mandag 8. februar 2010

Om Bibeler, bøker, bestselgere og Bjørn Beltø

Kan et forlag "skape" en bestselger? Ja, faktisk. Det hjelper selvsagt at boken er velskrevet, spennende og alt det som gjør en bok spesiell.

Historien om Da Vinci-koden er historien om en "bullett" - forlagsbransjens navn på bøker som tar av fra det store intet og blir verdensomspennende bestselgere.

Oppskriften? Dyktig forleggeri kombinert med Den Rette Bok.

Det følgende er egentlig etterordet jeg skrev til min egen roman Sirkelens ende da den ble gjenutgitt (jepp, delvis som en følge av suksessen med Da Vinci-koden) i 2004. Men siden de færreste av dere har lest boken, og siden jeg samvittighetsfullt har krydret blog-teksten med myriader av krysshenvisninger (linker) for spesielt interesserte, håper jeg dere bærer over med gjenbruken ...

Vel, det er jo bare å klikke seg vekk herfra hvis det blir for mye av det gode ;-)

Deler av teksten omhandler bokbransjen generelt og Da Vinci-koden spesielt. Resten tar for seg tematikken i bøkene - evangeliene og den tidlige kristendom.

(NB 1: At typografien går bananas skyldes ikke noen font-sjuke hos meg, men at programvaren er snurt fordi jeg har kopiert over teksten fra Word).

(NB 2: Selv om noen få av lenkene virker "råtne", kommer du frem ved å fjerne URL-en til Forfatterbloggen som av en eller annen grunn plasserer seg FORAN den egentlig web-adressen).

------

Tenk om ...

Slik begynner enhver forfatter det arbeid som med tid og stunder kanskje blir en bok.

Tenk om ...

De første spirene til Sirkelens ende grodde ut av følgende

besnærende tankelek: Tenk om en arkeolog fant en skatt som inneholdt et eldgammelt manuskript som vil endre verdenshistorien.

Skjønt veien er lang fra idé til roman. I løpet av de fem årene jeg brukte på å researche og skrive denne boken, vurderte jeg mange ganger å gjøre den til en rendyrket thriller - komplett med utsendte agenter fra Vatikanet, fanatiske mordere, skuddvekslinger og heseblesende biljakter. Men Bjørn Beltø strittet imot. Sirkelens ende ville heller bli en lavmælt bok om en gåte.

Da jeg leverte manuskriptet til Aschehoug høsten 2000, kalte jeg den en kriminalroman uten en forbrytelse. Intrigen er bygget opp som i en kriminal­roman, men i mangel av et drap - og der den eneste forbrytelse synes å være noe så uspennende som et brudd på norsk kultur­minnelov - er den dramaturgiske motoren opp­rullingen av et mysterium.

Sirkelens ende utkom påsken 2001. Som hovedbok i bok­klubben Dagens Bøker (nå Bokklubben Kunnskap og Kultur) oppnådde den etter norske forhold et brukbart salg. Men i likhet med bøker flest, forsvant den raskt inn i bokhyllenes glemsel.

18. mars 2003 - to år etter at Aschehoug utga Sirkelens ende - utkom en thriller som er grunnen til at du holder denne boken i hånden og at Sirkelens ende nå står foran utgivelse i en rekke land.

Allerede første salgsdag solgte den ukjente forfatteren Dan Browns roman Da Vinci-koden hele 6000 eksemplarer.

Dan Brown, sønn av en matematiker og en musiker, flyttet etter universitetsstudiene til California der han livnærte seg som popkomponist, pianist og sanger. I 1993 returnerte han til New Hampshire og begynte som engelsklærer på sitt gamle college. Fem år senere utga han sin første thriller, Digital Fortress, fulgt av Angels and Demons (2000) og Deception Point (2001). De tre bøkene solgte til sammen 20 000 eksemplarer.

Da Browns redaktør sluttet i forlaget Pocket Books og gikk til det anerkjente storforlaget Doubleday i 2001, tok han Dan Browns forfatterskap med seg. Dan who? spurte forlaget. Det var før Brown leverte et forslag til en ny roman han pønsket på. Tenk om ...

Forlaget tente (for å si det forsiktig) på ideen hans. De kjøpte rettighet­e­ne. Og Dan Brown gikk i gang med å skrive Da Vinci-koden.

Som alle forfattere og forlagsfolk vet, er det slik at enkelte bøker bare tar av - supernovaer på litteraturens funklende stjernehimmel. Noen ganger skyldes det bokens litterære kvaliteter. Andre ganger skyldes det obskure markeds­mekanismer. Det er ikke nok at en bok er god. Boken må treffe markedet til rett tid.

Hvorfor er Da Vinci-koden blitt en verdenssuksess?

"En thriller for mennesker som ikke liker thrillere," sier forlaget. "Spennende, utfordrende og kunnskapsrik, sier begeistrede lesere. Da Vinci-koden er, trass i tunge temaer som teologi, historie og symbolikk, en lettlest thriller. Den utfordrer oss. Den pirrer. Den gir oss følelsen av å få ny innsikt. "Som Umberto Eco på steroider," konstaterte The San Francisco Chronicle lakonisk.

Men også de litterære markedskreftenes snøballeffekt har bidratt til suksessen.

For å pirre interessen, sendte Doubleday ut hele 10 000 forhåndseksemplarer av boken til kritikere og utvalgte bokhandlere - mer enn totalopplaget på en normal amerikansk hardcoverutgave. Lenge før den offisielle utgivelsesdatoen var Da Vinci-koden en snakkis i bransjen. Forhåndsopp­merk­som­heten toppet seg da The New York Times gjorde noe så uvanlig som å bryte sperrefristen og trykke en anmeldelse - som i ett ord kan oppsummeres i wow! - på kulturseksjonens førsteside 17. mars 2003.

Resten er historie.

Da Vinci-koden var i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti og markedsavdelingens våte drøm: Forlaget hadde forberedt en massiv annonsekampanje og en voluminøs utsendelse av bøker til USAs bokhandlere. Doubleday hadde slik tro på boken at de ville skape en bestselger. Og siden bokhandlere trodde på forlagets løfte om at denne thrilleren ville bli en bestselger uten sidestykke, hadde de aller fleste bestilt så mange eksemplarer at de pent måtte tapetsere utstillingsvinduene og salgsmonterne med Da Vinci-koden for ikke å brenne inne med usolgte bøker på lager.

Ingen fare.

Da Vinci-koden var en slik bok man bare lese. Alle snakket om den. En maskulin actionbok, og samtidig en tenksom bok med dyp respekt for feminine verdier. En bok som appellerer til kvinner og menn, til intellektuelle og til de mer handlings­søkende bokleserne. Innen utgangen av den første uken hadde boken solgt nesten 25 000 eksemplarer og dundret inn på bestselgerlistene. Der har den holdt seg siden. I skrivende stund har boken solgt svimlende tolv millioner [tallet er steget til over 60 millioner eksemplarer pr. mai 2006] eksemplarer på minst 42 [44] språk. Da Vinci-koden har for lengst skapt forlagshistorie.

Her i landet sikret Bazar - som for øvrig er Sirkelens endes utgiver i Sverige, Danmark og Finland - seg rettighetene til Da Vinci-koden. Bazar er et norsk-eid, nordisk forlag som ble startet av forlagsmannen Øyvind Hagen i 2002. Hagen, som fikk øynene opp for suksessboken lenge før konkurrentene, er den samme som introduserte Alkymisten og Paulo Coelhos forfatterskap i Norden og som i 1998 oppdaget en annen bok som ingen andre norske forlag trodde på: Harry Potter. I Norge er Da Vinci-koden i skrivende stund trykt i over 125 000 [2006: 360 000 eks.] eksemplarer og har ligget på bestselgerlistene siden lanseringen i mai 2004.

Og dette skriver jeg lenge før julesalget har startet.

Hva har så Da Vinci-koden å gjøre med Sirkelens ende?

Ingen verdens ting.

Vel, ingen verdens ting utover en del pussige og helt tilfeldige likhetstrekk.

Selv om Sirkelens ende og Da Vinci-koden er to vidt forskjellige bøker, er det ikke vanskelig å sammenligne dem. Som jeg svarte da Aftenpostens Kaja Korsvold i september 2004 lagde en reportasje om likheten mellom de to bøkene: "Jeg er glad jeg skrev min bok først. Ellers ville jeg nok blitt beskyldt for plagiat."

For:

* Begge bøkene handler om gåter knyttet til Jesus.

* Begge bøkene stiller spørsmål ved Det nye testamentes fremstilling av Jesu liv og lære ­... og død.

* Begge bøkene er kritiske til dogmene og mytene rundt Jesus.

* Begge bøkene antyder at Kirken i ettertid har tilpasset deler av Jesu lære for å passe kirkefedrenes syn.

* Begge bøkene hevder at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og at deres etterkommere ble inngiftet i de europeiske kongehus.

* Begge bøkene hviler tungt på teoriene i The Holy Blood and The Holy Grail.

* Begge bøkene fråtser i teologiske konspirasjonsteorier.

* Begge bøkene tar for seg hemmelige ordener, brorskap og frimurere.

* Begge bøkene har, underlig nok, en albino i en bærende rolle.

* Begge bøkenes hovedperson er en vitenskapsmann.

* Begge bøkenes hovedperson reiser rundt i Europa på jakt etter gåtens løsning.

* Begge bøkene leker med vår sans for det ukjente, det skjulte, det dulgte - og avslører hemmeligheter som de få, de innvidde har båret på i århundrer.

Det er disse likhetene som trekker Sirkelens ende inn i det markedsmessige dragsuget til Da Vinci-koden.

Samtidig er det lett å peke på ulikhetene. Da Vinci-koden har, med sitt amerikanske utgangspunkt, et særlig kritisk søkelys mot den katolske kirkes posisjon og dogmer. Den vever kunsthistorien inn i sitt historiske blendverks bakteppe. Sirkelens ende, derimot, tar utgangspunkt i arkeologien. Og den albino arkeologen Bjørn Beltø er sannelig ingen Indiana Jones. Der hvor Sirkelens ende er lavmælt og stedvis langsom, har Dan Brown skrevet en page-turner av dimensjoner, et intellektuelt rebusløs i actionthrillerens innpakning. En akademisk James Bond-beretning som fascinerer og underholder og utfordrer oss. Den utfordrer vår forståelse av alt fra kunsthistorien til teologien.

Eller?

I kjølvannet av Da Vinci-kodens braksuksess, har det oppstått en høyst uvanlig, internasjonal litteraturdebatt. En debatt om bokens innhold og teser - og om de dulgte grensene mellom sannhet og fiksjon, mellom vitenskap og diktning.

Debatten bølger særlig i kristne kretser, men også blant historikere, kunsthistorikere og selvsagt teologer. Selv om Dan Brown understreker at Da Vinci-koden er og blir en roman, går han, både i bokens innledning og i enda større grad i intervjuer og på sin hjemmeside www.danbrown.com, langt i å antyde at mange av bokens kontroversielle tankespinn ¿ om alt fra den hellige gral og skjulte budskaper i Leonardo da Vincis kunstverk til Jesu vesen og budskap, Sion-ordenen og andre hemmelige brorskap ¿ er reelle eller basert på hemmeligholdte sannheter. En roman, ja vel, men en roman som avslører historiske hemmeligheter.

Mange leseres forestilling om at bakgrunnen for mye av det som står i Da Vinci-koden faktisk er sant, har forårsaket tallrike avisinnlegg, webdebatter og kronikker verden over. I Norge er kritikken anført av Bjørn Are Davidsen, som i en kronikk i Aftenposten 30. juli 2004 refset de bokanmelderne som var nesegruse i sin beundring for Browns ¿researchmessige mesterverk¿. Her til lands har det meste av debatten foregått på internett og på leserbrevsidene. På www.forskning.no har religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal skrevet anmeldelsen Bråket om Da Vinci-koden der han kritisk og nitid gjennomgår mange av de teologiske og kunsthistoriske påstandene i boken. Et av Dyrendals anliggender er at Dan Brown, ved å antyde at kriminal­intrigen er bygget rundt en skjult sannhet, inviterer til debatt og kontrovers som igjen genererer oppmerksomhet og salg.

Internasjonalt har Da Vinci-koden utløst en underskog av motbøker som på faktisk og vitenskapelig grunnlag angriper tesene (bøker som for øvrig ikke bare selger godt i Da Vinci-kodens kjølvann, men som paradoksalt nok skaper ny oppmerksomhet rundt thrilleren ¿ så å si en markedsmessig evighetsmaskin).

På forlaget Ignatius' nettsted www.ignatius.com/books/davincihoax belyser forfatterne Carl Olson og Sandra Miesel - som har skrevet den kritiske boken The Da Vinci Hoax (Da Vinci-bløffen) - påstandene i Dan Browns roman. Mange av Browns fascinerende teser fra teologien og kunsthistorien blir ettergått og avvist. De stemmer simpelthen ikke. Det er ikke teologisk eller historisk belegg for påstanden om at Jesus i bunn og grunn var en gnostisk filosof, eller at Leonardo da Vinci har lurt hemmelige budskap om kristendommen inn i sine kunstverk. Leonardo var nok en luring, ja vel, men du skal ha velutviklede konspiratoriske antenner og en god porsjon fantasi for å skimte Maria Magdalena i maleriet Nattverden

eller finne historisk avsløringer i andre av hans verdenskjente malerier.

Det Brown har gjort, er akkurat det samme som de fleste romanforfattere gjør: Han har lett etter tilgjengelig stoff som passer inn i og kler fiksjonen. Dermed har han funnet og hentet frem et knippe spennende teorier, teser og spekulasjoner som bakgrunn for sin oppdiktede historie. De færreste av teoriene eller spekulasjonene er nye eller påfallende sanne. Det nye er at en bok som selger tolv millioner eksemplarer når ut til store lesermasser med tankespinn som før holdt seg lydig og beskjedent på plass i okkulte diskusjonsgrupper på internett, i new age-bøker og i hjemmetrykte hefter for svært spesielt interesserte.

De mest fiendtlige av kritikerne synes å laste Brown for å trekke frem slike alternative og mildt sagt udokumenterte alternativteorier. Men vent! Dan Brown skriver romaner. Han appellerer til vår fantasi. Han påstår ikke å ha skrevet en doktor­gradsavhandling. Han driver ikke med forskning. Romaner er ikke sanne. Så får heller forskere og vitenskaps­menn sette fiksjonen i perspektiv.

Kritiske eksperter burde glede seg i stedet for å gremme seg: Hvor mange andre romaner utløser denne type vitenskapelige debatter blant legfolk og stimulerer leserne til å søke ny kunnskap? Når var teologi og urkirkens undertrykkende kvinnesyn sist tema i selskapelige sammenhenger? Dan Brown har skrevet en bok som engasjerer, provoserer og tenner millioner av lesere, legfolk og fagfolk side om side. Ingen ubetydelig bragd av en sølle thrillerforfatter!

Både Sirkelens ende og Da Vinci-koden henter noen av sine teser fra The Holy Blood and The Holy Grail (1982) av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, en bok som har solgt i over to million eksemplarer og som snart utkommer på norsk. Kort fortalt er hovedteorien i denne kvasivitenskapelige dokumentarboken at Jesus ikke døde på korset, men at han overlevde korsfestelsen (hvilket igjen rokker ved kristendommens mest bærende dogme: oppstandelsen) og at han flyktet til Sør-Frankrike og giftet seg med Maria Magdalena. De fikk flere barn hvis etterkommere ble inngiftet i de franske kongerekker, det merovingiske dynasti. Den hellige gral - en middelaldermyte om begeret som Jesus først brukte under nattverden og som senere ble fylt av hans blod under korsfestelsen - utlegges som blodslinjen fra Jesus og Maria Magdalena.

Denne fantasifulle, men fascinerende forestillingen har sine røtter i århundregamle konspirasjonsteorier, angivelig beskyttet av hemmelige ridderordener og brorskap. Påstandene ble igjen vekket til liv basert på historien om presten Bérenger Saunière i landsbyen Rennes-le-Château. Under restaurering av den eldgamle landsbykirken på slutten av 1800-tallet kom han angivelig over dokumenter, skjult i hemmelige hulrom, som han tok med seg til Paris og som skal ha gjort ham umåtelig rik.

Dessverre for alle tilhengere av konspirasjonsteorier generelt og Sion-ordenen spesielt, er hele denne historien like fiktiv som Da Vinci-koden og Sirkelens ende. Sion-ordenen, Priory of Sion, som skal ha vært ledet av storheter som Leonardo da Vinci, sir Isaac Newton, Boticelli og Victor Hugo og som skal ha hatt tette og mystiske forbindelser med tempelridderordenen, er en ren konstruksjon skapt av høyreekstreme franske nasjonalister, intet annet enn en okkult gutteklubb. Både politiet og mediene har avslørt at franskmannen Pierre Plantard og hans tilhengere skapte Sion-ordenen i 1956 og forsynte den med røtter i 1100-tallets tempelriddere. I 1956 begynte de første ryktene om "den store hemmeligheten" i Rennes-le-Château å bli kjent. Mange av Sion-ordenens bærebjelker var plagiater fra rosenkreutzerne. Denne opprinnelig tyske ordenen fra 1400-tallet ble reformert både på 1600- og 1700-tallet og var assosiert med alt fra alkymi og magi til filosofi, og ble gjenopplivet av den franske forfatter og mystiker Josépin Péladan i tiårene rundt århundreskiftet 1800-1900.

Pierre Plantard produserte midt på 1960-tallet falske dokumenter som inneholdt navnene på lederne i Sion-ordenen og to genealogier angivelig fra 1244 og 1644 og diverse avskifter (de samme dokumentene som presten Bérenger Saunière altså skulle ha kommet over på slutten av 1800-tallet) og klarte å lure dokumentene inn i arkivene til Nasjonalbiblioteket i Paris. Bløffmakerne smuglet også andre "historiske" dokumenter inn i franske biblioteker. Funnet av Les Dossiers Secrets i 1975 vakte naturlig nok oppsikt. Plantards kompanjong Philippe de Chérsiey har i flere sammenhenger påtatt seg ansvaret for å ha fabrikkert disse dokumentene. Ifølge franske medier og myndigheter innrømmet Plantard, som døde i år 2000, under avhør i 1993 at dokumentene var fabrikkert, og at Sion-ordenen var et falsum. (Riktignok fantes en ekte Sion-orden som opphørte å eksistere i 1617 og ble innlemmet i jesuittordenen, men dette var en katolsk orden fjernt fra Plantards påståtte hermetiske brorskap og uten forbindelse til tempelriddere eller andre voktere av mystiske hemmeligheter). BBC avslørte mange av Plantards metoder i et dokumentar­program i 1996. Nettstedet www.priory-of-sion.com er verdt et besøk for den som vil sette seg mer inn i disse spørsmålene.

Disse avsløringene spiller selvsagt ingen rolle verken for Sirkelens ende eller Da Vinci-koden som romaner, men de styrker naturlig nok ikke formodningen om at Dan Brown har fundert sine mange "avsløringer" på teologiske, historiske, kulturelle og kunsthistoriske fakta. Mange begeistrede lesere av Da Vinci-koden blir nok skuffet når de innser at bokens tallrike "avsløringer" av hemmelige koder og skjulte sannheter enten er utslag av god, gammeldags diktning, er tankespinn i kvasivitenskapelige bøker og på internett, eller i beste fall er løse hypoteser som er gjenstand for faglig usikkerhet og strid.

Turistene som besøker den majestetiske Saint-Sulpice-kirken i Paris, der albinomunken Silas håper å finne Den hellige gral, blir eksempelvis møtt av en plakat som begynner slik: «I kontrast til fantasifulle påstander i en fersk bestselger, er ikke dette et tidligere hedensk tempel.» Plakaten fortsetter med å tilbakevise andre av bokens påstander om den tradisjonsrike kirken. Men også Saint-Sulpice nyter godt av litteraturens markedskrefter: I løpet av et halvt år var ti tusen turister innom kirken på grunn av Da Vinci-koden.

Da Vinci-koden er en roman. Punktum. Den avslører ingen ukjente, skjulte sannheter utover myriader av udokumenterte og internasjonalt kjente tankespinn, new age-spekulasjoner og fantasifulle konspirasjonsteorier som få seriøse forskere stiller seg bak. Men slapp av! Da Vinci-koden er like spennende for det. Om mange av teoriene i Da Vinci-koden ikke ¿stemmer¿ vitenskap­elig og faktisk, og om mange av de oppsiktvekkende påstandene kan tilbakevises, er boken likevel en spennende og underholdende thriller. Så la oss more oss over den spennende tankeleken. De som virkelig blir bergtatt, kan jo selv granske hva som mon har et fnugg av sannhet i seg!

Å glede og utfordre leserne er enhver romans fremste funksjon. I så måte har Dan Brown lykkes bedre enn de fleste av oss. I motsetning til thrillere flest, stimulerer Da Vinci-koden leserne til å søke seriøse svar på mange av de kompliserte og utfordrende spørsmål og påstander som kommer frem i romanen.

På denne bakgrunn spør kanskje mine lesere: Hvor mye av Sirkelens ende er sant?

Svaret er enkelt: Boken er en roman fra ende til annen. En tankelek. Noen historiske og teologiske opplysninger er isolert sett sanne. Noen er faglig omstridte og kontroversielle. Noen er pyntet på. Atter andre er oppdiktede. Men som forfatter har jeg brukt de historiske sannhetene i en dikterisk sammen­heng som i sum gjør at boken utelukkende blir en fiksjon fra begynnelse til slutt. Når jeg har fråtset i teologiske og historiske konspirasjons­teorier, er det fordi de passer i romanen. Når jeg hviler meg på kontroversielle teologiske vurderinger, er det fordi de kler fiksjonen. Denne romanen skulle handle om en gåte larger than life, og tankespinnene i en bok som The Holy Blood and the Holy Grail passet - i likhet med avvikende teologiske standpunkter - som hånd i hanske.

Likevel ...

Jeg er ingen teolog. Jeg er ikke engang troende. Men mange av de spørsmål som Sirkelens ende reiser vedrørende Det nye testamentes tilblivelse, er spørsmål jeg oppriktig undrer meg over selv. Ikke bare som forfatter, men også som menneske. Jeg har ikke svarene. Men det har sannelig ikke teologene heller. Til syvende og sist koker de grunnleggende spørsmålene og svarene ned til et spørsmål om tro. Teologi er langt på vei et fag uten fasit.

Hvis du ble besnæret av tankespinnene rundt tilblivelsen av Det nye testamente, finnes det et vell av seriøse fagbøker som grundig belyser alle de faktiske forholdene, og usikkerhetene, knyttet til den redaksjonelle tilblivelse av det som er vår Bibel, og som former grunnlaget for den vestlige verdens tro.

Bibelen er et intellektuelt produkt. Noen har skrevet tekstene. Andre har kan hende pyntet på og omskrevet dem. I mange tilfeller har tekstene vandret fra munn til munn før de ble festet til papiret. Til slutt har noen valgt ut de tekstene som ble innlemmet i Bibelen.

Hvis man betrakter de bibelske tekster som hellige og indirekte ført i pennen av eller inspirert av Gud, trenger man knapt underlegge Bibelen kildekritikk. Men hva om man fjerner troen fra bibelforståelsen og betrakter Bibelen og dens budskap som et historisk og filosofisk manifest?

Jesus-forskningen er mangfoldig og har utviklet seg i rivende fart det siste hundreåret og ikke minst de siste tiårene. Allerede tidlig på 1900-tallet påviste Albert Schweitzer hvordan forskere formet Jesus basert på idealene i sin egen samtid. Som innen all annen vitenskap, finnes det ulike retninger, tendenser og skoler innenfor teologien. Mange av tankespinnene i Sirkelens ende er basert på en relativt kildekritisk og radikal amerikansk tradisjon. Andre forskere er mer konservative og kildepositive.

Felles for de fleste teologiske forskerne, er at de i varierende grad er preget av sin tro (eventuelt: mangel på tro). Teologi er ingen absolutt vitenskap. I stor grad farges standpunktene av forskernes personlige tro og teologiske (og til en viss grad politiske) ståsted. Ulike forskere vektlegger fakta og hypoteser ulikt.

Sammen med min romanfigur Bjørn Beltø, surfer jeg bare på overflaten av det spennende faget teologi. Fagteologer vil nok smile overbærende, eller provosert, over mange av dialogene og tankene i denne boken. Som forfattere flest har også jeg valgt et ståsted, og bokens fiktive teologer og forskere står for holdninger som passer i denne bokens handling. De er ikke dermed representative for det brede flertall av teologer. Jeg har, i likhet med Dan Brown, skrevet en roman. Jeg påstår ikke å ha funnet sannheten.

Har forskerne?

Hvor bokstavelig, eller kritisk, skal man lese Det nye testamente?

Hver leser må finne sitt svar.

Det nye testamente er en samling skrifter, en såkalt kanon, som i store grad forelå som skriftsamling allerede på 100-tallet, men som ble endelig sammensatt og anerkjent av kirkefedrene på synodene.

De fire evangelistene Markus, Matteus, Lukas og Johannes var etter alt å dømme annengenerasjons kristne som skrev sine tekster mot slutten av det første århundret (enkelte teologer mener at Johannesevangeliet faktisk kan ha blitt skrevet av apostelen Johannes). Markus skrev trolig sitt evangelium, det første av de fire, rundt år 70. Matteus og Lukas hadde begge kjennskap til det Markus skrev. Men før noen av de fire evangeliene forelå, ble det som senere ble kjent som Q forfattet.

Q-evangeliet "finnes" ikke. Likevel er det av mange ansett å være "det første evangeliet", som Matteus og Lukas senere brukte som kilde (derav Q for "quelle" - tysk for kilde). Det var tyske bibelforskere som kom til den konklusjon av det måtte foreligge en skriftlig kilde for Jesu ord i Matteus- og Lukas-evangeliene. Basert på de eksisterende skriftene er Q rekonstruert ord for ord av forskere ved The Institute for Antiquity and Christianity i USA (http://iac.cgu.edu). Q inneholder strengt tatt ikke noe nytt eller ukjent, men er en teoretisk modell som kan forklare det stoffet som er felles for Matteus og Lukas. De som interesserer seg spesielt for Q, kan finne mer stoff på nettstedet http://iac.cgu.edu//qproject.html og på

http://homepage.virgin.net/ron.price.

Da Bibelens tekster skulle samles - en prosess som tok flere hundre år - forelå en lang rekke flere tekster enn de som bibelredaktørene ga sitt guddommelige kvalitetsstempel. De apokryfe evangelier - de skjulte eller hemmelige evangelier - var skrifter som ikke ble innlemmet i Bibelen. Dette bl.a. fordi de ikke ble oppfattet som opprinnelige (de ble skrevet "for sent", altså 100-200 år etter de andre evangeliene) i forhold til hendelsene de skildret. Andre teologer vektlegger at skriftene ble oppfattet som kjetterske av de ortodokse kristne, eller fordi de tegnet avvikende bilder av Jesus. Det bør også nevnes at flere fromme, kristne evangelier heller ikke kom med, selv om de støttet de tidlige evangeliene teologisk, fordi de i likhet med de mer omstridte skriftene ikke var opprinnelige nok (en rekke eksempler finner du på www.earlychristianwritings.com).

Ett eksempel på en apokryf tekst er Thomasevangeliet. Her fremstår Jesus som en som gir hemmelig kunnskap. Sannheten fremstilles som noe du og jeg må finne ut av. Thomas­evangeliet kan oppfattes som kontroversielt av flere grunner. Noen vektlegger det tydelige gnostiske (som på mange punkter avviker fra det vi kjenner som kristendommen) preget til Thomas. En minoritet blant teologene tror at Thomasevangeliet kan inneholde eldre, og derfor mer opprinnelige, versjoner av Jesu ord enn det som står i de bibelske evangeliene. De fleste teologer synes imidlertid å mene at Thomasevangeliet, slik det nå foreligger, stammer fra 200-tallet.

Etter hvert som innholdet og rekkevidden av disse alternative skriftene står klarere for oss, vil mange forestillinger om Jesu lære kunne bli utfordret. Jesus kan lett bli oppfattet som mer radikal, mer maktkritisk, ikke alltid i pakt med Kirkens senere forståelse av Jesus. Thomasevangeliet inneholder Jesu ord - uten noen fortelling eller rammeverk. Her står intet om korsfestelsen, Jesu død og oppstandelse, intet om hans lidelseshistorie, dåp eller nattverd. Vi finner ingen mirakler. Enkelte mener at både Q og Thomasevangeliet demonstrerer at Jesu død - offerdøden - ikke hørte hjemme i den tidlige kristendom, men at denne dimensjonen senere ble utviklet med basis i jødedommens offerriter. Der hvor Bibelen vektlegger vår individuelle tro, innbyr Thomasevangeliet til å ta ansvar for vår egen utvikling gjennom innsikt og erkjennelse (altså klassiske gnostiske trekk). Jesus hadde et åpent fellesskap rundt seg, bestående av menn og kvinner (noe også Dan Brown legger stor vekt på i sin roman). Jesus ble ikke omtalt som Guds sønn eller Messias. Ved siden av de gnostiske trekkene, følger Thomas ordbruken i koptiske manuskripter og endringer i oversettelser fra sent i det andre til fjerde århundret. Mange tekstlige indisier tyder på at Thomas kjente til Markus - hvilket svekker teorien om at Thomasevangeliet er eldre (og dermed mer opprinnelige) enn Det nye testamentes evangelier.

Selv om de nytestamentlige evangeliene paradoksalt nok tidvis tegner ulike bilder av Jesus, møtte Thomasevangeliets jesusbilde stor motstand blant mange tidlige kristne. En av grunnene kan være at Thomas i stor grad skildrer Jesus som filosof. Dette kan ha provosert de tidlige kirkefedre, som var avhengig av å avgrense læren til enhetlig og autoritativ og ikke minst guddommelig ¿ i en tid da troen og forståelsen av den ble utfordret og trukket i alle retninger. Det er også verdt å merke seg at den Jesus som Thomas skildrer, har fokus på det åndelige, der hvor Jesus i Det nye testamente har syn for både ånd og handling. Bibelens Jesus utfordrer samtiden, Thomas' Jesus besvarer spørsmål uten noen fysisk tilhørighet i hverdagen.

Mange troende har en forestilling om Bibelen som en uforanderlig, absolutt størrelse - nærmest indirekte diktert (i det minste inspirert) av Gud. De apokryfe skriftene demonstrerer at den bibelske kanon er menneskeskapt, et resultat av vurderinger og utvalg, av redigering og utelatelser.

Mange teologer fastholder at de apokryfe skriftene ikke avslører annet enn hvor flink den tidlige kirken var til å velge de riktige skriftene til Det nye testamente. Faktisk viser Nag Hammadi-funnet (www.nag-hammadi.com) hvor nøyaktig kirkefedrene gikk frem i sitt arbeid med å inkludere og avvise skrifter som kunne tenkes å få plass i Det nye testamente. Selv om de apokryfe skriftene selvsagt ikke kan avvise noe som helst i Det nye testamente, gir de oss et alternativt rammeverk for å forstå ikke bare evangeliene i seg selv, men også utvelgelsen av dem og den urolige samtid og prosess som ledet frem til den bibelske kanon. Men, avhengig av teologisk ståsted, kan de også leses som et bevis på at den autoritative kanon synes å være resultat av det beste utvalg historisk og teologisk.

Selv om man ikke tror på Jesus som guddommelig, kan vi med stor rimelighet fastslå at Jesus har eksistert som historisk skikkelse (mer om teologiens Jesus finner du på det norske nettstedet www.jesus-messias.org). I mine øyne er hans filosofi - oppsummert i ett ord: nestekjærlighet - like verdifull selv om vi ikke tror på dogmene om oppstandelsen og syndsforlatelsen.

Jeg synes det er flott hvis Sirkelens ende - slik Da Vinci-koden har gjort - stimulerer leserne til å søke sine egne svar og samtidig utfordre de sannheter vi er blitt tillært av autoritetene - det være seg Kirken, professorer og prester, og for den saks skyld forfattere. Med Sirkelens ende har jeg først og fremst hatt som ambisjon å skrive en utfordrende og litt annerledes spennings- og underholdningsroman som etterlater deg med spørsmål som ingen kan besvare, men som er viktige å stille.

Til slutt en snurrig fotnote: I oktober 2004 meldte The Daily Telegraph at Dan Brown vil bli saksøkt for plagiat. Av hvem? Av ingen ringere enn to av forfatterne bak The Holy Blood and the Holy Grail: Michael Baigent og Richard Leigh! Ifølge Telegraph sier Leigh: "Det er ikke det at Dan Brown har tyvlånt visse ideer, for det er det mange som har gjort. Men han har brukt hele strukturen og researchen - hele puslespillet - og hengt det på en fiktiv knagg."

Det er fristende å betrakte søksmålet som et pr-trick fra Leigh og Baigent - og ganske så urimelig mot Brown. Dan Brown krediterer vitterlig The Holy Blood and the Holy Grail ved å henvise til boken i kapittel 60 - i tillegg til en pussighet i Da Vinci-kodens ånd: Navnet til karakteren Sir Leigh Teabing er sammensatt av Richard Leighs etternavn mens Teabing er et anagram sammensatt av bokstavene i Baigents etternavn. I boken tar Teabing en utgave av, nettopp, The Holy Blood and the Holy Grail ut av bokhyllen og roser forfatternes "grunnleggende premiss".

Ikke nok, mener Leigh og Baigent, som vil stikke et sugerør ned i Dan Browns svulmende bankkonto.

Uansett utfallet av en eventuell rettssak er det liten grunn til å tro at publisiteten i nevneverdig grad vil gå ut over salget av noen av de to bestselgerne. Publisitet, kontrovers og oppmerksomhet svirrer i en evig sirkel - og det er fristende å antyde at dette, i sannhet, er en sirkel uten ende.

Etterord til siste utgave:

Ikke uventet vant Dan Brown rettssaken som ble anlagt mot ham av to av forfatterne av Hellig blod, hellig gral.

Dommer Peter Smith i Londons High Court erklærte i april 2006 at selv om Dan Brown åpenbart hadde lest Hellig blod, hellig gral (i parentes bemerket en nokså selvsagt konklusjon all den tid boken vitterlig er omtalt i Da Vinci-koden), er Da Vinci-koden på ingen måter et plagiat.

Hovedsaksøkeren, Michael Baigent, levnes liten ære i domspremissene.

Baigent tar neppe tapet så veldig tungt: En effekt av rettssaken var at Hellig blod, hellig gral ­­¿ som har solgt et par millioner eksemplarer som følge av Da Vinci-koden ¿ igjen fikk et voldsomt salgsoppsving.

Kan det, helt tilfeldigvis, være en sammenheng?

*

Dagen før dommen falt i London, presenterte medier verden over en sensasjonell nyhet:

Et laug av antikvarer, samlere og forskere presenterte den dagen evangeliet etter Judas.

Judas-evangeliet ble skrevet rundt år 150 og første gang omtalt og kritisert av biskop Irenaeus i Lyon i år 180. Men frem til våre dager hadde ingen faktisk lest Judas-evangeliet.

I 1970 ble manuskriptet oppdaget av en skattejeger i en hule i ørkenen ved El Minya i Egypt. Det skjøre papyrusmanuskriptet ble solgt videre til diverse antikvarer og mer eller mindre lyssky samlere, og ble oppbevart i 16 år i en bankboks i New York City, fordi ingen ville betale de svimlende summene selgerne krevde.

Men i år 2000 fikk antikvitetshandler Frieda Nussberger-Tchacos tilslaget for en akseptabel pris, og hun innledet et samarbeid med Maecenas Foundation for Ancient Arts og National Geographic Society.

Lik et puslespill måtte de tørre, gebrekkelige tekstfragmentene settes sammen, slik at man kunne lese beretningen i sammenheng. Først i år 2004 ble det klart for forskerne at teksten faktisk omhandlet disippelen og erkeskurken Judas Iskariot.

Den 66 sider lange historien foreligger nå i engelsk oversettelse (og vil helt sikkert bli oversatt til norsk også). Den foreliggende teksten er en koptisk kopi fra år 300 av en tidligere gresk originalversjon.

Judas-evangliet forteller en "annen" historie enn Det nye testamentes evangelier. I Judas-evangliet er Judas en av Jesu favoriserte disipler. I motsetning til de andre disiplene, har Judas fattet de grunnleggende kristne verdier og forståelsen av at himmelriket er en åndetilværelse hinsides denne verden. Ifølge evangeliet ga Jesus sin disippel kunnskap som de andre aldri fikk del i.

Historiens mest omtalte forræderi fremstilles slik at Judas anga Jesus rett og slett fordi Jesus ba ham om det.

Judas var et instrument for å fullføre den guddommelige plan (for øvrig et omdiskutert premiss i Tim Rices libretto til rockemusikalen Jesus Christ Superstar fra 1970).

Var Judas en forræder, slik Bibelen og Kirken har portrettert ham i 2000 år?

Eller var han en lojal støttespiller som hjalp Jesus med å fullende den prosess som skulle ende med korsfestelse og syndsforlatelse?

Teologene diskuterer.

Noen innvender at Judas-evangliet ble skrevet for lenge etter hendelsene til å være historisk presist (en innvending som i så fall kan få store deler av Det gamle testamente å falle sammen som et korthus).

Noen mener at det var skrevet av en menighet som hadde egeninteresse av å fremstille Judas i et fordelaktig lys.

Denne menigheten ble kalt Kainittene. Denne kristne sekten ble stemplet som kjettere av Kirken. Ikke bare gjorde de Judas (og andre bibelske skurker) til sin helt, men de anerkjente heller ikke Bibelens gud. Siden verden ikke var perfekt, kan ikke den bibelske Gud ha skapt den, mente de.

Teologene påpeker at det ikke er noe ved Judas-evangeliet som rokker ved de nytestamentlige evangeliene. Kainittene var ikke en anerkjent kristen sekt. Og teksten er skrevet såpass lenge etter de faktiske hendelsene at autentisiteten er usikker.

Heller ikke Vatikanet er så veldig urolig - rett og slett fordi de ikke tror at folk flest bryr seg.

Judas-evangeliet ble skrevet som en polemisk tekst mot verdiene i den da fremadstormende katolske kirke. Kainittene mente at de andre menighetene ikke hadde fattet hva Jesus egentlig sa og mente. Og de trodde at Judas kun bidro til å frigjøre Jesu guddommelighet.

Uansett viser Judas-evangeliet hvordan all historie - også bibelske hendelser - kan tolkes og vinkles og tilpasses. Er det aldeles urimelig å anta at også den autoriserte Bibel er et resultat av en slik redaksjonell prosess?

Ingen kommentarer: