En gang i tiden sto Fortelleren i bålets flakkende flammeskjær og fortalte spennende historier. Forfattere praktiserer verdens eldste yrke. Lenge før begjæret ble kommersialisert, fantes fortellere.
*
Hvis livet er en kjede av øyeblikk, er verden en opphopning av steder. Akkurat idet jeg skriver disse ordene - og akkurat i det øyeblikk du leser dem - står solen opp et sted i verden. Et sted dør et menneske - og akkurat nå blir to mennesker elskere.
Tenk over det. Akkurat nå...
*
Ikke så rent lite døgnvill er jeg tilbake på norsk jord etter to ferieuker i Thailand. Et fantastisk sted og et enda mer fantastisk folk. Elefanter, giftslanger, enorme edderkopper - yes, been there, done that.
Utover sensommeren og høsten venter en del av forfattervirksomheten som ingen har skrevet så mye om her på bloggen: lanseringen. De fleste forfattere har et nokså ambivalent forhold til å lansere bøkene sine. For det første er det slitsomt. Kalenderen min er et lappeteppe av bibliotekkvelder, krimkvelder, litteraturuker, kulturdager og bokhandelbesøk. For det andre er det vanskelig. Hele tiden skal du by på deg selv (samtidig som du vet at enhver forfatter i levende live er en skuffelse i forhold til forventningene til leserne). Du forlater skrivebordet og tilværelsen som eremitt og blir en salgsvare. Du er en omreisende attraksjon; du intervjues av tv og radio og aviser og forsøker som best du kan å spille rollen som deg selv.
Du får noen nye lesere. Og noen legger deg for hat. Jo mer offentlig du blir, desto mer føler folk (muligens med rette) de har all mulig grunn til å avsløre hvilken udugelig, selvtilfreds, talentløs posør du er (les bare noen av de plumpe kommentarene her på bloggen, så skjønner du hva jeg mener). Det er litt av prisen du betaler for suksess. Du blir en offentlig person, du lovprises eller slaktes av anmelderne, du sier smådumme ting i media, du skriver selvutleverende blogginnlegg som dette - og alt føyer seg inn i rekken av aktiviteter som i sum er "å være forfatter". Å skrive boken er langt, langt mer enn "halve jobben", men å selge den er også viktig (iallfall for oss som lever av å skrive).
*
En av bloggerne her - jeg husker ikke i farten hvem det var - raljerte fornøyelig over Henrik Langelands hjertesukk om offentlighetens svøpe i VG, Dagbladet, Aftenposten og så videre og så videre. Jeg forstår dem begge. Jeg forstår Langelands nesten schizofrene forhold til anonymitet og offentlighet. Og jeg forstår hvor latterlig det fremstår når forfattere (meg selv inkludert) akker oss over hvor fælt det er å komme i offentlighetens søkelys.
Vel, sant skal sies: noen forfattere trives genuint i rampelyset. De blomster opp i blitslampenes lynnedslag og trekkes mot enhver mikrofon, enhver linse, enhver notisblokk.
Men ikke alle. Selv om vi fra tid til annen figurerer i mediene, er det ikke alle av oss som er født inn i rollen som offentlige personer. Men det er nå engang en del av det å være forfatter, så vi forsøker å lære som best vi kan. Tross alt er det verdt prisen - selv om vi risikerer pepper fra dem som synes vi er pr-kåte og oppskrytte. For: vi treffer veldig mange Virkelige Mennesker. Lesere. Bokselgere. Bibliotekarer. Litteraturinteresserte. Så vi gjør så godt vi kan.
Nettopp fordi forfatteryrket er så selvutleverende og befengt med mange myter, har publikum (både kritikere, lesere og selvsagt alle de selvutnevnte og lett hatske "ekspertene" som ikke har lest et ord av det vi skriver) lett for å tillegge oss motiver og tanker som faktisk er oss fremmed. Men jeg tror det er umulig å tegne et riktig (hva nå enn "riktig" innebærer) bilde av forfatterens motiver, hensikter og ønsker. Jeg tviler, eksempelvis, på om Henrik Langeland kjente seg igjen i kritikken av hans motiver. Samtidig er jeg overbevist om at han smilende trekker på skuldrene av refsen.
Noen vil mene at vi forfattere får skrive våre bøker - og så holde kjeft. Å lansere og selge bøkene har - i noens øyne - noe urent over seg. Jo mer du stikker deg frem, jo mer du selger - desto hardere rammer kritikken. Denne kritikken er historieløs. De færreste av oss er Kafka. Vi er ikke genier som skriver våre mesterverker og dør. Forfattere flest inngår i forlagenes næringskjede - ja, mer enn det: vi er grunnlaget for forlagsbransjens og bokhandelenes eksistens. Bøker er (også) kommersielle produkter. Live with it! Forfattere har, til alle tider, vært en del av forlagenes kommersielle univers. Hva gjorde Hamsun da han trengte nytt tak? Han skrev en bok. Han lot seg intervjue. Han holdt foredrag for å skape blest.
Verdens litteraturhistorie er full av eksempler på forfattere som dyrket sitt image med nesten like stor nidkjærhet som de dyrket ordene.
*
Selv steinalderfortelleren og vikingskalden søkte offentlighet. Men jeg tror ikke de var så pr-kåte. I ildskjæret fortalte de sine historier. Og fikk, formodentlig, sin belønning. Tross alt har verdens eldste yrke alltid vært kommersielt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar