Hagefesten ....... 22. mai 2007

Signaturen Biggs spør i kommentarfeltet til Alexandras innlegg Kommentarer fra venstresiden om det virkelig er "så spennende i disse haveselskapene som vi innbiller oss?".
Nei.
I årevis fikk jeg billett til Aschehougs havefest uten riktig å skjønne hvilken grenseløs ære det er å bli invitert. Ikke gikk jeg, og ikke solgte jeg billetten på svartebørs. Talentløst, med andre ord. Men etterhvert tok jeg meg selv i nakken og forsikret meg selv om at jeg sikkert kom til å treffe iallfall noen jeg kjenner, og sånn er det til min store overraskelse hvert eneste år.
For meg er havefesten mest å regne som et antropologisk feltstudium med fri drikke. Sånn tror jeg det er for de fleste. Man betrakter Alle De Andre med grenseløs fascinasjon. Superkjendisene. Nesten-kjendisene. De du kjenner igjen, men ikke husker hvem er. De du tror har gjenoppstått fra de døde. De som har gjenoppstått fra de døde. De du tror du vet hvem er, men som er Pia Tjelta. Og forfattere som Thomas Giertsen, Olaf Thommessen, Harald Eia og Åse Kleveland. Og han borte ved treet som er Paul Auster.    
En av fordelene med havefesten er altså gratis børst. Forlaget kjøper hvert år inn noe sånt som 150 000 liter pils og 175 000 liter kartongvin, noe som pleier å være akkurat nok, med mindre XXXXXXX xxxxxxxxxxxxx  [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] og                                            [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] er tilstede. Og det er de ofte, siden det er gratis børst.   
Gratis mat er det også, iallfall hvis du har vett nok til å rive deg løs fra disken hvor de serverer gratis børst og stille deg i køen tidlig nok. Problemet med matkøene er dels at de begynner i hver sin ende av den enorme haven og møtes i midten, der det er mat, men aldri tallerkener (og tidvis tallerkener, men ikke mat), og at du alltid havner bak noen grupper av forferdelig sultne kvinnelige forfattere som var store på 70-tallet og fortsatt lever høyt på en bok du dessverre aldri har hørt om. Disse forfatterne snakker høyt og har ikke spist siden forrige fredag og speider desperat etter William Nygaard for å takke for invitasjonen og gi ham et nuss på kinnet.
Maten pleier å være veldig god og særdeles godt krydret, sannsynligvis så vi skal drikke opp pilsen, som lett blir doven og i verste fall må drikkes opp i Aschehougs kantine den påfølgende uken, hvilket Nygaard (som har søkt tilflukt bak Jan Kjærstad og Jostein Gaarder) har en viss uro for vil svekke produktiviteten og korrekturlesernes årvåkenhet.
Alle med skjegg og bart vet hvor vanskelig det er å spise pølse i brød med rekesalat med verdighet. Men som poeten                                        [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] så treffende uttrykte det:                                                                       [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN]. Litt sånn er det i haveselskapet. Du står midt blant all verdens celebriteter og forsøker å te deg og balansere en plasttallerken med elefantsyke reker og en haug med noe grønnsakaktig du egentlig ikke vet hva er, men som var det eneste som var igjen, og din fjerde halve pils, og samtidig spise. De av oss som bare har to armer, får av og til problemer med koordinering, balanse og å treffe munnen (fortrinnsvis sin egen) når alle disse parameterne skal lastes inn - samtidig som en forfatter du alltid har beundret strekker frem høyrehånden for å hilse.
Du får inntrykk av at alle andre er haveselskapsveteraner - "ja, gid, husker du dengang Hamsun og Ibsen barket sammen?" - som med en viss misbilligelse betrakter oss nykommere - "nei gosj, hva de utgir nå for tiden" - og ellers får hysteriske anfall av gjensynsglede når de påtreffer en som de strengt tatt møtte på Meny forrige helg eller på kulturkafeen som de selvsagt alle frekventerer. Disse menneskene er på plass fem timer før haveselskapet åpner (når vi andre sitter på Café Amsterdam og drikker øl og Jägermeister for å manne oss opp til å menge oss med kultureliten) for å sikre seg plass ved bordene under trærne. Jeg har aldri skjønt hvordan man får plass ved disse bordene, utover at det lønner seg å være minst 75, ha holdt utallige foredrag i NRK, være avbildet i leksika, kle seg aparte og altså være på plass fem timer før oss andre.   
I sol og regn treffer du kolleger og kjente. Du kan hele tiden se på flokken av pressefotografer hvor Fredrik Skavlan har gjort av seg. Kulturkjendiser står og snakker med andre kulturkjendiser. I det store og hele er det jævlig mange kjendiser her. Disse er selvsagt invitert ene og alene for at pressefotografene skal klare å kjenne igjen noen de vil ta bilde av. Vi andre møter fotografenes tomme, døde blikk når vi iler forbi i håp om ikke å bli gjenkjent, hvilket sjelden er noe problem, men plutselig lyser de opp, alle fotografene, et blitsregn eksploderer, og der kommer sannelig Unni Lindell og Anne B. Ragde, arm i arm, de kommer fra vorspiel, og fotografene går bananas og oppdager ikke at Jo Nesbø smetter forbi på baksiden av buskene mens Ari Behn venter på at fotografene skal bli ferdig med Unni & Anne. 
Folk du trodde var døde for mange år siden, står småbrisne og biter seg fast i sin sigar. NRK stiller med hele sitt Arlington. Alle kjenner alle, med unntak av deg selv, som bare kjenner noen få. Men du treffer alltid noen du jobbet sammen med for 20 år siden. Samt Oddvar Stenstrøm. Og selvsagt hilser du på alle du kjenner (og ikke kjenner) i forlaget, redaktørene og direktørene og hun snille som alltid sender deg så vennlige brev om at manus er mottatt og vil bli vurdert, og alle de som har underlige jobber som "ansvarlig for divisjonssalg av innenlands breddelitteratur til uavhengige kjeder utenfor tettsteder".   
Haveselskapet er nyttig for å justere selvbildet og jekke ned enhvert tilløp til å tro man har lykkes med noe her i (kultur)livet. På havefesten har de fleste vunnet Nordisk Råds litteraturpris, Bokhandlerprisen, Rivertonprisen, Brageprisen og nesten Nobelprisen og ligget 22 uker på topp på The New York Times' bestselgerliste og solgt 150 000 av den siste boken som er utgitt i 35 land og innkjøpt av Hollywood --- og hvordan selger forresten din siste?
På et eller annet tidspunkt dukker det opp et band, men da har alle drukket såpass at de tror det er naboen som har fest, og nede i buskene skimter du                                                                                 [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] og du skjønner at her pågår researchen til neste års erotiske nøkkelroman.
Det er omtrent rundt disse tider du begynner å bli redd for han innfule lyrikeren som har lyst til å slåss. De skikkelige menneskene - statsministeren, kulturministeren, president Bush og en du trodde var Finlands kulturattache, men som viste seg å være Åsne Seierstad - har forlengst gått nå. Mens alle i forlaget - minus                                        [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] som er blitt med                                        [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] - skal på nachspiel på Krølle, som er nedlagt for lenge siden, så da blir det Lorry, fryktelig originalt, men dit skal også lyrikeren som har lyst til å slåss, fordi en i forlaget som snakker akkurat som Vazelina kom til å antyde at det muligens ble fri bar, så du sniker deg unna i ly av mørket og kaprer en drosje.
Og ingen legger engang merke til                                        [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] og                                        [SENSURERT AV DEN NORSKE BOKKLUBBEN] som har sovnet i buskene og som vekkes av gartneren neste morgen.