I påsken var jeg vakthavende krimforfatter. Nils Nordberg må ha tatt seg ferie. Unni gadd sikkert ikke (eller var opptatt med å redde villkatter fra en smertefull sultedød), og Jo drev vel research på en eller annen sydhavsøy. Iallfall falt det i mitt lodd å ta runden i radiokanalene for å forklare fenomenet påskekrim.
I helgen blir jeg vakthavende Da Vinci-ekspert.
I morgen flyr jeg nemlig til Paris og toger videre til Normandie, Gange-Rolv og vikingenes praktfulle område i Frankrike, for å delta på Boréales-festivalen - en stor kulturfestival i Caen. Ikke bare jeg, men også krimkollega Kjell Ola Dahl, forfatter Mirjam Kristensen og direktør Gina Winje i Norla (som jobber med å spre norsk litteratur til utlandet).
Riktignok er jeg invitert fordi en av bøkene mine, Sirkelens ende, er utkommet på fransk denne høsten. Men lanseringen av min egen bok innebærer også at jeg må tre inn i rollen som lærd teolog (SLUTT Å LE!), historiker (jeg sa, SLUTT Å LE!) og ikke minst Dan Brown.
Mon tro om jeg kan sende faktura til Dan Brown for å tre inn i hans sted?
Fordi Da Vinci-koden og Sirkelens ende har visse likhetstrekk, deler nemlig Brown og jeg et skjebnefellesskap (men dessverre ikke bankkonto) i rollen som Forfattere Som Utfordrer Kirken I En Ny Litterær Sjanger. Og siden Brown verken gidder eller trenger å promotere bøkene sine, får jeg spørsmål som "hvorfor tror du Da Vinci-koden provoserer Vatikanet", "hvem var egentlig Maria Magdalena" og "hvorfor er denne type bøker blitt så populære". Spørsmål som strengt tatt Dan Brown kunne ha besvart selv, siden det er han og hans bøker som er blitt populærkulturelle ikoner.
Dessuten - som jeg gjentar til det kjedsommelige - tilhører verken Da Vinci-koden eller Sirkelens ende noen NY litterær sjanger. Det eneste nye er Browns ufattelige popularitet.
Så - hvorfor er denne type bøker blitt så populære?
Siden formuleringer som "jeg vetta faen" gjør seg dårlig foran et sultent lyttende og intellektuelt kriblende publikum, ender jeg alltid opp i lange og kronglete resonnementer som inneholder ord som "tidsånd" og "religiøs søken" og "eviggyldige spørsmål" og selvsagtheter som "viktig å utfordre autoritetene" og "stille spørsmål ved dogmene". Ved å putte inn et knippe slike faneord - og ellers stirre søkende ut i luften over publikum - gir jeg meg selv et skinn av påtatt autoritet. Som Anne Holt var inne på her på bloggen, trer du i slike sammenhenger inn i en rolle. You bet! Jeg gjør mitt aller beste i den krevende rollen som forfatteren Tom Egeland.
Og så vil de selvsagt spørre: "Din bok utkom to år før Da Vinci-koden. Tror du Dan Brown har plagiert boken din?"
Yeah right. I wish!
Skjønt jeg skal ikke klage. Da Vinci-suksessen og kontroversen er nettopp den hook som gjør at min egen bok - en ellers glemt fem år gammel norsk utgivelse - får et lite søkelys på seg i myriaden av bøker som utgis verden over hvert eneste år.
Jeg får ta med dressen, trimme skjegget og øve meg på å se klok ut (et forehavende som mislykkes hver jævla gang). Dessuten burde jeg nok ha klipt håret, men det gidder jeg ikke.
MEN - nå i kveld skjer det noe langt mer skjellsettende her i huset. I kveld får vi nemlig et nytt familiemedlem! En hundevalp som skal hete Teddy. Riktignok er det bikkja til min datter Astrid (13), som fra før av bestyrer marsvinet Pelle (4). Men siden pappa er hjemmeværende forfatter og Teddy hjemmeværende hund, aner det meg at jeg vil få et skjebnefellesskap også med Teddy.
Vakthavende hundepasser: Egeland!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar