Et interessant dilemma presenteres i Aftenposten i dag: Bør Vladimir Nabokovs uferdige roman publiseres - selv om han ba om at den skulle ødelegges etter hans død?
Vladimir Nabokov (bildet) - mannen bak mesterverket Lolita - var en av forrige århundres store litterære stemmer. Les mer om ham i dette blogginnlegget jeg skrev i desember 2006.
Før han døde i 1977, etterlot han et uferdig manuskript i en bankboks i Sveits. Han ba sin sønn, Dmitri Nabokov, om å ødelegge den upubliserte teksten. Han ville ikke at hans minne skulle besudles av ufullførte bøker.
Nå er sønnen 73 og sliter med skrantende helse. I tredve år har han ruget på avgjørelsen. For tre år siden sa han at han ville etterkomme farens ønske. I dag er han ikke så sikker lenger.
Det litterære miljø, som har debattert saken heftig, kan ikke gi noe entydig råd. Noen ber ham om å respektere farens ønske. Andre mener Nabokovs litterære arv er viktigere enn den døende mannens sentimentale, forfengelige frykt for å publisere noe uferdig.
Som forfatter og professor Edmund White påpeker: Hvis en forfatter virkelig ønsker å tilintetgjøre et manuskript, er det jo bare å brenne det. Nabokov junior repliserer at faren ikke visste når han kom til å dø og at han i det lengste håpet å bli ferdig med romanen.
Litteraturhistorien har flere eksempler på tekster som er offentliggjort mot forfatterens ønske. Franz Kafka ba sin beste venn om å destruere alle tekstene han etterlot seg. Hadde kameraten etterkommet Kafkas ønske, ville vi ikke kjent til Kafkas litteratur i dag. Poeten Emily Dickinson beordret søsteren til å ødelegge de fleste av de 1800 diktene hun hadde skrevet. Søsteren adlød ikke. På dødsleiet skal Virgil ha bedt om at Aeneiden ble brent. Og Tabitha King reddet en tidlig versjon av Stephen Kings Carrie opp av søppelbøtten. Selv Nabokov forsøkte å brenne en manuskriptversjon av Lolita. Hans kone sperret veien til peisen.
Så hvor mye skal forfatterens eget ønske vektlegges?
Nabokovs manuskript heter The Original of Laura og handler om en svært overvektig mann, Philip Wild, og hans slanke, promiskuøse kone. Boken utforsker temaet Døden - som alltid fengslet Nabokov - og forteller historien om hvordan Philip Wild ved hjelp av meditasjon klarer å viske seg selv ut. Aftenpostens journalist Ingrid Brekke forteller at manuskriptet består av 50 kartotekkort med notater som skisserer romanens handling.
Ifølge Nabokov junior ville boken "ha blitt fars mest strålende roman, det mest konsentrerte destillat av hans kreativitiet."
Men samtidig tilføyer han: "Han forbød eksplisitt at den skulle publiserres ufullført."
For oss som ikke har lest manuskriptet og ikke kjenner dets karakter og kvalitet, er det vanskelig å ha en eksplisitt mening. Hvor uferdig er det? Er teksten på et så tidlig stadium at publiseringen vil krenke forfatterens minne? Er det bare skisser og outlines, eller er det også ferdig tekstpartier? Hvis "manuskriptet" som foreligger blott er handlingsskisser - og ingen litterær tekst - vil jeg ha problemer med å forsvare publisering.
Likevel er jeg tilbøyelig til å mene at en stor - og veldig død - kunstners litterære forfengelighet veier noen milligram mindre enn litteraturhistoriens "rett" til å lese også det ufullendte. Leseren vil jo kjenne alle forbeholdene og vil vite at dette er uferdig. Så hvis Nabokovs tekst faktisk foreligger i litterær form - ikke bare som synopsis - mener jeg at hans eget ønske ikke veier tungt nok.
Hva om Shakespeare ikke ønsket at hans verker skulle offentliggjøre? Jeg mener - synes du virkelig at Franz Kafkas kamerat skulle ha ødelagt Kafkas tekster? Kafka var jo langt fra tilfreds med det han hadde skrevet.
Kanskje er det hele en skinndebatt:
"Kanskje jeg allerede har ødelagt manuskriptet," antyder Nabokov junior i et intervju.
(Kilde: Aftenposten)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar