mandag 8. februar 2010

Å starte med et blankt ark

FØRSTE GANG PUBLISERT I FORFATTERBLOGGEN
20. AUGUST 2006

Mange er nysgjerrige på hvilke "teknikker" vi forfattere brukere når vi skriver våre bøker. Riktignok er en roman et intellektuelt produkt, men den er også et resultat av mange tusen timer med slit og strev ved tastaturet. De fleste av oss er jo håndverkere - ikke gudbenådede diktere.

Antageligvis finnes det like mange måter å skrive en bok på som det finnes forfattere.

Noen forfattere starter angivelig med et blankt ark - og aner ikke hva som kommer til å skje. Jeg er full av beundring for dem som klarer å skrive en bok på den måten. Selv driver jeg nitid planlegging. Jeg er en planleggingsnerd!

Det betyr ikke at boken blir slik jeg planla den, det blir de aldri, men da har jeg i det minste en kurs å styre etter - og en kurs å forlate.

Siden jeg skriver krim/spenning, er behovet for planlegging kanskje større enn hvis jeg hadde skrevet karakterdrevne bøker. Men sant å si aner jeg ikke om mine krimkolleger jobber på samme måte som meg. Mange innhyller skriveprosessen i et mystikkens slør. Gjerne det. Personlig har jeg ikke noe imot å "avsløre" hvordan jeg jobber - selv om det også viser hvor prosaisk prosessen egentlig er...

Jeg tror kanskje det er annerledes å skrive karakterdrevne bøker enn krim. Et knippe nydelige og lesverdige romaner i denne sjangeren er Per Pettersons "Ut å stjæle hester", Levi Henriksens "Snø vil falle over snø som har falt" og Anne B. Ragdes "Berlinerpoplene"/"Eremittkrepsene". Bejublede bestselgere - som også jeg har satt stor pris på å lese fordi noe i dem treffer meg ikke bare i mellomgulvet og hjernen, men også i hjertet.

Jeg vil gjette - men her kan det hende jeg tar feil - at disse forfatterne skrev sine bøker uten å ha planlagt dem ned til minste detalj. Som forfatter av slike bøker kjenner man hovedpersonene sine, og man vet kanskje dramaets begynnelse, et vendepunkt og muligens også slutten. Men midt i mellom skjer det masse som forfatteren aldeles ikke har tenkt på. Først og fremst kjenner man karakterene sine. Og nettopp derfor blir de så levende - og derfor elsker vi å lese om dem.

Nå betyr ikke dette at vi som skriver krim- og spenningsbøker ikke er opptatt av karakterer. Oi oi, ikke misforstå meg! Uten gode og troverdige hovedpersoner faller enhver krimbok sammen som et korthus. Men krimsjangeren følger visse konvensjoner, og å skru sammen et thriller føles litt som å lage et urverk der tallrike små og store tannhjul skal passe sammen. Spor og blindspor skal legges ut, personer skal vise seg ikke å være dem man tror, ubetydelige hendelser på side 25 vil bli avgjørende for alt som skjer fra side 300 og utover...

Derfor skjønner jeg ikke hvordan krimforfattere klarer å skrive bøker uten å planlegge dem. Stephen King påstår at han alltid starter med et blankt ark - og ikke aner hva som kommer til å skje. Jeg mistenker ham for å kokettere med oss lesere, men hvem vet, kanskje er hjernen hans skrudd sammen slik at han klarer å holde orden på hundrevis av handlingstråder samtidig.

Blir ikke bøkene veldig forutsigbare når de er planlagt? Vel, forhåpentligvis ikke. For det morsomme er at du som forfatter veldig fort må avvike fra planene du la. Personer utvikler seg annerledes enn du hadde tenkt. Helter viser seg å være skurker. Inn fra sidelinjen kommer folk du som forfatter verken kjenner eller hadde tenkt på. De banker på døren inni hodet ditt - og plutselig skjønner du at nettopp han eller hun har en sentral plass i handlingen.

Folk som ikke er forfattere, tror vi bløffer når vi forteller hvordan personene som befolker bøkene våre gradvis tar kontroll over sine egne liv. Men sånn er det faktisk. Noen ganger endrer de karakter. Andre ganger viser de seg å være diametralt motsatt av hva jeg hadde tenkt.

For tiden skriver jeg på manuskriptet til en roman som, hvis alt går som det skal (og det er det jo ikke sikkert at det gjør), vil utkomme engang til neste år. Jeg har kalt den "Paktens voktere". Her er det så mye å holde styr på at jeg har måttet forlate handlingen midtveis og skrive slutten før jeg kan fortsette!

Paradoksalt nok vet jeg (sånn omtrent) hvordan boken skal slutte (og trust me: det var ikke slik jeg planla det da jeg begynte å skrive) - men nå er jeg ikke helt sikker på hvordan jeg skal komme meg dit. It's hard, man!

Som forfattere flest har jeg perioder der jeg er så lei av mitt eget stoff at jeg er fristet til å gjøre som Stephen King da han etter suksessen med "Carrie" hadde skrevet "'Salem's Lot" og kastet hele manuskriptet i søppelkassen - der hans kone reddet det. Heldigvis har jeg i Aschehoug en entusiastisk redaktør og en konsulent som jeg har involvert i prosessen, slik at de kan hjelpe meg med innspill, synspunkter og ikke minst støtte. For er det noe du som forfatter trenger i skriveprosessen, er det noen som tror på deg og heier manuskriptet fremover. Jeg gadd se den forfatter som er strålende fornøyd med eget arbeid.....!

Hvilken skriveteknikk fungerer så for meg?

Først tenker jeg masse. En helvetes masse. Så skriver jeg et synopsis - et kort handlingssammendrag. Så utvider jeg synopsiset til en nokså detaljert handlingsbeskrivelse. "Paktens voktere"s handlingssammendrag var på ikke mindre enn 60 tettskrevne sider.

Dette sammendraget skriver jeg med rød skrift, mens selve handlingen - altså bokens tekst - er i sort. I samme Word-dokument.

Så snart jeg har skrevet ferdig de scenene som er skildret i rødt, kan jeg altså stryke den røde teksten. Dermed kan jeg godt skrive kapittel 23 før kapittel 12 og likevel ha full oversikt.

Og når alt det røde er borte, vel, da er rå-kladden ferdig. (Jeg får kan hende skrive en ny blogg engang om redigering, rewriting, kutting, polering og alt det morsomme etterarbeidet som er vel så krevende som å skrive førsteutkastet).

Noen ganger kan en rød setning som "Bjørn skjønner at han er blitt lurt" kreve et kapittel på ti sider. Andre ganger holder det at jeg legger inn rød informasjon i en replikk eller skriver et kort avsnitt.

Setningen "Bjørn finner sira Magnus drept" munnet eksempelvis ut i følgende:

Sira Magnus er død. Han flyter med ansiktet ned, som om han har trukket pusten dypt og ligger og speider etter noe på bunnen av badestampen. Som for eksempel noen av myntene turistene har kastet uti. De kritthvite hendene dupper i krusningene i den kalde vinden. Prestekappen duver rundt ham lik halvråtten tare i fjæra. Jeg tar et nølende skritt frem. Den runde badestampen er omkranset av ruglete steinheller. Noen gjenstridige grønne planter plirer opp fra fugene. Solen er kald. Et vindkast visler over heden. Vannet er ikke så dypt, og han kunne med letthet ha reist seg. Det er vel derfor jeg skjønner han er død.

En bok er mer enn handling. Ikke minst er karakterene viktige. Derfor må du hele tiden passe på at hovedpersonene opptrer i pakt med sin natur - og at du fyller på med nye karakterer som du håper vil fengsle leserne. Å skape mennesker er kanskje noe av det morsomste du gjør som forfatter. Men det er også noe av det vanskeligste.

Noen bøker er enkle å skrive. "Ulvenatten" skrev jeg på godt under et år - samtidig som jeg var i full jobb. "Sirkelens ende" brukte jeg bortimot fem år på. "Paktens voktere" er, om mulig, enda mer krevende enn "Sirkelens ende". Researchen har involvert alt fra besøk på Snorres Reykholt og lange samtaler med islandske håndskriftforskere til ærbødig kommunikasjon med Vatikanets hemmelige arkiv, Archivum Secretum Apostolicum Vaticanum (tro det eller ei, men det ER faktisk noe som heter Vatikanets hemmelige arkiv!), morsom mailutveksling med entusiastiske arkivarer ved Library of Congress og nitide forsøk på å finne ut alt fra levetiden til papyrus til særtrekkene ved 3500 år gamle egyptiske begravelsesritualer og den tidlige historikken til Santo Domingo... Skjønner'u? For annethvert avsnitt snubler du over et spørsmål du ikke aner svaret på: Når forelå det første norske kartet? Hvor ung var egentlig Olav Haraldsson da han dro i viking? Hvordan går du frem for å finne et tusen år gammelt dokument i Vatikanets arkiv - og hvor mange manuskripter besitter Library of Congress som de egentlig ikke vet noe om? Hva skiller tidlige egyptiske mumifiseringsprosesser fra de senere? Hvor er Christopher Columbus EGENTLIG begravd? Ja, listen er uendelig - og sier noe om hvordan du som forfatter av historisk krim veksler mellom rollene som skribent og amatørforsker.

Underveis lærer du jo masse selv. Ikke minst oppdaget jeg at det jeg trodde skulle bli "Paktens voktere"s bærende og overraskende premiss, var en flere hundre år gammel etablert kunnskap blant teologer (om enn fullstendig ukjent for folk flest). Dermed er det bare å tilpasse planene og boken til den (u)virkelighet som gradvis fremkommer i samspillet mellom research og skriving.

Men det finnes ingen regler for hvordan man skal skrive en roman. Jeg har funnet min teknikk og metode. Andre forfattere har helt sikkert helt andre måter å skrive sine bøker på.

Beklager at det ble langt! Av og til får jeg kjeft for å skrive for tykke bøker. Ja, kanskje dét får bli tema for en fremtidig blogg. Hvis du leste helt hit ned uten å kjede deg, var det kanskje verdt tiden det tok.

Og hvis du ikke leste hit ned - hmmmmm ....... ;-)

2 kommentarer:

Fundis sa...

He, he... jeg leste HELT ned til slutten. Matnyttig og interessant! Takk for inspirasjonen! :-)

Bestemor sa...

Tusen takk for en informativ artikkel som gjør at jeg fortsetter på denne boken jeg føler jeg MÅ skrive. Det får ta den tiden det trengs skjønner jeg :)