Om ytringsfrihet .... 6. desember 2008

Jeg har lyst til å skrive noen ord om ytringsfrihet. I tallrike innlegg og kommentarer her på bloggen henvises det nemlig til ytringsfriheten. Problemet er at noen tror og mener mye (delvis feilaktig) om ytringsfriheten og baserer sin retorikk på personlige oppfatninger av hvordan denne ytringsfriheten "burde" utøves. Når feiltolkninger og personlige vurderinger legges til grunn for en prinsipiell debatt, skjærer mange av debattene lett inn på sidespor der de intet har å gjøre. Her følger et lite forsøk på å rydde opp i begrepsforståelsen: 
Ytringsfriheten reguleres først og fremst av Grunnlovens paragraf 100: 
  

      Ytringsfrihed bør finde Sted.
       Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
       Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
       Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
       Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
       Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. 

Ytringsfriheten reguleres også av FNs menneskerettighetserklæring artikler 18-20: 

 Artikkel 18: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkel 20: Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. 

Her følger det helt sentrale poenget: Ytringsfriheten regulerer individets rettigheter i forhold til samfunnet. Hva betyr det? Ytringsfriheten skal bl.a. sikre oss retten til å ytre oss om f.eks. politikk uten å bli forfulgt. Ytringsfrihet skal sørge for at ikke myndighetene (eller konger, presidenter, statsministere, rikfolk, borgermestere, fyrster osv.) får begrense din og min rett til å ytre oss.
Her følger enda et sentralt poeng: Ytringsfriheten regulerer ikke de interne reglene for hva som kan publiseres i forlag, aviser eller blogger. Hva betyr det? En avisutgiver, et forlag eller bloggeier kan med all mulig rett lage et internt regelverk som, på sett og vis, innskrenker individets ytringsfrihet. Med andre ord: Ytringsfrihet henger ikke sammen med publikasjonsplikt. For å sitere Eirik Newth:

Nettkverulanter benytter seg det mest ytringsvennlige mediet som noensinne har eksistert, og det står dem fullstendig fritt å ytre seg alle andre steder. [...]din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt. [...] Bokklubbene har ingen plikt til å opptre som plattform for alle som måtte ønske det. Dilemmaer får man bare om reglementet er uklart. Er reglementet klart, gjelder det på nettet som overalt ellers: følg spillereglene, eller spill andre steder. 

Ytringsfriheten er nemlig full av begrensninger. Begrensningene er nedfelt i lovverket. Noen begrensninger er enkle å forstå og respektere. Jeg kan eksempelvis ikke - med henvisning til ytringsfriheten - opprette et nettsted der jeg distribuerer barnepornografi og narkotika. Det skjønner alle.
(Likefullt er selv slike ømtålige spørsmål undergitt debatt. I sin storartede dokumentarbok The Brethren: Inside the Supreme Court gjengir forfatterne Bob Woodward og Scott Armstrong hvordan USAs høyesterett har slitt med definisjonen av pornografi vs ytringsfrihet. I et puritansk og religiøst fundamentalistisk land som USA - der ytringsfrihet er en konstitusjonell bærebjelke med enda sterkere historiske tradisjoner enn i Europa - har lovmakere og høyesterettsdommere hatt store problemer med å trekke grenser mellom høyverdig erotisk kunst på den ene side og spekulativ, utnyttende pornografi på den annen.)
Tilbake til norske forhold. Ytringsfriheten er ikke ubegrenset. Men praktisering og utøvelse krever en juridisk fingerspissfølelse som jeg ofte savner i debattene her inne. Jeg kan eksempelvis ikke - med ytringsfriheten i hånd - offentliggjøre at Den-Og-Den er utro. Her kommer ytringsfriheten i motstrid med lovverket som regulerer privatlivets fred. Selv de argeste forsvarere av Ytringsfrihet Som Hellig Prinsipp vil være enig i at ytringsfriheten ikke gir meg rett til å publisere navn og bilder som dokumenterer hva NN og XX gjorde under (jule)bordet. Begrepet juristene bruker, er at noe slikt ikke er av allmenn interesse. Vi kan ikke, med ytringsfriheten som unnskyldning, (ære)krenke våre medmennesker. Men: Hvis en tenkt KrF-leder - en moralismens og familielivets fanebærer - innleder et utenomekteskapelig forhold til en like tenkt leder for f.eks. NHO, vel, så vil avisene faktisk kunne trykke en slik nyhet i ytringsfrihetens navn fordi de avslører allmenninteressante og vesentlige opplysninger om samfunnsvesentlige forhold (de avslører politikeren som dobbeltmoralist og løgner, de avslører politisk og økonomisk samrøre og så videre). La nå ikke dette helt teoretiske eksempelet lede til enda en debatt på sidesporet - jeg eksemplifiserer blott for å illustrere hvilke gråsoner og nyanser som eksisterer.
Selv om Grunnloven er alle lovers mor og fundament, er det ikke slik at Grunnloven alene regulerer samfunnet. Ei heller  norske aviser og nettsteders redaksjonelle profil, linje og regelverk. (Da jeg på 80-tallet arbeidet på nyhetsdesken i Aftenposten, opplevde vi at en sommervikar i ytringsfrihetens navn nektet oss å redigere - uttrykket han brukte var vel: "klusse med" - teksten i nyhetsreportasjene hans. Vel. Du har ikke sett bylinen hans i Aftenposten etter det. Var han et offer for mangel på ytringsfrihet - eller sin egen dumhet?) 
Et hvert medium har redaksjonell frihet til å definere alt fra innhold (Dagens Næringsliv handler først og fremst om økonomi og næringsliv, ikke strikkeoppskrifter) til tone og stil (av den grunn ser forsidene til Dagbladet sjelden ut som forsiden til Vårt Land). I Dagbladet og Klassekampen vil du finne innlegg - både hva gjelder innhold og ordbruk - du aldri vil lese i Aftenposten og Nationen. Avisenes redaksjonelle frihet er nemlig også beskyttet av lovverket.
Forfatterbloggen eies og driftes av De norske bokklubbene. Som bloggeier er det Bokklubben som definerer regelverket her på bloggen. Det er Bokklubbens rett og plikt. Vi som blogger her på forumet, plikter å respektere dette regelverket. Det er en del av den underforståtte kontrakten mellom Bokklubben som bloggeier og meg som blogger.
Vi kan selvsagt være uenige om reglene. Og vi kan være uenige i hvordan reglene praktiseres. Og vi kan gjerne diskutere disse spørsmålene, slik jeg ser det gjøres. Men vi kan ikke påberope oss ytringsfrihet her på bloggen - i strid med bloggreglene - uten samtidig å eksponere vår fundamentale mangel på forståelse for hvordan grunnlov, straffelov og et privatrettslige regelverk regulerer samfunnet vårt.
Med ytringsfriheten i hånd kan vi gjøre følgende: Vi kan finne et webhotell (altså en server) og opprette vår egen blogg. Det er nemlig dét ytringsfriheten gir oss rett til. Slik vår medblogger Pia har antydet at hun vil gjøre etter at hun trakk seg herfra i protest mot Forfatterbloggens regelverk (eller den noe brutale håndhevingen av regelverket). Eller slik den eminente forfatter, vitenskapsmann og pedagog Eirik Newth har gjort. Han foretrekker å stå utenfor en gruppeblogg som dette. Og han gjør det på et mangefasettert prinsipielt grunnlag.    
Hva betyr det ovenstående for "ytringsfrihet på en gruppeblogg"? Det betyr at bloggeier - trygt innenfor ytringsfrihetens rammer - kan definere regler som bloggens deltagere plikter å følge. En gruppeblogg om blomster kan - uten å bryte ytringsfriheten - forby innlegg om politikk, sex og colombiansk heklekunst og si: På denne bloggen skal alle innlegg handle om blomster (og litt om bier). For eksempel. En bloggportal om samfunn og politikk kan likeledes definere følgende "diktatoriske" regel: Innlegg som bryter med bloggeiers definisjon av takt og tone (definert i et regelverk), kan bli slettet. Bloggere som bryter reglene, kan bli utstengt.
Et slikt privatrettslig regelverk er ikke strid med ytringsfriheten.
At mange moderatorer er kløner, har ingenting med ytringsfriheten å gjøre. At bloggere og nettdebatanter noen ganger blir utestengt på grunnlag av feilvurderinger eller urimelige vurderinger fra moderators side, handler om helt andre forhold enn (mangel på) ytringsfrihet. Derfor er det viktig at vi ikke sauser sammen viktige prinsipper som nettopp ytringsfrihet med uenighet i et regelverk eller frustrasjonen over moderatorer som handler urettferdig eller urimelig.  
Det ytringsfriheten sikrer oss rett til, er å opprette vår egen blogg der vi selv kan definere reglene og der vi kan publisere akkurat hva vil vi (så lenge det ikke bryter med norsk lov). 
Det er kanskje lettere å forstå disse nyansene hvis vi forlater den lett anarkistiske blogg- og webverdenen og trekker paralleller til trykte medier.
Ytringsfriheten gir en politisk rabulist rett til å publisere de mest hårreisende ytringer (så lenge de ikke bryter loven). Men ytringsfriheten gir ikke Aschehoug, Gyldendal eller andre forlag noen plikt til å trykke rabulistens bøker. Det ytringsfriheten sikrer rabulisten, er retten til å utgi disse meningene sine på eget forlag - hvis ingen andre vil.
Ytringsfriheten gir ikke Aftenposten, VG og Dagbladet noen plikt til å trykke alle de hundrevis av innlegg som strømmer inn til avisene hver dag. Likevel møtes disse avisenes debattredaktører stadig av argumenter som tyder på at de refuserte mener at de - i ly av ytringsfriheten - har en slags rettighet til å få hva som helst på trykk. Slik er det ikke. 
Forlag, aviser, bloggsamfunn (som VG Nett, Forfatterbloggen og så videre) reguleres av et privatrettslig lov- og regelverk. Innenfor dette lov- og regelverket har "utgiverne" rett til å definere rammene for og tolkningen av de ytringer som finner sted i de bøker, aviser eller blogger som de står ansvarlige for.
Ved å gjøre oss til en del av disse "utgivernes" redaksjonelle produkter, godtar vi implisitt å underordne oss reglene deres. Velger vi å blogge på VG Nett, Sol eller her i Forfatterbloggen, underordner vi oss med andre ord nettstedets regelverk. 
Signaturen Sirenia stiller i et innlegg her på bloggen følgende spørsmål:

 En blogger uttalte på et annet forum at vi bloggere har ytringsfrihet, men ikke publiseringsrett. Det vil si at eiere av forum ikke har publiseringsplikt. Mulig det er slik, det kan virke sånn, men er det riktig at det skal være slik? Og på hvilket grunnlag? Er det riktig at de og noen skal få skalte og valte med bloggere etter eget forgodtbefinnende? 

Svaret er kort og godt: Ja, det er slik. Grunnloven og alle andre lover som regulerer vårt samfunn, sier at det er slik. På hvilket grunnlag? Lovverket! Er det riktig? Dét er et helt annet spørsmål, og det er dét spørsmålet en eventuelt får diskutere hvis en føler for det. Hvis det er uheldige erfaringer med dårlig moderering som ligger til grunn for spørsmålet, er det noe helt annet enn fravær av ytringsfrihet. Hvis bloggeier opptrer urimelig - for eksempel ved utestengelse - handler dette ikke om et spørsmål om ytringsfrihet, men er i ytterste konsekvens en privatrettslig konflikt om tolkningen av og utøvelsen av et gyldig regelverk. 
Vi kan - hvis vi er rungende uenige i regelverket - velge å forlate nettstedet. Vi kan - fordi vi har ytringsfrihet her i landet - opprette vår egen blogg med et helt annet regelverk enn den vi valgte å forlate.
Slik utøves ytringsfriheten.