Skjønt for min del er begrepet "tilbake på jobb" litt ullent. Hva er ferie for forfattere? "Ferie" og jobb fletter seg i hverandre. Iallfall for min del. I hele juni og juli har dagene vært bemerkelsesverdig like. Litt skriving på formiddagen. En titt opp på solen. En tur ut i solstolen i hagen, ahhhhhhh, fulgt av litt solcruising i sportsbilen, deretter noen kalde øl fra kjøleskapet, en god bok, en film. Slik har dagene hektet seg i hverandre i bedagelig monotoni. Livet er et kjede av øyeblikk, og sommeren er full av dem.
Skjønt - jeg har hatt ferie også. Sånn ordentlig ferie. De to siste ukene har familien vært på tur - fra fantastiske Barcelona, via Rivieraen og italienske Toscana til katakombene i Roma, videre til Palermo og tilbake til Barcelona. Og etter en uke i denne spanske byen må jeg bare konstatere at jeg må legge enda en by til listen min over favorittbyer.
Etter to seige, langsomme sommermåneder er skrivingen i gang for fullt igjen. Et bluss av glede luet opp i meg da jeg - etter to ukers fravær - igjen kunne klikke frem Word-manuskriptet på skjermen. Hjørnet jeg hadde skrevet meg inn i før vi dro, var ikke noe hjørne lenger, men inngangen til en ny korridor. Etter to dager "i fullt arbeid" (kremt) er jeg oppe i et (høytidelig utregnet) gjennomsnitt på 1500 ord per dag. For en produktiv serieforfatter er det nok langsomt. Men for meg er det faktisk ganske mye. Den nye boken er oppe i 43 168 ord nå, og da er jeg vel sånn omtrent halvveis i manuset. Så om ingenting stopper opp, skal førsteversjonen - den rå, ubearbeidede og foreløpige - være ferdig før jul. Så har jeg frem til påske og vår på å revidere, polere og omskrive. Og med litt hell, blir det bok neste høst.
Jeg har en anelse om hvordan boken skal ende. Men bare en anelse. Ingenting blir helt slik jeg hadde planlagt. Mennesker jeg forestilte meg var bipersoner, maser seg inn i historien. Ferden bringer meg til steder jeg ikke hadde tenkt meg. Slik lever boken sitt eget liv - i en absurd symbiose mellom min egen fantasi og bokens eget liv. For ikke-forfattere flest lyder slike påstander latterlige og koketterende. Tross alt er forfatteren herre (eller frue) og mester. En bok kan, ærlig talt, ikke leve sitt eget liv løsrevet fra forfatterens fantasi. Kanskje ikke. Likevel. Jo dypere du skriver deg inn i historien, desto mer mister du kontrollen. Planene dine må revideres. Løsningene du trodde var enkle og åpenbare på synopsisstadiet, viser seg å være verdiløse. Slik snirkler romanen seg fremover.
Jeg har ikke hatt så mye å melde i sommer. Og når jeg leser gjennom det jeg nettopp har skrevet, innser jeg at jeg ikke har så mye å melde nå heller. Det får stå sin prøve. Selv om jeg har stjålet et verdifullt minutt eller to av ditt liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar