tirsdag 29. mars 2011

Nei, jeg er ikke Anonym, jeg heller

Så var turen kommet til meg: Er jeg Anonym - forfatteren bak en serie med lett samfunnskritiske romaner?

Til glede for journalister med dårlig tid: Svaret er nei.

Og til glede (hah!) for dere som gidder å lese videre - litt bakgrunn:

Kollega Anne Holt har et prosjekt gående i bloggen sin - http://www.anneholt.org/ - der hun harselerer med medienes hysteriske nysgjerrighet rundt forfatteren Anonym. Og om hvor ukritisk mediene er til påstander i blogger og der ute på dette internettet.

Personlig tror jeg folk flest gir blanke blaffen i hvem Anonym er. Men vi i bransjen - journalister, forfattere, mediefolk - fornemmer at Anonym er en av oss. En vi kjenner litt. Derfor er vi nok langt mer nysgjerrige enn folk flest.

Hvis Anne Holts anliggende er å latterliggjøre den overdrevne interessen for Anonym, kunne hun kanskje valgt en annen strategi enn å si at hun har skrevet disse bøkene. Selvsagt biter mediene på. Og Kagge forlag gnir seg i hendene. Effekten av Anne Holts stunt er iallfall ikke mindre oppmerksomhet.


TILFØYELSE: I en kommentar her på bloggen presiserer Anne Holt:

Jeg gjorde ikke et stunt for å vise hvor tåpelig det er at Anonym får så mye oppmerksomhet. Hele dette eksperimentet går ut på å vise hvordan mediene lar seg manipulere. Saken kunne i og for seg vært en hvilken som helst, men akkurat denne var nærliggende. 
Vi var mange som trodde at Anne Holt tøyset - og harselerte med bransjen og media - da hun i sitt første blogginnlegg sto frem som Anonym. Alt tydet på at hun tok feil.

Vi hadde rett. Et par dager etterpå innrømmet hun da også at det hele var tull og tøys:
Jeg hadde funnet på et eksperiment. Det passet som hånd i hanske til mitt prosjekt om fastgrodde journalister som ikke engang leser det de fortere enn svint sender videre på verdensveven. Eksperimentet ville kunne gi meg unik innsikt til bruk i mitt prosjekt om hvordan internett med alle sine fantastiske muligheter også fordrer en kritisk sans vi synes å ha stadig mindre av, paradoksalt nok. 

Å latterliggjøre overdreven interesse for noe ved å bidra til enda mer interesse, er kanskje en snål strategi. Hva vet jeg. Men men. Jeg blir verken oppbragt eller indignert over Anne Holts prosjekt. Selv om jeg ikke riktig forstår den såkalte mediekritikken. Selvsagt ringer journalister for å spørre om det er riktig, det hun skriver.   

Derfor undres jeg om det mediekritiske prosjektet fortsetter når hun i et nytt innlegg i dag går langt i å antyde at jeg er Anonym. Den var ny! I syv punkter lister hun opp argumenter som kan peke i min retning. Som at Anonym har medie- og tv-bakgrunn. Det har jeg. Som at Anonym sluttet i jobben i 2006. Det gjorde jeg sannelig også. At Anonym deltar i den offentlige debatt om bokbransjen. Det gjør jeg. At Anonym skrev en bok som ble en bestselger


på grunn av en helt annen og megapopulær bok av en annen forfatter.

Nemlig Sirkelens ende som utkom to år før Da Vinci-koden. Godt mulig beskrivelsene passer på flere enn meg, men for å si det sånn: Jeg skjønner hvorfor Dagbladet ringte for noen minutter siden for å spørre - enda en gang.

I et intervju med Dagbladet, sier hun rett ut at hun tror det er meg:

http://www.dagbladet.no/2011/03/29/kultur/anomym/litteratur/15994468/

Nå er jo Holts begrunnelser for at det skulle være meg tildels smigrende. Så takk for det, Anne Holt! Men det er likevel feil.

Siden Anne Holt åpenbart gjetter og resonnerer, har jeg en mistanke om at det mediekritiske prosjektet  faktisk fortsetter. Ved å peke på en annen, oppnår hun (nesten) samme effekt som da hun selv sto frem for Anonym. Hun mener å påvise hvordan mediene lar seg manipulere av udokumenterte påstander (i dette tilfellet: resonnementer). Vel. Jeg tror nok ikke det tar av, denne gang. De fleste journalistene er nok bittelitt snurte på Holt og uansett lei av hele saken.

Personlig må jeg tilstå at jeg ikke er veeeeldig opptatt av hvem Anonym er. Faktisk tror jeg det kan være flere. Jeg tror at Kagge forlag kanskje leier inn ulike skribenter. Men det er en ren gjetning. Som mange andre er jeg selvsagt litt nysgjerrig. Jeg har jeg en fornemmelse av at jeg ikke vil bli veldig overrasket når Anonym en dag står frem. Jeg vil ikke utelukke at jeg "kjenner" ham, eller iallfall har møtt ham. Kanskje.

En ting er sikkert: Det er ikke meg! Kors på halsen!

torsdag 24. mars 2011

Boklov er god business

Bøker er ikke tannkrem. Derfor er det glimrende når Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul foreslår å erstatte den såkalte bokavtalen med en boklov.

Gunn Karin Gjul
Vi lever i en markedsliberalistisk tidsalder. Prisen på alt fra strøm til melk er i fri flyt. Markedet bestemmer. Konkurransen regulerer prisene til det nivået markedet er villig til å betale.

Likevel finnes det unntak. Som bøker.

Hvorfor skal bøker – av alle ting – unntas fra markedsliberalismens obskure mekanismer?

Bokavtalen – en bærebjelke i norsk kultur- og litteraturpolitikk – er en avtale mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Avtalen regulerer den skjøre konkurransen om salg av bøker i Norge.  

En boklov vil gi bransjen arbeidsrom – og arbeidsro. Bransjen betyr i denne sammenheng ikke bare forlagene og bokhandlerne. Den viktigste aktøren i bransjen er og blir forfatterne.

Det kan synes unødvendig å påpeke det, men i debatten om bokpriser er det mange som glemmer at uten forfattere – ingen bokbransje. Forfatterne er leverandører av det råstoff som bransjen er avhengig av for å eksistere – et råstoff som forlagene foredler og distribuerer og som bokhandlerne selger. Bøker.

Derfor skal forfatterne selvsagt ha sin fortjente del av bokkrona. En boklov vil bidra til å sikre forutsigbarheten og stabiliteten i forfatternes økonomi.   

Hva vil skje hvis bokmarkedet og prisene slippes fri? Da vil de samme markedsmekanismene som så mange lovpriser, føre til en voldsom satsning på få titler i store volum. Bredden vil forsvinne. Mangfold lønner seg ikke. Utviklingen er allerede skremmende tydelig i vårt naboland Sverige, der forfattere som ikke selger bra nok så å si får sparken fra forlagene sine. Og leserne får færre bøker å velge i. 

Unni Lindell
Du vil fortsatt finne Jo Nesbø, Unni Lindell, Karl Ove Knausgård og Anne B. Ragde i bokhandelen. Men mer ukjente forfattere – som ikke selger i høye opplag – vil bli skjøvet til side.

– Ja vel, tenker du kanskje, hva skal vi egentlig med alle disse dikterne og forfatterne som likevel ikke selger bøker i bøtter og spann? Tross alt er det ingen menneskerett å være forfatter.

Svaret er både enkelt og flerdelt: Det er i stor grad de smale og eksperimentelle forfatterne som skyver litteraturen i nye retninger, som utfordrer, som utvikler. Hvis vi ønsker at Norge skal være en kulturnasjon, trenger vi litteratur som utfordrer oss.

Likegyldig til dette argumentet? Da er kanskje dette enklere å forstå: Uten såkalt smal litteratur får du heller ikke morgendagens stjerneforfattere og bestselgere.   

Gaute Heivoll
En av fjorårets nye litterære stjerner er Gaute Heivoll. Hans strålende roman Før jeg brenner ned er blitt lest og verdsatt av titusener. Den ble tildelt den prestisjetunge Brage-prisen. Den er under oversettelse til femten språk, som tysk, fransk, engelsk, russisk, hebraisk og italiensk.

Men ante du at Heivoll har vært forfatter i over ti år? Du har neppe hørt om romaner som Omars siste dager (2003), Ungdomssangen (2005) eller Himmelarkivet (2008). Du har i hvert fall ikke lest diktsamlingen Kjærlighetsdikt på bunnen av elva (2006) eller novellesamlingen Doktor Gordeau og andre noveller (2007).

De fleste forfatterskap bygges langsomt. Fra grunnen av. Stein for stein. Bok for bok. Lars Saabye Christensen debuterte med en diktsamling i 1976 og utga sju romaner og diktsamlinger før han skrev gjennombruddsromanen Beatles (1984). Og mellom Beatles og Halvbroren (2001) utga han 22 diktsamlinger, novellesamlinger og romaner.

Lars Saabye Christensen
Slik fungerer litteraturens underlige kretsløp. En kan ikke basere et lands kulturpolitikk på en liten stall av suksessforfattere som år etter år skriver populære bestselgere.   

Uten politisk aksept for litteraturens særkrav – regulert gjennom bokavtalen og aller helst en boklov – ville Norge kanskje gått glipp av storartede bøker som Før jeg brenner ned, Beatles og Halvbroren. Og folkekjære forfattere som Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Karin Fossum. Alle begynte de i det små. Listen med eksempler er lang.    

Er forslag om en boklov kontroversiell i bransjen? Slett ikke. Forleggerforeningen er positiv. Bokhandlerforeningen er positiv. Forfatterforeningen er positiv.  

Dette må være noe særnorsk, tenker du kanskje. Nei da. I EU-landene er det vanlig med boklov. Forleden dag vedtok parlamentet i Sveits, som siste i rekken, en egen boklov. Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike og Sveits regulerer dermed fastpris ved lov, mens Ungarn, Slovenia og Norge har fastpris gjennom bokavtaler. 

"Børs og katedral" sier man gjerne om bokbransjen. Kulturen trenger et kommersielt fundament for å blomstre. Og en boklov vil være god business. Både kulturelt og økonomisk.     


(Innlegget står også på trykk i månedens utgave av bladet Kampanje) 

torsdag 17. mars 2011

Derfor er forfatternes krav rettferdige


Lesere av dagens Aftenposten kan lett få inntrykk av at kravstore forfattere må bære ansvaret for at det går tregt med lanseringen av nye, norske e-bøker.

Dette er selvsagt feil.

Forleggerne har seg selv å takke for at lanseringen av den såkalte Bokskya - www.bokskya.no - har dratt ut i tid. Forfatterne har aldri strittet imot. Bransjens usikkerhet knytter seg først og fremst til teknologiske løsninger, volum (hvor stort er egentlig e-bokmarkedet i Norge?) og pris (det er et stort sprik mellom markedets forventninger om billige e-bøker og hvor mye en e-bok nødvendigvis må koste for at det hele skal bære seg).

I dette kompliserte og komplekse bildet er forfatternens økonomiske krav en bagatell.

Vårt krav er ganske enkelt: Vi vil ikke ned i lønn. Vi vil ha det samme for en e-bok som for en papirbok.

Kravet er ikke urimelig. Ingen andre i bransjen - verken forlag eller bokhandlere - blir bedt om å gå ned i lønn. Men det blir vi. Og da snakker vi ikke om firmainntekter, men personlig lønn - den inntekt vi skal ha til å leve av.



I den grad e-boken fører til inntektssvikt i bransjen, er det bedriftsøkonomien det vil gå ut over.

Ingen krever at e-bøkene må føre til at direktørene Mads Nygaard i Aschehoug, Fredrik Nissen i Gyldendal eller Tom Harald Jenssen i Cappelen Damm skal ned i personlig lønn.

Ingen krever at forlagssjefer og forlagsredaktører skal ned i lønn.

Ingen krever at bokhandlere skal ned i lønn.

Men forfatterne - vi som produserer råstoffet som bransjen lever av - vi skal være villige til å gå ned i lønn. I personlig inntekt.



Jeg tror at alle skjønner at det ikke kan være sånn.  

Selv om vi alle ønsker oss billige e-bøker, tror jeg de fleste forstår og respekterer at forfatterne krever en rettferdig del av bokkrona.

Og det innebærer i all enkelthet at vi beholder inntekten vår enten boken utgis digitalt eller trykt på papir.

Når alt kommer til alt, tror jeg forleggerne har forståelse for vårt krav. Tross alt er vi verken ublu eller griske. Vi vil bare ha vår rettferdige del av kaka. Uten oss - ingen bøker. Uten oss - ingen bokbransje.

Derfor tror jeg at forhandlingene mellom DnF og Forleggerforeningen snart vil ende med at forleggerne kommer oss i møte - i erkjennelsen av at bedriftsøkonomi (forlagene) og personlig økonomi (forfatterne) er to ulike størrelser.

lørdag 12. mars 2011

Krimnovelle på seks ord

I serien Hemingway-utfordringen - som tar utgangspunkt i den kjente "novellen" *For sale: Baby shoes, never worn.* - utfordret Klassekampen meg til å skrive en seks ords novelle - gjerne krim. Her er'n:

torsdag 10. mars 2011

"Fedrenes løgner" solgt til Danmark

"Fedrenes løgner" er solgt til Danmark. Det er alltid stas å bli oversatt til et fremmed språk, men Fedrene er på sett og vis gjøkungen i forfatterskapet mitt, så jeg hadde ingen forventninger verken om høye opplag eller utenlandssalg. "Fedrenes løgner" er verken en krim- eller spenningsroman, men en "vanlig" roman (hva nå enn det måtte være) i en litterær gråsone mellom underholdningsromanen, slektskrøniken og den historiske roman. Og slike bøker finnes det mange av på verdensmarkedet. Ekstra morsomt er det at et "tungt" litterært forlag som Rosinante - forøvrig forlaget til mitt forbilde Peter Høeg - er begeistret for romanen. Her hjemme har boken solgt rundt 50 000 - i seg selv ufattelig mye. "Fedrenes løgner" er tidligere solgt til Tsjekkia.

For nye lesere av denne bloggen - her er noen gamle innlegg om boken:

http://tomegeland.blogspot.com/2010/06/om-fedrenes-lgner-stil-og-stemme.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/ny-roman-fedrenes-lgner.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/05/ferdig-men-ikke-helt.html

http://tomegeland.blogspot.com/2010/04/coverstory.html

    

torsdag 3. mars 2011

2010s bokvinnere. Eller?


I bokhyllens støvete halvglemsel funkler mange titler. Å la blikket gli over meter på meter med bøker, tenner flammer av leseglede.

Men hva er egentlig "en god bok"?

Jeg tror det finnes like mange svar som det finnes lesere. Litteraturvitere og bokanmeldere vil nok kunne liste opp kriterier for litterær kvalitet – det er tross alt forskjell på Hamsun og Grisham – men hver og en av oss har rett til å definere hva som er "en god bok" for nettopp oss.

Ifølge Bokhandlerforeningens statistikker, var den mestselgende boken i bokhandelen i 2010 skrevet av Joralf Gjerstad. Snåsamannen parkerer alle. Bare spør meg. Da Bokklubben arrangerte bokfest i Operaen i fjor høst, var jeg i likhet med mange andre forfattere invitert til å medvirke. For første (og sannsynligvis siste) gang hadde jeg gleden av å "opptre" på Operaens hovedscene. Heldigvis uten å synge. Etterpå satt jeg ute i foyeren og signerte bøker sammen med Thorvald Steen (Løvehjerte), Øystein Wiik (Dødelig applaus) og internasjonale navn som Tatiana de Rosnay (Saras nøkkel) og Daniel Mendelsohn (Forsvunnet). Hos hver av oss sto en håndfull mennesker i kø for å få vår signatur. Joralf Gjerstad satt et stykke unna. Snåsamannens kø snodde og slynget seg gjennom hele operafoyeren. 

Holder vi oss til skjønnlitteratur, er det internasjonal underholdningslitteratur (av forfattere som Victoria Hislop og Cecilia Samartin) og krim som dominerer.

Øverst på krimpallen troner Jo Nesbø og det svenske stjerneskuddet Camilla Läckberg. Nesbøs Panserhjerte – som utkom allerede i 2009 – har nå et samlet opplag på svimlende 346 000. Unni Lindells Sukkerdøden (2010) nærmer seg 100 000. 
 
På salgstoppen for generell litteratur solgt gjennom bokhandel, må vi til 9. plass for å finne Norges desidert mest omtalte forfatter: Karl Ove Knausgård.

Fjorårets mestselgende roman, Hjemkomsten av Victoria Hislop, fikk hard medfart av flere kritikere. Likevel nådde den et opplag på oppunder 100 000 (i disse dager utkommer den i et nytt pocketopplag på 40 000).  

Men hvor er kritikerfavorittene? Hvor er Bragepris-vinner Gaute Heivoll, hvor er Carl Frode Tiller, Thure Erik Lund, Beate Grimsrud? Hvor er Henrik Langeland, Tove Nilsen, Morten Harry Olsen, Vigdis Hjort? Hvor er de utenlandske kanonene? Cormac McCarthys Blodmeridianen? Franzens Frihet? Nobelprisvinner Vargas Llosa? 

Hvor er de, alle sammen?

At vi ikke finner dem på salgstoppen, betyr ikke nødvendigvis at de ikke solgte bra. Heivolls Før jeg brenner ned er trykt i 30 000 – et anselig opplag i et marked der romaner flest trykkes i 1800 eksemplarer. Også Franzens bejublede Frihet nærmer seg 30 000. Henrik Langelands Verdensmesterne nådde 43 000. Til sammenligning klatret Tysteren av krimnykommeren Jan-Erik Fjell helt opp til 50 000 etter at romanen ble tildelt Bokhandlerprisen.

Alle disse salgstallene omfatter det totale salget – altså både bokhandel og bokklubb (såfremt boken har utkommet i en bokklubb).

Tallene viser at gapet mellom megabestselgerne, de "vanlige" bestselgerne og alle de andre titlene, blir stadig større.

Høyt salg og høy litterær kvalitet henger ikke nødvendigvis sammen. Ikke fordi det er noen motsetning mellom kvalitet og salg, men fordi markedsmekanismene i bokbransjen avhenger av langt flere faktorer enn bokens litterære egenverdi. Ikke minst er det viktig om bokkjedenes mektige innkjøpsansvarlige har tro på en bok. Dessuten er medieomtale, at boken blir en snakkis, viktig. Og så har du x-faktoren – det at en bok treffer markedet til rett tid slik at salget eksploderer mens forfatteren, forlaget og bokhandlerne klør seg i hodet.  

Men litteratur handler ikke om salg og opplag. Enten vi snakker om en diktsamling, en klassiker, en eksperimentell tekst, en kommersiell krim eller en serieroman, er litteratur en arena for opplevelse, innlevelse, erkjennelse, ettertanke.

Husk: En bok som bare selger noen hundre eksemplarer, være en perle for nettopp deg.           

(Innlegget sto første gang på trykk i bladet Kampanje) 

Toppselgerne


Ti på topp – generelt:

Disse bøkene solgte best i bokhandelen i 2010 (salg gjennom bokklubb ikke medregnet):  

1. Joralf Gjerstad: Den gode kraften
2. Victoria Hislop: Hjemkomsten
3. Frode Øverli: Ti tette og en badehette (Pondus)
4. Cecilia Samartin: Señor Peregrino (billigbokutgave)
5. Cecilia Samartin: Salvadorena
6. Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger (billigbokutgave)
7. Jo Nesbø: Panserhjerte
8. Cecilia Samartin: Drømmehjerte (billigbokutgave)
9. Karl Ove Knausgård: Min kamp (I)
10. Victoria Hislop: Øya (billigbokutgave)

Kilde: Bokhandlerforeningen


Ti på topp – krim:

Disse krimbøkene solgte best i bokhandelen i 2010 (salg gjennom bokklubb ikke medregnet):

1. Jo Nesbø: Panserhjerte
2. Camilla Läckberg: Fyrvokteren
3. Dan Brown: Det tapte symbol
4. Unni Lindell: Sukkerdøden
5. Tom Kristensen: Dypet
6. Camilla Läckberg: Snöstorm och mandeldoft
7. Jan-Erik Fjell: Tysteren
8. Tom Egeland: Lucifers evangelium
9. Gunnar Staalesen: Vi skal arve vinden
10. Henning Mankell: Den urolige mannen 

Kilde: Bokhandlerforeningen


Ti på topp i Bokklubben:

Disse bøkene solgte best i De norske Bokklubbene i 2010:

1. Unni Lindell: Sukkerdøden
2. Gunnar Staalesen: Vi skal arve vinden
3. Camilla Läckberg: Fyrvokteren
4. Marklund/Patterson: Postcard Killers
5. Anne Holt/Even Holt: Flimmer
6. Camilla Läckberg: Snøstorm og mandelduft
7. Levi Henriksen: Bare mjuke pakker
8. Johan Theorin: Blodleie
9. Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser
10. Jonathan Franzen: Frihet

Kilde: Den norske Bokklubben



onsdag 2. mars 2011

Forfatterserien



Da er forsidene til den såkalte forfatterserien foreløpig komplett. "Foreløpig" fordi Fedrenes løgner fortsatt er i salg i hardcover.

Designer er som vanlig den eminente Marius Renberg.

Sirkelens ende og Paktens voktere er allerede i salg i denne serien.

Lucifers evangelium trykkes nå i et nytt opplag på 15 000 og slippes både i forfatterserien og som Månedens bestselger nå i mars-april. Samlet nærmer salget seg da 125 000.

Utover våren og sommeren følger så nyutgivelsene av Trollspeilet, Åndebrettet, Ulvenatten, Ragnarok og Skyggelandet.