I noen hektiske dager har jeg hatt gleden av å følge Theakston Old Peculier crime writing festival i den vakre engelske byen Harrogate, en knapp times togtur fra Leeds og York.
En idyllisk, litt søvnig småby full av bugnende blomsterbed, Porscher og lave britiske bindingsverkshus med pussige skorsteiner. En town, må vite, ikke en city, slik en vennlig byboer korrigerte meg - en town har nemlig ikke katedral (hvilket fr. Gjerløw utvilsomt hamret inn i meg i 3. gym. på Oslo katedralskole).
Jeg reiste i følge med et knippe trivelige norske krim- og thrillerentusiaster - forleggere, journalister, oversettere og elskverdige Nils Nordberg, et vandrende encyklopedi om alt britisk og kriminelt (og det meste derimellom). La meg bare antyde at pubbesøkene ble mange og at vi alle bidro etter fattig evne for å avhjelpe britene med deres overflod av øl og gin tonic. Finnes det (etter en lang, klam dag i konferansesalen) noe mer avslappende enn å nyte en pint og more seg over gamle andekdoter i en 1600-tallspub i en stille engelsk sidegate? Say no more.
Konferansen avdekket - igjen (og slett ikke overraskende) - hvor vital og spennende den internasjonale krim- og thrillerlitteraturen er. Bestselgende forfattere som for eksempel Val McDermid (under t.h.), Harlan Coben (under i midten) og Lee Child (under t.v.) - listen er uendelige mye lenger - delte generøst av sine erfaringer og synspunkter. Hvordan arbeider internasjonale toppnavn (intenst!)? Hva føler de om sine egne manuskripter under skrivingen (alt fra panikk til erkjennelsen av at de sannsynligvis skriver tidenes dårligste roman)? Hvordan oppnår de sin suksess (ved å tro på det de driver med og å elske det!)?
Felles for alle var en dyptfølt dedikasjon til håndverket - crime writing. Å skrive (og å lykkes) handler om å skrive og ikke tenke på å skrive.
Som Lee Child tenkte da han fikk sparken i tv-selskapet Granada og bestemte seg for å skrive en bestselger: how hard can it be?
Vel.
Lee Child kjøpte seg en bunke blanke ark og en blyant (som han fortsatt har restene av) og skrev. Andre slet i årevis - og med tallrike refuserte romaner - før de slo igjennom. De Gir Seg Ikke. Det finnes tusenvis av forfattere der ute som kunne ha vært verdensstjerner - hvis de bare hadde skrevet bøkene de går rundt og tenker på å skrive. De som lykkes er, i all enkelhet, de som gjør noe med det.
Selv en bestselgende verdensstjerne som Harlan Coben fortalte åpent og generøst om hvordan han noen ganger føler seg som et geni - for i neste øyeblikk å tenke at han må være verdens mest elendige forfatter. Andre forfattere hadde samme erfaring. Felles for alle var at de - når de i ettertid leste sine egne bøker - aldri klarte å huske hvilke partier som fikk dem til å føle seg som Shakespeare og hvilke de følte var slette.
Den anglo-amerikanske krim- og thrillerlitteraturen er allsidig, levende og i stadig utvikling. Vi møtte forfattere som utforsket ulike sider ved sjangerlitteraturen. Noen brukte humor. Noen tema. Noen lokal koloritt. Ikke minst viser trendene at forfattere med skotske røtter eller aner er i ferd med å overta for den mer erkebritiske detektivtradisjonen. Skottenes litterære tilnærming er noe nærmere den amerikanske, der hvor de typisk engelske forfatterne skuer tilbake til Christie og Sayer og dess like. Trenden er spøkefullt døpt tartan noir.
En krimfestival som dette tar selvsagt kriminallitteratur på dypeste alvor (og, vel, også mye selvironi og humor). Men en av deltagerne berørte såvidt det noe kunstige skillet som noen ganger reises mellom såkalt seriøs litteratur og krim. Den anerkjente forfatteren påpekte at krimforfattere er særdeles dedikert til sitt håndverk. Krimforfattere komponerer bøker ikke bare med litteraturens noter, men også med et urmakerens presisjon og matematikerens logikk. Å skrive en velfungerende og god kriminalroman er ekstremt krevende - et faktum som ofte nedvurderes av sjangerkritikerne. Han ville nødig snakke nedsettende om generell litteratur, tvert imot, men som han anførte: Mange av dagens "litterære bøker" kjedet ham fordi forfatteren verken hadde noe å fortelle eller et språk som imponerte ham. For å prøve å "tolke" ham: Stilt overfor en mester som for eksempel Gabriel García Márquez, blekner talentet til de fleste. Middelmådighetens nådegave er jevnt fordelt blant oss som er håndverkere og ikke gudbenådede diktere, og de færreste av oss har et språk eller en fortellerevne som river grunnen vekk under leseren. At en bok pretenderer å være seriøs, gjør den ikke nødvendigvis bedre enn en bok som først og fremst har som mål å underholde sin leser. Personlig er jeg stolt og glad hver eneste gang jeg får høre at en av bøkene mine har klart å underholde en leser. Det er derfor jeg skriver. (Hva vil det egentlig si å underholde? Mange ser ned på begrepet. For meg betyr det kort og godt at en bok griper sin leser. At leseren ikke kan legge den fra seg. At den engasjerer, gleder, forarger ....... kort og godt at den gjør noe med leseren. Den verste skjebne en bok kan lide, er at leseren lukker den med et likegyldig ja ja).
Men - nå var skillet mellom seriøs litteratur og kriminallitteratur ikke noe tema på krimkonferansen i Harrogate. Tvert imot strutter spenningslitteraturen anno 2007 av selvtillit. Ikke mindre enn 8000 billetter var solgt til de ulike sesjonene, og her myldret verdensstjernene mellom sine lesere og fans. Hvert år selges det titalls millioner titler verden over. Det betyr vel at det ikke bare er vi krimforfattere som elsker det vi driver med.
Selv kan jeg ikke vente med å åpne alle de bøkene jeg kjøpte og fikk signert av forfattere jeg beundrer - så snart SAS klarer å oppspore kofferten min som på kriminelt mystisk vis forsvant et sted mellom Manchester, København og Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar