Jeg har behov for å komme med en bekjennelse. Unnskyld, mor, jeg har løyet. Jeg skulle aldri ha innbilt deg at jeg sitter i fengsel. Det er ikke sant. Sannheten må for en dag: Jeg lever – (han senker stemmen til en ru, hes hvisken) – av å skrive spenningslitteratur!
Noen ganger føler jeg meg som en simpel strandkrabbe som burde be om tilgivelse for at jeg ikke er en hummer. Hah, snerrer de litterære gourmandene, du hører ikke hjemme i havet, din krabbejævel; det er altfor mange av dere, dere er simple, smakløse, uinteressante, og dere tar opp verdifull plass. Havet er for hummere!
Forsker Cecile Naper (Dagbladet, 16. mars) har undersøkt utlånsstatistikken for bibliotekene. Mens folk for femten år siden leste et bredt spekter av klassikere, foretrekker folk nå krim, spenning og underholdningslitteratur.
Selv med min forslitte Sherlock Holmes-lupe klarer jeg – i motsetning til enkelte bekymrede kolleger – ikke å spore dannelsens og sivilisasjonens endelige forfall i statistikkens langsomme bølgeslag.
Jo da, krim og underholdningslitteraturen er populær. Men det vil nok endre seg. Samtiden er ikke lik evigheten. Vår litteraturarv forsvinner neppe i et sort hull, slik Tove Nilsen frykter. Vi må ikke la oss forblinde av tall og forbannet statistikk.
I stedet for å spørre hvordan vi skal få bokglade nordmenn til også å lese klassikere, settes historiens samlede litterære kanon opp mot underholdningslitteraturen.
Hummerne versus strandkrabbene. Mangfold versus enfold. Dannelse versus dumhet.
Det er som å refse popmusikk for å være populær. Som å kritisere pop for å fortrenge bedre musikk. Som jazz. Pop stjeler folks oppmerksomhet. De burde ha lyttet til Bach og Beethoven, og kanskje Miles Davis – men i hvert fall ikke Abba! Dessuten burde de spise mer økologiske grønnsaker.
I en tabloid virkelighet forsvinner nyanser og gråtoner. Kanskje har jeg misforstått mine kolleger. Og hvis jeg selv fremstår som en snurt og sår krimforfatter, skyldes det mitt spissformulerte lynne mer enn min sanne sinnsstemning. For tro det eller ei: Jeg er hjertens enig med Torgrim Eggen, Dag Solstad, Tove Nilsen og Cecilie Naper i at folk skal og bør og må lese mer enn krim. Selvsagt! Jeg er sågar sikker på at jeg har alle landets krim- og underholdningsforfattere med meg: Les klassikerne! Det er en grunn til at de er blitt klassikere. Selv en strandkrabbe av mitt kaliber skulle ønske at mange flere kunne glede seg over skrivekunsten til Hamsun og Undset. Kielland og Kafka. Falkberget og Faulkner. Céline. Nabokov og Sandemose. McEwan og McCarthy. Roth. Houellebecq. Listen er lang.
Er det, som Torgrim Eggen påstår og Cecile Naper antyder, en fordumming av samfunnet når bibliotekenes utlånstall viser at folk gjerne vil lese krim og underholdning? Er folk dumme og enfoldige fordi de setter pris på Ragde og Nesbø? Selvsagt ikke. Jeg føler et større behov for å gratulere de to enn å stemple deres lesere som enkle. Hvis vi skal konkurrere om oppmerksomhet – burde vi ikke heller utfordre tv? Internett? Tv-spill? Fotballhysteriet? Publikums lesevaner handler om langt mer enn valget mellom Anne B. Ragde eller Amalie Skram – Nesbø eller Mykle.
Tidligere i år gjennomgikk Torgrim Eggen et knippe krimromaner i Klassekampen. I en drepende fornøyelig analyse tok han livet (unnskyld min fantasiløshet) av hele sjangeren. Jeg føler ikke behov for å forsvare alt som utgis av norsk krim. Eggen har fullstendig rett i at det skrives mye slapp krim.
Krim er formellitteratur. Den må gjerne utfordre, men samtidig holde seg innenfor, sjangerkonvensjonene. Krim er – i likhet med fantasy, horror, science fiction og romantikk – variasjoner over et tema. For noen lesere blir det kjedelig og lite utfordrende. Den innvendingen respekterer jeg. Andre lesere elsker forfatterens lek med forutsigbarheten og variasjonene. De gode sjangerforfatterne utfordrer og tøyer konvensjonene – samtidig som de kjenner og respekterer dem.
Jeg liker Nesbø og Ragde, jeg. García Márquez og Hemingway, også. Eggen og Solstad. Jeg liker Beatles og Bach. Led Zeppelin og Abba. Å kritisere underholdningslitteraturen for å underholde, er å slå inn åpne dører. Burde popmusikere egentlig spille jazz?
Krim- og underholdningslitteratur er som junkfood, fastslår Torgrim Eggen. Igjen må jeg erkjenne og beklage at jeg ikke er en hummer. Jeg er ikke en biff engang. Eller en strandkrabbe. Jeg er en simpel hamburger som ufortjent stiller enhver Chateaubriand i skyggen.
Lødig litteratur har lenge eksistert side om side med triviallitteraturen. Min oldefar, Jon Flatabø, skrev populære folkelivsromaner for hundre år siden. Han var kompis med storheter som Hamsun og Falkberget. I sin samtid hadde oldefars bøker skyhøye opplag. I dag er han glemt.
Det er verken Hamsun eller Falkberget.
(Innlegget ble publisert i Dagbladet 19. mars 2009)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar