En underholdningsforfatters bekjennelser

FØRSTE GANG PUBLISERT PÅ FORFATTERBLOGGEN

10. NOVEMBER 2006

Signaturen Vivel - En lesendes nedtegnelser - stiller meg (og verdens forfattere) endel utfordrende spørsmål i sin tekst "Om å kose seg til døde".

Jeg tror ikke Vivel har lest noen av bøkene mine. Og om hun hadde gjort det, tror jeg ikke hun hadde likt dem.

Siden ingen klokere kolleger kommer meg til unnsetning, får jeg komme med noen sikkert mangelfulle kommentarer eller betraktninger.

Først av alt: Mine ord og tanker springer ut av mitt høyst private intellekt og univers. Jeg er en forfatter av krim- og underholdningslitteratur. Jeg er en håndverker. Jeg er ingen filosof, jeg er ingen stor tenker, jeg er ikke spesielt original.

Var jeg en klokere mann, ville jeg sikkert ha kunne gi deg, Vivel, dypere svar på de mange spørsmålene og betraktningene dine. Men mange av dem skjønner jeg ikke, og andre synes jeg blir såpass akademiske at det er vanskelige å oppfatte dem som spørsmål. De blir, for meg, retoriske utspill basert på din høyst subjektive smak.

Du etterlyser eksempelvis mitt svar på litteraturens eksistensielle begrunnelse.

Hva i all verden betyr det?

Jeg skal forsøke, i all enkelthet, å gi deg mitt litterære credo: Jeg dyrker Den Gode Fortelling.

Siden tidenes morgen har mennesket fortalt historier. Slik er mytene formet. Slik er religionene skapt. Gjennom fortellingene har mennesket fått en felles kollektiv underbevissthet. Fra kileskrifttavlene, Gilgamesjeposet, Det gamle testamentes skrifter, hieroglyfenes veggfortellinger, evangeliene og bibelbrevene, sagaene, middelaldereposene og frem til vår tids mangfoldige litteratur har FORTELLINGEN vært vår kanskje viktigste bærende kulturformidler.

De fortellingene som har overlevd årtusenene, har én ting felles: De underholder.

"Underholdning" er et ord som kan oppfattes ulikt. Noen grøsser av det. Andre søker det. At noe underholder, betyr ikke at det ikke også kan være lødig, viktig, dyptloddende.

De underholdende fortellingene kan også være de som flytter litteraturen fremover. Shakespeare underholdt. Nesten alle de store klassiske forfatterne ga oss underholdende fortellinger og dramaer. Gabriel García Márquez underholder meg når han, i Hundre års ensomhet, forteller om sivilisasjonens vekst og fall gjennom beretningen om landsbyen Macondo.

Jeg ser på forfattere som fortellere.

Noen er mer enn forfattere. De er også filosofer. De evner å fornye tenkningen, forståelsen - ja, vår verdensanskuelse. De lærer oss å se på mennesket, og verden, på en ny måte. Jeg forestiller meg at det er disse forfatterne som er dine idealer. Fordi de gir deg noe. Kunnskap. Innsikt. Forståelse.

Andre forfattere byr på fortellinger som ikke vil leve i århundrer. De underholder lesere det året de blir utgitt - og så blir de glemt.

De fleste av oss er ikke geniale. De færreste av oss har intellektuelle evner til å stå frem som vår tids store tenkere. Noen har denne evnen, og de blir store. Noen av dem får Nobelprisen. Noen av dem selger bøker som beveger hjertene og sinnene til mennesker verden over.

Men de færreste av oss er på et slikt nivå. De fleste av oss skriver bøker utfra helt ordinære, jordnære grunner. Vi liker det. Vi liker å fortelle. Vi liker å finne på historier som andre (leserne) synes er spennende. Vi liker å skape karakterer som leserne (kanskje) kan kjenne seg igjen i. Eller like. Eller hate.

Og så er det en jobb. Vi må tjene til livets opphold, vi som alle andre. De som er så priviligerte at de kan livnære seg av sine bøker, priser seg lykkelig over å kunne leve av å gjøre det de synes er noe av det mest spennende de kan gjøre.

Selv har jeg skrevet seks spenningsromaner. For tiden jobber jeg med min syvende. Ikke et sekund har jeg skjenket en tanke til "litteraturens eksistensielle begrunnelse".

Hvis du tillater meg et lite stykke analyse av holdningene som fremkommer slik jeg leser din tekst, Vivel, så synes jeg det virker som du forarges fordi du ikke gjenkjenner din egen høyst private litteraturforståelse i min eller andres tekst(er). Og så avfeier du en diskusjon som ikke er på dine premisser som uinteressant. Mon det? Du fornærmes av bøker som ikke oppfyller dine idealer. Du skriver at du "absolutt ikke greier å forstå hvordan en forfatter kan være uinteressert i hva som gjør litteratur til noe meningsfullt". Du kategoriserer bøker du misliker som "lunkne, ufarlige, uinteressante". Mye av det som utgis er "kvelende selvsentrert".

Alle disse holdningene er du selvsagt i din fulle rett til å ha. Men jeg synes du uttrykker deg elitistisk og snevert.

Men i det øyeblikk du utber deg mine holdninger og syn på det du postulerer, og indirekte stiller meg (eller det jeg representerer) til ansvar for det jeg oppfatter som en mangel på litterær dannelse, stusser jeg.

Hvorfor skal jeg ikke kunne begrense meg "til et bittelite og subjektivt rom"? Det er mitt privilegium - som menneske, som forfatter - å definere rammene for mine rom.

Nekter jeg "å være en del av noe annet enn" meg selv? Vel - tja. Jeg kan ikke se at en forfatter har noen forpliktelse til å oppfylle forventninger definert av andre. Og jeg forsøker i det minste å dele noen tanker med lesere her på forfatterbloggen.

Videre skriver du at jeg ikke vil "si noe om litteratur som sådan (bare om din egen)". En og annen holdning om litteratur har jeg vel delt med leserne av denne bloggen. Men: Hvorfor har jeg en forpliktelse til å si og mene så mye om litteratur som sådann? Finnes det en autorisert definisjon av forfatterens rolle i samfunnsdebatten? Litteraturhistorien er full av forfattere som lot sine bøker tale for seg - og som aldri innlot seg på en offentlig debatt om litteraturens plass og funksjon i samfunnet.

Samtidig finnes det mange, mange forfattere som ikke bare deltar i samfunnsdebatten, men som aktivt bruker sine romaner som ledd i debatten. Her holder det å minne om 1970-tallets sosialrealisme, Solstad, Fløgstad m.fl. Og selvsagt: Også i vår tid bruker mange forfattere sin litteratur - både direkte og indirekte - i samfunnsdebatten. Thorvald Steens "Vekten av snøkrystaller" er bare ett eksempel på en bok som utforsker vanskelige, viktige spørsmål. Jeg kunne lage en lang liste med flere eksempler, men poenget fremstår forhåpentligvis krystallklart.

Personlig er jeg ingen samfunnsdebatant. Mine meninger er ikke originale og interessante, og andre debatterer bedre enn meg. Og hva gjelder litteratur, er den eneste litteratur jeg kan uttale meg om med noenlunde autoritet, min egen. Jeg kan, med oppriktighet, ikke se at jeg er forpliktet til å skulle ha en offentlig mening om Litteraturen med stor L.

Og jeg skriver altså underholdningslitteratur og skammer meg ikke over det.

Videre skriver du: ".........ikke vil du si noe om litteraturens plass i verden, du forsvarer blikket som vender seg innover og ikke utover og gjør det klart at du kun snakker på vegne av deg selv, konstaterer at vi alle lever i våre egne private verdener, foreslår så at kanskje er det du skriver bare en øyeblikksbeskrivelse, før du runder av med du har funnet din plass i verden og har det helt fint med at den slett ikke er viktig. Hva blir dette til sammen?"

Jeg aner ikke? Er mine holdninger (eller mangel på sådanne, eller mangel på Rìktige holdninger) problematiske - for litteraturen, for samfunnsdebatten, for deg?

Du skriver: "Fortell meg om følgende tolkning er helt på jordet: litteratur kan være så mangt og kommer helt an på hver enkelt forfatters hensikter og motiver."

Vel, beklager, men dette er en retorisk selvsagthet. Videre skriver du:

"Uansett må både motiver og litteraturens innhold forstås ut fra den skrivendes helt private univers. Hvis dette er tilfelle kan debatten avblåses her og nå, for den kommer til å bli helt uinteressant."

Her avfeier du en debatt som helt uinteressant fordi den må forstås ut fra den skrivendes helt private univers.

Mener du virkelig dette? Er Hamsuns private univers uinteressant i forståelsen av hans litteratur? Er Kafkas private univers uinteressant? Eller er det mitt litterære univers som er uinteressant, fordi jeg skriver en viss type litteratur?

Så foretar du et retorisk krumspring som munner ut i at "det vil i så fall bli en debatt om subjektive størrelser som verken kan eller vil peke på noe "der ute" (i virkeligheten, verden, eller hva man nå vil kalle det)."

Igjen foretar du en analyse der jeg ikke henger med.

Du synes å reise en stålarmert betongmur mellom individet, det private univers og virkeligheten, verden. Virkeligheten består av fem milliarder private universer. Og for å forstå fellesskapet, må du forstå bestanddelene. De som ytrer seg i offentligheten, gjør det i kraft av sine subjektive størrelser. Finnes det virkelig en allmenngyldig virkelighet som står i motsetning til den individuelle?

Kan en forfatter "være uinteressert i hva som gjør litteratur til noe meningsfullt"? Det tviler jeg på. Men hvis det er mine holdninger du utfordrer, lurer jeg på hva jeg har skrevet som gir deg et slikt inntrykk.

Du synes ikke en bok har livets rett hvis den blott er underholdende. Jeg synes du ved en slik holdning gjør deg til talskvinne for en snobbete kulturarroganse. Men det er selvsagt ditt privilegium å mene akkurat hva du vil om underholdningslitteratur. Jeg håper du mener at du personlig ikke gidder å lese den - og ikke at den ikke fortjener å bli utgitt fordi du ikke gidder å lese den.

Mitt univers er fylt med nyanser og gråtoner. Jeg skriver underholdningslitteratur. Det betyr ikke at jeg ikke har meninger eller ønsker å formidle holdninger. I underholdningsromanen Sirkelens ende kommer jeg kritisk inn på Bibelens dogmer. I Ulvenatten - som er en reinspikket actionthriller - forsøker jeg å utforske hva som former tsjetsjenske terrorister. Men fri og bevare meg vel - jeg er en forfatter av underholdningslitteratur som ikke pretenderer å skrive noe som er så fordømt "meningsfylt". Og det er helt helt bekvem med.

Jeg vet ikke om du og jeg klarer å bli enige - om nå det skulle være et mål. Jeg tror vi - metaforisk og holdningsmessig - ikke bare befinner oss på forskjellige øyer. Jeg tror vi befinner oss i forskjellige universer.