mandag 8. februar 2010

Tv-show fra helvete



Av og til blir du, som forfatter, invitert utenlands når en av bøkene dine er blitt oversatt og skal lanseres. Noen ganger er det beinhard jobbing. Du taues fra frokost-tv til kultur-tv til nyhetssendinger og videre til radiokanaler og avisjournalister og magasinredaksjoner - som alle, absolutt alle, stiller de nøyaktig samme spørsmålene. Andre ganger - som i Italia - lever du det reneste popstjernelivet. Du hentes på flyplassen i en glinsende Mercedes og kjøres til fasjonable suiter med boblebad på takterrassen.

En opplevelse fra mitt første forfatterbesøk i Italia er så absurd at jeg tenkte å dele den med dere:


Det begynte allerede noen dager før avreisen. På hjemmesiden til mitt italienske forlag, Bompiani, oppdaget jeg at programmet omfattet et intervju på et talkshow som het Markette. Jeg var veldig glad for å være på Bompiani, siden dette også er Umberto Ecos forlag. 

Hmmmmm, tenkte jeg skeptisk. La meg skyte inn: på den tiden avskydde jeg å bli intervjuet på tv. Ikke av falsk beskjedenhet eller kokettering, men av god gammeldags sjenanse. Å plassere meg foran et tv-kamera, eller på en scene foran et sultent publikum, var som å be en stakkar med langt fremskredet høydeskrekk om å hoppe i strikk. Fra 50 meter. Uten strikk. (Med årene har det heldigvis blitt bedre. Når du har gjort det noen ganger, oppdager du at det ikke er så skummelt som en skulle tro). 

Opp gjennom årene har jeg derfor, med et stort vegrende talent, klart å slippe unna det ene tv-intervjuet etter det andre.



Så jeg ringte sporenstreks til min agent Gina og spurte hva i all verden Markette var for noe mystisk. Jeg har tross alt hørt om italiensk tv. Men Gina kunne forsikre meg at hun ikke hadde hørt om noen som helst tv-opptreden, det var sikkert en feil i programmet, italiensk tv pleide aldri å intervjue norske forfattere på lanseringsbesøk, og om det likevel skulle finne sted noe tv-intervju, var Markette ganske sikkert et lavmælt litteraturprogram.

"Ta det helt med ro, Tom," sa Gina beroligende.

Okay. Et lavmælt litteraturprogram ... Joda, jeg kunne håndtere et lavmælt litteraturprogram.


Yeah right!







Sceneskifte: Milano!


Som norsk forfatter kommer du til det store utland med en god porsjon ydmykhet i bagasjen. Tross alt er du din forleggers gjest, og du er der av en eneste grunn: å få folk til å kjøpe boken din. De hadde trykt boken min - Sirkelens ende - i et førsteopplag på 40.000 (som senere skulle bli 100 000). For meg var det svimlende tall. Da vil du gjerne yte noe i gjengjeld. Mine forleggere - som i dette tilfellet omfattet alt fra et knippe redaktører til en bukett fra pr-avdelingen - var henrykt over å ha sikret meg femten minutters berømmelse på Markette. Her skulle boken plugges! Å si at jeg helst ville slippe, var aldeles utenkelig.

"Så, kremt kremt, er dette et slags litteraturprogram?" spurte jeg.

"Øh ... Vel ... Ikke akkurat," sa Bompiani. "Men de har mye kultur! Og det er svært populært!"

Jeg begynte å ane det verste. Jeg grudde meg som en hund.

I Italia blir gjester på tv-show hentet av en sjåfør fra tv-selskapet. Iført min fineste italienske Armani-dress og blankpussede sko, og stiv som en trestokk i en stormherjet hedemarksskog, ble jeg og mine eksalterte forleggere kjørt gjennom Milanos hysteriske kveldsrush mens sjåføren la ut om Markettes fortreffelighet.

"Så det er ikke akkurat et litteraturprogram?" spurte jeg. Sjåføren så skjevt på meg. "Litteraturprogram?"

Jeg skjønte hvor hen dette bar da vi ankom tv-studioet i utkanten av Milano. Det første jeg så, ute i foyeren, var en to meter høy mann utkledd som bie. Dernest en farget transvestitt. Og så enda en. Med DD-kopp - og susp. Så en struttende, halvnaken Playboy-bunny. Og en bunny til - enda mer halvnaken, for å si det sånn.
Enda en bie (eller var det en humle?) kom summende.

Og forsyne meg et helt gospelkor i hvite kjortler.

Og en sprett av en programleder - i smoking.



En rockestjerne. En fallen prest.
Og så meg. Lille meg fra Norge. Viva Italia!

Etter sminken fikk jeg prøvesitte den røde gjestestolen på scenen og teste simultantolkingen i øreproppen.  






Jeg skulle intervjues rett etter en av Italias store rockestjerner - et intervju så fullt av tekniske problemer at programlederen i reklamepausen, før det var min tur, forlot studio i raseri . Han var så rasende at du ikke trengte lommeparlør for å skjønne hva han sa til studiosjefen.

Jeg følte, med andre ord, et visst press for "å levere".



Showet kom i gang igjen. Min tur. Programlederen ropte og skrek. Jeg oppfattet navnet mitt. Med en stigende "ute av kroppen"-følelse registrerte jeg at en av Playboy-bunniene skred over scenen på sine laaaaaange ben, med boken min gullinnrammet på rød fløyel. mens en hysterisk stemme i studio ikke nøyde seg med å kunngjøre bokens tittel, men også forlag og jaggu meg prisen i tillegg til halve livshistorien min. Tom Egeland, giornalista, ha lavorato per oltre vent'anni come reporter e editor.


Il Cerchio si chiude

Studioinspisienten vinket. Med et påtatt eplekjekt smil om munnen måtte jeg - som alle gjestene i dette showet - løpe opp en rampe, vinke inn i kamera, innta scenen, ta imot publikums applaus, håndhilse på programlederspretten og sette meg i en rød stol på et podium oppe på scenen. Publium: et hav av ropende italienere. Gospelkoret sang navnet mitt.

Jeg mener - lavmælt litteraturprogram my ass ...





Så satt jeg da her, en oppkomling fra Grorud - full av aversjoner mot scener, folkemengder, tv-kameraer, mikrofoner og oppmerksomhet - på en rød stol på et høyt podium på en scene foran en sal av jublende publikummere og glupske tv-kameraer, under et gospelkor som sang navnet mitt og klappet i hendene mens navnet Markette blinket i tre meter høye neonbokstaver.

Du kan tenke deg følelsen? Stopp et øyeblikk og prøv å sette deg inn i følelsen!

Jeg burde vel på dette tidspunkt strengt tatt ha fått et anfall av panikkangst som ville ha vært Elling verdig. I stedet kjente jeg hvordan pulsen svant hen til et rolig dunkende hvilenivå. Dette var bare for absurd.



På forhånd hadde vi testet og justert lydnivået i øreproppen der min simultanoversetter tolket programleder Piero Chiambrettis italienske spørsmål. Det vi ikke hadde testet eller tenkt på, var hvordan programlederen hoiet og skrek sine spørsmål. Han snakket ikke, han ropte. Den vevre kvinnelige tolken hadde en alvestemme som ble fullstendig overdøvet av programlederens skrålende, hoiende og fire minutter lange spørsmål. Jeg oppfattet ikke et ord!

Piero Chiambretti - Ha fatto bene a lasciare La7 per passare a Mediaset? Oppure è una scelta incoerente?

Og der sitter man, på italiensk tv, tørr i munnen, og tenker: Jeg kan bare ikke si at øreproppen ikke virker godt nok. Noe så pinlig! På et tv-show! På italiensk tv!

Det var da jeg oppdaget at jeg ikke bare fikset tv-opptredener foran et stort publikum - jeg fikset sannelig også italiensk!



Riktignok har jeg aldri lært meg italiensk. Dessverre. Et vakkert språk. Men etter et tyvetalls intervjuer i forkant av tv-showet, hadde jeg fått alle de spørsmål som italienske journalister kunne finne på å stille om boken min. Og siden journalistene var blitt simultantolket (for øvrig av samme tolk som uten synderlig hell forsøkte å overdøve programlederen i øret mitt), hadde jeg på sett og vis fått med meg essensen både i meningsinnhold og formuleringer. Du kan si som så at jeg behersket lanserings-italiensk.





Så når programlederen, på skrikende og syngende italiensk, stilte sine spørsmål - så skjønte jeg faktisk hva han ville vite. Selv uten simultantolking. Ved å oppfatte et og annet ord som jeg gjenkjente, kombinert med min egen bakgrunn som  journalist, gjettet jeg meg frem til hva han egentlig spurte om. (Uten å bomme på et eneste spørsmål, forsikret heiagjengen fra forlaget etterpå).

Neste utfordring: Mine svar!

Siden jeg svarte på engelsk, ble svarene mine simultantolket til italiensk ikke bare til tv-seerne, men også på høyttalerne i studio. Og la meg si det slik: Når du forsøker å formulere deg på engelsk - på en rød stol på en platting på en scene foran et stort publikum og tv-kameraer og spotlights som blender deg - hjelper det ikke spesielt på konsentrasjonsevnen at alt du sier så å si samtidig blir oversatt til italiensk.

I 15 minutter satt jeg i spotlighten på den røde stolen - de lengste 15 minuttene i mitt liv - og parerte programlederens vittigheter og eviglange spørsmål.

Da jeg omsider var ferdig, måtte jeg jaggu bli sittende på utstilling bak et syngende og dansende par. Hva annet kunne jeg gjøre, enn å trampe takten og føle meg som en idiot? Neste gjest stavret seg opp plattingen: Han var en tilårskommen katolsk prest som hadde finansiert menighetsbladet med annonser med nakenbilder ...

Min eneste tanke da jeg endelige kunne vakle ut av studioet og ut i den milanesiske kvelden, der en ny sjåfør ventet for å bringe meg og folkene fra Bompiani tilbake, var denne:


Har jeg gjort dette, kan jeg gjøre alt! Alt!



Senere den kvelden satt jeg i en bar på stigende rus og med en lykksalig tilfredshet over at ingenting, absolutt ingenting, på noen som helst måte kan måle seg med Markette på lanseringslivets forjævlighetsskala. Og nå var jeg ferdig.

*

Noen måneder senere fikk jeg tilsendt opptaket på DVD. Jeg har kikket - mellom fingrene mine. Og jeg kjenner ikke igjen han fyren som sitter der og ser ut som om han stortrives i studiolysets nådeløse skjær. Som lattermildt parerer programlederens spørsmål. Og som, til slutt, tramper takten mens et syngende par danser på scenen.

Som de sier: Be like a duck: Calm on the surface, paddle like hell underneath ...


--- 


Tilføyelse: Her er et smakebit på formatet (UTEN MEG!) - via Hallbjørn Saunes:


http://www.la7.it/intrattenimento/markette/









---


FØRSTE GANG PUBLISERT PÅ FORFATTERBLOGGEN
22. AUGUST 2006


4 kommentarer:

uppsalahansen sa...

Få opptaket på nett, mann! :D

Tom Egeland sa...

No fucking way!

Frode Skarstein sa...

Altså - her var det masse bilder av en italiener...men hvor er den svette, oversminka nordmannen? Jeg stemmer i sammen med Mr. Hansen - opptaket på nett!!!

Tom Egeland sa...

Dessverre teknisk umulig :P

Men klikk på linken, så får dere et inntrykk.