Noen ganger endrer personene i et bokmanus karakter rett foran nesen på den intetanende og mildt forvirrede og forundrede forfatteren.
Jeg nevnte noe om dette i en kommentar forleden dag og ble tagget - som jeg har skjønt det heter - av signaturen Virtually Anybody som ville jeg skulle skrive mer om temaet.
At your service.
Dette blir nødvendigvis "personlig". Lesere har lett for å tro at én forfatters erfaringer og metodikk gjelder for alle. Slik er det sjelden (selv om mine erfaringer på akkurat dette området neppe er enestående for meg - jeg vil gjette at de fleste forfattere har gjort lignende erfaringer).
Altså. Jeg planlegger (i motsetning til mange kolleger) bøkene mine nitid før jeg begynner å skrive. (Andre foretrekker å starte med et blankt ark - eller skjerm - og se hvor historien tar dem). Jeg skriver handlingsdrevne bøker der spor og villspor - i samspill med bokens personer - er som et urverk der små og store tannhjul må passe sammen.
Derfor lager jeg alt fra handlingsresymeer til kronologi på Excel-ark for å holde orden på det hele. (Andre bruker gule Post It-lapper, noen henger meterlange og sammenlimte ark på veggen, og tro det eller ei: noen har hjerner som er sammensatt som megagiga-superduper-harddisker og klarer å huske alt sammen oppe i skolten).
Nå. Hvor var jeg?
Planleggingen følger flere linjer. Den viktigste, i mitt tilfelle, er handlingen (i andre bøker er det alt fra karakterens utvikling og sjelelige vendepunkt til skildringer og analyser av verden omkring oss). Hva skal skje? Hvorfor skal leseren gidde å lese ferdig boken? Jo, hun må bry seg. Hun må bry seg om hva som skjer, om gåtens løsning, om mysteriets fullendelse. Men kanskje vel så viktig: Hun må bry som om hovedpersonene. Lykkes de? Overlever de? Går det dem vel her i livet? Kastes de i Frognerkilen med beina i en tønne med hurtigstivnende sement, eller seiler de inn i Karibias solnedgang på en flåte av kokospalmer som langsomt glir fra hverandre? Okay, ikke ta meg bokstavelig, men du skjønner tegningen...
Så i tillegg til handlingskronologien (hva skjer, når skjer det, hvordan skjer det, hvor spennende skal det være, hvor trenger jeg cliffhangere,
hvor må jeg ta ned tempoet) trenger jeg et menasjeri av personer rundt min hovedperson. Mens hovedpersonen er protagnoisten - helten - tjener noen som antagonister - fiender/motstandere. Og så har du en tredje kategori som i henhold til klassisk dramaturgi kan kalles hjelpere.
Når jeg ser for meg disse personene, skjer det på flere nivåer. Dels skal de tjene en funksjon. De skal enten gjøre livet enklere eller vanskeligere for min hovedperson. Dels skal de kaste nytt lys på min hovedperson, ved å få ham til å (re)agere. Dels skal de hjelpe meg - forfatteren - med å røpe opplysninger for min hovedperson. Og dels skal de ikles det bokanmelderne ofte kaller kjøtt og blod - hvilket formodentlig er det motsatte av de samme anmeldernes pappfigurer.
I boken jeg arbeider med nå, Paktens voktere, forsøker arkeologen Bjørn Beltø å nøste opp et flere tusen år gammelt mysterium. Han har kommet over noen eldgamle pergamenter, skrevet av ingen ringere enn Snorre.
Pergamentene avslører at en norsk vikinghær, anført av Olav Haraldsson(senere Olav den Hellige), har vært på tokt nedover Nilen og røvet med seg en mumie og noen gamle papyrusmanuskripter.
(Slapp av, dette er ikke løsningen - det er slik boken begynner. Eller vent. Egentlig begynner den med en prest som blir myrdet i Snorres badestamp. Oh nevermind!)
Jeg maler med andre ord på et ganske svært lerret. På sin ferd gjennom historien og verden støter Bjørn Beltø på ganske mange mennesker. Hver og en tjener en funksjon som antagonist, protagonist eller hjelper. Nøye planlagt. Timet og tilrettelagt.
Og så skjer det som så ofte skjer - og som ikke-forfattere har vondt for å tro: Personene i boken begynner å leve sitt eget liv. De får karaktertrekk du som forfatter aldri hadde tiltenkt dem. Og i dette tilfellet - altså utgangspunktet for innlegget - endrer de karakter fullstendig.
Jeg hadde planlagt én skikkelse som en skikkelig helt. En ærverdig høvdingtype i 60-70-årene. En stolt, staut, flott fyr. Slik skildret jeg ham i en kort skisse da jeg startet på boken (en skisse som forøvrig ikke ender opp i boken - så ved å publisere den her skrev jeg den ikke fullstendig fånyttes *heh*):
Tidlig på morgenen gikk han ut på terrassen med utsikten over stranden og havet. Luften duftet av mimosa. En terne vippet mot vinden. Gartneren hadde satt på vannsprederen nede i hagen; oliventrærnes glinsende bark var furet av århundrenes klør.
Den gamle mannen med det lange, hvite håret drakk en slurk av kokosmelken som piken hadde satt frem til ham. Han tente en sigar og så ut over havet. Horisonten var en bevrende strime.
Snart, tenkte han for seg selv.
Han følte det på seg. En anelse.
Et vindpust hvisket til seg noen grå flak med aske fra sigarens glo.
Som du kanskje ser, hviler et anstrøk av respekt og beundring over disse linjene. Dette er ingen bakgårdsskurk med oksenakke.
Så skjer det forunderlige. Jeg kommer til det punkt i boken hvor jeg presenterer ham. Jeg skriver om ham. Og gradvis skjønner jeg - spør meg ikke hvordan - at han ikke er den han utgir seg for å være. Tvert imot. Han er en som fører Bjørn bak lyset. Han er en løgner, en sviker, en æreløs skurk.
Leseren aner jo ingenting om hvordan en person er planlagt fra forfatterens side. Men for meg som forfatter utløser en slik endring flere ting: Jeg forundres (og i dette tilfellet ble jeg også litt trist, fordi jeg likte ham og gledet meg til å bli kjent med ham). Jeg må finne en ny person som overtar vedkommendes funksjon som protagonistisk hjelper. Og jeg må rewrite mye av det som leder opp til møtet med ham, fordi han med ett har fått en ny rolle (det var dette med tannhjulene, du vet).
En annen person i boken hadde jeg levd med i flere hundre sider før jeg skjønte at også han var en luring. Han var ikke den jeg trodde. Dermed må jeg tilbake og "rette ham opp". Replikkene dine er ikke de samme hvis du er en helt som hvis du er en skurk. Selv om skurken later som han er en helt, vil replikker og ordvalg få en annen valør.
Noen ganger går det andre veien. Personer jeg har tiltenkt rollen som skurk, er verdens snilleste og mest edelmodige.
Sant å si gjør disse saltomortalene det morsomt å skrive. Selv om jeg planlegger bøkene mine i detalj, blir de aldri slik jeg forutså. Handlingen går nye veier. Personer endrer karakter. Og nettopp dette er den kreative spenningen som gjør det spennende (også for forfatteren som faktisk skal SKRIVE alle disse ordene som du kan slappe av med i solstolen på stranden) å sette seg ned hver eneste dag og dikte i vei på et prosjekt som fyller hodet ditt i et par år eller mer før det blir ordentlig bok av det.
Hva er så vitsen med å planlegge hvis handlingen og personene likevel fraviker planen? Vel, nettopp fordi alt er godt planlagt, ser jeg umiddelbart hvilke problemer og nye muligheter endringene utløser. Jeg kan kikke ned i min litterære verktøykasse og finne frem det nye tannhjulet som overtar for det gamle.
Tikk takk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar