Jeg nærmer meg slutten på kladden på min neste roman. Nå høres "kladd" veldig upretensiøst ut. Jeg kunne ha kalt det førsteversjonen. Eller noe annet som klinger fint. Men WTF, jeg kaller det kladden jeg.
Sant å si gjenstår bare epilogen, som jeg kvier meg for å skrive. Det er noe ugjenkallelig over siste punktum. Så derfor driver jeg heller og flikker på andre partier ... og lar epilogen vente. Psykologene har sikkert et navn på det.
Foreløpig består epilogen bare av to stikkord. Og bilder i hodet mitt. Og tegnet # - som jeg legger inn der jeg trenger et (sjeldent) tegn å søke på for å manøvere fort i manus. (Et godt tips hvis du skriver store dokumenter! Mitt består av over 600 000 tegn.) For noen uker siden hadde jeg bortimot 35 # spredt ut over manuskriptet. De markerte punkter i manus der jeg hadde noe å fikse på. Ett for ett har jeg fjernet dem. Nå gjenstår bare ett. Epilogen.
#
Gulp, som det het i barndommens Donald-blader.
I bortimot halvannet år har jeg arbeidet med dette prosjektet. 20. april 2005 opprettet jeg manuset i Word. Og jeg vil ha kladden ferdig nå i god tid før jul så jeg kan sende manus til redaktøren min i Aschehoug og de ulike leserne/konsulentene som skal mene noe om det.
At kladden er ferdig, betyr ikke at boken er ferdig. Så mye arbeid gjenstår at jeg fortsatt bærer i meg en liten usikkerhet om jeg vil rekke bokhøsten 2007. Men jeg satser på det. Jepp! (Selv om jeg kanskje burde ha lært av Erik Fosnes Hansen, som brukte åtte år på boken han lovte "neste år". Til gjengjeld skriver han fletta av oss alle når han først utgir noe).
Boken skal hete Paktens voktere. Jeg liker pompøse titler. Dessuten er sujettet storslått nok: Handlingen begynner i Egypt for 3500 år siden, sveiper innom Olav den hellige og Snorre og kuliminerer med arkeologen Bjørn Beltø som i vår tid avdekker en teologisk-historisk dekkoperasjon av bokstavelig talt bibelske proporsjoner. Et svært lerret å jobbe på, med andre ord. Jeg liker ikke å gjøre det lett for meg selv, nei......
Snart går manusarbeidet inn i en ny fase. Rewriting. Redigering. Og etter hvert språklig polering.
Redaktørene og konsulentene mine vil helt sikkert ha mange innvendinger og påpekninger. Enkelte forfattere leverer kanskje inn manuskripter som så å si er gryteklare, men de aller, aller fleste av oss får kloke råd av forlagene.
Mitt italienske forlag, Bompiani, utgir også Umberto Eco. Jeg er en stor beundrer av Eco (som bl.a. skrev Rosens navn). En dag spiste jeg lunsj med forlagssjefen, som også er Ecos redaktør og nære venn. Så jeg tok mot til meg og spurte om også Eco fikk "gode råd" - eller om manusene hans ble levert på en pute av fløyel og brakt til trykkeriet uten at et komma ble flyttet. Forlagssjefen smilte. En forfatter av Ecos kaliber blir selvsagt behandlet med den dypeste respekt. Men også Eco får mange, mange råd om hvordan hans bokmanuskripter kan forbedres. Og Eco lytter til rådene. Han er en stor forfatter, men også et stort menneske. Han lytter til unge, ferske konsulenter som kommer med gode råd. Eco kunne, teoretisk, ha insistert på å utgi bøkene nøyaktig slik han skrev dem. Bompiani ville ikke ha nektet ham det. Men Eco er en klok mann. Så han lytter til gode råd. Og han følger dem. Iallfall de gode rådene.
Men det var en digresjon.
Hva sier så redaktørene og konsulentene når du har levert inn et manus?
"Du må sannsynliggjøre sånn-og-slik". "Jeg tror ikke noe på den-og-den karakterens motivasjon for sånn-og-slik". "Hvorfor går du ikke rett inn i handlingen der-og-der". "Er ikke kapittel 53 litt langt?" "Du er veldig omstendelig når du skal forklare dette-og-hint".
Jeg elsker denne prosessen.
Min første reaksjon er alltid å gå i forsvar. "Ja men," mumler jeg. Men som regel ser jeg kjapt redaktørens poeng. Jeg er for tett på mitt eget stoff til å kunne lese det som en leser. Ting jeg synes er åpenbare, går leseren hus forbi. Ting jeg tror går klokkeklart frem av underteksten - altså det usagte, det som fremkommer mellom linjene - får redaktøren til å klø seg i hodet.
Så når jeg gradvis begynner å "lese" boken slik en førstegangs-leser vil bla seg gjennom den, (le)ser jeg den på en ny måte.
Derfor elsker jeg den fasen jeg nå går inn i - faktisk mer enn å skrive råkladden. Å skrive kladden er et slit. Et genuint slit. At jeg orker!?!
Nå er jeg heldigvis ferdig med researchen. Som har vært massiv og krevende. Og jeg er (nesten) ferdig med råkladden. Nå gjenstår moroa! Foredlingen! Finpussingen!
Redaktøren kan selvsagt refusere boken. Du er aldri garantert at forlaget vil utgi det du skriver. Eller de kan være så fulle av innvendinger at jeg må bruke enda et år på å gjøre den ferdig. Men jeg håper jo at de liker den.
Rewriting er en kunst. Et nitid (nei, det heter ikke nitidIG), men morsomt arbeid. Jeg elsker å rewrite.
I bloggtidenes morgen antydet jeg at jeg kanskje skulle komme tilbake til dette med rewriting. Men jeg har tenkt litt på det. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Rewriting handler i det store om flytte på poenger og kapitler og i det små om å flytte et ord eller legge inn en tankestrek i stedet for komma.
Og så handler det masse om å stryke.
Stryke.
Stryke.
Kill your darlings, heter det så fint.
Men først og fremst handler det om å finne frem til bokens melodi. Og jeg vet ikke om det er mulig å forklare denne prosessen. Kan du forklare meg en symfoni? Det handler vel først og fremst om forfatterens musikalitet. Om å lytte til syntaksenes sang. Om å finne et slags mønster i setningene, avsnittene, kapitlene.
Nå høres det ut som om jeg skildrer et litterært mesterverk. Fri og bevare meg vel. Jeg skriver altså en underholdningsroman (og ikke ta ordet i verste mening, da. Så lenge en bok først og fremst underholder, er den i mine øyne en underholdningsroman).
Men også en thriller skal være et ambisiøst, gjennomarbeidet prosjekt. Jeg har liten respekt for venstrehåndsforfattere. Som forfattere plikter vi alle å strekke oss mot vårt talents bevrende horisont. Nå skriver jeg pompøst og arkaisk med vilje. Sånn at Cathrine Krøger i Dagbladet kan sitere akkurat dén setningen - out of context - som eksempel på hvor håpløst nivået er her på Forfatterbloggen.
Tiden flyr. Bokmanuset mitt skal få hvile noen dager. Nå skal jeg i manusmøte med regissør og produsenter for filmen "Ulvenatten". Mer rewriting. Mer polering. I love it!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar