Litteratur er selvsagt mange flere ting. Personer. Handling og plot. Tanker. Dialog og replikker. Refleksjon. Scener og episoder. Kapitler. Spenningsnivåer og -kurver. Undertekst. Frempek. Manipulasjon. Og mye mer. Men til syvende og sist handler litteratur om språk - om forfatterens evne til å formidle gjennom ordene.
Noen vil formidle spennende historier. Noen vil skildre mennesker. Noen vil formidle tanker og visjoner. Noen vil dele sin skjebne med oss. Noen skriver for seg selv og lar oss andre titte inn. Noen vil utfordre oss, noen vil pirre oss, noen vil ergre oss. Noen vil lede oss ny erkjennelse. Noen vil få oss til å stoppe opp og tenke. Noen vil gi oss et nytt syn på verden, på kjærligheten, på livet, på våre verdier. Noen vil forandre verden - noen vil bevare den som den er.
Men de fleste av oss vil - uansett motiv - fortelle en god historie.
Vi vil nå frem til leseren
Og felles for oss alle: Ordene. Språket.
Ord er som noter. Mozart, Beethoven og Bach hadde akkurat de samme tonene og notene til rådighet som Led Zeppelin, Beach Boys og Rune Rudberg. Likevel er det ufattelig hvor uendelig mange måter man kan sette sammen notene og ordene.
Noen er genier. Noen er ubehjelpelige. De fleste befinner seg et sted midt imellom.
Språk er musikk. Språk er lek.
Også ord og setninger har rytme. Avsnitt, ja selv hele kapitler, har rytme. Språket har synkoper, taktskifter, flerrende gitarsoloer, drønnende bass, skarptrommer, myke strykere ...
Å spørre en forfatter om hvordan han eller hun bruker språket, er kanskje like nytteløst som å spørre en komponist om hvordan noter kan bli til den skjønneste musikk.
Jeg har ikke noe svar. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg bruker språket - selv om det skjer bevisst, skjer det også som en form for refleks. Det er vanskelig å forklare. Men jeg har et eksempel på hvordan jeg selv jobber:
To av bøkene mine - Sirkelens ende (2001) og Paktens voktere (utkommer til høsten) - har jeg skrevet i presens.
Presens. Ikke historisk presens (som skildrer i nåtid noe som har skjedd i fortiden).
De færreste lesere legger merke til det. Og det lyder kanskje ikke så spesielt.
Men enhver forfatter - og enhver som har forsøkt seg på å bale med språket - vil raskt se hvilke utfordringer og hvilken motstand et slikt valg gir.
Den tradisjonelle fortidsformen, preteritum, er uendelig mye enklere. (Jeg vet det av erfaring - jeg har skrevet fem bøker i preteritum). Fortidsformen gir deg, som forfatter, mulighet til å skildre hendelser med ettertidens erkjennelse og overblikk. Den gir deg en (ubevisst) frihet, den gir deg armslag.
Å skrive i presens er som å gå gjennom livet med en notatblokk i hånden. Du vet ikke hva som skjer om et minutt, om en time, om en dag. Min jeg-person skuer - i likhet med leseren - inn i en fremtid som bare jeg (forfatteren, fortellingens allvitende gud) vet noe som helst om. Og jeg røper ingenting.
Å skrive i presens utløser tallrike utfordringer. De fleste har å gjøre med fortellerperspektivet og det manglende overblikket. Noe er ren grammatikk. For eksempel: Skriver du "da" eller "når"? De fleste tror at det alltid heter "når" presens og historisk presens, men "den gang da, hver gang når"-regelen gjelder her som i språket ellers.
Slike små språklige eksperimenter er usynlige. Kan du nevne romaner du har lest som er skrevet i presens? Det finnes faktisk endel - men de færreste legger merke til det.
Språk er lek. I hver eneste bok jeg skriver, må jeg bestemme meg for et språkleie som kler historien og som utfordrer meg som forfatter. Derfor er hver av mine bøker dramatisk forskjellig fra den forrige. Å skrive "den samme" boken igjen og igjen blir for kjedelig. Når jeg påtar meg et så "håpløst" prosjekt som å skrive 120 000 ord i presens, er det som følge av en usignert kontrakt med faget: å utfordre meg selv.
En ting er sikkert: Den neste boken min skal jeg ikke skrive i presens!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar