I mine bokhyllers støvete halvglemsel funkler tusenvis av titler. Å la blikket gli over meter på meter med bøker jeg engang har lest, tenner flammer av gjensynsglede. Som å møte en gammel venn på gaten.
Å lese en bok er å bli del av en ny verden. I noen timer fanges og fengsles du av forfatterens univers og blir kjent med mennesker som lever sine liv blott i bøkene og din fantasi.
Noen bøker og forfatterskap er viktige. Noen er bare til glede. Men alle er verdifulle! Hver på sin måte.
Favoritter? De selvsagte - som Hemingway og Hamsun. Kanskje Styron eller Faulkner? Nabokov eller Céline? Høeg? King eller Rice? Katzenbach? Listen er uendelig...
Hver og en lyser de opp når blikket treffer dem i gjensynsgledens sødme.
Denne gang vil jeg stanse ved en bok som en gang i tiden forførte meg. En bok jeg i årevis hadde unngått. Litt på grunn av den småteite tittelen, litt på grunn av bokens rykte.
En høstkveld for 20 år siden trakk jeg den motvillig ut av bokhyllen for å gi den en sjanse. Jeg krøllet meg sammen i sofaen og begynte å lese. Og etter bare noen sider var jeg bergtatt.
Forfatteren het Trygve Gulbranssen og boken: Og bakom synger skogene. Titt innom hjemmesiden.
Eller les Tore Stubberuds Et værelse i natten.
Hver gang jeg åpner en ny roman, håper jeg den vil ha samme effekt på meg som denne boken hadde den høstkvelden tidlig på 1980-tallet. En sitrende fryd over å ha oppdaget en bok som du føler er bare din - selv om millioner av mennesker har oppdaget den før deg. En følelse som langt på vei kan minne om forelskelse - minus kyssingen og alt det andre som hører med.
Hele den kvelden, og kveldene som fulgte, lot jeg meg begeistre av Gulbranssens fortelling om Bjørndalsfolket på 1700-tallet, om dype skoger og brede bygder, om hverdagsliv og overtro, om kjærlighet og drømmer.
Bonderomantikk? Kanskje. Hva så? Jeg innrømmer uten blygsel at jeg lot meg fengsle og forføre.
Mye negativt og kritisk er sagt om Gulbranssens trilogi. Litteraturpolitiet har hånet ham. De vrangvillige har lest et grumsete politisk manifest inn i bøkene hans.
Derfor ble gleden over selv å ha oppdaget ham og hva han faktisk og egentlig sto for, desto større.
Jeg vet ikke hva som gjør at noen bøker - som Gulbranssens - snakker til hjertet mitt. Men jeg er et hjelpeløst og villig offer for den forfatter som tryller med ord slik at jeg forhekses.
Når jeg ser meg om i mitt eget bibliotek, føler jeg meg som en lykkelig sultan i et harem av forførende bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar