mandag 8. februar 2010

Om å fange lyset



På veggen over skrivebordet mitt, akkurat der hvor blikket faller når jeg oppgitt hviler haken mot hånden og lurer på hvordan jeg skal komme meg ut av det hjørnet jeg nettopp har skrevet meg inn i, henger en aforisme signert Storm P.:
Det er ubegribeligt at nogen gider anvende et par år på at skrive en roman når man kan gå ind og købe en for nogle få kroner.
Jeg vil tro de fleste forfattere, i tunge stunder, har stor sympati for Storm P.s verdensanskuelse. Men noe skal en leve av (min mor tror jeg er barpianist på et horehus i Tanger, som seg hør og bør siden min tante fikk meg med en sjømann).


Av og til kan en jo lure på hvorfor en gidder å skrive en roman. Måned etter måned, ord etter ord, kapittel etter kapittel - i ensomhet. Tenk på alle de fantastiske romanene som allerede er skrevet! Trenger verden virkelig flere bøker?

Heldigvis er svaret ja. Bøker er, når alt kommer til alt, en forbruksvare. Folk vil rett og slett høre nye fortellinger. Og noen av oss elsker å finne på fortellinger. God kombinasjon!

Jeg var 10-12 år gammel første gang jeg begynte å skrive min første "roman". Jeg tror jeg klarte å fylle åtte håndskrevne, linjerte A4-sider før fortellingen (og entusiasmen) slapp opp for kreativt drivstoff. Moren min hadde nettopp lest "Frendeløs" for meg, og ikke tilfeldig handlet historien min om en foreldreløs gutt på barnehjem.

Helt siden jeg var bitte liten, hadde moren min lest bøker for meg. Jeg er overbevist om at det å bli lest for, stimulerer både fantasien og gleden over litteratur. Og i noen tilfeller: gleden over selv å skrive.

Opp gjennom tenårene skrev jeg som en gal. Ikke rare greiene, det skal sies. Men slik en kunstmaler må øve og øve for å fange lyset, for å låse en skygge til lerretet, for å stanse en bølge idet den bryter i millioner av lysglitrende vanndråper, må en skribent øve for å finne sin stil, sitt toneleie. Slik en komponist lokker den vakreste musikk ut av ingenting (jeg mener - tonene er jo der, alle sammen, de må bare settes sammen i riktig rekkefølge og takt!), lytter forfatteren til syntaksenes sang.


Som leseren nå har oppdaget, har jeg en forkjærlighet for det lett pompøse. Så en av de tingene jeg lærte meg at jeg måtte gjøre (og som, når sant skal sies, jeg strever med den dag i dag), var rett og slett å dempe meg. Jeg er altfor glad i bokstavrim, ordlek og pregnante metaforer. Så store deler av min rewriting handler om å si: "Nei, ærlig talt, Tom!!!" og så ubønnhørlig stryke-stryke-stryke.

Også litteratur kan være brukskunst. Hvert eneste år utkommer titusenvis av nye titler over hele verden. Bare noen ganske, ganske få vil fremdeles bli lest om ti-tyve eller hundre år. Men det er greit. Man trenger ikke være Hemingway eller Hamsun for å glede en leser.

Og det er vel en av grunnen til at vi leser. Å bli gledet. Underholdt. Kanskje provosert. Stimulert. Noen ganger leser vi en bok til ettertanke. En bok som lærer oss noe om verden, om andre mennesker, noe som gjør oss littebitt klokere. Og gladere. Eller vemodige.

Andre ganger leser vi blott til lyst. Og det er også helt greit.


Atter andre ganger klapper vi boken igjen med et oppgitt sukk og ønsker at forfatteren hadde tatt Storm P.s råd til følge.

Uansett har bøker den egenskap at de påvirker oss - på en eller annen måte. Som regel bare her og nå. Men noen ganger bærer vi bøkene med oss, inni oss, i årevis. De vil ikke slippe taket.

Bøker er like forskjellige som mennesker. Noen mennesker er genier, noen er udugelige døgenikter, men de aller fleste befinner seg et sted midt imellom.

I bokhyllene her nede i skrivestuen har jeg samlet tusenvis av bøker. Mange av dem får gjenkjennelsens flamme av glede til å lue opp når jeg trekker dem ut og blar i dem. Enkelte får meg fremdeles til å huske, tiår senere, hvor og når jeg begynte å lese dem. 

Å skrive er ofte å hige etter det fullkomne, for så å ta til takke med det gangbare. Du vil så mye mer enn du får til. Du hører setninger du aldri klarer å få lokket ut av hodet. Du fornemmer ord som nesten finnes.

Kan noen sende meg plastkoppen med de rosa pillene?


I den andre enden av prosessen finnes leserne. Blant blårussen også kjent som "markedet". Men dette "markedet" består heldigvis av én og én leser som blir med inn i forfatterens univers i de timene det tar å lese boken. Kanskje er dét en av årsakene til at vi forfattere forteller våre historier - fordi vi vil ha noens udelte oppmerksomhet i timevis ... i et univers vi selv har skapt og fylt med mennesker som alle, uvegerlig, er litt av oss selv?

Hvordan blir en bok til? I prosessen som ledet frem til Paktens voktere (2008) delte jeg mange tanker - og teknikker - med leserne av Forfatterbloggen. I sum  utgjør disse blogginnleggene et aldri så lite "skrivekurs" om alt fra ideer til språkvask. Så for å lage en slags kronologi og logikk ut av øyeblikkenes innfall, har jeg samlet innleggene i nedenstående link-oversikt. Prosjektet har rett og slett handlet om å åpne opp skriveprosessen. Så for dem som måtte være interessert i å bla seg gjennom en boks tilblivelse (begynn øverst):  

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ideer
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=aa_starte_med_et_blankt
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=den_foerste_gangen
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=om_aa_fange_lyset
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ord_delings_tyranniet
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_annerledes_verdensomseiling
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_egoists_bekjennelser
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=en_underholdningsforfatters_bekjennelser
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=slutten_naermer_seg
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=et_lite_oeyeblikk_paa_jord
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=naa_har_vi_vaska_spraaket
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=derfor_skriver_vi_iii
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=kort_rapport_ii
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=naar_helter_blir_skurker
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=et_kapittel_om_kapitler
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=blog_research_roma
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=ordenes_lek
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=linje_for_linje
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=de_gode_hjelpere
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=glimt_fra_skrivestuen
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=innspurten
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=leken_med_spraaket
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=spraak_og_handling
http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=papirets_velsignelse

4 kommentarer:

mariellesin sa...

God lesning - nå har jeg pløyd gjennom alle - og lurer litt på vordan man får tid (midt i full jobb og foreldre-tid) til å redigere og stryke ord.

Forresten,når du gjør research - hvordan finner du ut hvem du skal spørre? Har ett romanutkast som er ferdig,men to andre "i bakhodet" som jeg kvier meg for å begynne på - rett og slett fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å undersøke ting.

Tom Egeland sa...

Hvis en vil, og vil nok, klarer man å finne de gløttene som skal til for å skrive. Og stryke.

Fagfolk finner du gjerne akkurat der de logisk sett befinner seg. Det kommer jo an på hva du vil vite. Søk på nettet. Sjekk bøker som er skrevet om emnet. Fagfolkene er sjelden vanskelige å finne.

nedoverbakke sa...

Ikke lest meg gjennom linkene ennå, vel, faktisk heller ikke lest noen av dine bøker, men uansett: vil med dette gi deg litt honnør for at du tilgjengeliggjør egen skriveprosess. Mer enn regner med at her vil finnes gode tips, det være seg både for de som skriver skjønnlitterært, eller som meg, skriver blogginnlegg med utgangspunkt i eget liv. Så, takk.

Tom Egeland sa...

nedoverbakke - heldigvis finnes det ingen "riktig" eller "feil" måte å skrive på. Men vi kan alle la oss inspirere av andre, og hvis noen blir inspirert av dette, er det strålende.