I innlegget presenterte jeg en scene slik den forelå den gang - som et eksempel på hva én synopsissetning ("Bjørn finner sira Magnus død") kan munne ut i.
Grunnen til at avsnittet seg ut som det er skrevet av en 5-åring som har gått amok med fargestifter, er for å la fargekodene vise deg hvor i den endelige versjonen du kan gjenfinne den opprinnelige setningen (samme farge, capitche?):
Sira Magnus er død. Han flyter med ansiktet ned, som om han har trukket pusten dypt og ligger og speider etter noe på bunnen av badestampen. Som for eksempel noen av myntene turistene har kastet uti. De kritthvite hendene dupper i krusningene i den kalde vinden. Prestekappen duver rundt ham lik halvråtten tare i fjæra. Jeg tar et nølende skritt frem. Den runde badestampen er omkranset av ruglete steinheller. Noen gjenstridige grønne planter plirer opp fra fugene. Solen er kald. Et vindkast visler over heden. Vannet er ikke så dypt, og han kunne med letthet ha reist seg. Det er vel derfor jeg skjønner han er død.
Nå er altså boken ferdig (!!!yippie-doo-dey!!!), og de som har interesse av hvordan en tekst utvikler seg, kan sammenligne det samme avsnittet i ferdig form:
Sira Magnus er død. Han flyter med ansiktet ned, som om han har trukket pusten dypt og speider etter noe på bunnen av badestampen. Det halvlange håret former en grå glorie i vannet. De kritthvite hendene dupper i krusningene. «Magnus?»
Stemmen min lyder tynn og sped.
Klærne duver rundt ham lik tare i vannskorpen. Nede fra bunnen flimrer myntene som turistene har kastet uti. Enda en gang roper jeg navnet hans. Et sted kraer en ravn.
Jeg klarer ikke å røre meg. Kanskje forsøker jeg bare å utsette det uunngåelige - å måtte trekke ham opp av det varme kildevannet og møte det livløse blikket.
Han har ikke falt uti ved et uhell. Stampen er ikke dyp. Han kunne lett ha reist seg. Noen har drept ham. Noen har druknet sira Magnus.
Knelende griper jeg om anklene hans og trekker ham opp av vannet, som lukter svakt av svovel. Han er tung. Klærne er vasstrukne. Da jeg velter ham over på siden, renner vann ut av munnen hans. Jeg leter etter en puls som for lengst har stilnet. Ansiktet er rødt og pløsete. Han har mistet brillene. Øynene er vidåpne. Og tomme.
Å Magnus, hvisker jeg, hva har de gjort med deg? Eller kanskje sier jeg det inni meg. Jeg tar hånden hans i min. Jeg skjelver. Det drypper av skjegget hans. Klærne kleber seg til den lubne kroppen.Den runde badestampen er omkranset av ruglete steinheller. Noen gjenstridige planter plirer opp fra fugene. Et vindkast visler over heden. Så slipper jeg hånden hans og ringer 112.
Essensen er den samme, toneleiet likeså, men jeg synes den endelige versjonen er "tettere på" og har mer nerve. På den annen side viser den hvor lett en tekst har for å ese ut.
Hva forsøker jeg å få til her? Kort sagt - å ta med meg leseren til Reykholt på Island og stå rett ved siden av min hovedperson mens han gjør sin sjokkerende oppdagelse. Hvordan? Ved bruk av detaljer. Lyder. Lukt. Hvis du noengang opplever noe dramatisk, vil du oppdage hvor ekstremt fokusert sansene blir på detaljer. Det er dette "nærværet i detaljene" jeg forsøker å skildre.
De fleste punktene fra det opprinnelige avsnittet er med, men de er fordelt på en litt annen måte. Ved å sammenligne ved hjelp av fargekodene, kan du se hvordan teksten er utviklet, utbygd og modellert.
(Her er et bilde fra Snorres gamle badestamp og den egentlige presten på Reykholt, Geir Waage):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar