mandag 8. februar 2010

En egoists bekjennelser

FØRSTE GANG PUBLISERT PÅ FORFATTERBLOGGEN

17. OKTOBER 2006


Som forfattere flest, er jeg en stor egoist. Jeg skriver bøkene mine slik jeg ville de skulle ha vært hvis jeg var min leser og ikke meg selv. Jeg skriver sånne bøker jeg liker å lese, og jeg skriver på den måten jeg liker at bøker skal være. Var jeg en kunstmaler, ville jeg ha malt på store lerreter. Var jeg en komponist, ville jeg ha komponert symfonier og ikke etyder. Det er ikke det at jeg er så stormannsgal, - jeg bare liker det storslåtte, det episke, det dramatiske. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne skrive en helt enkel, udramatisk rett-på-sak-roman, men jeg fikser det bare ikke. Kanskje neste gang...

Dessuten skulle jeg ønske jeg ikke alltid skrev så himla laaaaaaaaaangt. Du er herved advart.

Okay, resonnementet fortsetter:

Det hender vi forfattere blir beskyldt for å skrive kommersielt. At vi skriver slik Markedet ønsker seg bøkene, slik at de blir bestselgere. Hæh? sier jeg da. Kan noen lære meg hvordan jeg skal gjøre det, please?

Noen forfattere "treffer" markedet. Når Anne Holts siste thriller er trykt i svimlende 110 000 eksemplarer, sier det noe om hennes evne til å skrive spennende bøker som leserne vil ha. Vi andre kan bare måpe i stum beundring. Når Anne B. Ragdes hverdagsdrama om en trøndersk grisebondefamilie skaper norsk forlagshistorie, betyr det at hun skapte et marked for sin fiksjon. Når Unni Lindell skriver bestselger på bestselger, når Jo Nesbø setter stadig nye opplagsrekorder, når Ingvar Ambjørnsens folkekjære antihelt Elling blir en supersuksess - da handler det om å skrive bøker som folk har lyst til å lese. Ikke om å "skape" bestselgere.

Jeg vet jo ikke hvordan disse forfatterne tenker, men jeg tviler på om noen av dem setter seg ned foran pc-en med oppskriften på å skrive en bestselger. Jeg vil anta at hver og en av dem gjerne vil skrive bøker som selger godt - men at bøkene faktisk blir bestselgere, skyldes først og fremst at de "treffer" markedet.

Og så har du selvsagt noen markedsmekaniske effekter som at nye bøker av populære forfattere selger i kraft av navnet. Leserne vet hva de får. De likte forfatterens forrige bøker og vil ha mer av det samme.

Men først og fremst handler det om å skrive akkurat den boken forfatteren selv tror på, på den måten forfatteren selv ville ha likt å lese boken - (tror jeg, jeg skal ikke påberope meg å vite).

De fleste forfattere kan bare drømme om slike skyhøye opplag som superbestselgerforfatterne nyter godt av. Men jeg tror altså ikke noen tenker som så at "nå skal jeg skrive en bestselger". For jeg tror ikke det går an. Du kan prøve, og du kan gjøre ditt beste, men du kan ikke manipulere Markedet. Selvsagt ønsker hver og en av oss at nettopp vår bok skal skyte til himmels, men realistisk er det jo slik at bokhøsten avstedkommer maks fem-ti bøker som når astronomiske opplag. I kjølvannet skvulper så flertallet av årets utgivelser. Noen med brukbare opplag. Mens de fleste knapt nok selger ut førsteopplaget.

Gert Nygårdshaug, for eksempel, har skrevet bøker i 40 år. Tenk det! En kjent og kjær forfatter - som virkelig hadde fortjent enda en 0 bak opplagstallene sine. Min venn Kurt Aust har skrevet et knippe historiske (og kritikerroste) kriminalromaner som har solgt brukbart, men som virkelig burde ha blitt lest av mange, mange flere. I høst er Kurt ute med thrilleren "De usynlige brødrene" som jeg håper snart dundrer inn på bestselgerlistene, der den hører hjemme.

Ja, listen av bøker og forfatterskap som "burde" ha solgt uendelige mye mer, er lang. Livet og Markedet er kanskje urettferdig. Men du kan ikke krangle med Markedet. Du kan krangle med forlagets pr-avdeling, men leserne velger nå engang de bøkene de vil ha. Noen ganger kan en mer aktiv markedsføring knipse en bok oppover på bestselgerlistene, men i bunn og grunn står du, som forfatter, på dine egne skjelvende ben i møtet med Markedet.

Så tilbake til spørsmålet: Forsøker vi forfattere å konstruere bestselgere? Jeg tror ikke det. Mitt inntrykk er at vi alle skriver våre bøker som best vi kan, med det talent og fortellerglede vi er utstyrt med, og så håper vi det beste.

Anne B. Ragde skrev bøker i 20 år før hun ble en funklende litterær stjerne. La meg si det slik: Du holder ikke på med noe så lenge hvis du ikke elsker det du driver med, brenner for bøkene dine, og er villig til å holde på med det til din døyande dag. Suksess eller ikke. Derfor unner jeg så inderlig AnneB hennes suksess. Jeg husker jeg leste Før jeg kommer tilbake i 1994. Jeg var kjempeimponert. AnneBs storsuksess kunne (burde) ha kommet allerede da. Men du kan ikke krangle med Markedet...

De færreste er så heldige å oppleve en megasuksess. Likevel fortsetter vi å skrive, år ut og år inn. Rett og slett fordi vi elsker å skrive, å fortelle, å dele historier med noen. På sett og vis blir godt salg og nye opplag en velkommen bieffekt.

Selv skriver jeg nå på oppfølgeren til den av mine romaner som har solgt best. Når jeg av og til intervjues, smiler journalisten skrått og spør om jeg følger opp boken av kommersielle grunner. Det er vanskelig å bli trodd når jeg forsikrer at jeg ville ha skrevet akkurat den samme boken om den så bare ville selge tusen eksemplarer. Jeg skriver de bøkene jeg klarer å skrive.

I år 2000, da jeg skrev ferdig Sirkelens ende, avsluttet jeg romanen med disse ordene:

Pennen min skraper mot papiret. En vev av ord og minner. Men det er alltids plass til noen flere. Ingenting tar noengang slutt. Utålmodig lukker jeg dagboken. Historien er ikke over. Jeg må bare finne ut hvordan den fortsetter.

Jeg mener - hvor mye tydeligere kan en forfatter love en oppfølger?

Jeg skrev nettopp de ordene fordi jeg visste at jeg ville vende tilbake til bokens hovedperson, Bjørn Beltø. Og jeg tvilte sterkt på om boken ville selge noe særlig. I motsetning til de øvrige bøkene mine, var den nokså langsom og dvelende i formen. Og det fantes, for å si det slik, ikke noe stort litterært marked for teologiske konspirasjonsteorier i 2001. Så i bunn og grunn utga jeg boken i et stort vakuum.

Etterpå skjedde det mye rart med nettopp denne boken. Først utkom den til en moderat suksess. Alt i alt solgte den rundt 10 000, som er et hyggelig opplag, men fjernt fra superbestselgerne. Men jeg var fornøyd. Tross alt var det en nokså sær bok. Så, to år senere, utga en viss amerikansk forfatter ved navn Dan Brown en viss thriller ved navn Da Vinci-koden, og den glemte, lille boken min fikk nytt liv. Først her hjemme. Så i stadig flere land. Men - Sirkelens ende var jo akkurat den samme, lille boken som jeg utga i 2001. Ergo var det Markedet - ikke bokens egenverdi - som skapte suksessen.

Oppfølgeren blir annerledes. Hver eneste bok jeg har skrevet har skilt seg dramatisk fra de foregående. Kanskje ikke et markedsmessig sjakktrekk, men jeg liker å leke meg når jeg skriver. Der hvor Sirkelens ende er dvelende (og derfor nokså kjedelig for dem som elsker Da Vinci-koden og dens tempo), er Ulvenatten heseblesende intens (og sånn sett stilistisk mer i slekt med DVK).

Men jeg har ikke noe ønske om å skrive Sirkelens ende om igjen. Derfor blir oppfølgeren Paktens voktere en annerledes type bok. Og selv om den bare skulle selge tusen eksemplarer, lover jeg at jeg også i fremtiden kommer til å leke meg med religiøse og historiske myter innenfor krimformatets rammer. Rett og slett fordi jeg elsker å lese og skrive slike bøker - helt uavhengig av Markedet.

Når jeg skriver, liker jeg å se for meg Leseren - kanskje i en solstol på en strand i Syden, kanskje i godstolen foran peisen, kanskje til sengs med en småirritert partner med dynen over hodet. Hvis jeg klarer å glede min leser slik mange forfattere gleder meg, har jeg gjort jobben min.

Er du her ennå? Du verden! Vel, hvis du, trass i mine advarsler, har lest helt hit ned, har jeg herved gleden av å overrekke deg en medalje for utsøkt utholdenhet:

Ingen kommentarer: