Et øyeblikk av ord på jord .... 1. desember 2006

Hvordan skrive en god tekst? Spørsmålet opptar forfattere, poeter, journalister, tekstforfattere og alle andre språkbrukere.

Er teksten et verktøy? Et verktøy for å formidle noe?

Eller er teksten i seg selv målet? Er teksten, som handlingens rammeverk, et selvstendig kunstverk - så å si uavhengig av innholdet den formidler?

Eller er det, aller helst, en kombinasjon?

Jeg tipper at litteraturviterne har et og annet synspunkt. Og sikkert også et begrepsapparat som gjør det mulig å diskutere tekstens grunnleggende natur og vesen.

Sant å si har jeg ikke så sterke meninger om akkurat dette. Det blir litt for abstrakt, litt for akademisk.

Dessuten finnes det neppe noe fasitsvar, her heller. Noen bruker språket ene og alene som et formidlingsverktøy. Andre opphøyer teksten til noe som lever sitt eget liv, så å si uavhengig av hva det formidler.

Et dikt, for eksempel, kan gjennom ordene fange et øyeblikk og gjenskape en virkelighet. En fnokk som driver i vinden over en angende sommereng. Et solglimt i duggen. En dorsk humle. Et bitte lite øyeblikk på jord. Betydningsløst. Hastig. Likevel kan lyrikeren kapsle øyeblikket inn med sine ord, og selv om "ingenting har skjedd", isolert sett, kan ordene (i leserens hode) gjenskape akkurat dette øyeblikket, akkurat denne følelsen, mange år senere.

Andre ganger kan ordekvilibrisme (sic!) sperre for formidlingen. Hvis forfatteren av en hardkokt actionthriller gir seg hen til å skildre aftensolens rødme og horisontens hvisk av skumring - vel, så skummer leseren oppgitt ned til avsnittet der helten lader sin Luger.

Dette med avsender og mottaker og budskap, du vet. Jeg har til og med sett "matematiske" formler (gud bedre) for slik tekstanalyse.

Det er vel med dette som med det meste innen litteraturen: Hver forfatter har sitt syn, sin tilnærming, sin vurdering. For å sitere Harald "Dynamitt-Harry" Heide Steen jr.s storm p-ske aforisme i Olsenbanden: "Alle tenker på seg. Det er bare jeg som tenker på meg!" Jeg uttaler meg altså bare på vegne av meg selv. Sånnerrebare.

For de av dere som er interessert i det blodige og ekle slakterarbeidet som kalles tekstanalyse, skal jeg nå gjøre noe uhørt. Jeg skal vise dere et (ganske kort) upublisert arbeid. (Jeg skriver "uhørt" fordi forfattere flest har en tendens til å innhylle fremtidige prosjekter i et hemmelighetens skjær. Men jeg lar det stå til.) Jeg skal ta dere med gjennom et ganske kort avsnitt og kikke litt på hvordan jeg tenker når jeg skrur sammen en tekst. (Jepp. Avsnittet er fra den neste boken min - og så får jeg heller stålsette meg mot kulingkastene av kritikk om at jeg derved driver med egennyttig og ublu promotering - som om tekster som dette kommer til å selge bøker om et år eller to). Anyhow...

Vi er i prologen. Vi skal 3500 år tilbake i tiden. Til Egypt. Jeg åpner boken med en prolog med et knippe korte, stemningsskapende og historiske øyeblikksbilder fra Egypt, Italia, Island og Norge.

Den aller første versjonen lød slik:

Han løftet giftbegeret til leppene. Utenfor vinduet skimtet han Nilen. Floden blinket i solskinnet. På himmelen flimret solen. Sandstøv formet en hvelving av dis over ørkenen. Tråder av svette sildret nedover nakken, og støvet klebet seg til huden lik en gjenstridig skorpe.

Selv om de hadde blandet ut giften, luktet den stramt. De hadde latt ham få velge henrettelsesmetode. Nå sto de rundt ham og ventet på at han skulle tømme begeret.

Hva forsøker jeg å formidle her? Et knippe av ting. Først og fremst en stemning. En undring. Hva er dette? Gift? Dessuten: De som har lest Sirkelens ende vil gjenkjenne enkelte nøkkelord og bilder (fra åpningskapittelet der Bjørn Beltø graver i jorden). Dette er et helt tilsiktet ønske om gjenkjennelse og å knytte et bånd, en bro, mellom de to bøkene. Selv om det kanskje bare er jeg som vet om det... (Og akkurat nå: dere!).

Avsnittet er mildt sagt uferdig. Litt urytmisk, synes jeg. Litt flatt og dødt. Men jeg liker åpningssetningen. Dramatikken. Og jeg synes jeg nærmer meg noe av det jeg er ute etter.

Men det er noen problemer. Rytmen, som sagt. Og dessuten blir jeg sittende og lure på om ordet "vindu" gir rett assosiasjon. Da ser jeg mer for meg noen som sitter i en boligblokk. Så har jeg sol i to setninger etter hverandre. Ikke bra.

Selv om jeg normalt STRYKER adjektiver og overflødige ord, synes jeg selv at jeg trenger mer farge, substans, koloritt, tekstur, lys. Så når jeg rewriter (les: bearbeider/justerer/polerer) de to avsnittene, er det flere ting jeg er ute etter. For det første vil jeg gjøre noe med rytmen. Jeg ønsker (akkurat her) en litt mer snirklete, arkaisk stil, litt melodramatisk - for å underbygge at vi er sammen med kongelige i det gamle Egypt. Og jeg vil ha mer lukt og smak. Jeg vil at leseren skal SE de samme bildene jeg ser i mitt hode.

Etter bearbeidingen ser avsnittene slik ut:

Langsomt løftet han giftbegeret til leppene.

Vestenfor palasset, gjennom slørene av hete, skimtet han Nilen som glimtet og blinket. På den klare himmelen flimret solen lik smeltende kobber. I det fjerne formet sandstøvet en brungrå hvelving av dirrende dis over ørkenen.

Tråder av svette sildret nedover nakken og ryggen, der støvet klebet seg til huden lik en gjenstridig skorpe.

Ypperstepresten kremtet.

Selv om de hadde blandet ut giften i honning og vin, luktet miksturen stramt og bittert. De hadde latt ham få velge hvordan han ville dø. Slik var tradisjonen. Nå sto de rundt ham - vesirene, prestene, embetsmennene og generalene - og ventet på at han skulle tømme begeret.

Nå aner jeg ikke om disse avsnittene vil ende opp i boken, og om de vil bli seende slik ut. Jeg arbeider fortsatt med en kladd. Og jeg innbiller meg ikke at dette er storslått litteratur. Jeg skriver en spenningsbok, og da trenger jeg et "effektivt språk" som maner frem de bilder og stemninger jeg vil plante hos leseren.

Forhåpentligvis illustrerer eksempelet - endringene mellom versjon 1 og 2 - litt av mekanikken i tekstarbeidet.

Hva har jeg så gjort?

Det enkleste er å sammenlikne de to partiene linje for linje.

Åpningssetningen synes jeg er såpass dramatisk at jeg vil understreke det ved straks å gå til nytt avsnitt.

Så har jeg fått lagt inn ordet "palasset", som underbygger det storslåtte i situasjonen, jeg har fått fjernet vinduet, som jeg ikke syntes passet inn, og jeg har fått konkretisert situasjonen litt bedre (ved å legge inn en yppersteprest og et knippe egyptere).

Dessuten har jeg jobbet med rytmen, med setningskonstruksjonene, for å få til en bedre flyt.

Jeg har brukt tid på å finne ut hvordan jeg tekstlig skal klare å formidle den intense heten, og jeg forsøker ved å bruke ord som "flimre" (i stedet for "skinne"), "smeltende kobber" (som høres VARMT ut!) og "dirrende dis".

De fleste av ordene har altså en funksjon - de er med fordi jeg vil at de skal formidle noe til leserens sanseapparat.

Sannsynligvis er det denne versjonen som går avgårde til redaktøren min. Kanskje vil han foreslå å stryke hele prologen. Kanskje synes han avsnittene er for overlessede. Jeg vet ikke.

Dette er ett av 3500 avsnitt i boken.

Er det rart det tar tid å skrive en bok?