Da jeg begynte å planlegge min neste bok for noen år siden, diktet jeg opp en avsløring av et vanvittig bibelsk scenario som jeg forestilte meg ville rokke ved hele den vestlige kulturkrets' grunnpilarer.
Og så viste det seg at hele greia var avslørt av teologer for 300 år siden. De har bare ikke vært spesielt flinke til å dele kunnskapen med oss andre.
Nå skal det handle om å dele kunnskap. Dette innlegget er en slags fattig takk til alle de gode hjelpere som bistår oss som skriver bøker.
.jpg)
Prest Geir Waage på Snorres gamle tufter, Reykholt, fikk en konvolutt med eldgamle håndskrifter av enken etter en død olding på den islandske landsbygda. Ikke bare fikk jeg gleden av å kjenne på de århundregamle pergamentene - en magisk følelse for en nerd som meg - men opplysningene jeg fikk, endte også opp i boken.
Det er ikke til å komme forbi at min neste roman er en spenningsbok som herjer vilt med fagområdene til eksperter som har viet sine liv til seriøse studier. Jeg tar utgangspunkt i historiske og teologiske fakta, teorier og hypoteser - og så dikter jeg derfra. Men jeg vil nødig bli tatt i banale feil. At jeg dikter, er vel og bra. Men selv løgnen skal være sann. På sin måte.
Jeg er en satan på research. Etter 30 år i journalistikken skulle det bare mangle. I bokhyllen bak meg har jeg tre meter med litteratur om emnene jeg skildrer. På internett har jeg besøkt hver eneste tenkelig avkrok som tar for seg bokens temaer. I nettleseren har jeg så mange bokmerker at jeg allerede har glemt hva de inneholder. Innboksen min rommer hundrevis av e-poster fra mennesker jeg har truffet eller funnet på nettet. Gode hjelpere der ute i virkeligheten har tatt meg imot og vist meg rundt og satt seg ned og snakket i timevis. Jeg har stukket hånden i det lunkne vannet i Snorres badestamp og klatret ned i egyptiske gravkamre (bildet over t.v.) som jeg trodde var svale, men som er ubehagelig varme og klamme.
Det rare er hvor velvillige fagfolk i inn- og utland er.
Når jeg kontakter en dr.theol. med obskure spørsmål om gammeltestamentlige problemstillinger, stålsetter jeg meg mot å bli kjeppjaget som en annen Dan Brown... Men nei. Tålmodig går seriøse forskere inn i mine premisser, korrigerer mine feilslutninger og foreslår andre løsninger.
Da jeg tok kontakt med generalsekretæren ved Archivum Secretum Apostolicum Vaticanum - Vatikanets hemmelige arkiv - regnet jeg sant å si ikke med å bli tatt alvorlig. Men joda. Selv en sølle spenningsbokforfatter fra Norge behandles med respekt. Og får sine svar.
Det jeg har slitt aller mest med, er å finne ut hvordan et (fiktivt) vikingangrep på Egypt ville bli møtt i år 1013. Jeg begynte å lete på nettet. Og fant ingenting. Jeg lette i faglitteraturen. Jeg spurte de fremste eksperter ved Universitetet i Oslo. Som ikke kunne hjelpe meg, men henviste meg til en dansk professor, Nordens fremste ekspert på fagområdet. Som heller ikke visste. Men som kjente en som ...... og så videre. Via via via fant jeg så et navn på en som ikke lenger lever, men han hadde - oppdaget jeg - en kollega ved et universitet i London. Denne kollegaen, fant jeg videre ut, var regnet som verdens ledende ekspert på (det sære og smale fagområdet, det skal sies) militær, egyptisk krigføring i fatimid-kalifatet, som regjerte Egypt på denne tiden. Virkelig midt i blinken.
Da jeg etter mye om-og-men klarte å oppspore e-post-adressen hans, sendte jeg ham en skjelvende ydmyk e-post der jeg beskrev mitt fiktive scenario og spurte: Hvilken militær motstand - til vanns og til lands - ville møte en vikinghær ved Nilens munning anno domini 1013.
Det gikk et par dager. Jeg tenkte som så at ja, ja, dette var nok noe verdens ledende ekspert på sitt område neppe ville nedverdige seg til å svare på.
Men så fikk jeg et svar som ikke bare var henrykt begeistret for fiksjonens premiss, men som i levende detalj skildret alt jeg trengte å vite. Hva slags skip de ville bruke. Hvor garnisonene befant seg. Hvordan hæravdelingene var sammensatt.
Tror du en vikinghær ville klare å nedkjempe egypternes bolverk? spurte jeg. Joooo, svarte professoren, det kan godt hende, hvem vet - men det bestemmer jo du som forfatter!
Denne velvillige, lekende, hjelpsomme holdning møter jeg hos 90 prosent av alle dem jeg henvender meg til. (De resterende 10 prosentene unnlater simpelthen å svare). Fra Island til Egypt og USA og Norge har jeg knapt møtt annet enn forekommende velvilje fra akademikere og forskere.
Hva annet kan en si - takk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar