Helt siden jeg var en liten guttunge og fikk leke meg med skrivemaskinene på kontoret til besteforeldrene mine, har jeg hatt et kjærlighetsforhold til disse gamle, mekaniske innretningene.
Som alle andre skriver jeg på pc. Til gjengjeld samler jeg på gamle skrivemaskiner.
En sortlakkert Remington kan fylle meg med like mye affeksjon som en frimerkesamler som kommer over en godbit uten tagger.
Her er en av maskinene mine, som står på hederplass på en hylle i biblioteket - en Remington Special 20:
Pussig nok er Remington de samme som produserte skytevåpen ...
Her er en annen godbit:
Nydelig, hva? En Remington Noiseless number seven. Men noiseless og noiseless ....
Da jeg var tenåring, brukte jeg tusenvis av lommepengekroner på skrivemaskiner. Først et par manuelle - før jeg oppgraderte til noen elektriske vidundere. Til slutt fikk jeg råd til en elektronisk variant med utskriftbare fonter og rettebånd. IBMs legendariske kulehodemaskin var altfor dyr for meg, men jeg fikk låne en slik da jeg redigerte et tidsskrift for en ungdomsorganisasjon. O'hellige makter for en maskin!
Fremdeles kan jeg, i tankene, gjenskape følelsen i fingertuppene av tastene på de ulike skrivemaskinene. Den harde motstanden fra en manuell maskin. Det spretne kickback-et fra IBMs kulehodemaskin. Den sprø, knasende følelsen fra en elektronisk lekkerbisken som sågar kunne brukes som pc-printer. Lukten av de røde og sorte fargebåndene - og synet av skriften når det var på tide å bytte fargebånd ...
Siden midten på 80-tallet har jeg skrevet på pc. Men den dag i dag husker jeg den spesielle følelsen av å skrive på den siste generasjon av manuelle og elektriske skrivemaskiner - før de ble innhentet av teknologien og forvist til museene.
En kollega i Aftenposten nektet i lange tider å gå over til avisens nye datasystem. Hans gamle, manuelle skrivemaskin hadde sjel, påsto han.
Jeg lurer fremdeles på om han kanskje kan ha hatt rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar