For mange forfattere er det kanskje en utradisjonell metodikk. Noen vil gjerne levere rett til trykkeriet. Noen tar allernådigst imot innspill fra sin redaktør. Noen nøyer seg med et par møter med forlaget. Selv tilhører jeg dem som liker å involvere gode krefter når råteksten - førsteversjonen - er på plass.
Medleserne mine tilhører ulike litterære tradisjoner. Et par er erfarne krimlesere og godt bevandret i spenningslitteraturens konvensjoner (som, bare for å ha sagt det, er til for å brytes). Andre har tilbøyeligheter uti lyrikken og det høylitterære. I sum får jeg tilbake et vell av vettuge vurderinger. Aldri i form av "påbud". En roman - selv en sølle underholdningsroman i spenningssjangeren - er forfatterens verk. Men personlig synes jeg det ikke bare er verdifullt, men også morsomt å kunne diskutere et manuskript med høyt kvalifiserte og reflekterte forleggere.
Så hva jobber jeg med? Språk, språk, språk ...
*
Borte hos Kristine Tofte - som til høsten kommer med fantasyromanen Song for Eirabu (som jeg har store forventninger til) - pågår en høyst lesverdig diskusjon: "Språket aleine er berre bokstavar" skriver Kristine og tar opp forskjellen på språkdrevne og handlingsdrevne bøker. Et slikt skille finnes ikke, mener Bror Hagemann: "All litteratur er språk." Signaturen mettebergsommann - med sin litteraturvitenskapelige og akademiske ballast - fastslår at man kan være enig med både Kristine og Hagemann. Wheew. Nå får jeg nok Bror, Mary, Mette og andre på nakken, men i mitt stille sinn har jeg fundert på om det ikke finnes minst fire slike litterære søyler som bærer enhver roman: den idédrevne, den språkdrevne, den karakterdrevne og den handlingsdrevne. Disse tyngdepunktene utelukker ikke hverandre, men de representerer et hvert verks litterære ankerfeste og fundament.
Problemet oppstår allerede i det jeg skriver disse ordene: Hva legger man i "drevne"? Finnes det et skille mellom disse kategoriene? Hvor i all verden skal man plassere Markens grøde, Hundre års ensomhet, Lolita eller Død på kreditt?
Vel. De fleste bøker har litt av alt. Og det blir feil å si at en bok ENTEN er språkdrevet ELLER handlingsdrevet. Likevel synes jeg også det er feil å avfeie problemstillingen fordi "litteratur er språk". Selvsagt er litteratur språk. Slik musikk er toner og rytme - slik jazz og blues og rock og klassisk både har mange fellesnevnere og lett gjenkjennelige særpreg. Ulike bøker har ulik karakter, ulik vektlegging, ulikt tyngdepunkt. Hvis du tegner opp en akse med idéromanen til venstre og handlingsromanen til høyre, og de språk- og karakterdrevne et sted i mellom, tror jeg mange av oss vil kunne plassere mange romaner på et eller annet punkt langs aksen. En tradisjonell krimroman vil høre hjemme langt ute på høyresiden. Tradisjonelt er krim handlings- og karakterdrevet. Mens Forbrytelse og straff i hovedsak er idé og karakterdrevet - og i mindre grad språk- og handlingsdrevet.
Nå kan man selvsagt fnyse av en slik inndeling og kategorisering. Og jeg tror tilnærmingen farges av et litterært grunnsyn som gjør at man lett snakker forbi hverandre. Jeg har ingen problemer med å være enig med Bror Hagemann i at "all litteratur er språk" og at litteraturen - enten den er god eller dårlig - lever i språket. Men jeg mener samtidig at det finnes andre akser (og det er ikke sikkert min er verken riktig, presis eller treffende) der enhver roman vil kunne finne sin plass og sitt tyngdepunkt.
*
En bok er - hvis vi ser på den som noe mer enn innhold alene - sjelden "bare" forfatterens verk. Redaktører og konsulenter står på sidelinjen og heier og refser. Salg og marked legger sine snedige planer. Og parallelt jobber de som skal lage "klærne" til boken - altså cover og omslag. Forleden dag fikk jeg coveret til Lucifers evangelium. Jeg synes det er råtøft. Litt creepy og veldig sjangertypisk og tydelig. Det er et unorsk omslag, men i pakt med den angloamerikanske spenningstradisjon boken tilhører. Designeren heter Marius Renberg.
Marius er en allsidig og svært dyktig designer som har laget alt fra egne barnebøker til covere for Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen. Hans oppdrag denne gang var å lage et omslag som tematisk var i slekt med forrige bok, Paktens voktere (som han også designet), og som signaliserer at Lucifers evangelium verken er en diktsamling eller en religiøs elegi. Det har han - mildt sagt - lykkes med:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar