Språk og handling .... 30. mai 2007

Å skrive en spenningsroman - som jeg holder på med - krever mer enn handling og driv. Du skal befolke den med personer som leserne forhåpentligvis vil tro på. Og du skal fortelle den med et språk som kler handlingen. "Et språk" betyr ikke "ett språk". De fleste bøker har mange forskjellige språk- og toneleier. I vår populære serie Skriveskolen (stilnivå: ironi) har jeg noen eksempler som kan illustrere hva jeg mener med at "språket skal kle handlingen".  
Boken handler om en arkeolog, Bjørn Beltø, som jakter på noen eldgamle manuskripter og pergamenter - hvilket fører til at han selv blir jaktet på.
Handlingen finner sted i vår tid (høsten 2007), men i prologen og i tre såkalte mellomspill tar jeg leseren med tilbake i tiden. Først et eksempel fra Norge anno 1070:

Den gamle vikingen hostet og skottet ut av gluggen i den kjølige cellen i klosteret i fjellsiden. En veldig tåkebanke kom rullende inn fra storhavet. Mellom rullesteinene og tangklasene nede i vannkanten skrek måkene rundt den råtnende skrotten til en steinkobbe. Han harket og krummet de giktbrudne fingrene rundt fjærpennen:
Odin, gi meg styrke.
     Hendene mine skjelver. De krokete fingrene minner om ørners klør. Neglene er spisse og sprukne. Pusten min er en rallende hvesen. Mitt blikk, som en gang i tiden kunne skue en musvåk oppunder himmelhvelvingen eller flagget i toppmasten på et skip bakom horisonten, er stengt inne i evig tåke. Bare når jeg lener ansiktet tett opp mot pergamentet, så tett at jeg hører pennespissen som skraper mot skinnet og kjenner lukten av garvesyren og ånden min som slår tilbake når jeg puster ut, skimter jeg blekkets vage strek. Slik er det å lide alderdommens langsomme, uverdige død.

Her forsøker jeg å være såpass detaljrik at jeg skaper bilder og lukter i leserens sinn. Tekstfragmentet innleder fire partier der en gammel viking ser tilbake på sitt liv og en spesiell opplevelse (bokens utgangspunkt). Setningene er nokså langsomme og dvelende. Jeg forsøker rett og slett å mane den gamle vikingen til liv. Jeg leter etter bilder jeg tror ville være relevante på den tid (som å "skue en musvåk"). Å bruke språkleiet til en virkelig viking anno 1070, ville lett blitt uleselig i vår tid. Derfor må jeg, på sett og vis, modellere et konstruert toneleie som kan høres ut som det er tusen år gammelt (selv om ord og formuleringer er moderne).
To hundre år senere:

Den natten de kom for å drepe ham, sto han lenge ute på gårdsplassen og stirret på stjernene på den høstklare himmelen. Noe verket i ham. En fornemmelse. Han hufset på seg i nordadraget. I over en time hadde han sittet i det varme vannet i den utendørs badestampen før han hadde tørket seg og kledd på seg. Over hustaket så han måneskinnet som glitret i dampen fra stampen; det funklende gjenskinnet lignet vagt på nordlyset. Han raspet fingrene gjennom det grå skjegget og sparket støvelen i en vissen gresstust; han fattet ikke hvorfor han bar på disse frostriene i sjelen. Han hadde så mye ugjort. Årene tynget ham ikke, slett ikke; han var rask og kvikk som et gjølam. Nåja. Et stjerneskudd rispet over himmelhvelvingen. Ser man dét, tenkte han, et jærtegn? Han fylte lungene med luft og holdt frosten inne. Et sted på gården bjeffet en hund. Borte i stallen prustet en hest.
     Igjen tystnet verden.
     Ja ja, hvisket han for seg selv, ja ja ja. Han gikk inn og opp trappen der det syvende trinnet knirket. Da han hadde lukket seg inn på soverommet, satte han seg tungt på sengen, oppå fellene som tjenestepiken hadde ristet og foldet sammen. Slik sovnet han, med klærne på, og med hodet hvilende mot gavlveggens grove tømmer.

Igjen: Dvelende. Langsomt. Først og fremst forsøker jeg å skape en atmosfære - et bilde av et kort øyeblikk på jord. Lyder. Synsinntrykk. En kontrast til resten av kapittelet, som er langt mer dramatisk.

Legg merke til skiftet i stilnivået når vi så - noen sider senere - beveger oss inn i nåtiden. Bjørn har nettopp funnet sin gode venn død i Snorres badestamp:

      Knelende på en av steinhellene griper jeg om anklene hans og trekker ham opp av vannet, som lukter svakt av svovel. Han er tung. Klærne er vasstrukne. Da jeg velter ham over på siden, renner vann ut av munnen hans. Jeg leter etter en puls som for lengst har stilnet. Ansiktet er rødt og pløsete. Han har mistet brillene. Øynene er vidåpne. Og tomme.
       Å Magnus, hvisker jeg, hva har de gjort med deg? Eller kanskje sier jeg det inni meg. Jeg tar hånden hans i min. Jeg skjelver. Det drypper av skjegget hans. Klærne kleber seg til den lubne kroppen.
      Så slipper jeg hånden og ringer 112.

Setningene er kortere, observasjonene er mer konkrete og låst fast i øyeblikket. Likevel er vi ennå ikke over i det heseblesende. Blar vi oss noen hundre sider fremover, kan vi snakke heseblesende. Bjørn er i Roma. Han har nettopp falt ned en trapp og brukket beinet. To arabiske menn som ikke vil ham vel, har tatt ham til fange. Utenfor samler Roma-politiet seg. Bjørn har så vondt at han er helt i ørske:

Mørket splintres av lyder.
     Stemmer.
     Jeg glipper med øynene.
     Araberen snakker i mobilen. Han roper.
     Sint.
     Innesperret.
De har surret et hvitt håndkle rundt beinbruddet.
     Og strammet til med en kleshenger.
     Det svimler for meg. I et glimt skimter jeg at håndkledet er gjennomtrukket av blod. Åpent brudd, tenker jeg. Rett etterpå myser jeg mot håndkledet. Nå er det hvitt. Ikke en blodflekk.
     Så fantaserte jeg vel, tenker jeg lettet og svinner inn i bevisstløsheten.
Han dør, roper araberen.
     Jeg slår opp øynene.
     Araberen står i mobilen. Han ser på meg mens han snakker. På arabisk.
     Han dør?
     Ordene hans ¿ arabiske ¿ kverner rundt i hodet på meg. Jeg forstår ikke hva han sier. Jeg kan ikke arabisk. Jeg må ha drømt.
      Man kan ikke dø av beinbrudd, kan man?
Vann.
     Water. Please.
     Vær så snill.
     Vann.
Men de gir meg ingenting.
Utenfra siver lydene fra en annen virkelighet.
      Løpende støvler mot brosteinene.
      Elektroniske oppkallslyder.
      Gneldrende politihunder.
      Korthugde kommandoer.
Water. Please.
      Shut up! You just shut up!  

Det mest iøynefallende er selvsagt de hyppe linjeskiftene. De korte setningene. De løsrevne ordene. Korthugd. Uten refleksjoner. Alt handler om å være i øyeblikket. Nå inngår også dette i en større helhet, men jeg håper eksemplene på forskjellen i stilnivå illustrerer hvordan språket må legges i ulike leier for å kle ulike partier av en historie.
En roman er summen av hundrevis, kanskje tusenvis, av slike valg. De fleste av dem skjer (tror jeg) ganske ubevisst. Når jeg setter meg for å skrive, tenker jeg iallfall ikke bevisst på stilnivå eller toneleie. Likevel finner jeg (igjen ubevisst) fort frem til nettopp den stilen som jeg tror vil kle et kapittel, en scene, et avsnitt.