Er Den engelske pasient vakker poesi - eller søtsuppe? Er Juleoratoriet et mesterverk - eller drepende kjedelig? Er serielitteratur underholdning på massenes premisser - eller hastverksmakkverk? Er Den gamle mannen og havet en Nobelpris verdig - eller en skuffelse? Er kriminalromaner spennende eskapisme - eller formelbunden triviallitteratur? Er sagaene turvande tidtrøyte?
Ut å stjæle hester. Vindens skygge. Hundre års ensomhet. Presten. Don Quijote. Kafka. Storslått litteratur eller kjedelig langhalm?
Jeg må si det som det er: Jeg har sans for debatten - for debattens skyld. Og bare derfor. Debatten er viktig i kraft av å være en saklig meningsutveksling. Å dele synspunkter, erfaringer og kunnskap gjør oss, forhåpentlig & kanskje, bittelitt klokere?
Samtidig slår det meg at vi kunne ha overført debatten til ganske mange andre områder. For eksempel: Er fisk godt eller vondt? Er torsk bedre enn breiflabb? Er sushi mer høyverdig enn fiskegrateng? Kan man i det hele tatt sammenligne fersk laks og fiskepinner? ("Ja! Ja! Ja!" roper connaisseuren desperat). Er fiskeboller en hån mot skreiens fortreffelighet? Og hvem faen spiser egentlig lodde?
I en kommentar oppsummerer Bror Hagemann det hele fortreffelig: Kunstopplevelse er noe av det mest individuelle som finnes.
Jeg vet ikke om det samme kan sies om sansen for fisk, men sammenligningen er fristende.
Bror Hagemann siterer videre Jorge Louis Borges, som en gang sa at det eneste kriterium han tok hensyn til når det gjaldt bøker, var leseglede. Hvis ikke boken umiddelbart fengslet ham, ja, så la han den til side.
Litterær dødsstraff i praksis. Og den eneste dødsstraff jeg sympatiserer med.
Litteratur appellerer - som musikk og annen kunst - til sansene våre. Fagfolkene kan nok klare å definere noen objektive kriterier for god og dårlig litteratur, men til syvende og sist er det utelukkende en eneste ting som betyr noe: hva du som leser synes om boken.
Selv er jeg glad i bøker som Vindens skygge, Juleoratoriet, Lolita, Den engelske pasient og Ut å stjæle hester - for å nevne noen få fra de siste dagers debatt. Og jeg anbefaler dem gjerne.
Andre gjesper og strever seg gjennom de samme bøkene.
Jeg digger Led Zeppelin og Deep Purple. Andre stikker fingrene i ørene. Samtidig blir jeg blank i øynene av Je crois entendre encore av Bizet og får gysninger av velvære når jeg hører Romeo og Julie av Prokofiev.
Og jeg avskyr dansebandmusikk og svensktoppar.
Det som skiller min smak fra din - er at den er min.
Det mest underholdende og lærerike i de siste dagers debatt - har vært å se hvor ulik smak folk har ... og hvordan man argumenterer for den. Og det er ikke bare lov, men helt fair og i grunn ganske tøft, å innrømme at man synes Hundre års ensomhet (som i mine øyne er et episk mesterverk) er et eneste langt gjesp. Serieforfatterne og vi som skriver krim, får så hatten passer av dem som - surprise - ikke liker serielitteratur og krim. (Til gjengjeld humrer vi infamt hele veien til banken). De norske folkeeventyrene sables ned. I grunn litt kult. Selv om jeg liker Asbjørnsen og Moe (og HC og Brødrene Grimm, som forlyster massene med kannibalisme og kokte småbarn).
Ingen blir enige. Noengang. Det fine med debatten - og tonen - er at den bringer oss nye impulser. Og snur opp ned på noen forestillinger. Ingen av oss sitter på fasit. Nei, faktisk ikke du heller! Det finnes rett og slett ingen fasit. Joda, det jeg vet at det finnes god og dårlig litteratur. Slik Beethoven finnes side om side med Rune Rudberg. Er de sammenlignbare? Tja. Vel. Hm. Musikk er musikk. Slik bøker er bøker.
Fasit er din høyst personlige og individuelle smak.
---
PS: Beklager at det ble litt lite krig og fred. Til gjengjeld ble det ganske mye om fisk og fasit og en hel del "og sånn" i subteksten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar