mandag 30. desember 2013

"Den trettende disippel"

Omslagsdesign: Marius Renberg
I mai utkommer den femte romanen om Bjørn Beltø: "Den trettende disippel". Den fortsetter - tematisk og stilistisk - der "Sirkelens ende" slapp i 2001. Her er omslaget.

onsdag 18. desember 2013

Dansen på Stieg Larssons grav


Verdens forlag danser på Stieg Larssons grav. Det er ikke et pent syn.
Stieg Larsson var allerede død da han tok verden med storm. Over 75 000 000 mennesker har gledet seg over hans Millennium-trilogi: Menn som hater kvinner (2006), Jenta som lekte med ilden (2007) og Luftslottet som sprengtes (2007). Ikke minst ble den tøffe og sårbare Lisbeth Salander – et datageni og en outsider – et ikon for mange. Sammen med forfattere som Henning Mankell og vår egen Jo Nesbø brøytet Stieg Larsson vei for det som internasjonalt kalles nordic noir.
I 2004 – to år før utgivelsen av Menn som hater kvinner – døde Stieg Larsson brått og uventet, bare 50 år gammel.
Nå har Stieg Larssons etterkommere og forlaget Norstedts bedt forfatteren David Lagercrantz om å skrive en oppfølger til Millennium-trilogien. Det er, vel å merke, ikke snakk om å ferdigstille Larssons fjerde, uferdige manuskript. Nei, Lagercrantz er blitt bedt om å skrive en helt ny, fjerde roman om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.
Det er han i full gang med. Forlag verden over holder pusten i pur spenning og glede. En ny Stieg Larsson-bok!
Jeg synes det er skammelig. Og ubegripelig. Jeg fatter ikke at dette er mulig å danse på Stieg Larssons grav på denne måten.
Jeg laster ikke først og fremst hans etterkommere – de er ikke bransjefolk og har neppe en prinsipiell tilnærming. Men hva med deres rådgivere? Jeg fatter ikke at Lagercrantz sier ja, jeg fatter ikke at Norstedts synes dette er en glimrende idé, og jeg fatter ikke at Gyldendal Norsk Forlag – sammen med forlag over hele jordkloden – jubler over galskapen.
Hvorfor reagerer jeg så kraftig?
Fra et forfatterperspektiv er svaret åpenbart: Et litterært univers tilhører forfatteren – punktum! – ikke hans rettighetshavere og forlag, som vil melke suksessen for hva den er verd.
Harry Hole tilhører Jo Nesbø. Cato Isaksen tilhører Unni Lindell. Konrad Sejer tilhører Karin Fossum. William Wisting tilhører Jørn Lier Horst. Kolbjørn «K2″ Kristiansen tilhører Hans Olav Lahlum. Varg Veum tilhører Gunnar Staalesen. Anton Brekke tilhører Jan-Erik Fjell. Wilhelm Thygesen tilhører Jon Michelet. Hanne Wilhelmsen tilhører Anne Holt. Slik kan jeg fortsette og fortsette.
Selv har jeg brukt mange år og bøker på å skape og forme min romanhelt, den albino arkeologen Bjørn Beltø. Han er min. Hvis jeg faller død om på gaten i morgen, kan ikke Aschehoug og mine etterkommere be en hvilken som helst annen forfatter om å skrive nye bøker om Bjørn og hans arkeologiske gåter.
Og hvis Jo Nesbø ramler ned fra en av fjellveggene han elsker å bestige, kan ikke vår felles redaktør ringe meg og spørre: «Du, Tom, kunne du tenke deg å skrive en ny thriller om Harry Hole?»
Det sier seg selv, gjør det ikke?
Men det har altså Norstedts forlag gjort – med tillatelse fra Stieg Larssons etterkommere.
Foran seg skyver de andre eksempler fra den kommersielle litteraturhistorien. James Bond. Jason Bourne. Sherlock Holmes.
Som om litterært tyveri er helt i orden bare noen har gjort det før. Parallellen: Det er ikke galt å rane en bank, for det er jo blitt ranet så mange banker før.
I noen tilfeller – særlig i det superkommersielle sjangermarkedet – har en forfatter gitt sitt forlag og sine etterkommere lov til å videreføre en serie han har skapt. I slike tilfeller er det selvsagt helt i orden. Da har forfatteren – eieren av det litterære universet – gitt sitt godkjentstempel. Personlig synes jeg det er absurd, men det får så være. Poenget er at det må skje i samråd med forfatteren mens han ennå lever.
Stieg Larsson ga aldri noen slik blankofullmakt til sine etterkommere eller sitt forlag. Hvis han mot all formodning gjorde det, plikter forlaget å fremlegge den fort som svint. Men jeg tviler. Hans død kom høyst overraskende på alle – også ham selv. Da hjertet hans sluttet å slå, var han selv i gang med et fjerde – hittil upublisert – manuskript (altså: et helt annet manus enn det Lagerkrantz er blitt bedt om å skrive). Det var neppe i Stieg Larssons tanker at han så plutselig skulle gå hen og dø.
At hans enke står tilbake uten rettigheter – fordi de var samboere og ikke gift – er trist nok i seg selv. Men det er en sak for jussen.
Mitt anliggende er Stieg Larssons rettigheter og ettermæle. Han ligger kald i sin grav uten en mulighet til å stanse prosjektet. Hans enke er rasende – men umyndiggjort.
Hvem taler Stieg Larssons sak – mens forlagene verden over danser på graven hans?
Litterære universer tilhører forfatterne som skapte dem. Så enkelt er det. Andre forfattere får finne opp sine egne universer, sine egne miljøer, sine egne litterære figurer og ikke snylte på andre.
Det er ingen grunn til å glede seg til en ny «Stieg Larsson-roman». Stieg Larsson er død!
Derfor er det ikke en hån bare mot Stieg Larsson og hans ettermæle, men også mot leserne. De forledes til å tro de får noe de ikke får: En ny Stieg Larsson-roman.
I 1936 utga Margaret Mitchell klassikeren Tatt av vinden, som ble belønnet med Pulitzer-prisen året etter. Hun nektet å skrive en oppfølger. Det ga hennes etterkommere – altså rettighetshaverne – blaffen i. I 1991 ga de forfatteren Alexandra Ripley retten til å skrive «oppfølgeren» – i store anførselstegn – Scarlett. Romanen var et makkverk. Anmelderne slaktet den. Hva Margaret Mitchell måtte mene i sitt litterære himmelrike, kan vi bare tenke oss.
Nå er vi i gang igjen. Offeret denne gang er Stieg Larsson.
Ville det blitt en ny Pippi Langstrømpe-bok hvis jeg i morgen skrev en ny roman om Pippi? Selvsagt ikke.
Det ville heller ikke blitt en ny Harry Hole-roman hvis en eller annen forfatter skulle finne på å ta over etter Jo Nesbø og dikte videre på Jos litterære univers.
Siden Gyldendal allerede har sikret seg rettighetene til den nye romanen, pønsker de kanskje på lignende muligheter selv? Ja, hva med å be en forfatter videreføre Tor Ulvens forfatterskap, slik Håvard Rem retorisk antyder på nettstedet www.bok365.no?
Utenkelig! Selvsagt. Aldeles utenkelig.
Men siden krim tilhører et kommersielt kretsløp, så slår åpenbart ikke de etiske ryggmargsrefleksene inn. Nei, siden det «bare er krim», er det ikke så utenkelig likevel. Samme hva Stieg Larsson måtte mene.
Jeg kan formelig høre plingene fra kassaapparatene.
Når jeg dør, så går Bjørn Beltø i graven sammen med meg. Han kan leve videre mellom permene på bøkene som allerede er utgitt. Slik Lisbeth Salander fortjente å gå i graven med sin skaper: Stieg Larsson.

Også gjengitt på bransjenettstedet www.bok365.no

fredag 6. desember 2013

ARKs barnebokpris til "Katakombens hemmelighet"


Da jeg i sin tid begynte å skrive på manuset som skulle bli til ungdomsboken "Katakombens hemmelighet", ga jeg meg selv følgende utfordring: Jeg ville skrive en intenst spennende bok - en sånn du knapt kan legge fra deg - samtidig som jeg ville stimulere unge lesere til å reflektere rundt "voksne temaer" som historie, religion, mytologi, semiotikk og okkultisme.

Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg skriver "voksne temaer" fordi jeg tror at barn og unge er vel så interessert i det esoteriske og hermetiske som vi voksne. Livets store gåter ... Hva skjer med oss når vi dør? Finnes det guder?

Men som forfattere flest var jeg usikker på om jeg hadde rett. Hadde jeg truffet? Eller hadde jeg skrevet en bok med temaer som fascinerer meg, men som tenåringer synes er dørgende kjedelig?


Statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet.

Torsdag fikk jeg svar: Da ble "Katakombens hemmelighet" tildelt ARKs barnebokpris - stemt frem av 10.000 unge lesere fra 5.-, 6.- og 7.-klasse over hele landet.



Å si at jeg er glad, stolt og ydmyk, er ikke å ta i. Å vite at nettopp "Katakombens hemmelighet" ble den utvalgte - i knivskarp konkurranse med fire andre glimrende, nominerte romaner - føles som en stor ære.

Jeg blir ofte spurt hvor forskjellig det er å skrive for unge enn for voksne. Jeg synes det er vanskelig å svare. På én måte er det ingen forskjell i det hele tatt. Men samtidig er det jo sånn at jeg forsøker å skrive litt enklere, velge ord og formuleringer som jeg tror en ung leser lettere vil forstå. Og kanskje skriver jeg mer rett på sak. Mer kronologisk. Men ikke ett eneste sekund forsøker jeg å skrive "ungdommelig". Jeg skriver akkurat slik jeg pleier - men tar vel (bevisst og ubevisst) hensyn til at leserne ikke har lest hundrevis av bøker før.



Prisen ble utdelt av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Kulturdepartementets statssekretær Knut Olav Åmås under en seremoni ledet av Stian Barsnes Simonsen.



Her er noen av begrunnelsene fra dem som stemte på boken:


  • Den er spennende helt fra begynnelsen                                                                     
  • Godt kjent med hovedpersonene i boka                                                                    
  • Løser problemer underveis, før et nytt problem dukker opp                                              
  • Du grubler litt hver gang du legger ifra deg boka, og gleder deg til å starte på igjen
  • Likte godt at det var faktaopplysninger underveis                                                
  • Rett og slett en spennende og god bok for vår aldersgruppe                                           
  • Skulle vært en trilogi…
  • Den er mest spennende.
  • Man klarer ikke å legge fra seg boka når man først har begynt på den.
  • Den passer veldig godt for både gutter og jenter.
  • En fantastisk bok som fanger leseren. 
  • Den er grei å forstå selv om det er mange vanskelige ord.                                         
  • Den er spennende og utrolig bra.                           
  • En fengende bok som holder leseiveren oppe.


Tusen, tusen takk til alle som stemte og til alle som har bidratt med gode råd og innspill slik at boken nådde frem dit den skulle: til leseren. Hipp hurra!

Her er et intervju i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/stemt-fram-av-unge-lesere/

torsdag 14. november 2013

Historieløst om kunstnerstipend


Kulturdepartementets politiske ledelse: Thorhild Widvey, Knut Olav Åmås og Catharina Munthe. Foto: Wenche Nybo/KUD
DEBATT: I en kronikk i Aftenposten synes kulturminister Thorhild Widvey det er tankevekkende at Norge var et fattig land i vår kulturelle gullalder fra 1850 til 1930. Ut av denne fattigdommen sprang nemlig kunstnere som Bull og Ibsen - mens Bjørnson, Hamsun og Undset fikk Nobelprisen i litteratur. "Så penger hjelper ikke alltid," siterer kulturministeren.
Hm. La meg - som for ordens skyld ikke er stipendmottager - minne om at Staten bevilget diktergasje til Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Arne Garborg, Camilla Collett, Ivar Aasen, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Johan Falkberget og mange, mange flere. I årene 1890-1920 lå forfattere som Per Sivle, Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Kristofer Uppdal, Olav Duun, Johan Falkberget og Arnulf Øverland på stipendtoppen. I 1922 ble Sigrid Undset innvilget diktergasje. Det var kanskje verdt pengene, Widvey?
I vår egen tid har forfattere som Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Tove Nilsen og Lars Saabye Christensen vokst seg store og folkekjære - ikke på grunn av stipendene, men ved hjelp av stipendene. Nå vil Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås kutte 15 millioner fra Statens Kunstnerstipend. Småpenger for staten - være-eller-ikke-være for mange kunstnere.
Men å skyve litteraturhistorien foran seg på denne måten, er historieløst.

lørdag 26. oktober 2013

Skal forfatterne selv betale for litteraturhusene?


Oslos kulturbyråd Hallstein Bjercke (V) mener forfatterne selv bør bidra økonomisk til driften av Litteraturhuset i Oslo.

20 forfattere - deriblant undertegnede - gikk i et opprop i Aftenposten inn for at Oslo kommune må støtte Litteraturhuset i Oslo økonomisk. 

Om driften av litteraturhusene i Norge er et offentlig eller privat anliggende, er selvsagt en legitim debatt. Men akkurat den debatten skyver Bjercke til side for et heller snodig prinsipp: Betal sjæl! 

Bjercke har regnet ut at de 20 underskriverne samlet har en inntekt på 22 millioner. Derfor burde vi forfattere bidra til å betale for driften av Litteraturhuset selv - fremfor å mase på kommunen. 

Bjercke har beklaget at han anklaget Litteraturhuset for å være til for kultureliten på Frogner. Det er voksent og ryddig. Men på Dagsnytt 18 fredag kveld mente han fortsatt at forfatterne personlig bør være med på spleiselaget for Litteraturhuset sammen med bokbransjen.

Ser han ikke forskjell på kommuneøkonomi, bedriftsøkonomi og privatøkonomi? 

Nå ser det ut til at Litteraturhuset i Oslo uansett kan være reddet. Ikke takket være Venstre, men Fremskrittspartiet. 

Personlig er jeg helt enig i at litteraturhus med fordel kan drives ved hjelp av et kommunalt og privat spleiselag, der Oslo-forlagene og bokhandlerne - samt private institusjoner - gjerne kan bidra.

Det er bemerkelsesverdig at kulturbyråden vil at forfattere - og formodentlig kunstnere flest - skal bla opp av sin egen, private lommebok for å sikre befolkningen et godt kulturtilbud.

Det er ikke nok at vi betaler skatt - vi skal faktisk del-finansiere Oslos kulturtilbud.
Kunstnere blir ofte beskyldt for å stikke et sugerør i statskassen. I Oslo kommune snur Venstre på prinsippet og vil stikke et sugerør i forfatternes private lønnskonto.

Hvis forfatterne skal bidra til å finansiere litteraturhus av egen lomme, slik Bjercke mener, så bør vel godt betalte politikere som Bjercke bidra med sine egne opptjente penger når rådhuset må pusses opp? 
Skal høytlønnede journalister og redaktører bidra med penger fra egen lønnskonto for å sikre støtten til utsatte aviser? 
Skal velstående musikere betale for konsertlokaler og kulturhus? 
Skal styrtrike næringslivsledere punge ut fra egen lomme hvis de krever et bedre helsevesen? 
Skal rike tog- og trikkepassasjerer yte en skjerv til NSB og Ruter før de går ut i avisen og krever mer penger fra stat og kommune til kollektivtrafikken? 

I debatten om ressurser og prioriteringer, må politikere skille mellom offentlige budsjetter, bransjeøkonomi og den enkeltes privatøkonomi. I Oslo har vi en kulturbyråd som mener at kunstnerne skal bidra av egen lomme for å sikre befolkningen et kulturtilbud.

Til slutt: Hvor mye mener Bjercke at Petter Northug skal bidra med personlig for å sikre OL i Oslo? 

tirsdag 10. september 2013

Selma og Jon i Kulturquiz


Selma Lønning Aarø og Jon Michelet. (Foto: NRK)
I kveld kl. 20.55 er det premiere på NRK2s nye storsatsing Kulturquiz. Tre forfattere - Selma Lønning Aarø, Jon Michelet og deres utvalgte debutant Ida Hegazi Høyer - deltar i første program, som får rosende omtale i dagens Aftenposten.
- Hvorfor Ida Hegazi Høyer?
- I rekken av de mange unge forfattertalentene vi har i Norge i dag, peker Ida Hegazi Høyer seg ut med et sjeldent blikk for overraskende detaljer, sier Selma Lønning Aarø. - Dette gjenspeiles i både språk og form, men aller tydeligst i evnen til å skrive frem de skjulte understrømmene i et menneskes liv. Det hele er gjort med sikker språksans, eksistensiell dybde og ikke minst stor humor.
- Fordi hun er en av de mest spennende yngre forfatterne, istemmer Jon Michelet. 
Kulturquiz er et spørreprogram der åtte lag med etablerte kulturpersonligheter må svare riktig på spørsmål fra kulturlivet. Vinneren får muligheten til å gi et ungt talent drahjelp i starten av karrieren.  Kan forfatterlaget Jon Michelet og Selma Lønning Aarø slå Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen? Laget som kommer til topps vinner 100 000 kroner til talentet de brenner for.
- Hvordan var det å delta?
- Krevende! sier Jon.
- Forferdelig, selvfølgelig - og litt gøy, sier Selma.
- Var spørsmålene vanskelige?
- Nei, hjemme i sofaen ville jeg ha inntatt en overlegen holdning og sagt at dette jo var altfor lett, men i kampens hete kan man finne på å si mye rart, sier Selma.
- Både  ja og nei. I en quiz er det jo ofte sånn at en bommer på det som er såre enkelt, men greier det som i utgangspunktet er vrient, sier Jon.
Forfatterlaget med Jon Michelet og Selma Lønning Aarø og debutant Ida Hegazi Høyer konkurrerer i første episode.
NRK 2
Tirsdag 10. september
kl.2055 

onsdag 4. september 2013

Eldorado: Oslos nye gigant-bokhandel

Biljakter, action og kruttrøyk erstattes nå av litteratur i Oslos legendariske Eldorado kino. Med slagordet "Kultur siden 1891" åpner Christian Skrede svimlende 4000 kvadratmeter med litteratur - samt litt kaffe og crêpes - og tar opp kampen med Oslos bokgiganter med et ganske så annerledes konsept. 
Maren Meli Hanetho er forlagsansvarlig for skjønnlitteratur og dokumentar i den nye bokhandelen Eldorado i Oslo.
I Eldorado bokhandel leier nemlig forlagene selv plass til å stille ut sine egne bøker. Skrede senker bokhandelavansen (eller "rabatten") til 25 %.  
I Eldorado har forlagene selv kjøpt seg inn - ved å leie plass. Store forlag har sine egne avdelinger, mindre forlag deler på plassen. Men alle som vil, får være med. 
- Vi vil være en breddebokhandel, sier Christian Skrede. - På denne måten ønsker vi å demokratisere salgsprosessen. Vi har oppfordret forlagene til å vise bredden sin - og ikke bare fylle opp med bestselgere.
Eldorado har en liten, vanlig bokhandel i front ut mot gaten. Men innover i det gigantiske lokalet er det små og store forlag som råder grunnen. Og de aller fleste - også de tre store - er med.
- Det er flott med Jo Nesbø og andre bestselgere som trekker publikum til butikken og som bidrar til salg, men vi ønsker at forlagene viser hele bredden. Oktober, for eksempel, har en enorm utstilling med lyrikk. Selv om ikke lyrikken nødvendigvis vil selge en hel masse, prøver vi på denne måten å demokratisere bokmarkedet.
Eldorado er tilsluttet Fri bokhandel, og har som ambisjon å ta inn så mye de bare kan. - Vi tar inn minst ti eksemplarer av alle titler til forlagene som vil være med, sier Skrede.
Til de minste forlagene, med liten produksjon, er det satt av en egen plass. I lokalene er det også scener og møterom som bokbransjen kan benytte.
- Er dette litterær idealisme eller en råkommersiell virksomhet?     
- Jeg vil være forsiktig med å plassere oss i slike båser. Vi er selvfølgelig kommersielle. Men vi ønsker også å bety noe for formidlingen av norsk litteratur og hele bredden. 
Gode nyheter for Oslo-forfattere: Eldorado tar opp konkurransen med kontantutsalget hos Norli. Butikken garanterer 25 % rabatt til forfattere, og hele 50 % for bøker fra de forlagene som slutter seg til kontantutsalgsordningen. Halv pris, med andre ord.
- Og det er jo ikke bare for å være grei, sier Skrede. - Vi vil ha forfattere som kunder. Jeg tror de vanlige kundene vil like å se forfattere som rusler rundt mellom hyllene. 
- Eldorado var en legendarisk kino - blir det en egen avdeling i butikken med biljakter, action, westerns og alt som preget gamle Eldo?
- Jeg hadde faktisk en drøm om en egen krok for action. Jeg elsker gamle actionbøker. Men dessverre. Jeg hadde ikke råd og plass. Det ble en egen krok for klassisk musikk i stedet.
Skrede har kjøpt hele bygningen for rundt 40 millioner. Han er avhengig av en årlig omsetning på 25 millioner for å få det til å gå rundt, men håper på 50 millioner. Til sammenligning omsetter de tre store Oslo-bokhandelene for rundt 180 millioner i året.   

onsdag 14. august 2013

Til kamp for kulturen


Arnfinn Bjerkestrand, en av initiativtagerne til Kulturkampen.
Synes du kunst og kultur har fått for lite oppmerksomhet i valgkampen? Nå går Kulturkampen til aksjon. Kulturkampen er et privat initiativ der Arnfinn Bjerkestrand - musiker og medlem i Norsk kulturråd - er en sentral skikkelse. 
Bjerkestrand legger ikke skjul på at han støtter de rødgrønnes kulturpolitikk - ikke minst regjeringens forpliktende løfte om å bruke 1 % av statsbudsjettet til kultur - men Kulturkampen er ingen partipolitisk aksjon.
Kulturkampens formål er å fremme kultur som en viktig valgkampsak frem mot stortingsvalget i september 2013. Kulturkampen vil sette kunst- og kulturpolitikken på dagsorden. En del av Kulturkampens prosjekt er et såkalt kulturopprop, som kunstnere inviteres til å signere.
- Hva er kulturoppropet?
- Oppropet ble første gang lansert av Kulturkampen i forbindelse med Stortingsvalget 2009.  Kulturkampen har som formål å fremme kultur som en viktig valgkampsak frem mot Stortingsvalget 2013.  Oppropet i år går ut på i første rekke på å bevare et livskraftig kulturtilbud til alle, sier Arnfinn Bjerkestrand, en av initiativtagerne til Kulturkampen.
- Hva håper dere å oppnå med et slikt opprop?
- Vi ønsker å sette kulturpolitiske saker på dagsorden. Det er viktig å vise at kulturpolitikken også er en del av realpolitikken og at det er viktige skillelinjer også her.
- Følger politikerne opp med penger?
- Kulturløftet 3, som de rødgrønne står bak, programfester en fortsatt vekst i kulturbudsjettet gjennom den såkalte «1 %».  Frp har varslet betydelig kutt i kulturbudsjett samtidig som Høyre har varslet kutt i pressestøtta og vil avvikle den viktige bokloven. Ingen kunstner eller kulturarbeider som kan forholde seg likegyldig til disse sakene.
- Høstens valg har i liten grad handlet om kulturspørsmål. Hva skiller de rødgrønne og de borgerlige hva gjelder kultur generelt og litteratur spesielt?  
- Det går et tydelig skille mellom de rødgrønne som har lansert Kulturløfte 3 som er en forpliktende videre styrking av kunst og kultur.
- Hvis noen ønsker å underskrive oppropet - hva gjør de?
- Det gjør de ved å klikke seg inn på www.kulturkampen.no eller på vår facebookside https://www.facebook.com/kulturkampen. Kulturkampen er også på twitter.
Her er ordlyden i kulturoppropet:
Et livskraftig kulturliv, med gode kulturtilbud for alle, er nødvendig for å skape et inkluderende samfunn basert på likeverd og demokrati.
Kunst og kultur er grunnleggende goder som skal tilfalle alle i samfunnet. Kulturløftet til den rødgrønne regjeringen har gitt en historisk kultursatsning, med en dobling av kulturbudsjettene.
Kun de rødgrønne partiene har lovet 1 prosent av statsbudsjettet til kultur. Med de rødgrønne partiene vil kulturbudsjettet vokse i takt med statsbudsjettet.
Aldri har skillelinjene i kultur-politikken vært klarere enn ved årets Stortingsvalg. En borgerlig regjering med et sterkt Frp, vil kunne stoppe kulturløftet.
Vi støtter et fortsatt kulturløft i neste stortingsperiode, til beste for publikum, barn og unge, det frivillige kulturlivet, kulturarbeidere og den profesjonelle kunsten.
 

onsdag 12. juni 2013

Kjent forlagsmann skapte forfatterfenomenet "Vera Lie"


Foto: Hege Engebretsen
Hvem er "Vera Lie"? Foto: Hege Engebretsen
Hvem skjuler seg bak psevdonymet Vera Lie? I flere måneder har den refuserte og nå selvutgitte forfatteren satt søkelyset på forlagsbransjens usynlige strukturer og medienes totale taushet overfor ukjente forfattere. Nå står Vera Lie frem med sin egentlige identitet - til bransjens forbløffelse. 
Vera Lie er ingen ringere enn Gyldendals profilerte informasjonssjef Bjarne Buset. Som bransjemann er han en kjent og mektig aktør. Som ukjent forfatter møtte han en mur av refusjoner og talende taushet fra mediene.
Én av tingene han skulle ønske bransjen kunne gjøre noe med, er at etablerte forfattere som skriver notorisk gode bøker år etter år burde få mer oppmerksomhet.
"Terroristen uten ansikt" er en thriller om et dramatisk terroranslag mot Norge - selvpublisert på det fiktive forlaget "Brant" (egentlig Kolofon).  
Forfatterforeningens nettsted tok en prat med Buset om Prosjekt Vera Lie:
TE: - Hva er bakgrunnen for bokprosjektet?
BB: - Jeg har alltid hatt en forfatter i magen, som en slags åttende passasjer som det gjelder å holde nede, eller inne. Jeg ga ut en roman på Aschehoug i 1983. Deretter var jeg heldig (eller uheldig?) og fikk en rekke kremjobber i bokbransjen, først i Bokklubbene, og fra tusenårsskiftet i Gyldendal. Et forsøk på den vanskelige andreboka havarerte omtrent da. Nå som jeg nærmet meg seksti, ville jeg gjøre mitt nest siste forsøk på å skrive en roman. Kanskje kunne jeg legge grunnlaget for noe jeg kunne pusle med som pensjonist.
Jeg sendte et litt uferdig manus til seks forlag samtidig på våren for et drøyt år siden, og fikk det i retur uten kommentarer fra samtlige. Så skrev jeg det ferdig i løpet av sommeren, men følte ikke egentlig at det var bedre, bare at det var ferdig. Var det da noen vits i å sende det om igjen? Jeg ba min venn Jan Kjærstad om å lese, og han sa det var en god bok. Så da sendte jeg det inn. Og fikk det i retur en gang til, men denne gang tross alt ledsaget av en konsulentuttalelse fra tre av forlagene. Jeg vet at dette er stammespråk for å si «kom igjen, dette kan bli riktig bra,» men det oppleves ikke helt slik. En av redaktørene sa han gjerne ville lese det på nytt hvis jeg jobbet videre, det var oppmuntrende. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å ødelegge det som var der av kvalitet. Boka var kanskje ikke ferdig, men jeg var ferdig med den, og den var på vei ned i skuffen sammen med den forrige.
Var det slik at min venn ikke hadde hatt guts til å fortelle meg sannheten om manus, selv om han hadde gjort akkurat det ved tidligere anledninger? Lakmustesten på om han snakket sant, måtte være om han kunne finne andre lesere som reagerte på samme måte som ham. Og slik endte jeg altså med fine anbefalinger fra både Helene Uri og Tom Egeland. Ingen av dem visste hvem jeg var før jeg avslørte det for noen dager siden nå.
Så der satt jeg, med tre entusiastiske forfattere og seks tause forlag. Men det var ikke sikkert forlagene mente at boka var dårlig, tenkte jeg. Kanskje den bare var lite salgbar? Så hvorfor ikke selvpublisere?
TE: - Hvorfor utga du boken under psevdonymet Vera Lie?
BB: - Jeg tror det er Schopenhauer som sier at å lese er å tenke med en annens hode i stedet for sitt eget. Jeg ville prøve å skrive med en annens hode. Ta et skritt til side for meg selv og se hva som skjedde. Man kommer ikke løs, selvsagt, men det er et interessant eksperiment.
Foto: Gøril Trondsen Booth

Jeg var dessuten så lei av meg selv som informasjonssjef i bransjedebatten. På Twitter kalte de meg komiske Buset. Heldigvis har Einarsson overtatt, og får samme type karakteristikker slengt etter seg fra Trygve Hegnar. En mer litterær identitet som Vera Lie i sosiale medier ble en forlokkende tanke, og jeg har tenkt at hun skal få leve videre, selv om jeg midlertidig letter litt på sløret. Plan A var å ha henne som en hemmelighet så lenge som mulig. Men så fikk jeg bevist at den oppmerksomheten du får som ukjent, er null. Zip, nada. Radio silence. Så jeg bestemte meg for å jukse litt, og betale med trynefaktoren i oppmerksomhetens økonomi. Eller å stå fram, som er så i vinden.
TE: - Var dine kolleger i Gyldendal orientert på forhånd?
BB: - Ingen var orientert. Først da jeg bestemte meg for å selvpublisere, konfererte jeg med sjefen min, Fredrik Nissen, som bare var et stort glis og en tommel opp. Først da Vera debuterte som debattant i Morgenbladet, for snart tre uker siden, orienterte jeg noen flere av de nærmeste. De smilte like bredt.
TE: - Hvordan reagerte de da de fikk vite at du var Vera?
BB: - Alle har reagert overstrømmende positivt. De ble nok litt overrasket, men det gikk fort over. De vet jo at jeg har skrevet en roman før. Men det kan vel hende de syns jeg er lit gæern, det er vanskelig å tolke.
TE: - Hva har du lært om bokbransjen gjennom denne prosessen?
BB: - Jeg har i all hovedsak fått bekreftet det jeg visste fra før. Motsatt de populære mytene trues ikke de etablerte forlagene av verken selvpublisering eller digitalisering. Og likevel oppstår et vell av nye muligheter. På bokomslaget har jeg for moro skyld skrevet «Forlaget Brant», men i virkeligheten bruker jeg selvpubliseringsforlaget Kolofon som samarbeidspartner. De har en blomstrende virksomhet i sjarmerende bakgårdslokaler et steinkast fra Sehesteds plass, og det er ikke en trussel for noen. Mediene bruker så store klisjeer. Spår slutten for store forlag og sier at vi går baklengs inn i framtiden. Men det blir jo ganske enkelt mer av alt. Selvpublisering er kommet for å bli, og jo mer det blir av det, dess større behov blir det for profesjonelle forlag som siler, bearbeider og anbefaler.
TE: - Du kjenner bransjen fra innsiden. Hvordan tror du det føles for en uerfaren debutant å møte norsk bokbransje på denne måten?
BB: - Svært interessant spørsmål. På en måte en litt slapp sørv som ber meg om å klaske til og snakke om skandale. Men på dette punktet er jeg litt darwinist. Det er en jungel der ute. Forlagene drukner i manus, bokhandlerne drukner i ferdige bøker, mediene drukner i PR-framstøt, og det er etter min mening ikke et problem. Norsk bokbransje er et bortimot optimalt økosystem, og vi må for Guds (eller Darwins) skyld ikke reparere noe som fungerer så godt.
Vi vil alle bli forfattere, men det er ikke en menneskerett å bli det. Derfor er jeg ikke så bekymret for de uerfarne debutantene. De færreste av dem vet at de er forfattere, og derfor blir de heller ikke så skuffet. Selv kan jeg kanskje kalles en erfaren debutant, som blir litt skuffet fordi jeg tror jeg er forfatter. Men det som bekymrer meg mye mer, er de ordentlige forfatterne. De etablerte, de som skriver notorisk gode bøker år etter år, men ikke får noe særlig mer oppmerksomhet enn sånne som meg. Det skulle jeg ønske vi kunne gjøre noe med.