torsdag 11. februar 2010

Om å gi faen .....29. oktober 2007

De siste dagene har Kjetil Johnsen delt endel tips og "regler" med oss. Noen er universelle og gode. Andre er mindre gode. Vel. WTF. Regler er til for å brytes. Men for å bryte dem, må du kjenne dem. Den beste regel er kanskje at det slett ikke finnes regler. Bare stengsler. 

Så i samme ånd: Her kommer enda et tips. Kanskje sågar en regel.
Du må lære deg å gi faen.
Enten vi vil innrømme det eller ikke, er vi forfattere noen følsomme sjeler. Jeg tror denne følsomheten er en av drivkreftene bak vår kreativitet og skrivetrang. Vi vil formidle noe. Fordi vi føler. Tenker. Er.
Selv de tøffeste trynene er følsomme. De vil kanskje aldri innrømme det. Det hefter noe klebrig ved begrepet følsomhet. Noe provoserende. Noe som maner frem bilder av sippende, selvmedlidende stakkarer.
Så å si alle som jobber med tekster og som forteller om dem her på bloggen, blottlegger usikkerhet. Tvil. Uro. Det virker som det er naturens orden.
Og så blir man stående og stange. Til slutt dyrker man tvilen. Den sunne selvkritikken vokser seg elefantsyk og blir et stengsel. Man kommer seg aldri videre. Boken forblir en tanke. Tanken blir en byll i sjelen.
Gode venn og kollega: Gi faen!   
Du må gi faen for å komme deg videre.
Enhver bok møter en vertiabel mur av kritikere. Deg selv. Og senere: Vanlige lesere. Kritikere. Kolleger. Vel og bra. Jeg angriper verken kritikken eller kritikerne. En forfatter (les: bøkene) hører hjemme i det offentlige rom.
Du må bare gi faen.
Du må gjerne lære av kritikken - hvis det er noe å hente (lykke til!).

Om forfattere som Erik Fosnes Hansen uttaler Dagblad-kritiker Cathrine Krøger:
Dette er forfattere som med den største selvfølge hyller både Kjærligheten og Kvinnen og Kunsten og Stjernehimmelen. Men ordene blir bare ord. Det ender i ukritiske floskler skrevet av forfattere som er blottet for språklig selvkritikk. Det blir ofte pinlig patosfylt.
Ordene blir bare ord? Ukritiske floskler? Blottet for språklig selvkritikk? Pinlig patosfylt?
Smak på de ordene. Fornem klangbunnen.
Ja ja. En ting kan jeg love dere: Erik Fosnes Hansen - som er oversatt til 30 språk - gir nok faen. På et eller annet nivå tror jeg likevel Krøgers kritikk stikker. Litt. Men ikke så veldig. Og ikke så dypt.  
               
Vi som skriver krim får selvsagt også passet påskrevet. Det fortjener vi. Ifølge DN-kritiker Ane Farsethås er norske krimromaner "ofte for lange og ordrike og fulle av språklige klisjeer". 
Cathrine Krøger er enig: "I Norge er vi fremdeles så forundret over at vi har fått våre egne krimforfattere at vi applauderer bare de skriver om et mord," sier hun. Ja ja ja. Det er av kritikere på dette grensesprengende intellektuelle nivå vi blir belært om vårt metier. Les setningen én gang til! Men: Poenget i denne omgang er ikke om Farsethås og Krøger har rett. Ja, det er godt mulig de har rett. Hva vet jeg? Selv tilstår jeg med glede at jeg skriver laaaaaaange og ordrike bøker - deal with it! Poenget er at "ofrene" for kritikken - i denne omgang ledet an av Anne Holt, Unni Lindell og Jo Nesbø - sikkert registrerer hva som blir ytret. Og så hever de skuldrene og gir faen.
     
Jonny Halberg mener Torgrim Eggen, Henrik H. Langeland og Anne B. Ragde er uten dybde og overvurderte. Hva tror jeg Eggen, Langeland og Ragde mener om det? Et eller annet sted inni dem rammer vel kritikken. Bitte lite grann. Tror jeg. Det er iallfall min gjetning. Men først og fremst gir de faen.
Å gi faen er en sunn og nødvendig mekanisme. Først må du gi faen i deg selv og alle de tusen stemmene som forteller deg at du er udugelig og aldri vil lykkes. Og når du omsider har overdøvet disse indre, destruktive plaprekoppene, fylt av sin negativisme og selvrettferdighet, må du gi faen i kritikere som er helt enig med dine indre stemmer. Du må gi faen i alle som mener noe om deg og det du skriver. Den eneste du skal lytte til, er den ene (ofte svake) stemmen inni deg som driver deg videre og som sier at det kan bli bra, dette her.
Det betyr ikke at du aldri skal ta til deg god og konstruktiv kritikk. Men - og her uttaler jeg meg med mangårig autoritet: Det er langt mellom gullkornene.
Det fantastiske med å skrive en bok, og å få den utgitt, er at du vil oppdage at mange, mange flere setter pris på det du skriver enn dem som vil rive deg ned.
For hver eneste misfornøyde leser og kritiker, vil du oppdage at du har ti, tyve, hundre!, begeistrede lesere som tolker boken akkurat slik den indre stemmen din engang formante deg. Den som fortalte deg at det kan bli bra, dette her.
Og den stemmen - og de leserne - skal du aldri gi faen i. 

Ingen kommentarer: