Krim er kultur. For noen dager siden var jeg (i likhet med et knippe gode kolleger) så heldig å bli innvalgt i Rivertonklubben, en forsamling av krimforfattere, dramatikere, regissører, forleggere, journalister, forskere og krim-connaisseurer som (blant mye annet) deler ut Rivertonprisen - Den gylne revolver.
Klubben ledes av Jon Michelet, en av nestorene blant norske krimforfattere, og han kunne glede foreningens medlemmer med nyheten om at Rivertonklubben får sitt eget rom i Litteraturhuset som åpner høsten 2007 i Fritt Ords regi og under Aslak Sira Myhres ledelse.
På årsmøtet holdt Henrik Langeland - forfatteren av bl.a. Requiem og Wonderboy, redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet og med en doktorgrad i litteraturvitenskap (og denne fyren er altså 13 år yngre enn meg?!?) - et tankevekkende foredrag om kriminallitteratur. 
Jeg skulle ønske han kunne dele sitt innlegg med flere enn Rivertonklubben! Ett av punktene jeg bet meg merke i, var følgende: Å skrive god kriminallitteratur er vel så krevende som å skrive annen type litteratur. Ja, kanskje vanskeligere.
Det er slett ikke slik at kriminallitteratur - fordi den er sjanger- og formelbasert - er enklere å skrive enn eksempelvis stream of consciousness-romaner. Tvert imot hadde Henrik - selv en fetert forfatter - den største respekt for kriminallitteraturen. Og dette kommer altså fra en kar med PhD i litteraturvitenskap OG et knippe bestselgere bak seg. Teori og praksis hånd i hånd.
En av deltakerne i debatten som fulgte etter innlegget, var Knut Faldbakken, som har preget norsk litteratur og litteraturdebatt i bortimot 40 år. De siste årene har Knut skrevet krim.
I et tankevekkende innlegg i søndagens Aftenposten - og jeg anbefaler deg å lese det i sin helhet ved å trykke på linken - skriver han om sitt møte med kriminallitteraturen - sett fra forfatterens ståsted:
"Med et tyvetall 'seriøse' romaner under vesten tenkte jeg at det kom til å bli lett match å skrive krim. Jeg tok feil," skriver Faldbakken:
Spør du en "seriøs" litterat, vil han straks svare at det handler om kvalitet. Krimromaner er dårlig skrevet, fulle av hjelpeløst språk og klisjeer. Å skrive krim er å produsere direkte for underholdningsindustrien. Dette er det selvsagt mye sant i. Mange krimforfattere blåser i litterær standard, slurver med karaktertegningen, velger uttrykk og metaforer på nederste hylle. Men de slurver sjelden med krimplottet.
Jeg må innrømme at jeg gikk til krimlitteraturen med mange av de samme fordommene. Jeg hadde ikke lest mye krim da jeg satte meg ned for å skrive min første kriminalroman. Med et tyvetall "seriøse" romaner under vesten tenkte jeg vel at dette kom til å bli lett match uansett.
Jeg tok feil. Til min store overraskelse oppdaget jeg at det krevde alt jeg rådde over av romanhåndverk pluss litt til å få snekret sammen en brukbar krim. Nå, da jeg holder på med min femte, føler jeg stadig den samme nødvendigheten av å skjerpe meg i forhold til planlegging, overblikk, dramaturgi, fortellerøkonomi. Å skrive bra krim krever en disiplin en bare sjelden støter på i "seriøse" romaner. Genrebevissthet er ikke en tvangstrøye, men en utfordring. Som vi ofte ser i samtidslitteraturen, "absolutt, grensesprengende dikterisk frihet", språklig, stilistisk, formmessig, fører ikke så sjelden til noe nær uleselighet - for ikke å nevne det aller verste, absolutt kjedsomhet. For leseren.
Dette skriver forfatteren bak toneangivende bøker som Sin mors hus, Insektsommer, Uår (Aftenlandet/Sweetwater), Adams dagbok og Bryllupsreisen - for å nevne noen få romaner fra hans rikholdige litterære produksjon.
Personlig skriver jeg krim og spenningslitteratur av flere grunner. Og grunnene er sikkert ikke like rasjonelle. For eksempel: Jeg liker å lese kriminalromaner. Jeg føler meg hjemme i sjangeren. Dernest liker jeg å konstruere intriger og mysterier. Jeg er glad i sjangerens urmakeraktige pusleri av tannhjul som skal passe i hverandre og den nitide veven av røde tråder og ledetråder og blindspor. Jeg liker rett og slett krim. Jeg liker spennende bøker!
Men jeg liker bøker som ikke er spennende, også.
At jeg er såkalt "krimforfatter" betyr ikke at jeg (nødvendigvis) aldri kommer til å prøve meg på en roman som ikke er krim. Det vil tiden vise. Og når sant skal sies, er jeg ikke riktig sikker på om eksempelvis Sirkelens ende er krim. Riktignok har jeg lagt kriminalromanens struktur til grunn for boken, men når alt kommer til alt, er den alvorligste forbrytelsen i nettopp den boken et brudd på lov om kulturminner.
Ingen dør. Ingen blør.
Selv om kriminallitteraturen som sjanger til en viss grad er formelbundet (i den forstand at vi som lesere har visse forventninger), er de individuelle bøkene svært ulike. Du finner ikke mange likhetstrekk mellom klassisk britisk herregårdskrim og Umberto Eco. Stieg Larsson bedriver samtidsanalyse og mediekritikk på høyt nivå. Frøken Smillas fornemmelse for snø er romankunst av internasjonalt format. Med Hendelser ved vann vant Kerstin Ekman Nordisk Råds litteraturpris. Men alt er krim - Cormac McCarthy er krim på linje med Agatha Christie, Harlan Coben, Minette Walters, Jørn Lier Horst, Kjell Ola Dahl, Robert Wilson, Dashiell Hammett, Kurt Aust, James Lee Burke, Tom Kristensen, Leif GW Persson, Jo Nesbø, Mo Hayder, Unni Lindell, Fredrik Skagen, Karin Fossum, Tana French, Gunnar Staalesen, Anne Holt, John Katzenbach - ja, *giiiiiiiiisp*, listen kan gjøres uendelig lang.
Men selv om alle disse forfatterne og bøkene har visse gjenkjennelige likhetstrekk, er de også ulike. Derfor forundrer det meg når jeg hører boklesere som kategorisk fastslår "jeg leser ikke krim". Som om "krim" er en bestandig enhet der hver eneste bok er lik den andre.
Les for eksempel Rosens navn eller Hendelser ved vann. Våger noen å påstå at dette ikke er stor litteratur? Helt uavhengig av sjanger?
Selvsagt finnes det god og dårlig krim - som det finnes god og dårlig litteratur forøvrig.
Faldbakkens innlegg illustrerer på en utmerket måte hvor krevende det er å være forfatter generelt og krimforfatter spesielt. Så hvorfor skriver vi bøker generelt og spenningsbøker spesielt?
Jeg kan bare svare for meg selv: Fordi det er himla gøy! Og fordi jeg gjerne vil dele den gleden - og spenningen - med noen som gidder å lese det jeg skriver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar