk talt hele mitt resonnement var skamklipt av desken (som hadde et påtrengende behov for å få plass til et firespaltet bilde av Unni Lindell fra topp til bunn). Selv slapp jeg bare til med mitt lille sleivspark i Eggens retning og det var det.
Ja ja ja, tenker man. Vi lever i en tabloid verden der resonnementer og gråtoner ikke hører hjemme. I ettertid forsto jeg da også at flere enn meg hadde mer på hjertet enn det som fremkom. Solstad skrev et sint leserinnlegg om at han aldeles ikke var riktig gjengitt. Selv krimdödaren Eggen hadde, overfor Dagbladet, reflektert over klassikerne som tross alt fantes i de tusen hjem og som elegant forsvant ut av statistikkene.
EPISODE 2:
Man sitter, som man ofte gjør, med en kald pils i hånden og en varm puddel på fanget og stirrer hengivent inn i vårsolen. Det var en skjønn vårdag, jeg hadde tatt en pause fra dagens dont og satt meg ut på en stol mellom snøfonnene i hagen. Telefonen ringer (som den ofte gjør). En journalist i Dagbladets debattredaksjon hadde lest min skamklipte uttalelse og lurte på om ikke jeg kunne tenke meg å utdype den i en egen debattartikkel. Jeg holdt på å dette av stolen. Jeg ante ikke at aviser bestilte innlegg. Men ja jo, gjerne - jeg hadde jo noen synspunkter på dette. Ikke minst siden hele resonnementet mitt forsvant.
Selve debattartikkelen kan du lese som eget innlegg her på Forfatterbloggen. Her er den på Dagbladets websider, men både på webben og i papiravisen har alle mine avsnitt forsvunnet. Avsnitt plasseres sjelden tilfeldig, så jeg foretrekker at du leser min egen versjon slik den forelå da jeg sendte den til Dagbladet.
5000 tegn høres mye ut, men du verden hvor mye du ikke får sagt med 5000 tegn. I ettertid ser jeg at jeg burde ha vært flinkere til å påpeke at vi i realiteten debatterer litt ulike ting. Cecilie Napers utgangspunkt er om statistikken representerer et "enfold" - i realiteten om folk er "enklere i hodet" fordi de foretrekker underholdningslitteratur fremfor klassikere. Det er én debatt. (Og min oppfatning er: Nei, folk er ikke dumme fordi de leser krim og underholdning. Og jeg tror faktisk mange leser klassikerne selv om det ikke fanges opp av statistikkene). En helt annen debatt gjelder kriminallitteraturens litterære kvaliteter - og litterære mangler. Jeg synes nok ikke mitt eget innlegg - når alt kommer til alt - klarer å rydde opp i alle disse tilnærmingsmåtene.
---
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å drive uhemmet egenreklame:
Trollspeilet (1997) er blitt dramatisert for Radioteatret og sendes som hørespill i påsken. Jeg har lyttet til resultatet på CD og kan bare anbefale produksjonen! Hør gjerne på hvis du er nær en radio i påsken. Mer her.
Lucifers evangelium - en frittstående oppfølger til Sirkelens ende og Paktens voktere -er nå levert til trykkeriet, og jeg får førstekorrekturen til uken. Boken kommer i salg 25. mai. Mer her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar