De leser. Jeg venter.
Eksempel på en typisk forlagsredaktør.
Redaktører og forlagskonsulenter er ikke medhårslesere. Rollen gjør dem onde, blodtørstige, krakilske, kverulerende og kritiske. Akkurat slik forlagsfolk skal være, med andre ord. Alt som er å slå ned på, blir ubønnhørlig trukket ut fra kladdens skyggetilværelse og ut i det blendende, avslørende sollyset. Logiske brister. Uklare sammenhenger. Vaklende handlingstråder. Dårlige persontegninger. Haltende replikker og dialoger. Krøkkete formuleringer. Pompøse og melodramatiske åpninger (mitt spesiale). Slappe cliffhangere. (Jeg ser allerede for meg kommentarene under innlegget: En typisk Egeland-bok, med andre ord!)
Kort sagt lever jeg i limbo.
Hvordan tilbringer jeg så denne neglbitende ventetiden?
Jeg skriver.
Eksempel på forfatter som har bitt mye negler i påvente av dommen.
Ikke før hadde jeg sendt redaktøren min manuskriptet, så gjøv jeg løs fra begynnelsen. Flink gutt? Neida. Sånn må det være. Du går ikke rundt og venter. Du jobber. Hvis det er noe som skiller amatører og proffer, så er det nettopp dette: Proffen jobber. Proffen skriver. Proffen gir seg aldri! Aldri!
Amatøren bare snakker ...
Og snakker ...
Og snakker ...
Det manuskriptet som redaktør og medlesere nå sannsynligvis krafser løs på med spisse klør, hoggtenner, giftgule Post It-lapper og en regnskog av rødblyanter, er ikke lenger det samme som jeg i disse dager sitter og finpusser. Enhver forfatter er sin egen verste kritiker. Formuleringer jeg ikke fatter at jeg selv står bak, er forbedret. Hakkete og uforståelige partier er pusset med sandpapir og synonymer. Uklarheter er fikset opp. I det hele tatt ...
Den kladden jeg er ferdig med når dommen snart faller, er en mye bedre versjon enn den jeg får respons på.
Ros har liten funksjon i denne fasen - utover å styrke forfatterens allerede ødelagte selvbilde og gi ham akkurat nok selvtillit og entusiasme til å fullføre boken innen deadline uten at han blir høy på pæra.
Dommen? Dommen kan være alt fra refusjon til å bli antatt. Eller noe midt i mellom. For oss som lever av dette, er ikke det så uvesentlig. Men du sitter ikke og venter. Du jobber.
Eksempel på en typisk forfatter som funderer på en formulering.
Så i serien Gode Råd Til Vordende Forfattere er vi i dag kommet frem til følgende gullkorn: Skriv! Jobb! Gjør noe! Ikke sitt med tunga ut av kjeften og stirr på mesterverket ditt der det ligger og halvslumrer i skrivebordsskuffens glemsel. Skal du lykkes i denne bransjen, må du jobbe. Skrive. Jobbe. Skrive. Verden er full av feige skrivebordsskuff-forfattere. Mange av dem er sikkert svært begavede. Men hva hjelper det? Du finner ingen lesere i skrivebordsskuffen.
Du må gi slipp på manuset ditt. Du må gi boken din sjansen. Selv om du risikerer å få en på kjeften. (Og det får du, tro meg!) Av forlaget. Av anmeldere. Av lesere. Av virkeligheten.
Du vil aldri lykkes hvis du aldri tør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar