mandag 8. februar 2010

Et kapittel om kapitler ..... 9. mars 2007

Vi som har ambisjoner om å rekke bokhøsten, har travle dager. Forlagsredaktørene vil jo gjerne på sommerferie etterhvert (kan du skjønne?), og trykkeriene kan ikke trykke alle høstens bøker samtidig. Derfor vil forlagene gjerne ha flest mulig bokmanuskripter ferdig før sommeren. Til sommeren. I verste fall ikke veldig lenge etter sommeren.

Vi forfattere skriver og skriver.

I begynnelsen av et bokprosjekt har du all verdens tid. Slik føles det iallfall. Forlagsredaktøren ringer innimellom og lurer på hvordan det går. Men i bunn og grunn står du bare til ansvar overfor deg selv.

På et eller annet tidspunkt i prosessen slutter boken å være et abstrakt prosjekt som kun lever i forfatterens hode og pc. Og det tidspunktet inntreffer når forlaget begynner å tenke lanseringsdato.

Da begynner alvoret. Da kommer tidsfristene. Deadlines.

I dag ble jeg ferdig med annen gjennomskriving av manus (som i bunn og grunn er en helt feilaktig karakteristikk i tekstbehandlingsprogrammenes tidsalder). Det betyr slett ikke at boken er ferdig. Langt derifra. Men jeg har brukt en drøy måned - halvannen, kanskje - på å (prøve å) imøtekomme innvendingene og innspillene til mine tre redaktører/manuskonsulenter.

Fremdeles har jeg mye å jobbe med. Ikke minst det språklige. Handlingen og de ulike personenes funksjon og rolle er nå mer eller mindre på plass.

Parallelt med skrivingen har omslagsdesigner Marius Renberg laget et vanvittig tøft cover. Jeg skulle gjerne ha vist det frem, men det er litt tidlig. Men jeg har aldri før fått en sånn wow-følelse som da jeg åpnet mailen fra Marius og så hva han har fått til ved hjelp av vannskadet papir, papp, lommelyktbelysning og rå fonter.

Det vanskeligste å skrive om her i bloggen - har jeg oppdaget - er den mentale, intellektuelle prosessen som fører frem til en bok. Og fordi jeg nå bare har tatt meg en halvtimes pause fra en krevende del av rewritingen (sannsynligvis derfor jeg flyktet hit), får dere nøye dere med noen glimt inn i den mer tekniske-mekaniske biten av det å skrive en bok.

Frem til klokken halv ett i natt satt jeg og delte boken inn i kapitler. Riktignok skriver man ofte en bok inndelt i kapitler i utgangspunktet, men jeg oppdaget at den måten jeg hadde inndelt boken på - ved at hvert nytt kapittel begynte øverst på en side - ble helt feil for bokens "puls" og følelse av tempo. Jeg følte (av stilistiske grunner - dette har med lesetempo og "syntaktisk musikalitet" å gjøre) behov for å kunne variere mellom lange kapitler og småkapitler (nærmest vignetter) på bare noen linjer (se under).

Dermed har jeg delt boken inn i tre HOVEDDELER. Hver del er så inndelt i et visst antall lange hovedkapitler (som får en egen kapitteloverskrift), som igjen består av et visst antall nummererte underkapitler. Dessuten har jeg tre korte MELLOMSPILL (der vi forlater hovedhandlingen og beveger oss tusen år tilbake i tid).

Jeg har, tidligere i karrieren, brent meg på å nummere kapitlene fra starten av. Du skriver alltid inn et kapittel du ikke hadde tenkt på - og stryker et som ikke funket - og dermed ødelegges hele nummereringen. Når du har rettet "Kapittel 154" til "Kapittel 153", gjør du ikke den blemmen mer.

Først når teksten er spikret en gang for alle, erstatter jeg x-ene med tall.

Noen bøker har ikke kapittelinndeling i det hele tatt. Noen følger et enkelt kapittelformat. Av en eller annen grunn ender alltid mine bøker opp med en kompleks struktur med hovedkapitler, underkapitler og mellomspill.

Jeg trodde ikke denne boken skulle bli så tykk. Men det blir den visst. Foreløpig er den på 117 000 ord, 700 000 tegn eller 12 000 linjer. Wheeew. I motsetning til mange anmeldere elsker jeg tykke bøker. Sannsynligvis ender jeg opp et sted rundt 500 boksider - pluss/minus 50 (avhengig av typografien, antall satslinjer på siden osv.). Aaaaaaaaltfor langt, sukker bokanmeldere, distribusjonen og postbudene. Heh.

Tough luck.

Og med denne snarvisitten inn i bloggvirkeligheten får jeg si på gjensyn og stupe tilbake inn i manuskriptets viderverdigheter. Vi skriver "bare" 8. mars - kvinnedagen og min yngste datters fødselsdag (gratulerer til alle kvinner generelt og Astrid spesielt!) - men jeg tror det er flere forfattere enn meg som sliter med innbilt åndenød og tilløp til panikkangst ved tanken på å skulle være ferdig til sommeren. Men det blir vi jo. Som regel.

Ingen kommentarer: