70-tallet: Et tiår fra helvete

Okay, det skal handle om 70-tallet. You've asked for it! Det faktum at dette redselsfulle tiåret er i ferd med å gå i glemmeboken, gjør det tvingende nødvendig at noen av oss som var levende på den tiden tar mot til oss og griper ordet (skjønt når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid er kanskje ikke "levende" det ordet som først og fremst kjennetegnet min tilværelse og som får minnene til å eksplodere som et festfyrverkeri for mitt indre) .

Altså - 70-tallet. Makan. Hvis du ikke var født den gang, kan du prise deg lykkelig. For et møkka-tiår. 70-tallet foregikk i sort-hvitt. Verden var forurenset.



Men det gjorde egentlig ikke noe, for vi ville snart bli utryddet i et kjernefysisk ragnarok mellom en supermakt i øst som het Sovjetunionen (og som var en hardcore variant av det som i dag heter Russland - men som i bunn og grunn er akkurat samme greia) og good ol' USA. (Jeg bodde forøvrig et helt år i USA på 70-tallet, hvilket - for meg - er et av tiårets få lysglimt).

Vi hadde noe som het Jernteppet - som skilte øst fra vest - og vi hadde noe som het Dagsrevyen,



som brakte syv minutter lange reportasjer (i sort-hvitt) fra nedleggingstruede smelteverk i fjerne daler (hvilket ikke var så dumt for litteraturen, siden disse nøkkelbedriftene - og ikke minst truslene om å nedlegge dem og derved legge Norge øde - frembrakte et knippe forfattere som i dag hylles som litterære ikoner). Bekymrede ordførere, bekymrede tillitsmenn, bekymrede bedriftsledere. Det var 70-tallet.

70-tallet var AKP (m-l) og kollektiv dyrking av væpnet revolusjon - i det daglige kjent som væpna revv'lusjon - diktaturer, Stalin, Maos Kina, Albania, massedrap, trakassering av annerledes tenkende og andre flotte idealer som ikke minst tiårets forfattere gikk i bresjen for.

På 70-tallet så popgruppene slik ut



- skjønner'u hva jeg mener? Dette er 70-tallet! Men heldigvis så noen slik ut:



70-tallet hører innunder juratiden og var en ekspansiv periode her på jordkloden med mye vulkansk aktivitet og nedslag av kometer. Dyrene så (i likhet med popgruppene) helt annerledes ut. Eksempelvis hadde ingen kjendiser hunder som så slik ut (hunden til venstre)



- men til gjengjeld vokste jeg opp i en familie med et kjæledyr som så slik ut



- og denne søte skapningen likte å bli klødd under haken og hadde ellers et vekslende temperament og en glupende appetitt for svenske kjøttboller og riflede pommes frites som var en fransk måte å tilberede poteter på og altså et svært eksotisk måltid. Jeg hadde også to skilpadder, som het Claudius og Stein. Foreldrene mine hadde en svart hannkatt som het Snøhvit og to menneskeetende rottweilere.

På 70-tallet så fuglene slik ut



og hjemme i stuen hos bestemor kunne det eksempelvis se sånn ut



og jentene hadde rare støvler på bena



og elsket popstjerner som Donny Osmond, David Cassidy og - i ekstreme tilfeller - Frank Zappa.

På 70-tallet hadde vi redselsfull smak. Marimekko var i skuddet. Tapetene kunne eksempelvis se slik ut



og vi ante ikke hva MacDonald's var for noe, så ernæringsfysiologisk sto det dårlig til med oss (jeg anfører dette i all hovedsak fordi jeg hadde lyst til å bruke ordet ernæringsfysiologisk, som jeg ikke riktig vet hva betyr, og som derfor naturlig hører hjemme i en tekst til offentligheten).

Vi så på Kruttrøyk og Columbo på tv -



og det finnes kanskje dem som vil huske bjørnen Colargol og professor Baltazar



- og vi hørte masse på radio, for eksempel Radio Lux, som spilte tøff popmusikk, i motsetning til NRK Radio, som spilte klassisk musikk og ellers hadde kjente og kjære programmer som Værvarsel med melding for fiskebankene og Dagens børsnoteringer og annet som lyste opp i en ellers trist tenåringshverdag.
(Apropos fiskerimeldingene: Den dag i dag lurer jeg på hva lodde er. Sånn ser den ut:



Men jeg mener - hvor ofte hører du en glad stemme rope: "I dag skal vi ha lodde til middag!" Eller: "Kelner, har dere fin, fersk lodde på menyen?").

Jeg var 10-20 år på 1970-tallet, og at jeg i det hele tatt overlevde dette tiåret, er et mirakel som kanskje kan tilskrives det faktum at jeg vanket noen måneder på en kristen ungdomsklubb som het Heimdal og som lå i et eldgammelt forsamlingshus bare 50 meter fra det stedet der jeg bor i dag. Der vanket forøvrig også forfatteren Jan Kjærstad (verd å nevne siden dette tross alt er en forfatterblogg og siden han i motsetning til de fleste av oss er blitt tildelt Nordisk Råds litteraturpris og ellers skriver enestående romaner).

70-årene varte veldig lenge. Nærmere bestemt i ti år. Eller bortimot 87 600 timer (hvis jeg ikke har regnet aldeles riv ruskende galt, hvilket det er stor fare for). Derfor skal jeg ikke bombastisk utelukke at det er ett og annet moment ved 70-tallet som jeg ikke har berørt i denne bloggteksten.

Men tro meg: Jeg er oppriktig glad for at dette grusomme tiåret er tilbakelagt.

Og du kan prise deg lykkelig over at jeg ikke (akkurat nå iallfall) har overskudd til å ta for meg 80-tallet.