Tusen ord om dagen!

Å bite tenna sammen og tvinge seg selv til å skrive, dag etter dag etter dag, har iallfall én gunstig effekt: Det blir bok av det til slutt.
Denne høsten har jeg tvunget meg selv til å skrive tusen ord om dagen. Jeg kunne ha tatt et bilde i stedet - det sies at et bilde sier mer enn tusen ord - men det er sant å si noe sprøyt, det der med bildene og de tusen ordene. Hvis et bilde sier mer enn tusen ord, så vis meg et bilde av De ti bud. 

Ikke akkurat the real thing, hva? 
Saken er den: Boken jeg begynte å skrive for et drøyt år siden, er ferdig.
Og samtidig er den bare såvidt påbegynt ... Skjønner?
Tusen ord om dagen ... Mye eller lite? For en lyriker er det latterlig mye. For en seriebokforfatter er det håpløst lite. For meg er det akkurat passe. Noen dager har jeg ikke greid mer enn fire-fem hundre ord. Andre dager runder jeg femtenhundre. Men jevnt over har jeg funnet ut at tusen ord passer for meg. 
Okay. Jeg hører den våkne lesers utålmodige grynting: Kom til saken! Er manuset ferdig eller såvidt påbegynt? Kan du bestemme deg?
For å si det slik: Manuset kommer aldri til å bli publisert i den formen det har nå. Det som er ferdig, er råteksten.Kladden, om du vil. Begynnelsen, midtpartiet og slutten. Handlingen. Plotet. Personene. Strukturen. Tempoet. Men jeg er langt fra ferdig. Jeg har deadline om fem måneder, og bare tanken gir meg åndenød. Fem måneder! Men jeg skal klare det. 
Den fasen jeg er ferdig med nå, er den tyngste. Å rå-skrive teksten kan være et ork, et slit, en maraton. Jeg mener ikke å klage. Jeg går til skrivingen med glede hver eneste morgen. Men: Det er nå moroa begynner. Å skrive om ... og om ... og om. Og om. Å kutte, kaste, stryke. Å foredle. Å snekre overganger, å gnikke på dialogene, å rentegne utydelige karaktertrekk. 
It's a dirty job, but somebody's gotta do it!
Andre forfattere jobber på en helt annen måte. De gir seg ikke før hver setning, hvert avsnitt, hvert kapittel er akkurat slik de vil ha det. Først da fortsetter de. I timevis kan de sitte og perfeksjonere en eneste setning. Slik driver de manuskriptet fremover ... setning for setning ... side for side. Så når førsteversjonen er ferdig, er den nesten klar for publisering.
Selv presser jeg meg selv fremover lik en bulldoser med turbo. Tusen ord om dagen! Selv om jeg av og til stanser og lurer på om det jeg nettopp skrev var bra, tvinger jeg meg selv videre. Kvalitetskontrollen kommer senere. Da forsøker jeg å lese teksten som om jeg aldri har sett den før.
Da jeg fortalte en kollega av meg om mitt mål på tusen ord, steilet han. For ham ville noe slikt bli en tvangstrøye og bare utløse stress.   
Hvilken metode er riktig? Jeg mener svaret er enkelt: Den som passer for deg!
Manuskriptet mitt er fullt av tegnet # . Jeg legger inn en # som markør hver gang jeg ser at jeg må tilbake og fikse på noe. På den måten kan jeg søke meg fra # til # og rydde opp i ettertid. I bakkant av #-ene ligger korte beskjeder til meg selv: # HER MÅ HAN GI EN BEDRE BEGRUNNELSE. # FIKS DENNE DIALOGEN. # JOBB MER MED KARAKTERUTVIKLINGEN HER. Nesten litt sånn paint by numbers. 
Manuset mitt er fullt av lakuner. Enkelte ganger, når jeg har skrevet meg inn i et hjørne og ikke kommer videre, blir jeg så oppgitt at jeg lar problemet ligge og fortsetter et kapittel senere. Og så, når humøret er lysere og hjernen mer medgjørlig, går jeg tilbake og gyver løs igjen. Før eller senere kommer løsningen på plass. Problemer som før syntes uløselige, og som i teorien kunne ha utløst writer's block, nervesammenbrudd og nervøs eksem, lar seg alltid løse når solen skinner. Sånn er det bare: Et bokmanuskript er fullt av problemer. Som du må løse. Hvis du lar deg stanse av problemene, blir det ingen bok. Enkelt og greit. Så de problemene jeg ikke klarer å løse, lar jeg ligge. Jeg fortsetter. Og så løser jeg dem etterpå.

Jeg nevner dette fordi mange nybegynnere uti forfatterfaget er hysterisk opptatt av metode. Hvordan skriver man en bok? Skriver man best om morgenen eller kvelden? Skal man planlegge eller la ordene flyte fritt? Skal hver side være "perfekt" før man fortsetter? Og svaret er såre enkelt: Det finnes ikke noe svar. Det som passer for meg, passer kanskje ikke for deg. Jeg skriver best før klokken 12 og så på kveldstid. Ettermiddagene er ingen god skrivetid for meg - selv om jeg tvinger meg til å jobbe da også. Om natten sover jeg. Sånn er det med meg. Andre skriver best om natten og sover til langt på dag. Jeg planlegger detaljert, andre aner ikke hva som skal skje i neste kapittel. 
Litt mer metode: Hovedhandlingen finner sted i Oslo, Juvdal og videre rundt om i verden våren 2009. En del-handling - som løper parallelt gjennom hele boken - finner sted i Roma i 1970. Roma-kapitlene skrev jeg i sammenheng før jeg begynte på resten. Så har jeg flettet dem sammen med hovedhandlingen etter hvert som handlingen skred fremover. Men for å kunne skille disse kapitlene fra hverandre - og å kunne manøvrere kjapt frem og tilbake i manus - er alle Roma-kapitlene skrevet i blått. Mens alle synopsisavsnitt og handlingsbeskrivelser som ikke er skrevet ut som tekst, samt alle beskjeder til meg selv (type: # SJEKK OM DENNE OPPLYSNINGEN ER PRESENTERT TIDLIGERE), er skrevet i rødt. Dermed har jeg alltid et klart bilde av hvor jeg befinner meg, og jeg kan manøvrere kjapt rundt i manus og "kjenne meg igjen" uten å lese et ord.
Senere, når jeg begynner å linjeredigere teksten, bruker jeg en annen visuell metode for å hjelpe meg selv. Alle ord jeg har en mistanke om at jeg bruker litt vel ofte, kjøres gjennom Words Søk og erstatt-funksjon. Jeg erstatter dem forsåvidt ikke, men jeg får dem satt i VERSALER. På den måten lyser de opp i manus, og jeg kan vurdere om jeg vil beholde eller erstatte dem. Når du har en liste på kanskje hundre ord som du uthever på denne måten, blir du ikke blind for "usynlige" ord i teksten.
Til slutt - ta-ra! - en aldri så liten "nyhet" eksklusivt for dere på Forfatterbloggen. Tittelen på den neste boken min  blir Lucifers evangelium.