En innrømmelse: Jeg er ateist. Noe så veldig. Jeg er ikke agnostiker. Jeg er ikke engang søkende. Jeg er hellig *heh* overbevist om at det ikke finnes noen gud. Verken med stor eller liten G. Og hvis hun likevel fantes - et sted midt mellom himmelriket og vår intellekts higende håp om en Mening Med Livet (og Døden) - er jeg overbevist om at Kirken, prestene, Vatikanet, paven og alle de andre som har viet sine liv til å tolke gudenes luner, har bommet forferdelig i sin forståelse.
Siden jeg forlengst har begynt å dele små (uredigerte) utdrag fra den neste boken min, Paktens voktere, med Forfatterbloggens lille, men trofaste leserskare, kan jeg like gjerne fortsette.
(For ordens skyld: Ikke fordi jeg prøver å reklamere for boken - til det har Forfatterbloggen altfor få lesere - men fordi jeg har et lite blogg-prosjekt gående med å vise hvordan en tilfeldig bok blir til. Siden de aller fleste av mine forfatterkolleger er som *eh* lukkede bøker når det gjelder en boks tilblivelse, kan jeg for moro skyld innta motsatt posisjon. For mange forfattere er en fremtidig bok *O'* hellig - okay, tilgi meg alle dagens blødmer - og selve skriveprosessen er innhyllet i et hemmelighold som kun overgås av neste års statsbudsjett. Jeg respekterer selvsagt denne holdningen - at den ferdige boken er det eneste som betyr noe, og at boken først får liv, animus, i det øyeblikk den er trykt og utgitt. Selv har jeg altså valgt å åpne dørene på vidt gap - nåja, ihvertfall på gløtt - i et bitte, bitte lite forsøk på å kaste lys over og derved avmystifisere skriveprosessen).
Tilbake til temaet og manuset. Et kort utdrag:
"Gud er død."
I skyggen under svalgangen rundt hagen sitter vi på noen trebenker og drikker kaldt vann fra plastflasker. Vinden stryker svalt mot huden.
Munken sparker sandalen i bakken. Ansiktet hans har et drag av smerte.
"Død?" spør jeg.
"Osiris," sier han og rekker en finger i luften. "Odin." En ny finger i været. "Zeus. Ptah. Baccus. Thor. Pan. Poseidon. Cupido. Ashtoreth. Bellona. Isis. Jupiter. Anubis. Balder. Nebo. Loke. Amon-Ra. Afrodite. Baal. Ahijah. Frøya. Hades. Mulu-hursang. Njord. Llaw Gyffes. Mu-ul-lil. Frigg. Venus. Sutekh, Nildalens ypperste hersker."
Blikket hans veier flere tonn.
"Jeg kunne fortsette i ti minutter," sier han stille. "Hva kjennetegner alle disse gudene? De har styrt livene til millioner av gudfryktige mennesker. Disse navnene har fått menn til å skjelve av angst og kvinner til å bøye sine hoder. Folkemassene har tilbedt dem. Vi har bygd de vakreste og mest storslåtte templer til deres ære. Treller har slavet i årevis for å reise byggverk der vi kunne prise dem. Sivilisasjoner har vokst frem og gått til grunne i deres navn. Kriger er utkjempet. Generasjoner av prester og munker har viet sine liv til å forstå dem, tolke dem, ofre til dem, tilbe dem."
Et pust av vind sleper en stråball langs gangveien i hagen.
"Og nå?" spør han.
"Vi tror ikke lenger på dem."
Han nikker. "Nå," sier munken, "er de alle døde. Ikke alle er glemt. Men ingen tror på dem lenger. Ingen tilber dem. Om de noen gang fantes, tilbringer de sine guddommelige liv i himmelsk kjedsommelig glemsel. Som guder er de døde."
Troen er så personlig og innovervendt at den vanskelig kan diskuteres. Vi kan diskutere Bibelen, Kirken, religionens plass i samfunnet. Men å diskutere troen er nesten umulig (tro meg: jeg har forsøkt). Troen er din og din alene. Men religionen, Bibelen, Kirken, prestenes plass i samfunnet og den offentlige praktiseringen av troen, er til gjengjeld veldig åpen for debatt.
Tilbake til min ateisme og mangel på tro. Paradoksalt nok er en av mitt livs store fascinasjoner nettopp troen. Andres tro. Troens fundament. Hvorfor tror så mange på Gud? Hvordan kan de tro på Bibelen? Hvor mye av det som står i Bibelen kan man historisk og vitenskapelig dokumentere? Og hvor mye handler ene og alene om tro?
Disse spørsmålene har opptatt meg siden tenårene. Som ung tenåring var jeg såkalt gla'kristen. O'yeah! Jeg gikk på kristen ungdomsklubb, jeg hadde klistermerker med "Jesus elsker deg" på ranselen. Jeg var virkelig frelst.
Men så skjedde det noe.
Mens jeg gikk til konfirmasjons- forberedelser, skrev jeg en særoppgave som het "Slik ble jorden til".
Motsetningene mellom religionens og vitenskapens svar endte i et sjelelig kometnedslag.
Jeg avbrøt konfirmasjons- undervisningen og droppet hele konfirmasjonen. Jeg ble ateist. Hedning. Selv ikke et år som utvekslingselev i en mormonfamilie i Salt Lake City klarte å gjenoppvekke min tapte tro.
Slik er min personlige "religionshistorie". Du har din. Kanskje tror du på Gud. Det respekterer jeg fullt og helt. Jeg har ikke noe ønske om å ta troen fra folk. Kanskje deler du min mangel på tro. Eller kanskje befinner du deg midt imellom - du vet ikke riktig, du tror kanskje det finnes "Noe" der ute som er større enn deg og meg. Helt siden mennesket så guddommelige mønstre i stjernehimmelen, har vi lengtet etter ~noe~. Å tro er en menneskelig arketyp, en del av vår kollektive underbevissthet. Selv er jeg en undertallig mutant.
Men som forfatter har jeg forsøkt - med de intellektuelle begrensninger som spennings- og underholdningslitteraturen (og mitt eget hode) naturlig nok setter på et slikt prosjekt - å utforske et av grunnlagene for troen, nemlig Bibelens tilblivelse.
I Sirkelens ende tok jeg for meg evangeliene. I Paktens voktere går jeg inn i Det gamle testamente, nærmere bestemt Mosebøkene.
Et svært tema, for å si det mildt.
Men teologi er et grenseløst spennende fag. Ante du, eksempelvis, at Mosebøkene mest sannsynlig er satt sammen av (minst) fire tekster som er skrevet med flere hundre års mellomrom - flere av dem som et korrektiv til forrige versjon - og til slutt redigert sammen til et helhetlig (og innbyrdes motstridende) verk?
Teorien kalles JEPD-hypotesen, og teologene har faktisk klippet Mosebøkene fra hverandre og limt dem sammen igjen slik de opprinnelig ble skrevet. Av ulike forfattere.
I forbindelse med Paktens voktere har jeg gjort så mye research om Det gamle testamente og figuren vi kjenner som Moses at jeg har på følelsen av at jeg snart kan gå opp til teologisk embetseksamen - som det sikkert ikke heter lenger - (og forøvrig stryke så det synger, men det er nå en helt annen sak).
Nå blir det stille fra min front fremover. Grytidlig torsdag morgen reiser jeg til Egypt. Jeg gleder meg som en unge. Endelig skal jeg få oppleve verdens eldste og mest fascinerende sivilisasjon. (Eller - restene av den, det gamle Egypt døde ut med Kleopatra, og hun levde på Jesu tid).
Jeg skal rusle rundt i templer bygd til de døde guders ære, vandre inn i gravkamre hvorfra faraoene fór videre til dødsriket og kjenne alle guders gud - Amon-Ra, solguden - svi huden min gyllen.
Kanskje besøker jeg Den glemte by -
Klosterkirken ligger i Den glemte by, i et dalsøkk i ørkenen et par mil utenfor Luxor. Du finner ikke Den glemte by på noe kart, og bare unntaksvis finner du den omtalt i turistbrosjyrene (og da i kuriøse vendinger som "ørkenlandsbyen som nekter å dø"). Offisielt finnes den ikke. Egyptiske myndigheter har helt siden 1400-tallet nektet å erkjenne dens eksistens. Bakgrunnen var en eiendomstvist mellom munkene og myndighetene om eierskapet til vannkilden som holder liv i landsbyen, og da lokalmyndighetene i 1481 ga opp kampen mot de gjenstridige ørkenboerne, utraderte de rett og slett landsbyen fra alle sine papirer og registre, og ingen har siden kommet på den vanvittig tanke å gjenopprette byens status som eksisterende. Den dag i dag finnes Den glemte by ikke i noen offisielle papirer: Byen, som egentlig het noe som alle som bor der forlengst har glemt, har ingen skole, intet rådhus, ikke noe politi. Barna som vokser opp her, blir busset til Luxor, der skolen registrerer dem som "bostedsløse". Når egyptiske kart blir tegnet, blir landsbyen i beste fall markert med symbolet for en oase.
- eller kanskje finnes den (aller helst) bare i min fantasi.
Ta vel vare på bloggen og hverandre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar