I sin vakre roman Vindens skygge skriver Carlos Ruiz Zafón betagende om De glemte bøkers kirkegård.
Jeg kom til å tenke på dette metafysiske biblioteket da jeg i en Dagblad-omtale av William Nygaards artikkel om bokbransjens kår - opprinnelig trykt i Prosa - leste at Norge har 624 bokhandler mot Sveriges 370.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om bokbransjen. Eller bokhandlernes kår. Eller om fordelingen av bokinntektene mellom forlag, bokhandel og forfatter (*kremt* som alle vet får vi forfattere - som tross alt skaper det alle de andre lever av ved å bearbeide, trykke, markedsføre, distribuere og selge - altfor lite *kremt* hør hør Egeland!).
Jeg har lyst til å skrive noen ord om bokhandelen.
Det finnes to typer bokhandler. Den ene burde, med respekt å melde, heller kalle seg papirhandel. Jeg forstår (selv om det er leit) at det kan være vanskelig å leve av å selge bøker på enkelte småsteder. Men finnes det noe tristere enn å gå inn i en bokhandel og bli møtt av ........ ransler, bamser, gratulasjonskort, innpakningspapir, Monopol-spill, malerskrin, globuser, binders og kontorrekvisita og - borte i en krok - en utplukket hylle med bestselgere og noen obskure utgivelser som ser ut som de har ligget i hyllene siden pot-disen lå tungt over Haight-Ashbury?
For meg er dette en papirhandel, ikke en bokhandel.
En bokhandel er en magisk butikk. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage.
Bare lukten skiller en ekte bokhandel fra en wanna-be. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger.
Jeg er en sånn kunde som bokhandlerne sikkert avskyr. Jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar. Og jeg blar.
Når jeg ser en bok som pirrer meg, vil jeg smake på den. Lukte den. Fukte fingertuppen og åpne den. Langsomt kler jeg av den omslaget bare for å beundre ryggen og innbindingen. Noen bokrygger er små mesterverk. De industrielle permene og ryggene gir meg ingenting. Men de som det er lagt arbeid i, de som noen har kreert med kjærlighet og forgylt preg, de fyller meg med attrå.
Så inntar jeg boken.
Jeg er en sånn skrulling som faktisk leser alle bøkers kolofonside med nysgjerrighet og glede. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den?
Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel.
En god bokhandel har norske bøker. Hardcover og paperbacks (eller "med stive og myke permer", om vi skal forlate fagsjargongen og snakke norsk). Den har engelske og amerikanske pocketbøker. Den har fagbøker.
Men først og fremst har den litteratur.
I gamle dager, da familien min eide en hytte på Fuglevik, var et av sommerens høydepunkter å kjøre inn til Moss, til gågaten, og gå i en lekebutikk jeg tror het noe á la Frisenfeldt. Da jeg ble voksen, ble høydepunktet å gå innom de tre-fire bokhandlerne i gågaten. I enden av gaten, vis-á-vis fisk- og vilt-forretningen, lå en Narvesen-bokhandel på hjørnet. Og det slo aldri feil: Hver sommer fant jeg en lekkerbisken i paperbackhjørnet deres. Akkurat dette var ingen stor bokhandel. Men jeg fant alltid en bok jeg hadde lett etter i evigheter. En ny av John Katzenbach. En go'grøsser av James Herbert. Eller et helt nytt og for meg ukjent forfatterskap. Jeg visste, hver eneste gang jeg trådte over terskelen - lik en nøden sjømann på vei inn i det dunkle bordellet etter måneder til sjøs - at jeg ikke ville bli skuffet.
Andre bokhandler er som biblioteker. Enorme. Så store at hver eneste avdeling kunne holde på deg i time etter time. Her i Oslo har du mange av dem. Norli i Universitetsgaten, Ark og Tanum på Karl Johan (som er "mine" bokhandler). Rett og slett fordi de er så svære at du så å si alltid finner det du er ute etter - og litt til. Eller nærbutikken min på Grorud - som takk og lov tilhører Libris-kjeden slik at en viss rettferdig balanse er opprettet. (Finnes det flere kjeder? Jeg går helt surr i alle disse kjedene som dukker opp og som slår seg sammen som barndommens fargede dueringer av plast).
Ikke et vondt ord om nettbokhandelen, forresten. Jeg kjøper tonnevis av bøker på nett - fordi det er så lettvint. Jeg søker, finner, bestiller - og vips, så ligger bøkene i postkassen min.
Men nettbokhandelen har kun ett eneste fortrinn: effektivitet.
Du blir aldri forført i en nettbokhandel, slik du blir når du åpner døren til en god, gammeldags bokhandel og det ringer muntert i en bjelle som ønsker deg velkommen.
I en god bokhandel er dette med kjøp og salg noe du nesten ikke vil tenke på (slik sjømannen som finner kjærligheten i det dype blikket til flickan i Havana - forøvrig: klikk her for et helt annet perspektiv på Taube).
Du skal ikke finne mange bøker (eller flickor, når vi først er inne på det sporet) før det blir en dyr, dyr affære. Men det er en helt annen og pekuniær historie.
Det finnes altså 624 bokhandler her i landet. Det betyr (iallfall statistisk og grovt) at over 7000 nordmenn sogner til hver butikk. Hvis hver og en av disse forretningene - papirhandlene inkludert - kunne gi sine kunder en like magisk velkomst som De glemte bøkers kirkegård gir den lille gutten i Vindens skygge, ville bransjen være sikret en trygg fremtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar