Den første gangen

FØRSTE GANG PUBLISERT I FORFATTERBLOGGEN

5. SEPTEMBER 2006

Manuset til den første boken min skrev jeg for hånd. Med fyllepenn. I linjerte, innbundne bøker fra Rich Andvort - denne herlige papirforretningen som lå midt på Karl Johan, men som nå har flyttet et par kvartaler inn i glemselen. Her solgte de all slags papir, penner, kontorrekvisita, oljemaling og en million skrifttyper med Letraset (disse selvklebende skrape-av-bokstavene vi brukte før pc-en vartet opp med sine millarder av fonter. Jeg elsket Letraset!).

Jeg var 24 år gammel, dette var tidlig i 1984, og jeg hadde en romantisk forestilling om at bøker fikk et annet toneleie hvis de ble håndskrevet. Mon det ....... Iallfall utstyrte jeg meg med seks tomme, linjerte bøker og en eksklusiv fyllepenn.

Og skrev.

Toneleie og toneleie, fru Blom.....

Bøkene står en halv meter bak meg her jeg sitter og skriver. På første side har jeg skrevet "Arbeidstittel: Fanget i fortiden ~ BIND I - første utkast til handling påbegynt 4/3-1984". Baketter følger side på side med ideutkast og drodling, disposisjoner, personskildringer, tegninger, og mine sedvanlige debatter med meg selv ("Flere punkter spriker," konstaterer jeg lakonisk).

Midt i skrivingen (og her snakker jeg altså om fyllepennhåndskrivingen) gikk jeg hen og kjøpte en pc. Lesere under 30 skjønner neppe rekkevidden av denne handlingen, men midt på 80-tallet var pc virkelig noe nytt og spennende. Min var norskprodusert og het Kontiki Data (senere ble den hetende Tiki Data). Den kostet ikke mindre enn 12 000 1985-kroner.

Side for side skrev jeg teksten fra notatbøkene inn på data.

Kontiki hadde et tekstbehandlingsprogram som het Brum. Her snakker vi om tekstbehandlingens steinalder. Når jeg hadde skrevet 30 linjer, måtte jeg trykke på en knapp for å skifte side. Men: Hvis jeg føyde til eller strøk noen linjer, tilpasset ikke resten av dokumentet seg. Neida, man jobbet på en og en side om gangen. Så hvis jeg la til ti linjer på side 4, måtte jeg kutte og flytte dem over på side 5. Og så begynte linjene og avsnittene å hope seg opp. Til slutt måtte du legge inn en ny, blank side for å flytte over alle de tiloversblevne linjene fra sidene foran.

(Senere kjøpte jeg en 386-maskin og installerte mitt elskede WordPerfect, som jeg brukte helt til Word-tyranniet sendte det DOS-baserte WP over i programvarehimmelen. Forbløffelsen og gleden da jeg oppdaget at et tekstbehandlingsprogram faktisk kunne justere teksten fra side 1 til side 500 i en og samme operasjon, sitrer fortsatt i kroppen.)

Men altså - jeg satt hjemme i leiligheten og håndskrev teksten med blåflekkede fingre, før jeg renskrev den inn i en pc som var så gammeldags og tungvin at den eneste fordelen fremfor elektrisk skrivemaskin var at du kunne rette på skjermen før du skrev ut siden. Og da snakker vi side for side.

Jeg hadde nemlig kjøpt et interface som (lo and behold!) gjorde at Kontikien kunne printe via skrivemaskinen! Jeg skrudde i et A4-ark, trykket print - og så skrev skrivemaskinen (altså wannabe-printeren) ut den ene siden. Så bladde jeg om til side 2 i Brum-programmet, skrudde i et nytt ark i skrivemaskinen, trykket print - og var strålende fornøyd med den moderne teknologis fantastiske muligheter.

Vi snakker tross alt om en tid da vi som likte å skrive var vilt begeistret for IBM kulehodemaskin med rettetast. Opp med hånden alle som husker (og begjærte) den!

I dag sitter jeg med en Dell Dimension 5000 med personlighet og sjel og en hukommelse inn i himmelriket, en 21-tommers flatskjerm og en printer som ikke bare kan skrive ut, men også forfatte Shakespeares samlede ........ på et halvt sekund ......... i farger ...... gjennomillustrert.

Mitt håndskrevne manus ble til en bok med tid og stunder. Den het Stien mot fortiden (det hadde forlaget bestemt). Jeg hadde mye mer sans for min egen tittel, Ragnarok, så vi omdøpte den da Aschehoug gjenutga boken i våres. Stien mot fortiden høres ut som en småfilosofisk diktsamling skrevet på stigende rødvinsrus. Ragnarok er mer tro mot sjangeren: en parapsykologisk actionthriller.

I skuffen rett under tastaturet mitt ligger fortsatt fyllepennen, over 20 år gammel og bra inntørket. Jeg har bare ikke hjerte til å kaste den.

Jeg vet ikke hvor mange datamaskiner jeg har eid. Når en ny kommer inn, kastes den gamle. Velkommen til 2006. Men den gamle fyllepennen og kladdebøkene fylt med snirklete skrift, har jeg ikke hjerte til å kaste. Ikke Kontiki-maskinen heller. Den står på en hylle i et kott og er en stadig påminnelse om teknologiens undere.