Rett over påske begynte jeg å skrive på en ny bok. Jeg har forsåvidt jobbet med den lenge - i tankene har jeg lekt med ideen siden i fjor sommer (vel, strengt tatt har jeg lekt med ideen i 25 år), og jeg opprettet den første Word-filen 3. september - men først tirsdag etter påske kom jeg skikkelig i gang med skrivingen.
Og jeg gleder meg til hver eneste skrivedag.
Jeg er en planleggingsnerd som skriver detaljerte synopsis. Likevel er det moro å se hvordan historien og figurene tar form på en måte som jeg aldeles ikke har planlagt. Jeg har ikke tenkt å røpe for mye om boken og handlingen, men akkurat nå skriver jeg en fortidshistorie - fra 1970 - som senere skal flettes inn i hovedhistorien. Et lite stikkord fra synopsisen kan munne ut i to-tre sider med tekst.
Denne gangen har jeg valgt å skrive fortidshistorien i sin helhet før jeg går i gang med kjernehistorien. (En annen metode er selvsagt å skrive historien kronologisk, slik den fremstår i boken - eller for den saks skyld å begynne med slutten og skrive seg bakover - eller blir det forover? - i historien).
Så får jeg håpe at de to fortellingsløpene lar seg flette sammen, elegant og sømløst, når de to historiene (som selvsagt utfyller hverandre) skal møtes og bli til én.
Denne fasen er viktig, for det er nå jeg finner bokens tone, bokens stemme. Fortidshistorien - den jeg skriver nå - må ha et annet toneleie enn nåtidsfortellingen, som strengt tatt er hovedhistorien. Og selv om teksten fortsatt er rå og ubearbeidet, føler jeg for hvert ord jeg skriver at jeg har funnet den tonen. En god følelse. Og enda viktigere: Jeg er blitt godt kjent med de personene som befolker denne delen av fortellingen. De begynner å få karakter og personlighet. I hvert fall i mitt hode. Jeg føler med dem. Jeg lider med dem. Selv om det er jeg som påfører dem all denne elendigheten.
Heh.
Årets bokhøst er selvsagt utelukket. I motsetning til mange av mine flinke og mer effektive kolleger, klarer jeg ikke å skrive en bok på tre-fire måneder. Selv om alt - handling, personer, plot - er på plass. Men jeg håper jeg skal klare å rekke bokhøsten 2009. Da har jeg et år på meg.
Å skrive kan være et slit, et ork, og det kan være ren og skjær fryd. Akkurat nå - mens solen skinner inn gjennom vinduet - er det en fryd. Jeg våkner om morgenen og gleder meg til å komme i gang. Jeg skriver gjennom dagen og deler av kvelden. Og før jeg går til sengs, trett og tom i hodet, er det med en forventning om snart å fortsette.
Jeg vet jeg vil møte bratte oppoverbakker. Jeg vil skrive meg inn i hjørner. Det vil være dager da jeg må tvinge meg til tastaturet og der hvert ord, hver setning, føles som en overvinnelse. Men akkurat nå ruller jeg frydefullt i en nedoverbakke. Og da gjelder det bare å henge med og nyte det så lenge det varer.
Vel. Jeg trengte et kvarters avbrekk fra historien. Kvarteret er over. Tilbake til boken!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar