mandag 8. februar 2010

70-tallet: Et tiår fra helvete

Okay, det skal handle om 70-tallet. You've asked for it! Det faktum at dette redselsfulle tiåret er i ferd med å gå i glemmeboken, gjør det tvingende nødvendig at noen av oss som var levende på den tiden tar mot til oss og griper ordet (skjønt når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid er kanskje ikke "levende" det ordet som først og fremst kjennetegnet min tilværelse og som får minnene til å eksplodere som et festfyrverkeri for mitt indre) .

Altså - 70-tallet. Makan. Hvis du ikke var født den gang, kan du prise deg lykkelig. For et møkka-tiår. 70-tallet foregikk i sort-hvitt. Verden var forurenset.



Men det gjorde egentlig ikke noe, for vi ville snart bli utryddet i et kjernefysisk ragnarok mellom en supermakt i øst som het Sovjetunionen (og som var en hardcore variant av det som i dag heter Russland - men som i bunn og grunn er akkurat samme greia) og good ol' USA. (Jeg bodde forøvrig et helt år i USA på 70-tallet, hvilket - for meg - er et av tiårets få lysglimt).

Vi hadde noe som het Jernteppet - som skilte øst fra vest - og vi hadde noe som het Dagsrevyen,



som brakte syv minutter lange reportasjer (i sort-hvitt) fra nedleggingstruede smelteverk i fjerne daler (hvilket ikke var så dumt for litteraturen, siden disse nøkkelbedriftene - og ikke minst truslene om å nedlegge dem og derved legge Norge øde - frembrakte et knippe forfattere som i dag hylles som litterære ikoner). Bekymrede ordførere, bekymrede tillitsmenn, bekymrede bedriftsledere. Det var 70-tallet.

70-tallet var AKP (m-l) og kollektiv dyrking av væpnet revolusjon - i det daglige kjent som væpna revv'lusjon - diktaturer, Stalin, Maos Kina, Albania, massedrap, trakassering av annerledes tenkende og andre flotte idealer som ikke minst tiårets forfattere gikk i bresjen for.

På 70-tallet så popgruppene slik ut



- skjønner'u hva jeg mener? Dette er 70-tallet! Men heldigvis så noen slik ut:



70-tallet hører innunder juratiden og var en ekspansiv periode her på jordkloden med mye vulkansk aktivitet og nedslag av kometer. Dyrene så (i likhet med popgruppene) helt annerledes ut. Eksempelvis hadde ingen kjendiser hunder som så slik ut (hunden til venstre)



- men til gjengjeld vokste jeg opp i en familie med et kjæledyr som så slik ut



- og denne søte skapningen likte å bli klødd under haken og hadde ellers et vekslende temperament og en glupende appetitt for svenske kjøttboller og riflede pommes frites som var en fransk måte å tilberede poteter på og altså et svært eksotisk måltid. Jeg hadde også to skilpadder, som het Claudius og Stein. Foreldrene mine hadde en svart hannkatt som het Snøhvit og to menneskeetende rottweilere.

På 70-tallet så fuglene slik ut



og hjemme i stuen hos bestemor kunne det eksempelvis se sånn ut



og jentene hadde rare støvler på bena



og elsket popstjerner som Donny Osmond, David Cassidy og - i ekstreme tilfeller - Frank Zappa.

På 70-tallet hadde vi redselsfull smak. Marimekko var i skuddet. Tapetene kunne eksempelvis se slik ut



og vi ante ikke hva MacDonald's var for noe, så ernæringsfysiologisk sto det dårlig til med oss (jeg anfører dette i all hovedsak fordi jeg hadde lyst til å bruke ordet ernæringsfysiologisk, som jeg ikke riktig vet hva betyr, og som derfor naturlig hører hjemme i en tekst til offentligheten).

Vi så på Kruttrøyk og Columbo på tv -



og det finnes kanskje dem som vil huske bjørnen Colargol og professor Baltazar



- og vi hørte masse på radio, for eksempel Radio Lux, som spilte tøff popmusikk, i motsetning til NRK Radio, som spilte klassisk musikk og ellers hadde kjente og kjære programmer som Værvarsel med melding for fiskebankene og Dagens børsnoteringer og annet som lyste opp i en ellers trist tenåringshverdag.
(Apropos fiskerimeldingene: Den dag i dag lurer jeg på hva lodde er. Sånn ser den ut:



Men jeg mener - hvor ofte hører du en glad stemme rope: "I dag skal vi ha lodde til middag!" Eller: "Kelner, har dere fin, fersk lodde på menyen?").

Jeg var 10-20 år på 1970-tallet, og at jeg i det hele tatt overlevde dette tiåret, er et mirakel som kanskje kan tilskrives det faktum at jeg vanket noen måneder på en kristen ungdomsklubb som het Heimdal og som lå i et eldgammelt forsamlingshus bare 50 meter fra det stedet der jeg bor i dag. Der vanket forøvrig også forfatteren Jan Kjærstad (verd å nevne siden dette tross alt er en forfatterblogg og siden han i motsetning til de fleste av oss er blitt tildelt Nordisk Råds litteraturpris og ellers skriver enestående romaner).

70-årene varte veldig lenge. Nærmere bestemt i ti år. Eller bortimot 87 600 timer (hvis jeg ikke har regnet aldeles riv ruskende galt, hvilket det er stor fare for). Derfor skal jeg ikke bombastisk utelukke at det er ett og annet moment ved 70-tallet som jeg ikke har berørt i denne bloggteksten.

Men tro meg: Jeg er oppriktig glad for at dette grusomme tiåret er tilbakelagt.

Og du kan prise deg lykkelig over at jeg ikke (akkurat nå iallfall) har overskudd til å ta for meg 80-tallet.

12 kommentarer:

Spangefrua sa...

Det beste med syttiåra var at vi hadde en felles fryktreferanse i det store, kalde Sovjetunionen. Nå vet vi ikke lenger hva vi skal være redde for. I hvertfall er redslene av kortere varighet og dermed blir de hauset opp i unevnelige høyder. For så å lande med et flaut mageplask. Det er ikke samme stil over de utenforstående truslene i disse dager. Jeg nevner bare kort Fugleinfluensaen, Svineinfluensaen, Sykefravær og Mulla Krekar.

Tom Egeland sa...

Godt poeng. Sovjetunionen. Bare smak på ordet *grøss*. Jeg var overbevist om at verden kom til å gå under i en atomkrig mellom USA og Sovjet. Det vi strir med i dag er bare barnematen.

Anonym sa...

Tom tønne

Tom Egeland, dette er det verste sprøyt jeg har lest på veldig lenge! Vi som virkelig dreiv 70-åra framover, husker dem med ublanda glede og fryd.

Det var tiåret da arbeidsfolk reiv så hardt i lenkene at makta skalv. Uten Norgas, Sauda, Statoil-streiken, Jøtul og heismontørene, ville vi stått til kness i sosialfascismens knugende klassesamarbeid. I stedet fikk vi enhetsfront mellom studenter og arbeidere, med okkupasjonen på Sogn studentby som bare ett av mange høydepunkt. I åra etterpå vrengte mange omskolerte småborgerbarn av seg illusjonene om individuell karriere og slutta seg til proletariatet på gølvet.

Kulturen var ikke de teite banda du sløser plass på å avbilde, men Sæmund Fiskviks Isenkram og Rødt Kor, for bare å nevne noen bærebjelker i den folkelige kulturen. Uten dem hadde vi fortsatt hørt på Kjell Karlsens orkester!

Tiåret ga oss folkets seier i Vietnam og Kampuchea, revolusjonære bevegelser over store deler av Europa, naxalittenes modige kamper i India og folkelig opprør mot yankeelakeier over hele Sør-Amerika.

Sjølsagt var det også tilbakeslag, historia er ingen rett linje. Men den som pisser på 70-åra, pisser på folket!

Kirsten Flagstad sa...

Jeg var 13 til 23 år på 70-tallet, og det som gjorde mest inntrykk på meg var kvinnefrigjøringen. Å være 18 år i det internasjonale kvinneåret var ingen spøk. Vokste opp i Kristiansand, og hver gang Dagsrevyen viser gamle klipp fra 8. mars-toget i byen i 1975, husker jeg hvordan vi hadde det da.
Vi hadde jentegruppe på gymnaset, gikk med skaut, flanellsskjorter og fløyelsbukser, bh var et ikkeplagg. I friminuttene spilte vi gitar og sang kjerringrokk-sanger.

Var du for ung til å bry deg om kvinnekampen?

Gullstandard sa...

Jeg ANTAR at anonym bedriver parodi, men uansett tar han Stalin-Jugend presist på kornet. Slik var det, og slik snakket folket, dvs dets selvoppnevnte representanter.

Erikjoo sa...

Jeg var 9-19 og er helt enig i at dette er det værste 10-året som noen gang har vært. Men du glemte radiomeldingene om at amerikanske B-52 bombefly hadde bombet mål i Indokina, og du glemte konfirmasjonsdressen. Grusomt.

Tom Egeland sa...

Anonym - cute! ;-) En fabelaktig pastisj på tidsånden!

Kirsten - jeg sympatiserte med kvinnekampen. Da som nå.

Gullstandard - jeg tror også Anonym fleiper: De VIRKELIG proletarene fra 70-tallet, er prinsipielt imot internett. Og om de har bredbåndsforbindelse, er de i hvertfall ikke på Facebook og Twitter (der jeg la ut lenkene). *heh*

Tom Egeland sa...

Erikjoo - alle sliter med "sitt" 70-tall. Det er nok mye jeg har utelatt.

atgrims sa...

Artig bloggpost Tom!

Jeg var 5-15 i decenniumet, hvor en politisk button betydde alt for din identitet. Et tiår med mye tompreik og oppblåst ideologi. Der gamle var gamle og unge var unge.

Selv opptatt med sjøfuglregistreringer og fuglevernfredning før Bellona kom på banen.

Fikk et håp for menneskeheten når SexPistols og The Clash kom på banen på slutten av decenniumet, der de fleste tok tak i gate-poesien og vi fikk en Norsk oppblomstring med TAV og Kjøtt.

Husker en utrolig befrielse av å gå inn i 80-tallet (..men hvilket sjokk)

Tom Egeland sa...

Ja BUTTONS hadde jeg rent glemt. Vi var mange som definerte oss utad via buttons.

haha sjøfuglregistrering og fuglevern høres også veldig 70-talls ut.

Men punken var aldri min greie.

Anonym sa...

Du Tomtønna,
da 70-åra startet var alt arbeidsfolk unte seg en krokan pinneis til 50 øre på lørdag. Det var dyrtid, og skulle bli verre.
Pistasj er sånt kaffelatteborgere holder seg med.

Anonym sa...

Takk for en interessant blogg