Etter et par uker med promotering føler jeg meg innimellom som noe midtveis mellom en oppvridd klut og roadkill (du vet, de skrottene du av og til passerer i veikanten; de sørgelige restene av møtet mellom teknologi og biologi, mellom hardt og mykt). Men også et ganske tilfreds roadkill, det skal sies.
I et par år har jeg - som Forfatterbloggens faste lesere vet - puslet for meg selv med det prosjektet som nå er blitt romanen Paktens voktere. I dette innlegget har jeg samlet alle bloggtekstene om bokens tilblivelse. Romanen ble ferdig i sommer, og denne høsten er jeg tilbake i arbeidslivet: Jeg pusher bok!
*
Å være forfatter er et ensomt yrke.
I måneder - og kanskje år - sitter du for deg selv med manuskriptet ditt. Språk, handling og karakterer - alt er ditt og bare ditt. I din egen fiksjons univers er du gud.
Etter hvert kommer redaktører, konsulenter, korrekturlesere og markedsfolk inn i bildet, men fremdeles lever boken sitt beskyttede liv.
Og så - plutselig! - er boken ute. Og det som i lange tider var ditt eget lille og private prosjekt, blir målt og veid og bedømt av anmeldere, bokhandlere, kolleger og ikke minst lesere.
Med ett er det ikke "ditt lille prosjekt" lenger. Du slukes opp av denne ulne mastodonten som kalles markedet.
*
Som forfatter lever du i et forunderlig kretsløp.
Fra eremittilværelsen i skrivestuen kastes du nådeløst ut i en offentlighet du ellers sjelden er en del av, og der du desperat forsøker å spille rollen som deg selv. I løpet av en drøy uke har jeg reist land og strand rundt og møtt hundrevis av bokhandlere og lesere, stått foran forsamlinger som får knærne til å dirre, snakket med journalister, hastet fra radiostudio til radiostudio og fra tv-studio til tv-studio - "...og med oss i dag har vi..." - og for de av oss som ikke er skapt for et liv i offentlighetens søkelys, blir erfaringen stadig mer absurd.
Som forfatter kan man ikke klage på oppmerksomhet. Uten oppmerksomhet selger du ikke bøker. Ingen kjøper bøker de ikke vet om. Og skal du leve av ditt forfatterskap, må du faktisk selge ganske mange bøker.
*
Og så har du anmeldelsene.
Enkelte kolleger bryr seg ikke om hva anmelderne skriver (iallfall påstår de at de ikke bryr seg). Sånn er ikke jeg. Jeg blir jublende glad hvis jeg får gode omtaler og tilsvarende skuffet hvis jeg får dårlig kritikk. Anmeldere er (eller bør være) kvalifiserte lesere, men også de tufter til syvende og sist sine vurderinger på personlige smak og subjektiv synsing. Hvis det fantes noe objektivt kriterium for å bedømme bøker, ville vel anmeldelser aldri sprike?
For meg er det viktig at anmelderne forstår prosjektet. Hvis ikke blir det som å la en popanmelder lytte til og kritisere en jazzplate (eller omvendt). En god anmelder kjenner sjangeren, kjenner dens undersjangere, kjenner sjangerens konvensjoner og særpreg - og har langt flere sjangerreferanser enn Da Vinci-koden.
Paktens voktere er fra min side ment å være en ambisiøs spenningsroman (verken en krim - som Åndebrettet - eller thriller - som Ulvenatten) som strekker seg over tusenvis av år - skrevet så å si for underholdningslitteraturens svar på widescreen, Technicolor og Sensurround - fylt av lyder og lukter, lys og mørke. Jeg vil veve fiksjon og fantasi sammen i en salig blanding og operere med ulike spenningsplan (i nåtid og fortid) - alt hvilende på et fundament av akademiske gåter og tilløp til action. Hvis ikke anmeldere og lesere er med på leken, er boken dømt til å mislykkes. Og det er min jobb å forføre leseren - å lokke leseren inn i mitt univers.
Har jeg lykkes? Hvem vet.
Det hele åpnet med en lunken 4'er i VG, signert Sindre Hovdenakk:
Les hele anmeldelsen her.Komplisert og lettvint
Tom Egeland kan som få andre håndtere et stort og komplisert materiale litterært, og han har ingen problemer med å skrive spennende og medrivende. Men han velger for ofte billige effekter og lettvinte actionløsninger, og viser dessuten liten vilje til å utvikle bifigurene til interessante karakterer. Til tross for et voldsomt ambisjonsnivå, er derfor «Paktens voktere» blitt en merkelig endimensjonal bok.
Mer positiv var Terje Stemland i Aftenposten:
Les hele anmeldelsen her.En svimlende fabel
Tom Egeland imponerer igjen med sine umåtelige kunnskaper, store fantasitilfang og fine skriveferdigheter. Med basis i historiske hendelser utklekker han en fiksjon og en intrige som kan få noen hver til å snappe etter pusten. Eller betenk de perspektiver som åpner seg ved en kultus som inkorporerer egyptisk gudelære, norrøn åsatro og kristendom.
Dagens Næringslivs anmelder Ola A. Hegdal hadde både positive vurderinger og forbehold:
Hegdal skriver at undertegnede "er absolutt er på hjemmebane når han skriver om fortiden, her er det en overflod av detaljer og tung reserach i bunnen", men innvender at hovedpersonenen Bjørn Beltøs opplevelser i nåtiden er "litt bleke og skjematiske". Anmeldelsen foreligger ikke på nett.Du milde Moses
Tom Egelands nye nerdethriller inneholder imponerende kunnskapsmengder og en kløktig uttenkt hemmelighet, pakket inn i en litt tynn spenningshistorie.
Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad tilhører dem som ikke liker boken i det hele tatt. Han synes "prosjektet kneler under sin egen tyngde" og er "mer en intellektuell lek enn en spenningsroman". Anmeldelsen foreligger ikke på nett.
Derimot var var Kurt Hanssen i Dagbladet virkelig positiv:
Les hele anmeldelsen her.Thrillertriumf
Resultatet har blitt ei bok full av språklige overraskelser, og det er det sjelden thrillere byr på. Dessuten er «Paktens voktere» svært kløktig satt sammen, Egeland har samlet en rikholdig sekk med fakta både herfra og derfra, men med stor fantasi klarer han å binde sammen de mest utrolige påstander på en troverdig måte. Samme hvor fantasifulle teorier han lanserer, så er leseren aldri i tvil: Jo, dette kunne ha skjedd, dette holder vann. «Paktens voktere» er en spenningsroman av såkalt internasjonal klasse, en briljant thriller, et forrykende eventyr, og den fortjener å gå til topps på salgslistene herfra til Tokyo.
Det kan med andre ord virke som om anmelderne (og kanskje dermed også leserne) deler seg i to leire: De som er med på leken og lar seg forføre - og de som synes det blir for mye av det gode. Sånn er det gjerne med bøker: Som forfatter "treffer" man noen lesere og anmeldere ¿ mens andre rynker på nesen. Og så håper man selvsagt at den første gruppen er den største.
*
I morgen bærer det videre til Bergen, der jeg skal delta på en krimkveld på Norli Galleriet sammen med Unni Lindell kl. 20.30. Neste uke blir det møte med bokhandlere i Oslo, "fullmåneaften og krimkveld" på Asker bibliotek (torsdag kl 19) og dernest bokcruise til Kiel hele helgen.
Og fremdeles er det tolv uker til jul.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar