Boklov er god business

Bøker er ikke tannkrem. Derfor er det glimrende når Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul foreslår å erstatte den såkalte bokavtalen med en boklov.

Gunn Karin Gjul

Vi lever i en markedsliberalistisk tidsalder. Prisen på alt fra strøm til melk er i fri flyt. Markedet bestemmer. Konkurransen regulerer prisene til det nivået markedet er villig til å betale.

Likevel finnes det unntak. Som bøker.

Hvorfor skal bøker – av alle ting – unntas fra markedsliberalismens obskure mekanismer?

Bokavtalen – en bærebjelke i norsk kultur- og litteraturpolitikk – er en avtale mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Avtalen regulerer den skjøre konkurransen om salg av bøker i Norge.  

En boklov vil gi bransjen arbeidsrom – og arbeidsro. Bransjen betyr i denne sammenheng ikke bare forlagene og bokhandlerne. Den viktigste aktøren i bransjen er og blir forfatterne.

Det kan synes unødvendig å påpeke det, men i debatten om bokpriser er det mange som glemmer at uten forfattere – ingen bokbransje. Forfatterne er leverandører av det råstoff som bransjen er avhengig av for å eksistere – et råstoff som forlagene foredler og distribuerer og som bokhandlerne selger. Bøker.

Derfor skal forfatterne selvsagt ha sin fortjente del av bokkrona. En boklov vil bidra til å sikre forutsigbarheten og stabiliteten i forfatternes økonomi.   

Hva vil skje hvis bokmarkedet og prisene slippes fri? Da vil de samme markedsmekanismene som så mange lovpriser, føre til en voldsom satsning på få titler i store volum. Bredden vil forsvinne. Mangfold lønner seg ikke. Utviklingen er allerede skremmende tydelig i vårt naboland Sverige, der forfattere som ikke selger bra nok så å si får sparken fra forlagene sine. Og leserne får færre bøker å velge i. 

Unni Lindell

Du vil fortsatt finne Jo Nesbø, Unni Lindell, Karl Ove Knausgård og Anne B. Ragde i bokhandelen. Men mer ukjente forfattere – som ikke selger i høye opplag – vil bli skjøvet til side.

– Ja vel, tenker du kanskje, hva skal vi egentlig med alle disse dikterne og forfatterne som likevel ikke selger bøker i bøtter og spann? Tross alt er det ingen menneskerett å være forfatter.

Svaret er både enkelt og flerdelt: Det er i stor grad de smale og eksperimentelle forfatterne som skyver litteraturen i nye retninger, som utfordrer, som utvikler. Hvis vi ønsker at Norge skal være en kulturnasjon, trenger vi litteratur som utfordrer oss.

Likegyldig til dette argumentet? Da er kanskje dette enklere å forstå: Uten såkalt smal litteratur får du heller ikke morgendagens stjerneforfattere og bestselgere.   

Gaute Heivoll

En av fjorårets nye litterære stjerner er Gaute Heivoll. Hans strålende roman Før jeg brenner ned er blitt lest og verdsatt av titusener. Den ble tildelt den prestisjetunge Brage-prisen. Den er under oversettelse til femten språk, som tysk, fransk, engelsk, russisk, hebraisk og italiensk.

Men ante du at Heivoll har vært forfatter i over ti år? Du har neppe hørt om romaner som Omars siste dager (2003), Ungdomssangen (2005) eller Himmelarkivet (2008). Du har i hvert fall ikke lest diktsamlingen Kjærlighetsdikt på bunnen av elva (2006) eller novellesamlingen Doktor Gordeau og andre noveller (2007).

De fleste forfatterskap bygges langsomt. Fra grunnen av. Stein for stein. Bok for bok. Lars Saabye Christensen debuterte med en diktsamling i 1976 og utga sju romaner og diktsamlinger før han skrev gjennombruddsromanen Beatles (1984). Og mellom Beatles og Halvbroren (2001) utga han 22 diktsamlinger, novellesamlinger og romaner.

Lars Saabye Christensen

Slik fungerer litteraturens underlige kretsløp. En kan ikke basere et lands kulturpolitikk på en liten stall av suksessforfattere som år etter år skriver populære bestselgere.   

Uten politisk aksept for litteraturens særkrav – regulert gjennom bokavtalen og aller helst en boklov – ville Norge kanskje gått glipp av storartede bøker som Før jeg brenner ned, Beatles og Halvbroren. Og folkekjære forfattere som Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Karin Fossum. Alle begynte de i det små. Listen med eksempler er lang.    

Er forslag om en boklov kontroversiell i bransjen? Slett ikke. Forleggerforeningen er positiv. Bokhandlerforeningen er positiv. Forfatterforeningen er positiv.  

Dette må være noe særnorsk, tenker du kanskje. Nei da. I EU-landene er det vanlig med boklov. Forleden dag vedtok parlamentet i Sveits, som siste i rekken, en egen boklov. Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike og Sveits regulerer dermed fastpris ved lov, mens Ungarn, Slovenia og Norge har fastpris gjennom bokavtaler. 

"Børs og katedral" sier man gjerne om bokbransjen. Kulturen trenger et kommersielt fundament for å blomstre. Og en boklov vil være god business. Både kulturelt og økonomisk.     


(Innlegget står også på trykk i månedens utgave av bladet Kampanje)